Kjære Kristin

BaneTelemagasinet september 2004

Du får ha meg unnskyldt, men jeg er så glad at jeg bare må dele det med deg. Fra taket på Nord-Smøla skole ser jeg lykkelige barn som leker, skyfri himmel og vakre radiolinjetårn i det fjerne. Som om ikke det skulle være nok, har jeg mottatt følgende lakoniske tekstmelding fra min datter ”Jeg har kommet inn”. Hvor? Handelshøyskolen – selvfølgelig. Fantastisk! Jeg ingeniøren har avlet en økonom til til verden.

Per Thorvaldsen
Nettplanlegger

Hva med en takk?
Dette herlige sammenfall av hendelser får meg til å tenke – Det er kanskje på tide å takke samfunnet for all utdannelse min familie og jeg har fått. Tusen takk Kristin Clemet! Du og dine forgjengere har skapt et av de beste utdanningstilbud som finnes slik at hele det norske folk kan få muligheten til å realisere sine evner. Av den offentlige debatten kan en få inntrykk at den norske skolen er i forfall og i krise. Det stemmer overhodet ikke med mine inntrykk. Mine barn har hatt flinke og motiverende lærere, nye læremetoder som har inspirert dem til ekstra innsats og en trivelig skolehverdag med tilnærmet idylliske tilstander. Riktignok ligger min sønn på sofaen av og til og stønner over mengden av lekser i ungdomskolen, men kjenner jeg ham rett vil nok konkurranseinstinktet vekke ham til ny dyst når karakterene kommer for første gang. I tillegg må jeg virkelig få si at din innføring av den klasseløse skole varmer mitt sosialdemokratiske hjerte. Lik rett til utdanning, uansett sosial status og bosted, er en god sak å kjempe for.

Hva kan jeg bidra med?
Planen min var å bli lærer.Vel, skal jeg være helt ærlig så hadde jeg ingen andre ambisjoner enn å lære mest mulig for å tilfredstille egen nysgjerrighet. Fem års kunnskapsfest og innføring i klassisk dannelse på UiO til den latterlig lave sum av 1 megakrone. Hvilken investering! Mine foreldre ønsket at jeg skulle ta den utdannelsen de ikke fikk. Og det gjorde jeg til gangs. Først med champagneglasset i hånden etter avlagt eksamen i teoretisk fysikk kom jeg til å tenke - Hva nå? Jeg begynte på Ped. Sem., men fristelsene i det private næringsliv ble for store. Etter en tjue år lang karriere i en stor norsk telekombedrift har jeg endelig havnet på toppen. Jeg reiser fra skoletak til skoletak i hele Distriktsnorge for å planlegge trådløse bredbåndsnett. Hvorfor skal ikke de som vokser opp i utkantene ha de samme mulighetene som mine egne barn i Bergen? 100 Mbit/s til alle skoler er blitt min fanesak. Utfordringen ligger i å få til en kosteffektiv utbygging for kommunene. Bedriften som betaler meg lønn hver gang den 15, har laget en flott 100 Mbit/s radiolinje og med gjenbruk av teleinfrastruktur (les master og tårn) kan en enkelt bygge solide kommunale bredbåndsnett.

Staten gir og staten tar
For oss trådløse og distriktsvennlige har det vært et problem at staten tar lisensavgift for kraftige radiolinjer. Det har jeg nå gjort noe med. Med hele 10 GHz båndet i egen lomme, deler jeg rundhåndet ut gratis lisenser dersom 100 Mbit/s radiolinjen lander på en skole. Det er selvfølgelig en liten hake. Jeg er lei av kun å gå oppe på taket og virre og krever derfor å få komme inn og undervise en halv dag med REALFAG, gjerne mekanisk snordrag eller termodynamikk, på de skolene som får bredbånd ved hjelp av oss. Til vi møtes - på en skole - Kristin får du ha det bra.

Hilsen Per

I enden av internett

Teleavisen April 2009

”Jeg vil på Facebook”. ”Men pappa, det er jo et sosialt nettverk. Du har jo ingen venner!”. Det gjør vondt. Det er jo fra sine egne man får høre det. De skulle bare ha visst. At jeg har en venninne der ute i cyberspace. Hun har aner fra Voss og er en globetrotter av rang. Hun kjenner mine pasjoner og sender meg bilder. Ikke av det du tror, men av master. Høyreiste og potente rager de i landskapet med verden som kulisser.

Per Thorvaldsen
Nettplanlegger

El Tren del Fin del Mundo
Hun har tatt bilde av mobilmasten fra togperrongen. Med sin iPhone sender hun herligheten via internett som et vedlegg til meg. Hva i huleste gjør hun på sydspissen av Sør Amerika? Jeg blåser opp bildet til det gjør vondt i pikslene. Den hvite kladeisen bak antennen kan ikke være ??? Jo, så sannelig – en Nera Evolution 155 Mbit/s radio. Av de 36.000 vi produserte ifjor har altså en funnet veien dit ned til internettets sydligste punkt bare for å gi turister en mulighet til å sende elektroniske meldinger hjem. Med 18.000 hopp med en gjennomsnittlig lengde på 30 kilometer har vi økt verdensveven med 540.000 kilometer eller 13,5 ganger rundt jorden på et år. Da er det ikke rart at vi også har snisset innom internettets utkanter.

Uken etter
”Se hva jeg fant! Hvor er jeg nå?” Spørsmålet følger et bilde som viser en parabol i arktiske strøk. Blant pingvinene? Nei, jeg tror hun har tatt på seg sjumilstøvlene og beveget seg lenger nord. 78 grader nord nærmere bestemt. Denne linken – 310 Mbit/s InterLink i 6 GHz - kjenner jeg igjen. Den går mellom Longyearbyen og Ny Ålesund via en aktiv repeater som står på noe grunnfjell som stikker opp av breen i Kongsvegpasset. Om mulig Neras viktigste leveranse noensinne og vårt største bidrag til forskningen. Det var kanskje litt voldsomt, men med tanke på hvilke data som strømmer gjennom denne pulsåren, og videre på fiber til litt mer siviliserte strøk, blir jeg svimmel. I enden av linken står det nemlig en antenne av enorme dimensjoner og peker rett ut i verdensrommet. Kanskje ikke Ny Ålesund representerer den nordlige enden av internettet slik jeg trodde allikevel? Er dette et forsøk på å få LMGene (Little Green Men) som Jocelyn Bell Burnell konverserte med i 1967 i tale igjen?


Radiolinjetårnet i Longyearbyen pynter opp i et ellers goldt landskap

Radioastronomi
Nei, det Burnell oppdaget i 1967, med sin rudimentære radiokikkert, var pulsarer – raskt roterende nøytronstjerner – og det det mye mer sofistikerte radioteleskopet i Ny Ålesund brukes til er å undersøke kvasarer. Kvasarene er skrikende (i elektromagnetisk henseende) babygalakser fra universets barndom. Det var oppdagelsen av disse energirike galaksene i vår historiske synsrand som for alvor satt siste spiker i kisten til alternative skapelsesteorier til Big Bang. Antennen er 20 meter i diameter og har en forsterkning i størrelsesorden 60 dBi. Det lyttes i S (2-4 GHz) og X (8-12 GHz) bånd etter aktiviteter i universets barneværelse.

Sammen er vi sterke
Radioteleskopet i Ny Ålesund er ikke alene. Sammen med et nettverk av andre antenner verden over dannes et syntetisk raditeleskop med en diameter litt mindre enn jordens – 8000 kilometer for å være litt mer eksakt. Med denne ”antennen” kan en se planetsystemer 15.000 lysår unna og den indre strukturen i kvasarer mer enn 1.000.000.000 lysår fra oss. Med data fra det indre av kvasarene sammenlignet med deres såkalte rødsforskyvning - som skyldes at de beveger seg fra oss - kan universets alder (13.7 millarder år) og størrelse (93 millarder lysår) bestemmes.

”Gi meg et fast punkt
Og jeg skal rokke jorden”. Med det syntetiske radioteleskopet og hundrevis av fikserte kvasarer kunne Arkimedes (287-212 f.kr.) fått mer enn han ønsket seg, men det kom litt lovlig sent for hans del. Vi andre derimot har meget stor nytte av kvasarenes stabile posisjoner. De – seksti til sytti stykker av gangen – brukes til å kalibrere GPS-signalene slik at vi ikke havner på bærtur i vår evige jakt på master for bredbåndsdekning. Målingene er faktisk så nøyaktige at de detekterer den kontinentale driften og jordaksens slingringer. Og ved hjelp av vår InterLink kan dataene behandles i sanntid. Tenk hvilken glede det ville være å få vite konsekvensene for jordaksens helning av et enormt meteorittnedslag mens det skjer.

Stjernestøv

Jeg står i produksjonshallen og ser radiolinjene bli satt sammen. I følge Big Bang teorien er all tung materie skapt i det indre av stjerner. Senderenheten i vår link som består av galliumarsenid, er resultatet av kataklysmiske prosesser i universets tidligere historie. Ja, selv vi, jeg og du er laget av stjernestøv og radioaktivt avfall fra hydrogenbombene i stjernenes indre. I et uendelig tomt, mørkt og kaldt rom med noen galakser hist og her, sitter vi på en liten stein som suser avgårde mot en ukjent skjebne. Jeg går tilbake til mitt avlukke og åpner en ny Facebook profil. Per and his extraterrestrial friends. Skal jeg håpe på å finne intelligent liv må det være på andre planeter. Kanskje er internettet endeløst?

Kjære Kristin

Rett på nett - (Dette brevet ble skrevet da Kristin var Finansminister, men passer vel enda bedre nå når hun har blitt Kunnskapsminister)

Jeg håper du aksepterer at jeg er dus med deg selv om vår separasjon i det sosiale nettverk i vår lille verden langt overstiger gjennomsnittet på seks. Jeg ser av kalenderen din at du er en svipptur i Ljubljana denne uken for å møte Slovenias finansminister Bajuk. Du får hilse fra meg og takke for den fine sommeren jeg hadde der i 1981 hvor jeg ble forført av en svensk økonom. Selv om avstanden mellom deg og meg er stor, tror jeg vi deler de samme verdiene om velferd, skole, likhet og frihet. Skal jeg være helt ærlig så hadde jeg tenkt å besøke deg. Jeg er på jakt etter nye oppgaver å utrette for AS Norge.

Per Thorvaldsen
Ingeniør med sans for prosenter

Faktisk står jeg utenfor arkitekt Bulls art noveau-inspirerte steinbygning hvor Finansdepartement holder hus. Det har positive eksternaliteter og jeg lengter inn. Hvordan vet jeg at det er Bull som har vært på ferde? Jo, jeg står med den lille vervebrosjyren ”Vil du jobbe i Finansdepartementet?” i hånden. Vil og vil fru Halvorsen, det er nok mer tvingende nødvendighet som gjør at jeg tropper opp.

I et samfunn som burde flyte over av melk og honning forfaller nemlig det meste. Skolene råtner på rot og elevene tilegner seg stadig mindre kunnskap – spesielt i harde fag som matematikk og fysikk som trengs for å bygge det engang oljetomme Norge. Forskjellene mellom rik og fattig øker. Ja, faktisk tok forskeren Henning Frydenlund Hansen ved NTNU doktorgraden i forrige uke der han viser at ulikhetene i Norge nå følger en Pareto-distribusjon. Vi har altså klart mesterstykket å gå fra et velordnet velferdssamfunn til røverkultur på en generasjon.

Jeg ser til min fortvilelse at mitt nåværende bidrag til samfunnet ikke har vært nok. I 25 år har jeg vært frivillig trell i eksportindustrien for å øke landets inntekter, og nå er jeg i Oslo på en snarvisitt for å lære opp kommende generasjoner i trådløs kommunikasjon. Fra kurslokalet i Hotel Opera ser jeg utover vårt blendende hvite kulturskråplan hvor fiffen må gå spissrotgang mellom boms og horer for å lytte til arkaisk sosial samvittighet alà Les Misérables.

I tillegg til å leve opp til mottoet ”I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød” har jeg betalt min skatt med glede. Stadig mer. Fra null og niks som student til sekssifrede tall som lett overvektig førtiåring. Skal jeg være helt ærlig så føler nok en del av oss i middelklassen at er vi som betaler hele gildet. Hos de fattige, som blir stadig fler og fler, er det ingenting å hente og hos de rike, som blir stadig rikere, er det ingen betalingsvilje. Vi samfunnsbærere hadde nok kunnet bære over med det dersom våre penger hadde blitt forvaltet på en slik måte at velferdstaten til Stein Kuhnle og oss andre hadde blitt tatt vare på.

For å hindre et opprør blant de betalende klasser, melder jeg frivillig til tjeneste hos Finansdepartementet. Hva kan jeg bidra med? Prosentregning og annen avansert matematikk. At det trengs har jeg fått mange indikasjoner på. For en tid tilbake fikk jeg brev fra kemneren. Heller enn å dvele ved enkeltposter og tall, falt mitt blikk på skatteetatens logo oppe i venstre hjørne på brevarket. En bløtkake - samfunnsmetafor? - hvor et lite anorektisk stykke var tatt ut. Utstyrt med transportør fant jeg ut at det representerte 11 prosent av hele kaken. For oss som betaler skatt med glede og kan regne, vet vi at dette er et feilestimat av skattetrykket på et par hundre prosent. Jeg prøvde å få etaten i tale, men rungende taushet fikk meg til å slå meg til ro med at det kanskje var det nivået de hadde som mål og visjon den dagen alle bidrar.




Denne lille tallbommerten opprørte meg ikke så mye, så jeg la meg tilbake på sofaen i trygg forvissning om at sosialdemokratiet ville løse alle problemer bare det fikk litt tid på seg. Da Kristin, dukket vervebrosjyren fra ditt departement opp, og som fysiker med forakt for Pareto-distribusjoner leste jeg nøye hva dere gjør for å bekjempe ”The rich get richer”-problemet. Penger og vilje til utjamning kan det ihvertfall ikke stå på. Hvorfor går da samfunnsutviklingen så skjevt? Jeg har nok funnet svaret enten du liker det eller ikke. Se nøye på figuren på side 4 som viser utdanningsbakgrunnen i Finansdepartementet. Med et slikt stolpediagram som viser den prosentvise fordelingen av jurister, samfunnsøkonomer, siviløkonomer og annen høyere utdanning, ville en ikke ha sluppet ut av grunnskolen engang. Her er 32 prosent mer enn 32.5 prosent og 9 prosent mer enn 13.5 prosent. Svikten i kunnskapssamfunnet har altså nådd helt fram til vårt viktigste departement. De som skal forvalte våre skatter og oljemilliarder kan ikke engang regne prosenter selv om prosentandelen høyt utdannende er tilnærmet 100. Jeg leser også at halvparten av staben er under 40. Skremmende. Jeg får håpe at også det er talltull for det er jo nettopp blant de unge som har vært utsatt for Hernes’ reform 94 at kunnskapsmangelen er størst.

Er det så nøye da? Vel, hovedsatningsområdene til Finansdepartementet er å planlegge og iverksette den økonomiske politikken, forvalte statens formue, samordne arbeidet med statsbudsjettet, sørge for at statens inntekter sikres på en effektiv måte og overvåke og utarbeide regler for finansmarkedene. Med en slik agenda er nok et oppfriskningskurs i prosentregning på sin plass. Tanken på at Gjedrem hever eller senker styringsrenten med et par prosent basert på tips fra Finansdepartementet får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. For ham er kanskje 1 prosent større enn 2 uten at det spiller noen rolle, men for unge i etableringsfasen kan slike variasjoner basert på feilregning bety katastrofe. Eneste trøsten får være at jeg er blitt fortalt at Norges Bank er unndradd politisk styring for sikkerhets skyld, men jeg er nok redd for at noen i ”Upper ten” nettverket snakker sammen om prosenter allikevel.

Dersom du ikke har noe imot det, så stiller jeg neste mandag på ditt kontor klar til innsats. Av brosjyren ser jeg at dere er på jakt etter medarbeidere med høy faglig kvalitet. La meg få bli med på laget i Finansdepartementets kunnskapsorganisasjon med hovedansvar for prosentregning. I tillegg til å korrigere tall og stolpediagrammer, kan jeg underholde ungdommene med anekdoter fra dengang det var folkets oppgave å produsere istedenfor å konsumere. Jeg tar med meg min gamle HP-kalkulator med omvendt polsk logikk og sammen får vi orden på på tall, prosenter, statbudsjett og finanser. Tanken på at jeg ved matematisk korrekturlesning av departementets publikasjoner kan redde både min egen og andres AFP samt beholde mangfoldet i samfunnet ved å fjerne formueskatten til de rike slik at de kan bli boende i landet, varmer mitt sosiale hjerte. Når vi så har fått kontroll med statens finanser, kan vi sammen lese høyt fra Stein Kuhnles Velferdstaten fra 1980. Den og annen utdatert litteratur som Thorstein Veblens bok om den arbeidsfrie klassen fant jeg i en sjokkselger utenfor bokhandelen på Karl-Johan ved Kirkeristen, der hvor det sosiale skillet i Norge er skarpest.

Gahr Støre effekten

Rett på nett (Logaritmer er vanskelig)

Det er tredje juledag og årets ironipresanger skal byttes. Jeg kikker ned på hendene mine og griper om boken i vesken. Snåsamannen. O salige enfold. Nei, la meg heller få noe med substans. Jeg ser meg rundt. Gahr Støres bok har fått bra anmeldelser. Norges eneste naturlige aristokrat poserer på forsiden med det flotte skjerfet som han har gjort til mote. Tittelen på boken – Å gjøre en forskjell – er derimot en katastrofe. Det er ihvertfall ikke norsk. Her har det engelske idiomet ”To make a difference” fantasiløst blitt direkteoversatt til norsk. Og han er ikke alene. I den siste tiden har stadig flere tilkjennegitt at de ønsker å gjøre en forskjell. Velmennende mennesker av alle kategorier med filantropiske hensikter prøver etter beste evne å ødelegge det norske språket.

Per Thorvaldsen

Språkør ingeniør

Når oppstod – å gjøre en forskjell – farsotten og hvem er ansvarlig for denne forflatningen av vår felles kulturarv. Var det noen for ti år siden som gjorde en forskjell? Ikke som jeg kan huske, men istedenfor å basere oss på synsing og anekdoter la oss heller gå vitenskapelig tilverks. Hvor mange treff gir ”å gjøre en forskjell” på internett frem til 2009. 91,600. Er det mulige å finne antall treff ved et tidligere tidspunkt? Ikke med Google, men med gode gamle Alta Vista. Det første treffet i 1998, kilden til dette språklige viruset, finner vi ved Universitet i Bergen hvor et maskinbasert Babelfish-oversatt intervju med Sci-Fi forfattern Pat Cadigan er lagt ut ” Når jeg skriver, forsøker jeg å gjøre en forskjell for noen, som sitter på et bibliotek ett eller annet sted og håper på noe bedre”. La oss håpe at det faktum at Leninhøyden er den opprinnelige smittekilden drukner i støyen av de pågående revisjonistutrenskelser der.

Utviklingen av ”å gjøre en forskjell” manien er angitt i figuren. For å illustrere den eksplosive veksten de senere år er det brukt logaritmisk skala. I tillegg til ”å gjøre en forskjell” kurven er det to andre kurver for henholdsvis bruken av uttrykket ”To make a difference” og den norske konjunksjonen ”og”. Disse to siste kurvene illustrerer informasjonsveksten på internett og viser med all ønsket tydelighet at ”å gjøre en forskjell” virkelig gjør en forskjell med sin dilleaktige vekst. ”Å gjøre en forskjell” kurven har to interessante knekkpunkter ved henholdsvis inngangen til 2002 og 2007.

I 2001 får vi det andre utbruddet av den språklige tafattheten ved at Ungdommens sjakkforbund inviterer til instruktørkurs i Bergen hvor idrettsgrenen skal løftes til nye høyder ved at de motiverte instruktørene skal gjøre en forskjell. Så følger det noen enkeltstående hendelser i Æsculup som er magasinet for medisinstudenter i Oslo samt en referanse til ”å gjøre en forskjell”-sykdommen i en side viet studiet av Hilarionkanalisering. I de påfølgende år flater kurven ut og kan vel kun betraktes som en nedbørseffekt fra det engelske idiomet. Noen ser uttrykket ”To make a difference”, assosierer seg med innholdet og foretar en ikke helt god oversettelse til norsk. Hvem er disse noen? Vel, det er elevorganisasjoner, ungdommelige sosialøkonomer, sosionomer og pleiere, organisasjonsteoretikere, natteravner, konsulentfirmaer, alternativmedisin og gestaltterapeuter.

I 2004 ser det ut til at ”å gjøre en forskjell” er blitt et gjengs uttrykk. Dagbladet publiserer blant annet en kronikk av Dan Banik og Henrik Syse om den kommende sultkatastrofen med den samme tittel. For første gang ser vi uttrykket vårt med fete typer i en landsdekkende avis. I kronikken nevnes Kronprinsparets Humanitære Fonds initiativ til et arrangement med overskriften ”Making a difference” – ”Å gjøre en forskjell”. Språkforvirringen fikk dermed sin kongelige velsignelse. Senere samme året lanserer Partiet SV en ny partimodell basert på prinsippet om å gjøre en forskjell og jammen er ikke Norges Naturverforbund ute å gjør en forskjell de også. At SV var det første partiet som uttrykte ønsket om å gjøre en forskjell kommer nok ikke som noen overraskelse, men da selveste FRP tok i bruk uttrykket noen år senere for å forklare sin politikk forsvant jo ethvert mulig meningsinnhold.

Det punktet på kurven hvor ”å gjøre en forskjell” bruken oppnår kritisk masse og blir epidemisk, kan sted og tidsfestes; Hamar 1 mai 2006. Du har sikkert allerede gjettet hvem som var taler. Det var selvfølgelig Jonas Gahr Støre. Med Obamask retorikk hamrer han å gjøre en forskjell inn i den norske bevisstheten og en måned senere drar vår andre aristokrat Håkon Magnus på norgesturne med overskriften ”Å gjøre en forskjell”. Tilfeldig? Neppe. Som en misjonær, reiser Kronprinsen land og strand rundt fra Finnmark i nord til Mandal i sør med sitt budskap og sine gode intensjoner for å vekke og bevisstgjøre en slumrende ungdom. Dessverre er den språklige smitten med som nisse på lasset. Herfra kan det bare gå en vei med denne farsotten – oppover som kurven viser. Uttrykket ”å gjøre en forskjell” har nå infisert det norske språk og bruken er overlatt til forfengelighetens marked. Selv når vi fjerner virkningen av Gahr Støre effekten (dvs. søker på dokumenter med ”å gjøre en forskjell” som ikke inneholder ”Gahr Støre”) er det fremdeles 40.000 treff.

Hva kan så gjøres for å fjerne denne svadaen og sludderet i n’te potens? Keiseren og knektens nye språklige klær. Finnes det noen vaksine, kur eller varme hender som kan redde oss? Hvor er språkrådet og Finn-Erik Vinje? Glem Tallulah og gi oss heller en krisepakke, fjesbok-kampanje eller resepten på en desinfiserende språkvask. Hvis vi ikke handler nå vil bruken av ”å gjøre en forskjell” overskride anvendelsen av ”og” allerede i 2011 skal vi tro kurven. Den beste medisinen hadde nok vært at vår eminente utenriksminister hadde kommet på banen, lagt seg flat og erkjent sin misære før skaden blir uopprettelig.

Jeg snur Gahr Støre sin bok og leser vaskeseddelen. Mange gode tanker her, men jeg veksler heller inn Snåsamannen i pengesedler og vandrer ut i kulden. Jeg vet om en butikk hvor de selger stilige sjal som varmer i disse krisetider.

Min italienske reise

BaneTele magasin 4 2003

Alle reiser er en omvei hjem. Mitt utgangspunkt er en leilighet i pittoreske Lucca. Jeg vekkes av en pianospillende nabo. Tusen takk! Liflige Vivaldi-toner blander seg med svalesang og en Vespa 250 i det trange smuget. Klokken er halv seks. Ingen frokost, ingen taxi. Jeg forlater Lucca via den vestlige porten. Foran meg strekker Via Puccini seg så langt øyet kan se. Et eller annet sted langt der ute i de industrielle forsteder ligger Neras Italiakontor. Nynnende på NessumDorma satser jeg på at min indre gyro og stedsans samt tilfeldig forbipasserende skal lede meg på rett vei.

Linkturist Per Thorvaldsen

Per, du lyver!
Nei, jeg gjør ei! Henrik Ibsen derimot diktet i vei da Peer Gynt tok form i hans hode mens han spradet langs italienske stier. Å søke inspirasjon og fornyelse i det klassiske italienske landskap har vært en kjær aktivitet for Europas tenkere siden renessansen. Her meislet Nietzsche ut filosofiske mesterverk mens han gikk, Goethe la grunnlaget for sin poesi i skyggen av svalende olivenlunder, Mozart ble utnevnt til ridder av den gyldne spore og Marconi fyrte av en salve midt på jordet i ren glede over å ha temmet radiobølgene. Og nå er jeg her. Etter år med bredbåndsutbygging I distrikts-Norge, er jeg på dannelsesreise til Italia. Hvordan kan det italienske wirtschaftswunder forklares? Hva er hemmeligheten bak Fabrizzio og Nera Italias eventyrlige suksess? Å omsette for 80 millioner i radioens hjemland kan ikke karakteriseres som annet enn en bragd. Kledelig beskjedene påstår våre italienske venner at det skyldes hell. Utlysning av 26 GHz lisens i hele Italia har gjort det mulig å få innpass med Neras løsninger og produkter hos nye og gamle aktører og da særlig i Nord-Italia. Radiolinjer brukes til å bygge høykapasitetsstamnett og punkt-til-multipunkt radio brukes til å mate UMTS basestasjoner og for bredbåndsaksess til Italias blomstrende næringsliv.

Teknologien viser vei
Troen på egne evner til å kommunisere på italiensk får fort en knekk langs veien til Luccas store sønn – Puccini. Etter en mengde Si og Ciao innser jeg at jeg er en fremmed på gale veier. Heldigvis ser jeg California. Ikke Arnolds, men radiolinjetårnet i åsen sør for Lucca som ble besøkt i går for å se vakkert Nera utstyr i aksjon. Fra California er det radiolinjeforbindelse til Nera kontoret. Jeg klatrer opp på en gesims og tar opp kikkerten. Parabolen på California gir meg et hint om retningen til kontoret og der på taket av en lav bygning ser jeg en tilsvarende parabol med en 34Mbit/s CompactLink på ryggen. Jeg er reddet. Foran kontoret står et asurblått eksemplar av arten Fiat 500 og over det kjente og kjære Nera produkter og logo. Fantastisk! Her har en klart å forene I skjønn harmoni det ypperste av hva norsk og italiensk industri har frembragt.

Endelig frokost
Dessverre viser det seg at femhundren ikke er firmabilen. Min internasjonale kollega Carlos Pacheco som har designet nettene her i Italia, henter fram en Fiat Marea fra bakgården og vi begir oss mot dagens mål som er en installasjon i byen Arezzo. Der skal basestasjonen til den lokale aktøren PlugIt konfigureres og kunder slippes på. Underveis stopper vi på en av de mange autostrada-katedralene som omkranser hele veien og dekker alle reisendes behov. Som selvbestaltet etnograf, studerer jeg med undring frokostvanene. Stående buffet med cappuccino, som ifølge våre italienske venner kun skal drikkes om morgenen, og det verdensberømte toscanske brødet som minner mest om langebrødskivene jeg finner innerst i brødskuffen ved den årlige opprydningen. Tørt og godt.

Reisens mål
En veltet lastebil gir oss anledning til å studere naturen langs motorveien rundt Firenze grundig. Det vakre toscanske landskapet bølger seg framover badet i lys og varme. De fleste åsene er smykket med radiolinjetårn med paraboler i alle himmelretninger. I tillegg observerer jeg en rekke mobilmaster langs veien. De fleste er matet med lavkapasitetsradiolinje fra en passende ås og sørger for en forbilledlig dekning på mobilen. Jeg føler meg priviligert. Det er ikke alle forunt å kunne sitte i en italiensk bilkø og gjøre norsk kontorarbeid. Etter et par timer løser det hele seg opp og vi ankommer Arezzo og kunden PlugIt.

PlugIt
PlugIt har sitt hovedsete i Arezzo. Fra sitt nyoppførte palass har de et nettverk som dekker store deler av Toscana. På taket tar jeg bilder av to familiære CityLinker i henholdsvis 7 og 18 GHz. De skyter i hver sin retning og sørger for redundans i nettverket. Jeg hilser på staben som tar vennlig imot link-turisten fra nord. Vi utveksler erfaringer før vi setter avgårde sammen til basestasjonen i sentrum.

The Italian Job
Spredepunktet er plassert på toppen av Arezzoes eneste høyhus. Utsikten er formidabel. Her kan en nok nå flere kunder på en gang enn i hele distrikts-Norge til sammen. Fire sektor à 90 grader er satt opp for å dekke hele området og basestasjonen er matet ved hjelp av en CityLink med 155 Mbit/s kapasitet. Oppslukt av tekniske detaljer, glemmer jeg helt varmen og blir stående ute til det svimler fullstendig. Jeg redder meg til slutt inn i leiligheten som huser inne-utstyret. Der har det ikke foregått oppussing siden "the swinging sixties", men det må medgis at storblomstret tapet kler linkene godt. Carlos konfigurerer MultiLink basestasjonen og tester en E1 Frame relay forbindelse mot en sluttkunde. Av ytringer som Grazie Signore forstår jeg
at testen er vellykket.

Nattskiftet
Arbeidsdagen er over, men jeg klarer allikevel å overtale Carlos til å bli med på en liten avstikker til Siena. Kanskje trenger de bredbånd der også? Langs småveier smyger vi oss gjennom landskapet mens italienske gårdsbruk og landsby-arkitektur beundres. Vel fremme kjøre vi pliktløpet via Campioen og Dumoen før vi ender sammen med forelskede på toppen av tårnet I Museo D Opera. Mens de skåler og stråler i nyvunnet lykke, sjekker vi dette mulige spredepunktet. Rundskuet er meget profitabelt, men er det strøm tilgjengelig? Vel nede igjen, finner vi en restaurant med pasta og tilhørende herligheter. Måltidet avsluttes som sedvanlig med gelato i kaffe.

Bella notte - hjemferd
Mørket senker seg og etter å ha studert stjernehimmelen sør for Spica, setter vi oss mette godt til rette i Fiaten og lar vår italienske venninne i navigatoren lede oss hjem igjen med vennlige anmodninger à la "next turn to the left, Sir".

Epilog – Nera en messe verd
Det er ikke hver dag jeg holder italienere i hendene og synger salmer a cappella. I dag er det søndag og etter en vandring i et morgenstille Lucca oppdager jeg plutselig barokkkirken Santa Maria Nera. Firmahytte er vel og bra, men egen kirke er noe helt annet. Jeg er riktignok den eneste som synger på norsk og betaler avlaten med kroner, men her føler jeg meg likevel på en merkelig måte hjemme. På vei ut følger jeg de andres eksempel. To lys tennes. Det første for Nera og økt ordreinngang. Det siste for min stakkars kone som via tekstmelding formidler at hun er ved å drukne på Etnecup hvor min sønn sliter benken. Utenfor blir jeg stående på marmoren sammen med de andre. En eldre dame snakker til meg. Jeg snur meg, smiler og nikker til henne. Med et lett Ciao strener jeg så over piazzaen mot baren for noen øl og grappa. Avisoverskriftene skrikerimot meg. Due morte in Lombardia. Her er det snart varmere enn i Dantes inferno. Kanskje på tide å vende hjemover til et kjøligere klima?

Kapitalens fotnoter

Rett på nett - oktober 2009

Finanskrisen er et faktum. Kapitalismen ligger på sotteseng. Markedets usynlige hånd tvinner tommeltott. Sosialister i alle land forener seg i et rungende "Hva sa vi!". Som en Münchausen, forsøker sentralbanksjef Gjedrem å dra et av verdens rikeste land ut av den økonomiske hengemyr med konjunkturdempende rentepolitiske krumspring. Opp eller ned – Embla tar saken. Disse pekuniære C-momentene er dømt til å mislykkes når realkrisen treffer furet værbitt som en økonomisk brottsjø.

Per Thorvaldsen
Ingeniør og dekonstruktør

For å forstå hva som skjer ber eliten oss om å lese Marx på nytt. Som tidsriktig manna fra himmelen, dukker Kapitalen av Marx opp i min postkasse. Avsender: Bokklubben for uleselige bøker. "Hvorfor ikke?". 35 år etter omvendelse er det kanskje på tide å lese bibelen. Riktignok leste jeg i min ungdom Det kommunistiske manifest av Marx og Engels samt Oscar Wildes Sosialismen og menneskets sjel, men den lektyren appellerte vel mest til revolusjonsromantikeren i meg. Nå er det på tide å konsumere den vitenskapelige og teoritunge delen av marxismen.

Med en blanding av salighet, eufori og frykt starter jeg lesningen som skal sementere min verdensanskuelse og gi meg ammunisjon for et nytt århundre. Til min glede er det lettlest. Få formler og kun av det lineære slaget. Hovedtesen er at arbeid er utbytting og det kun er trelldom som skaper merverdi. Kapital er bare akkumulert utbytting (arbeid) og kapitalisten må hele tiden reinvestere kapitalen i mer effektive produksjonsmidler for å overleve i den knallharde konkurransen. Effektive produksjonsmidler betyr færre arbeidere å utbytte og de må derfor tynes enda hardere – ned mot eksistensminimum – for å øke merverdien. Enden på visen i denne vondt til værre teleologien, kalt den historiske materialismen, er kapitalistisk armageddon før kommunismen føder det nye Jerusalem.

Problemet er at denne spådommen/modellen ikke forklarer kapitalismens sykliske sammenbrudd og evne til å gjenreise seg som fuglen Føniks gang på gang. Salige Marx så nemlig ikke på mennesket som en uendelig ressurs – både som produsent og konsument. Det gjør derimot den globale kapitalismen. Ved å utbytte mennesket i alle ender legges grunnlaget for evig økonomisk vekst. Det verdensomspennende selskapet Nike er et fantastisk godt eksempel på hvordan dette skal gjøres. Finn et land i det fjerne østen eller deromkring hvor det kan produseres joggesko til 1 dollar. Gjerne med økonomisk bistand fra de lokale myndigheter. Selg så de samme joggeskoene til fattige motebevisste i New York for 100 dollar. Fortjenesten er i størrelsesorden formidabel. Av og til rakner dette gigantiske pyramidespillet og da åpner statsjefer i alle land våre portemoner i ren dugnadsånd for å redde stumpene. Kapitalen finner så nye mennesker å utnytte og dansen rundt gullkalven kan fortsette.

For å gi Kapitalen et ekstra vitenskapelig skjær har Marx overstrødd den med fotnoter. Og hvilke fotnoter! Her er referanser til andre forfattere og deres verk, utbroderinger, utdypende statistikker og ikke minst sjikaner i utvalg. Stakkars dem som er uenig med Marx. Sykofanter (angivere i følge Kapitalens egne ordforklaringer) hele hurven. Spesielt de intellektuelt svake og middelmådige bejublere av vulgærliberalismen får gjennomgå. Her er et nennsomt utvalg eder og galle utsagn.

"De storkjeftede vrøvlebøttene innen den tyske vulgærøkonomien skjeller ut stilen og framstillingen i skriftet mitt", "En mester i denne form for pretensiøst idioti er bl.a. MacCulloch: "Hvis det er fordelaktig," sier han med en affektert barnslighet som kunne passe for en 8-åring", "Jeg siterer fra dette lille skriftstykket, fordi det virkelig er et rennesteinsprodukt, et oppkok av de mest råtne, apologetiske trivialiteter", "Forfatteren, en usedvanlig sjøltilfreds "viktigper", har i sin forvirring og polemikk bare i den forstand rett" og slik forsetter det nådeløst nærmest i det uendelige.

Av Marx motstandere er det vel kun Ricardo og Adam Smith som kommer fra det med æren i behold. Sitat: "Ricardo delte opprinnelig det synet, men seinere avviste han det uttrykkelig med den vitenskapelige fordomsfrihet og sannhetskjærlighet som er karakteristisk for ham". Når det gjelder Smith er jo han i det siste blitt retolket som nærmest sosialdemokrat så noe av forklaringen på Marx mykhet kan vel ligge der.

Med disse ærekrenkende fotnotene døde enda en gud. Kanskje var det slik den intellektuelle diskursen utfoldte seg dengang? Allikevel, Sannhetsministeriet burde for lengst ha fjernet fotnotene slik hottentotten Vesle Hoa forsvant med et pennestrøk som upassende i en moderne tid. Her ville nok litt uvitenhet gitt meg styrke. For en som er oppdradd med dyder som respekt for andre, toleranse, fintfølelse og saklighet er randbemerkningene sørgelig prosa. Godt jeg ikke leste dette på syttitallet i en studiesirkel og ble høyreavviker. Er fotnotene kommunismens sanne ansikt – selve Marx-koden? Går det en rød tråd fra Kapitalens skjellsord til Pol Pot og vårt eget AKPs humørløse omgang med annerledes tenkende? Er Gulags grunnsten Kapitalens fotnoter?

Hvorfor har ikke de konservative angrepet denne useriøsiteten i Marx sine verker? Det må jo være en gave fra gudene. Har tenketanken Civita gått tom? Kanskje fordi deres eget hellige skrift Edmund Burkes Betraktninger over revolusjonen i Frankrike er et like utdatert forsvar for adelens rettigheter og status quo som kun appellerer til en liten døende menighet av verdikonservative i Oslo 3? Det er som kjent farlig å kaste stein i lysthus også. Men rett skal være rett, Burke er mye mer poetisk enn Marx og førstnevntes bok er mye bedre skrevet enn Kapitalen. I tillegg inneholder Betraktninger over revolusjonen i Frankrike en dæsj underholdende Illuminatis og konspirasjonsteori som nesten gjør den moderne.

Jeg tar av meg mine briller og legger den dekonstruerte Kapitalen fra meg. Hva skal en stakker gjøre? Slutte å lese før alle illusjoner brister? Bli ideologisk ateist? Jeg skal ihvertfall ikke gå i postkassen på en stund. Jeg blir stående ved bokhyllen. Kanskje på tide å tørke litt støv? Nederst finner jeg N. de Langes bok fra 1919 med den megetsigende tittel Arbeidets Evangelium. Jeg åpner og leser litt hist og her. På side 86 finner jeg følgende "At Kapitalen har et visst videnskabelig værd, vil ingen kunne benegte; men for almindelige mennesker, og det er jo dem, det hovedsagelig gjælder, er boken uforstaalig og ulæselig". Amen.

1) fotnote, forklarende anmerkning el. henvisning nederst på en satsside med tilknytning til innholdet i teksten. Settes med mindre typer enn boksatsen. Fotnoter brukes ofte for å gi tekster akademisk tilsnitt. Karl Marx brukte for mange mens Kjartan Fløgstad er beskyldt for det motsatte. Okkesom, hvem har ikke opplevd at det mest interessante i en avhandling eller fagbok står i fotnotene?

iLivet er herlig

Elektronikkbransjen 1007

I Bystasjonens undergang lyser BKK opp min tilværelse. Deres fargesprakende reklame om 20 Mbit/s trådløst bredbånd er et tegn i tiden. Selv de mest innbitte kabeltilhengerne har innsett nederlaget. Fremtiden er og blir trådløs. I folkehavet speider jeg fortvilt etter han som skal snu opp ned på min tilværelse. Jeg har ikke vært så yr siden 75 da jeg fikk mitt første digitale ur og dermed innledet den moderne tid med et lett trykk på knappen. Jeg ser ned på hendene mine med de blå lappene som snart skal skifte eier. Mobiljunkien venter på det siste og ultimate skuddet. Plutselig er fremtiden her. En rask transaksjon og ungdommen forsvinner like hurtig som han dukket opp. Alene står jeg igjen med en sort liten designereske med et innhold som har fått halvannen million amerikanere til å gå fullstendig av hengslene. Svimmel av lykke setter jeg meg ned. Jeg åpner andektig Pandoras boks. Tilsyne kommer en sort monolitt med myke metallkanter som til forveksling minner om den fra åpningscenen i 2001: En romodyssé. Dette er et produkt av en annen verden. Jeg stryker displayet mykt over kinnet. Kulden signaliserer glass og herdet kvalitet.

Per Thorvaldsen
iNgeniØr

Hvilken knapp skal jeg trykke på? Det er kun en så her er valget lett. Et halvspist eple kommer tilsyne. PIN-koden trykkes inn på den berøringsfølsomme skjermen og det nye fargerike livet i høyoppløselig 3.5” kan begynne. Hvor er bruksanvisningen på 400 sider eller wizarden med mer eller mindre uforståelig krypto? Den finnes ikke. Og den trengs ikke. Her utføres alt med fingerspråket. Ved å tromme med fingrene på skjermen får jeg tilfredstilt ethvert behov. Med gjenoppdaget Tam-tam tromming er kommunikasjonsirkelen sluttet. Jeg starter med en safari på nettet. Heldigvis har en ukjent forbarmet seg over meg og latt sitt WiFi nett være pip åpent. Google åpnes og jeg taster inn mitt eget navn for å drukne meg i min egen berømmelse. Et liv i sus og dus. Jeg hopper fra side til side. Endelig har jeg fått en mobil enhet som leser helt vanlige nettsider på en fornuftig måte. Hele Dagbladet kommer frem og jeg kan lese dagens overskrifter uten briller selv i min alder. For å lese selve artiklene skyver jeg tommelfinger og pekefinger fra hverandre og teksten eser. Jeg snur mobilen og teksten følger med. Fantastisk.

Nå vil jeg se film. Jeg trenger instantan mikrounderholdning. Jeg trommer på Youtube ikonet og komponerer min egen gullrekke med tungt America’s Funniest home Videos innhold mens jeg venter på bussen. Plutselig bjeffer telefonen. Det er min kone som ringer. Hvor jeg er? På jobben selvfølgelig. Men det bråker jo sånn? Kjære deg jeg driver med feltarbeid. Jakten på innholdsmettede elektromagnetiske bølger som kan fylle meg med ny kunnskap. Jeg starter på Rasmus Meyers malerisamling. Svarstads Ved Themsen hvor røyken velter ut fra fabrikker og maskiner har alltid fascinert. Hva sier Wikipedia? Er det ikke WiFi dekning? Heldigvis har jeg tatt med Ice-bredbåndsmodemet og stikker det i nærmeste kontakt og oppretter en lokal en WiFi sone. I Wikepedia er det Sigrid Undset og Jenny som har fått mest plass, men jeg oppretter en artikkel om Svartstad og fyller inn etter hukommelsen. Vi har alle en plikt til å hjelpe til.

Neste stopp er Torgallmenningen og byens siste plateforretning. Solen skinner så jeg setter meg utendørs for å nyte de siste strålene før høst og tristesse tar oss. Jeg får bruke displayet på min nyervervede mobil som lysterapi og SAD-fjerner. I byens storstue er det heldigvis mange som tilbyr sine trådløse tjenester og jeg trommer på mobilens iMelodi knapp. Det er hva jeg kaller Megastore. Alle plater i verden ligger tilgjengelig for tyvlytting. Er De Musikalske Dvergers tolkning av Kinks så god som jeg kan tenke meg? To minutter og fjorten sanger senere er jeg overbevist. Skal jeg gidde å reise meg og gå inn å kjøpe herligheten? Jeg dobbelt-trommer heller på last ned knappen. Mine ørkesløse vandringer i plateforretninger er over. Jeg hever iDingsen og tar et avskjedsbilde. Så trommer jeg litt mer og leser ned Neil Postmans Vi morer oss til døde mens jeg tar et fotografi av bokhandelen jeg var så glad i. Med sans for blafrende neon tar jeg tilslutt et digitalt avtrykk av lokalavisens logo mens jeg tenker på vår felles svanesang som vil bli trykket på de siste rullene fra Norske Skog.

Med iDMD i ørene tar jeg en kjapp tur innom Narvesen for å se om andre sanser kan pirres. På forsiden av Time ser jeg at mobilen min er kåret til årets oppfinnelse. Kjære vene hvorfor være så ydmyk. Denne dingsen kommer til å forandre våre liv. Den vil forløse det mobile bredbåndet og fjerne de digtale skiller i samfunnet en gang for alle. Endelig får alle muligheten til et verdig e-liv uten å måtte betale tusenvis av kroner for fiber og gigabit til heimen. Det vi trenger er TV-kanaler på 100 Kbit/s som vi kan titte på hvorsomhelst i tid og rom og en iMinside for kommunikasjon med stat og myndigheter. En ubetydelig investering i en ny mobil vil resultere i et fullstendig egalitært samfunn. Alle – barnehagebarn, skolebarn, studenter, yrkesaktive og gamle – vil ha samme dings og samme muligheter i den nye mobile virkeligheten. Kanskje burde vi bruke litt av oljefondet og gi alle borgere en ny start og et nytt iLiv.

Jeg stopper opp ved Fisketorget og ser utover Bryggen. Her er det mye stolthet og tradisjon, men utrolig dårlig trådløs bredbåndsdekning. Hva kan vi by iTuristene når de kommer neste år med dingsene sine? Sover våre lokalpolitikere? I Trondheim er hele byen tåkelagt med WiFi slik at jeg for den nette sum av 10 kroner i døgnet kan vandre rundt på nett, hente informasjon om det meste og lese innholdstung epost samme hvor jeg er. Kjære Byrådsleder Monica Mæland. Glem Clear Channel! Ta heller en telefon til The Cloud og sørg for at eTåken legger seg som et lokk over byen før fremtiden løper i fra oss.

1881 opplysningen. Den hyggelige damen fra Lærdal og omegn forteller at mobilpusheren bor i Sandviken. Jeg trommer på kartet og finner korteste rute. I fullt firsprang forserer jeg, storkapitalens løpergutt, Steinkjelleren og hjemmet til Løperjenten. Ved Mon Plaisir ringer jeg på døren. Han ser forvirret på meg. Virker den ikke? Selvfølgelig gjør den det. Jeg trenger en til. Min 75 år gamle mor som i et par måneder nå har vært plaget av Vista og annen knelende software trenger denne dingsen som vil gi henne alt hun ønsker seg og samtidig terminere min gjerning som 24/7 PC-support. Hun trenger en multimediaplattform som ikke krever verdens tekniske høyskole i Trondheim for å betjenes. Et teknologisk underverk som gir henne kontakt med venner og kjente via telefon og SMS, aviser, bøker, problemfri internettsurfing og epostlesning, kamera og som prikken over i-en spilledåse fylt melodier fra dengang da.

Kvelden senker seg og det er fremdeles massevis av batteri igjen. Jeg vandrer stille hjem til mitt arkaiske aDSL-modem. Over meg lyser stjernene omkapp med displayet. Jeg trommer frem Google Sky og holder iDingsen opp mot himmelen og lar meg lede av stjernene.

Utvalgte mirakler i Østerdalen

Lokalavisa Sør-Østerdal 14/2 2008

Er det verdt det? Klokken er halv elleve om kvelden idet vi entrer Ljørdalen etter enda en strabasiøs bredbåndsdag i det røde fylket. Jeg ser bort på ungdommen fra Svorka Aksess. ”Er du klar for to nye fjelltopper før vi tar kvelden? Husk vi har lovet alle bredbånd! Skal vi starte med mastepunktet på Faksfjellet eller sjekke det reflektor-punktet på Grunnfossgnollen?”

Per Thorvaldsen
Nettplanlegger

Med taushet besegler han sin egen skjebne. Jeg lar tilfeldighetene råde og velger Faksfjellet da det er lavest og fordrer minst slit. Vi parkerer bredbåndsmobilen og entrer fjellet. Selv myrene er tørre på denne kanten av landet. Pulsen stiger drevet av forventning og høydemetre. Er masten solid nok? Ser vi enkelt det passive punktet slik at vi kan komme til Trysilfjellet ved å skyte med radiolinje den veien? Hva? Masten står jo mye høyere oppe enn avmerket på kartet. Er det mulig at det går an å skyte direkte til Trysilfjellet uten reflektor? Jeg snur meg og ser i retning mot Trysilfjellet. Ingen karakteristisk siluett kun en kjedelig åsside, men det er jo femti meter igjen til toppen. Jeg begynner å løpe oppover mens jeg stadig snur meg i håp om et fata morgana. Plutselig dukker masten på Trysilfjellet opp over åsen. Miraklet er et faktum. Oppdragsgiver har spart noen hundre tusen ved at vi unngår reflektor og ungdommen og jeg trenger ikke å entre Grunnfossgnollen hverken denne kvelden eller andre. Her blir det istedet kvalitetstid på Trysil Hotell. I ren lykkerus deler jeg ut WiMax-sektorer til hele Ljørdalen – også Støa som ikke var planlagt. Vi er da tross alt alle sosialdemokrater.

Vi legger en plan
”Svorka Aksess ønsker å gå for WiMax i Østedalen. De trenger vår hjelp og våre frekvenser. De ønsker å bygge eget stamnett i hele regionen og gi bredbånd til alle.” Salgsjefen i Nera Networks er opprømt. Han aner konturene av noe stort. ”Fantastisk, Svorka Aksess tar samfunnsanvar mens andre bare ser på forretningsplaner. Men det er jo bare fjorten dager til innleveringsfristen. Kan vi gjøre det Telenor har brukt sytti år på – på to uker?” Med kommunenes prioriteringsliste over bredbåndsofre i hus og hytte i ene hånden og flykart over Hedemarken i den andre, starter det møysommelige arbeidet med å finne anvendelig infrastruktur – les master. Av femti-seksti mulige mastepunkt har vi bruk for cirka 35 for å gi den ønskede dekning ved å sette opp WiMax sendere. Den enkelte kunde kommuniserer via en liten radiosender på husvegg eller stolpe mot nærmeste WiMax sender. Disse sendepunktene knyttes så igjen sammen med høyhastighets radiolinje til et felles nett i jakten på internett som vi finner i en BaneTele fiber på Rena stasjon. Ved å lage alternative veier i radiolinjenettet skapes et nytt, sikkert og stabilt telenett, og dermed er bredbåndskonkurransen i Østerdalen et faktum til glede for hele folket.

Veiet og funnet passe tung
Tåken henger nedover snøtunge tretopper. Her er det skremmende mye skog for en radioplanlegger – Gi ungdommen øks før skogen tar oss er mitt motto. Jeg er på vei oppover Østerdalen til forhandlingsmøte med kommunene. Vi er ikke de eneste tilbyderne og vi må svare for våre planer og tilbud. Jeg treffer vår venn fra Svorka Aksess på Coopen på Rena hvor vi finpusser vår slagplan. Jeg ser meg rundt i kafeen. Den er dønn lik alle de andre Coop-kafeene i Norges land. Det er kun dialekten inne og kuldegradene ute som forteller at jeg er langt hjemmefra. Litt senere på dagen, etter hyggelige forhandlinger, har tåken lettet. Jeg tar en svipptur bortom togstasjonen, finner fiberen og forsikrer meg om at det er fri sikt til Nordhue radiolinjestasjon. Derfra er det jo kun resten av nettet som skal på plass. Idet jeg passerer Elverum og siloen vi plasserte WiMax på for noen år siden, ringer salgsjefen for å få status. ”Hvordan gikk det?” ”Altfor godt er jeg redd.”

Stemmer terrenget med kartet?
”Må du, igjen?” Min kone stiller seg noe undrende til alle mine turer på kryss og tvers i Norge. ”Ja, det er nok ingen vei utenom. Grande Røys har lovet alle bredbånd innen utgangen av året. I Østerdalen har vi lagt en plan og nå skal den settes ut i livet.” ”Jeg skjønner at damen har sjarmert deg, men du trenger vel ikke å gjøre hele jobben alene.” ”Frykt ikke! Vi er et helt lite team – på to stykker – som skal jobbe oss fra Atndalen i nord til Flermoberget i sør til vi tilslutt ender ved Femunden i øst. Er vi riktig heldig så kan vi få gitt helten din Lars Monsen Wimax i kanoen. Gi meg fjorten dager så gjør jeg meg ferdig med Østerdalen og deretter Rindalen på Nordmøre og så kan vi dra på ferie til Kreta.” ”Og der skal du vel bare dra meg opp i fjellene for å se på master der også?” Hva får henne til å tenke slik?

”Du være den bredbånd?”
Den hyggelige damen fra Nederland som har gitt oss losji og herlig frokost øverst i Atndalen, har googlet meg. Jeg innrømmer mitt forehavende og fortellere henne hvordan vi skal tråkle oss nedover Atndalen fra mast til mast for å gi bredbånd til hytter og fastboende. Dessverre er det ikke sikt mellom alle mastene så vi må bygge noen nye samt sette opp noen passive reflektorer som sender signalene i riktig retning. Vi skynder oss ut ved soloppgang og første utfordring er å finne et punkt for en passiv reflektor ved Vollom. Etter en times tur oppover fjellsiden finner vi et godt punkt som ser både kringkastingsmastene ved Atnbrua, Vollom og Gunstad og dermed er den nordligste delen av nettet på plass. Så suser vi videre nedover dalen og gjør det vi er betalt for. Utøver friluftsliv med mening slik at de kommende generasjoner kan kose seg foran skjermene. Sent på kveld søker vi tilflukt i sivilisasjon ved Koppang. Og slik går nå dagene. I løpet av fjorten flotte sommerdager besøkes 35 master og vi sjekker sikt, innplasseringsmuligheter og WiMax dekning. Det meste går etter planen selv om noen master dessverre er rimelig fulle av utstyr allerede. Eneste trøsten for være at det stort sett er utstyr fra egen fabrikk.

Ved veis ende
Dette begynner vel å bli i meste laget for en femtiåring. Jeg kjenner på pulsen, men klarer ikke å telle den. Noen hundre meter rett opp ved Elgå avslutter vår befaring. Jeg ser meg rundt. Her var det ikke mange kunder. Altså - bredbånd til alle i Norge er nå et faktum! Jeg ber ungdommen fra Svorka ta et bilde av dette historiske øyeblikket. Vi legger fra oss våre papirer og jeg poserer. Plutselig kommer det en virvelvind og tar fatt i våre notater og sender dem til himmels. Et kvarter senere kommer kartene mine ned, mens notatene forsvinner i retning Sverige og blir borte for all tid. Slik ble bredbåndsatsningen i Norge en eksportartikkel. Ved Femundens bredder klarer vi heldigvis å rekapitulere det meste.

Epilog
Etter mye om og men – kontraktsforhandlinger, fulle master og de vanlige forsinkelsene rulles nå bredbåndet ut. Jeg håper dere får like mye glede av det som jeg fikk av Østerdalen. I alle tilfelle, vi sees på den offisielle åpningen.

Tilværelsens mentometerknapp

Elektronikkbransjen 0208

Hva gir man mannen som har alt? La meg åpne og se. Forhåpentligvis den sedvanlige Staalesen slik at første juledag kan tilbringes horisontalt på sofaen hvor jeg stinn og mett kan løse mordgåter til akkompagnement av taffeljazz. Men pakken er jo så liten? Den minner jo mistenkelig om den jeg selv kjøpte for noen timer siden til overpris hos en gullsmed for å gi min kone den årlige påminnelsen om vår evige kjærlighet. Kanskje det er en miniatyrbok?Forventningsfullt skreller jeg papiret av. Silva? Hva skal jeg med kompass som har holdt stø kurs mot forfallet i lang tid? Pedometer? Pull out står det på den lille lappen. Som sagt så gjort. Fem nuller kommer tilsyne. Riktignok føler jeg meg ubetydelig av og til, men her er det fire nuller for mye. Hva er det min kone ønsker å si meg? Jeg stikker hånden inn under skjorten og klemmer til. Det er ikke lenger ett fett. Badevekten har vist to nuller med et ett–tall foran. Jeg gulper ribbe og kolesterol i det jeg prøver å komme meg opp i sittestilling. Min veldreide kone rekker meg en ny gave. Form og fasong tilsier en bok. Jeg åpner med gjenvunnet glede. Gå. eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv av Tomas Espedal. Hvem har sagt at litteratur ikke kan bevege?

Per Thorvaldsen

Tilværelsens mentometerknapp
La oss gå analytisk til verks! Bruksanvisningen til det nye livet blir fortært på fem minutter. Tilværelsens mentometerknapp må kalibreres. Jeg bruker 38-30 i bukser så skrittlengden blir deretter. Et lite skritt for meg, men et stort steg for menneskeheten. Hvor kan jeg finne en kjent avstand slik at forholdet mellom skritt–min nye måleenhet og den franske oppfinnelsen meter kan bestemmes? Løvstakktunnelen! I følge Statens Vegvesen er den akkurat 2.000 meter. Jeg nullstiller og håper snart å se lyset i andre enden. Flott fortau, behagelig temperatur og ingen nedbør gjør turen uforglemmelig. Ute leser jeg av 2.138 skritt. Omregnet til franske manerer gir det 1.069 per kilometer og en skrittlengde 0,935 meter. Det var da voldsomt. Kan det stemme? Jeg foretar en helomvending. Tilbake ved utgangspunktet leser jeg av 2.293 som gir 0,872 meter per skritt. Etter mye frem og tilbake går jeg for 0,9 som en første approksimasjon.

Landmåler i eget univers
Mål det som kan måles. Mål for å nå målet. Jeg starter min nye fritidssyssel som landmåler i mitt eget univers med skritt som enhet. Med Sofa [S] som origo og tilfeldig valgt nullpunkt, begynner min deterministiske vandring. S–kjøleskap–S 23. S–seng 17. Ferdig? Nei, jeg får ta dørstokkmila. S–postkasse 212. S–Rimi–S 2.541. Oi! Hvor langt er det til den andre kvinnen i mitt liv? S–Mor 3.511. Er det mer å måle før jeg legger inn lårene? Fjellet i mitt hjerte reduseres raskt fra metafor for det sunne friluftsliv til 12.357 skritt. Ved ca. 10.000 skjer det noe merkelig. Jeg fylles med en salig eufori og tanken om å legge hele verden for mine føtter stiger fram. Hvor langt er det mulig å gå i en engang? Kan pedometeret rundes? S–Kanadaskogen–Danmarksplass–Paradis. Herregud! 34.238. Hvor er taxien og tompratet når jeg trenger det mest? Jeg karrer meg hjem og lander i S. Uten å lese av målerstand nuller jeg telleren og sovner inn.

Hvert skritt teller
Så eksploderer det i media. Fruen har slått på frokost–TV. Jeg prøver fortvilt å komme unna. Kroppen verker og jeg klarer knapt å gå. Landsforeningen for Hjerte og Lungesyke lanserer kampanjen Hvert skritt teller med vår spreke sportsdronning Sonja som bevegelsens høye beskytter og med helseangst profitørene som sponsorer. Kjendiser i fleng står og går fram og forteller om sine nyvunne liv med lykkebarometer. I motsetning til Tomas Espedal løper turbo–kapitalist Stordalen i dress. Helse– og omsorgsminister Brustad sier hun strever med å nå målet på 10.000, men oppfordrer alle uansett fasong og utgangspunkt til å tyne kroppen i henhold til direktiver gitt av Verdens Helseorganisasjon–WHO. Inaktivitet er den nye folkesykdommen. Arbeidslivets kamphaner LO og NHO er rørende enige om at skal vi få fart på Norge og bli kvitt daukjøttet må det drastiske tiltak til og da er 10.000 skritt et absolutt minimum.

BMI ser dagens lys
Fra før av har vi påbudet om livslang læring og nå et nytt om evig bevegelse. Excel-arket skritt.xls med betegnende kolonner som skritt, akkumulert, gjennomsnitt og BMI ser dagens lys. Jeg er da tross alt realist. D–dag. En dag i ingeniørens liv. Seng–kjøleskap–bil–epost–kantine–epost–bil–S–seng 3.458. Her holder det ikke lenger med norsk tur–kultur i helgene. Jeg leser LHL sine tips–sider. Med en rask kveldstur på de anbefalte 30 minutter klarer jeg etterhvert å komme opp i ca. 7.000 per dag, men det er fremdeles langt frem til målet. Tur i lunsjen også? Farvel til siste rest av sosialt liv og snittet stiger til rundt 9.000. Skal jeg nå kanonisk skrittmengde så må jeg begynne å gå i arbeidstiden også. Under påskudd av dårlig rygg begynner jeg å vandre formålsløst rundt i nyttens korridorer. Endelig, er målet nådd. Riktignok provoserer jeg gode kollegaer der jeg flasher rundt med helsetaxameteret fra Clas Ohlson til 119 kroner som lett synlig bevis på at jeg tilhører den nye sunne fritidsklassen som ikke lenger trenger arbeid for å slite seg ut. Mitt ego er for dem en stadig tilbakevendene påminnelse om deres eget begredelige liv som stoppet på 3.454 før det ble lagt i nattbordskuffen. Forresten, hvorfor finnes det ikke bling-bling utgaver av pedometer? En skrittenes Rolex med innebygd GPS og blåtann.

Alle kurver går til værs
Jeg titter henført på grafene i skritt.xls. Alle kurver går til værs med unntak av BMI. Jeg spiser og drikker som før mens vekten går nedover. Hva om jeg legger om kostholdet også? Jeg fyller telleren med de 2.541 skrittene til Rimi og kjøper en kartong med makrell i tomat. Farvel til kulinariske nytelser og kolesterol. Kanskje jeg skulle bli mer miljøbevisst også? Hvorfor stå i uendelig bilkø når jeg kan gå raskere? Som bonus og opsjon får jeg en helsegevinst på 15.000 skritt og øker skrittsnittet monotont. Med propper i ørene og plystrende på ”Restless man” føler jeg meg som en moderne Aristoteles som har valgt den gyldne middelvei til sunnhet, helse og lykke.

Jeg gir legen minnepinnen
Blodtrykk 199/99. Jeg gir legen minnepinnen, viser fortvilt grafene og forteller at jeg følger helsedirektivene fra myndighetene steg for steg. Hun kremter megetsigende. Du er nok blitt offer for feilinformasjon. WHO ønsker riktignok å få stillesittende mennesker i bevegelse, men det de sier er 30 minutters aktivitet om dagen. 10.000 skritt derimot er mer enn en times målrettet gange. Hvor dette meningsløst høye tallet kommer fra vet jeg ikke. Enten er det repressivt tiltak fra myndighetene for å gi befolkningen kollektivt dårlig samvittighet og selvbilde eller så er det en sammensvergelse fra sport– og helseindustrien for å selge mer. Istedenfor pulsmåler gir jeg deg 14–dagers sykemelding. Returner til sofaen med en god bok. God bedring!Jeg krøller meg sammen rundt origo. Min kone synes det er godt å ha meg tilbake. ”Du kunne ha gått til grunne og vandret heden om du hadde holdt det gående lenger.” Hun stryker meg ømt over håret og jeg begynner å lese ”jeg går rett frem, ned mot Danmarksplass... og jeg blir truffet av en uventet lykkefølelse”.

PCen er død! Lenge leve nettet!

Teleavisen September 2008

Når startet helvete? Jeg kan faktisk tidfeste det. 23 august 2007. I et anfall av utopisk egalitærisme kjøpte jeg PC til min mors 75 års dag. Nå skulle hun på nett enten hun ville eller ikke. Med null brukererfaring, PC med gigabyteram og Vista operativsystem kunne ikke noe gå galt – trodde jeg.

Per Thorvaldsen
Ingeniør og PC massør

Fornøyd med meg selv og min gode gjerning, krøp jeg opp i lesestolen med Marx og Kapitalen. Jeg var akkurat kommet til kapitlet som beskriver kapital som gammelt arbeid og mitt arbeid som friskt og nytt og derfor meget mer verdifullt da telefonen ringte. Det var min mor. Utover høsten ble det ikke mye fred å få. Istedenfor stille lesestunder ble det Pers PC-support. Alt som kan gå galt går galt. Hvorfor må en kjøpe et fullstendig ustabilt system med en professor i kne for å kunne surfe på internett. Er det ikke mulig å få noe enkelt som alle kan bruke og som kommer på når en skrur på knappen?

Svaret kom uken etter. Knut Øvsthus, professor ved Høgskolen i Bergen, hadde lagt The Big Switch – rewiring the world, from Edison to Google - av Nicholas Carr i posthyllen min. Han vet jo jeg er glad i å lese og at jeg av og til kan trenge et avbrekk fra klassikerene. Nicholas Carr har med sine artikler og bøker klart å erte på seg hele IT industrien. I sin siste bok sammenligner han utbyggingen av internettet med hvordan strømnettet ble lagt for hundre år siden.

Både strømnettet og internettet er sivilisasjonsbærere. Uten et velfungerende strømnett hadde vi ikke kunnet leve våre moderne liv som vi tar for gitt. Strømnettet kom som et svar på industriens krav til å skille kraftkilde fra der hvor en fysisk brukte kraften. Tyssedal modellen fungerte ikke i det lange løp. På den måten kunne stor og små-industri etableres overalt hvor strømnettet var tilgjengelig og produktiviteten økte radikalt. Masseproduksjon alà Fords samlebånd ble ikke mulig før bruken av strøm ble frigjort fra kildens plassering via strømnettet. I tillegg kunne strømmen brukes til så mye mer. Lys og varme til befolkning samt stadig mer kompliserte maskiner som har gjort hverdagen lettere for alle. Ja, selv PCen som er for komplisert for oss er muliggjort av strømnettet. Massekulturen og forbrukssamfunnet er et direkte resultat av tilgang på strøm overalt.

Den teknologiske revolusjon som den distribuerte strøm førte med seg, resulterte i et økt behov for en informasjonsbehandling som sto i stil. Det startet med hullkort via elektromekaniske regnemaskiner til store offentlige og privateide sentraler fylt med datamaskiner. På åttitallet demokratiserte Bill Gates informasjonsbehandling ved å gi PCer til alle. Problemet var bare at vi ikke trengte det. Før internettets inntog brukte de fleste PCen til å holde oversikt over innholdet i fryseboksen og ikke stort mer. Med internett ble det mulig å knytte sammen våre små maskiner med større ute i nettet og plutselig ble PCen verdifull som personlig informasjonsbehandler. Det fascinerende er at der hvor strømmen samlet oss til en massekultur – vi så alle NRK – vil nettet fragmentere kulturen fullstendig. Jeg surfer derfor er jeg. Og jeg surfer bare på det som allerede interesserer meg. Faren for å bli enda mer nærsynt er overhengende.

Og nettet brukes mer og mer. Jeg har fått egen google konto, egen blogg med anekdoter, telefonerer med Skype, ser på TV med Joost – det er bare et tidsspørsmål før vi får penger for å se på TV – og stadig flere oppgaver kjøres på maskiner som er ute i nettet et sted. Hva skal jeg så med PCen? Skal jeg være helt ærlig så trenger jeg den ikke lenger. Det som trengs er en dum terminal hjemme, en fet bredbåndslinje og tilgang til datakraftverk på nettet. Hovedforskjellen mellom strømnettet og internettet er at dum strøm styrer intelligente maskiner mens internettet gjør det mulig å levere intelligens over nettet.

Hva så med næringslivet? Vel, IT-avdelingen vil selvfølgelig dø. Ingen bedriftseier med sans for overskudd vil tillate sløsing av penger og ressurser på noe som kan leies for en billig penge over nettet. Også IKT bransjen må omstille seg til en verden fylt av tynne klienter solgt uten marginer med null servicebehov og applikasjoner utviklet helt andre steder enn i Norge. Nettet snur opp ned på all produktivitetstankegang. Når to svensker kan lage Skype som snart er på størrelsen med hele verdens faste telefonnett, betyr det at mange arbeidsplasser vil forsvinne. I tillegg har nettet vist at det finnes et fascinerende antall gratisjobbere der ute som kun ønsker å høste heder og ære. Det kan meget godt tenkes at nettet vil øke klasseforskjellene da middelklassejobbene eroderer og kun noen få sitter igjen med profitten av det mange har bidratt med.

Norge har riktignok en unik mulighet til å være med på dette nye informasjonsracet. En velutdannet befolkning, god tilgang til kosteffektiv strøm og brede bredbåndslinjer. Hvorfor ikke lage datakraftverk der hvor vi tidligere hadde kraftkrevende industri. Fra kraftsosialisme til IT-industri. I Ålvik kunne vi f.eks. ta de gamle bygningen i bruk, fylle de med svitsjer og servere, hente strøm fra fossen og sørge for at data og databehandling ble distribuert til hele verden via bredbånd.

Kanskje burde staten ta et ansvar. Et eget statlig datakraftverk slik at Grande Røys endelig kunne få opp Min side og Norge.no. I virtualiserings ånd kunne så staten leie ut overskudds-datakraft til andre småstater verden rundt. Snakk om u-hjelp og demokratiseringsstøtte.

For å få til denne nettrevolusjonen må det bygges bredere linjer. Mest mulig fiber til alle. Der hvor det ikke er kosteffektivt, må det bygges høykapasitets radio. Hva så med de 3 milliarder andre som aldri vil komme i nærheten av hverken strømnett eller fiber. De må få tilgang til nettet via mobilt bredbånd. Det mobile bredbåndet vil også være vederkvegende for oss med fiber da det gir tilgang til nettet hvorsomhelst nårsomhelst.

Hva så med privatlivet? Google leser eposten min for å finne ut hvilke produkter jeg kunne tenke meg å kjøpe. Amazon foreslår bøker jeg burde lese basert på de jeg tidligere allerede har kjøpt. Hvor blir det av anonymiteten når alt foregår via nettet? Med datamining kan små fliker av informasjon settes sammen til et bredere bilde av meg. I mitt tilfelle vil det nok bli pinlig da de fleste søk på google for mitt vedkommende er ”Per Thorvaldsen”. Med mer bruk av nettet vil nok også sikkehetsløsningene bli bedre. Alle bruker nå nettbank uten større bekymring og ved å legge flere datakraftverk lokalt kunne Norge fått bedre kontroll med sin egen livsviktige datastrøm. Carr avslutter sin bok med bekymringer vedrørende USAs tapte internett hegemoni, kampen mot terrorisme og esoteriske emner som å implantere Google i hjernen.

Ja, mor du skal få den første tynne klienten jeg finner. I mellomtiden kan du bruke iPhonen min som surfebrett. Selv har jeg funnet en ny bok. Etienne de La Boeties Om den frivillige trelldom.

Skriftemål fra sosialgruppe 318i

Adresseavisen 31/12 2007

Nødrop fra en BMW. Det eneste som lyser opp tilværelsen er bremselyset fra bilen foran.

Per Thorvaldsen
Ingeniør og connaisseur

Jeg skyver et rekviem inn i spilleren og folder hendene over rattet. Regnets speilbilde danner rennende tårer på dashbordet. Mitt prosjekt er fullstendig mislykket. I årevis har jeg prøvd å gi en stigmatisert klasse et ferniss av anstendighet og med egne handlinger forsøkt å fjerne gjengse og stereotype fordommer mot oss som kjører BMW i livets venstrefelt. I Adressa tordner den pensjonerte NTNU-professor Per A. Løken mot farlig kjøreglede, hestekrefter, akselerasjon og fart i svingene. Og med rette! I følge hans grundige analyse er det vi i 3-serien som er verstingene. I blårøyken etter oss ligger 7,4 drepte eller skadede i et miljø i krise bare fordi vi egoistisk koser oss bak rattet. Hvordan kunne jeg havne i dette uføret?

La oss gå litt tilbake i tid. Ved inngangen til det nye milleniumet var det kun et sted altruister kunne treffes, nemlig hos terapeuten. Et pustehull fra den altoverskyggende sosialdarwinismen som bredde seg som en farsott over det nye Norge. Der traff jeg den konservative liberaleren. Et blikk og noen få ord var nok. En mulig sjelefrende. Riktignok hadde vi ikke lov til å fraternisere etter timen men vi benyttet allikevel anledningen til å spasere litt sammen etterpå for å kunne gi hans liberalisme og min sosialdemokratiske arv en fornuftig retning i det nye forvirrende århundret. Neste gang parkerte jeg lenger unna sentrum for å forlenge samtalen. Da vi så skiltes ved min sølvgrå BMW 318i så han på meg med et blikk som signaliserte forvirring og vantro. ”Kjører du en sånn bil?”

Skulle jeg løpe etter ham og fortelle om mitt sosiologiske stunt? At jeg hadde forlest meg på den økonomiske institusjonalisten Thorstein Veblen og hans teori om ”iøyenfallende forbruk” og dets nytteverdi som uttrykk for rikdom og anseelse. Nei. I følge Erving Goffman er hele livet teater så her var det bare å køle på og holde stø kurs med ironi-prosjektet. Med 318i som ammunisjon og meg selv som måleprobe skal jeg skape sosial forvirring og gi BMW et sårt tiltrengt ansvarlighetens og egalitetens stempel.

Det må innrømmes at jeg i likhet med statsministerens kone er meget opptatt av design. Riktignok er min interesse for lamper laber, men inspirert av Roland Barthes hyllest til Citroëns DS gikk jeg hen å kjøpte den vakreste bilen som noen gang er gjort tilgjengelig for et bredere publikum. I BMW 3-serien går teknikk og skjønnhet opp i en høyere enhet og modellen er et potent uttrykk for tiden vi lever i. Hvordan skulle jeg kunne rettferdiggjøre et slikt kjøp? Det er jo egomobilen par excellence. Fanken heller! Hvorfor skal ikke vi ingeniører kunne få kjøre resultatet av det fremste vår kunst kan frambringe? Hvorfor la det være forbeholdt meglere, økonomer og gangstere på østkanten?

I det jeg henter bilen utstyrt med ikke-prangende hjulkapsler i plast, ser jeg at leverandøren har valgt å klistre en rød diskret reklame på hver dør. ”Hva får jeg for å kjøre rundt med det der?” ”Ingenting.” ”Få det vekk!” ”Da bør du ta dem av selv og selge dem. Folk betaler gladelig noen tusenlapper for å signalisere at de har utført sine pekuniære transaksjoner hos oss og ikke hos en tilfeldig frisør på en annen kant av byen.” Oi, nye penger kjøper heder og verdighet ved å handle med de som har gamle penger.

Første øvelse i BMW omdømmerehabilitering. Skape kostelige scener i fotgjengerfeltet ved å respektere de gående. Jeg kjører rolig frem i alle kryss og stanser i god tid dersom noen fra de gående klasser dukker opp. Med en vennlig gest signaliserer jeg at veien er deres. Litt forundret ser de i min retning og når de ser hvilken bil jeg kjører rister de sjokkert på hodet. Dagens samtale ved middagsbordet er sikret. Mann med hatt er neste øvelse. Ansvarsfull kjøring tyve kilometer under fartsgrensen mens familien min vinker til irriterte forbipasserende. I det hele tatt har de syv siste årene gått med på å ta BMWen ut av den vanlige konteksten og registrere omgivelsenes undring. Ta på haikere og spille folkemusikk før jeg lar min sosiolekt avslørere at jeg er som dem og har samme vakre utsikt til samfunnets solside. Parkere lovlig. Fylle bilen med skitne unger som moser is i baksetet. Listen er nærmest uendelig lang. Med litt etterarbeid burde doktorgraden – ”Veblenistic deconstruction of the BMW connotations. A phenomenal study” – være i boks.

Det er kun en hake. Bourdieu er også pensum. Distinksjonen blir lest, på fransk selvfølgelig, iført lusekofte i det behagelige lyset fra kupelampen når de andre midlertidig forstyrrer min sosiale reise. Smak skiller klassene og skal jeg være ærlig så har jeg fått sansen for kvalitet og luksus. Mykplast i dashbordet og bakhjulsdrift gjør noe med humøret. Min kone har blomstret opp, farget håret blondt og kjøpt briller til meg fra Mario Conti som står til bilen. Hun drømmer nå om stjerne på panseret. Og ungene? Min datter har begynt å studere økonomi og min sønn gleder seg til å overta det som blir neste generasjons rånebil. Og hvilken service! Etter å ha blitt forulempet som Fiat-eier og opplevd kundemishandling hos Møllergruppen er det en lise å gå til BMW-forhandleren i trygg forvissning om at bilen min er i de beste hender. Når det oppstår feil ser jeg bare på kundemottakeren med forundrede øyne og lurer på om dette virkelig kan skje med et kvalitetsprodukt. Og vips kommer vi til en ”gentlemans agreement”.

Men tiden går. Med sans for tradisjoner har jeg fått det for meg at bil skal skiftes ved 90.000 km. Etter det tidspunkt starter sorgene. Hva med mer sosiologisk moro og nye forvirrende signaler? Deklassering til Mazda. Fra status og tilsynelatende kvalitet til en perpetuum mobile. Kun et problem. Hvordan bli kvitt den gamle? Selge den til en ungdom eller gi den til min sønn? Umoralskt ifølge professor Per A. Løken. Det er tyveåringer i tilårskomne 3-ere som er problemet. Riktignok er ikke kurvene i hans diagrammer korrelert, men vi kan alle ta et hint. Å utstyre testosteronbombene med mitt fine eksemplar er som å sende en cruisemissil uten styring ut i trafikken.

Hva skal jeg gjøre? Bare skrote bilen? Jeg er jo blitt fryktelig glad i den. Kanskje jeg med leverandørens hjelp kan holde den fin og pen til den om en ti års tid kan få en verdig bisettelse på Cadillac Ranch til akkompagnement av The Cars’ hymne ”It takes a fast car to live a double life”. I mellomtiden kan jeg med tørkle i halsen og farge i den grå tinningen utføre et nytt sosialt eksperiment og suse ansvarsfullt rundt på stripen som Norges eldste tenåring og invitere unge damer med i bilen mens jeg nynner på tidens melodi. ”Get out of my dreams and into my car.”

De nye drankerne

Bergens Tidende 21/9 2007

Hvor og når startet dette vannhysteriet?

Per Thorvaldsen
Ingeniør som bobler over i dårlig oppløsning

Regnet pisker mot klasseromsruten. 140 millimeter siste døgn. Det er kvart over åtte mandag morgen. Jeg kniper øynene sammen for å la tårevæsken klarne synet. Fra min naturlige plass på podiet ser jeg utover et hav av vitebegjærlig ungdom som ønsker å slukke sin kunnskapstørst ved å gå rett til kilden. For å klare denne flommen av ny innsikt har de med seg flaskevann til å svelge det hele ned med. Jeg prater som en foss og prestasjonsangsten tørrer munn og fukter resten av legemet. Heldigvis er det en vask i hjørnet. Jeg skrur opp kranen og bøyer meg ned som vanlig. Unisont stiger brølet fra de kommende generasjoner ”Ikke drikk fra springen. Det er farlig”. Jeg lar tungmetallene og bakterieflommen sildre gjennom munnviken før jeg svelger det hele med velbehag. Dette blir nok en ekstremsportuke uten returpant.

Litt senere dukker jeg opp på den offisielle jobben. Der foran 21”eren har helsetjenesten utplassert en drikkeflaske med mitt navn og ansattnummer på samt firmaets logo. Flasken skal fylles med vann. Her skal det ytes ikke nytes. Kampanjen Svett og blid skal utsette oss for hele to kilometer gange og faren for instant dehydrering skal minimeres med en liten sprut sånn dann og vann. Jeg løfter flasken som har gripetak for små hender og studerer mekanismen, formet som en pupp, som gjør det mulig å sutte små uforpliktende munnfuller i tide og utide. Endelig et fast holdepunkt i tilværelsen. Med flasken i hånd skal verden erobres. Jeg fyller tanken med herlig renset, filtert og sterilisert kullsyrevann. Utenfor døren tar jeg min første slurk og så en til.

Fem om dagen. Jevnt inntak. Ikke av syndens frukter men av liter vann. Det fineste maskineriet går på vannet. Tilværelsens tannhjul og lager smøres, renses og oljes enten fra en kilde i Larviks bøkeskog, eventuelt fra en skrumpende brearm under Snønipa eller dersom jeg er riktig heldig fra en sump i Imsdalen. Min kropps perpetum mobile suger kontrollert og analysert næringsløst fluidum fra sunnheten og renhetens bermuda-triangel. Vann, denne tyntflytende manna fra himmelen, kan konsumeres uten snev av skyldfølelse. Ikke en eneste kalori, ikke alkohol og intet livsfarlig sukker. Ja selv E-stoffene glimrer med sitt fravær. Det finnes intet i væsken utenom noen homeøopatiske spor av mineraler og salter som kan utrette mirakler for kropper i ubalanse. Rent vann er nøysomhetens og pietismens kanoniske leskedrikk. Her snakker vi ikke om prangende forbruk av fransk eller italiensk skvip med Veblenske aner, kun nøkternt bruk av nasjonalromantisk vann som er fylt på flaske for å øke verdien av inntaket.

Til min forundring ser jeg at jeg ikke er alene her ute. Det er intet elitært over min posisjon eller disposisjon. Vi er kollektivt på vannvognen. Vann er den nye vinen. Tilgi oss Jesus, men Joh 02,06 bør enten inverteres eller reverseres. Alle, absolutt alle går, står, sitter eller ligger medbrakt sine livs reservetanker. Under press fra helseautoriteter og i redsel for å ikke klare oss selv tynger vi kropp og sinn med enda et produkt. Fra før av har vi iPod og iPhone nå kommer iH2O. Riktignok er det noen aspiranter som foretrekker røyk og pappkrus med svart hett innhold under forflytning, men de er kun en helsesjekk og midtlivskrise unna den nye tidsånden. Jeg tar enda en slurk. I det kalde styrtregnet ser jeg en guttegjeng som driver med fysisk fostring. Velmenende mødre av begge kjønn har utstyrt dem med drikkeflasker for timinutters-seansen. Med kjennermine løfter de flaskene de kollektivt deler og spruter vannet inn i venstre munnvik. Dermed unngår de overføring av baselusker fra de urene andre og verner samtidig luftveiene mot mulig drukningsfare.

Jeg inspireres og pøser inn på mer. Det begynner å butte imot og i magen skvalper og klunker det. Forbi meg løper det en lykkelig førtiåring som på kamelers vis foretar sin ørkenvandring med vann på ryggen og slange til munnen. Også jeg bør komme meg videre. Heldigvis dukker naboen opp med sin nye kjøredoning og jeg kan fraktes tilnærmet vannrett til bykjernen. I det jeg stiger inn popper det ut koppholdere fra alle bilens hulrom. Små ringer av selvtillit letter børen min for en stakket stund. I byens offentlige rom kan det nå drikkes overalt. Vakre damer roter i designerveskene sine. Opp kommer det ikke lenger flakonger med eau de cologne men små nusselige plastflasker med helnorsk innhold fra breen. Vannet tillater en flekkfri, ikke klissete og ubesudlet tilværelse. Til nå har jeg kun funnet to steder hvor min vannflaske er uønsket. På biblioteket og i sikkerhetskontrollen på Flesland. På første stedet er det konsumets ulyd som er problemet på det andre er det bekymringen for innholdets potensielle eksplosive kraft.

Hvor og når startet dette vannhysteriet? Skal vi finne svaret på det må vi flytte oss i tid og rom. Jeg er på Kløverhusets kafe sammen med mor. Byturens lidelser i stoffkjellere og knapphus skal godtgjøres med dispenser-cola. Til nå har jeg kun drukket brusunger med knivstukket hull i toppen for forlenget nytelse. Jeg styrter en halvliter. Vææh, colaen glimrer med sitt fravær. Det er jo selters. Jeg kom meg raskt etter sjokket og begynner snart å smugdrikke sodavann. Senere i livet når Farmor utover kvelden tynnet pjolterne slik at kun seltersen var tilbake hadde jeg mine største stunder av velbehag. Det var kun ett problem. Min sosialdemokratiske oppvekst ga meg dårlig samvittighet for å bruke penger på noe som samfunnet definerte som et gratis fellesgode. Min eneste unnskyldning var at jeg betalte for kullsyren jeg var så glad i. Jeg har lenge skjult min last og kun drukket når jeg har fortjent det. På toppene av de syv fjell med herlig utsikt og høy puls.

Etterhvert har jeg skjønt at jeg ikke er alene. Til å begynne med lå det tomme sportsdrikker og fløt rundt nutenes varder, men nå er bon aqua som regjerer. Livsfarlig kran og elvevann er byttet ut med kjøpevann som med gravitasjonen og de sosiale mekanismers hjelp har rent fra toppene og fylt almuens domener og handlevogner. Det eneste beklagelige ved denne utviklingen er at ungdommen i miljømessig iver etter å redde regnskogen og den blå planeten har forkastet CO2-en.

Plutselig står jeg utenfor det sedvanlige vannhullet. I følge Heraklit flyter alt, men nå skal det bli godt med noe annet som både har substans og fylde. Jeg bestiller et glass berusende rødvin. Gudenes drikk. På bordet kommer et tårefylt glass bordeux og – jeg lyger ikke – en mugge med vann. Nå har begeret flytt over. Blæren sprenges. Målerstanden viser 4.711. Uten kode, femmer eller tier er det umulig for meg å avslutte vannets kretsløp. Jeg løper mot kaikanten. I det trykket letter ser jeg et skilt som tilbyr neseskylling, tarmskylling og annen Hydro-terapi. Her kommer mitt bidrag. Riktignok kun et piss i havet i livets store sirkel, men det gleder meg å tenke på at det vil flaske seg for innholdet i min glassklare stråle. Om få måneder kan det kjøpes til alle døgnets tider helt uten myndighetens restriksjoner sammen med andre overprisede varer i de nye urban-oasene som har dukket opp som brunsnegler etter et regnskyll for å holde liv i det moderne mennesket.

Trillerne – en heuristisk tilnærming

Bergens Tidende 18/8 2007

Når jeg tenker meg om så er Trillerne den første trend som noen gang er startet av gamle, avfeldige og praktiske damer for så å bli adoptert av ungdom i alle aldre.

Per Thorvaldsen
Ingeniør & sønn

Noen snakker sammen. Jeg fører samtaler. Med mor. Ny teknikk gir nye muligheter. Fritt ord og frie gestikulerende hender muliggjort av en sigarett-tenner. Først er det innledende fraser om stillingen i biljard på Eurosport og rapport fra den serielle monotonien i bunnen av Dolvikbakken. Så utveksling av dagens pedometerstand. 9268-6457 til mor. Jukser hun? Riktignok er mor kildekodet ned til noen kilobit per sekund og jeg må holde et halvt øye med den manglende flyten i landets siste demokratiske bevegelse, men det blir nære og gode samtaler tross alt. Takket være Telenor Mobils generøse fylling av eteren med helsebringende elektromagnetisk fludium og tjenester, er køtid og dødtid blitt til kvalitetstid for hele familien.

Mor føler seg gammel. Tatt i betraktning av at hun snart fyller 75 år er vel det en høyst relevant emosjon. Nei, det er ikke alderen som tynger, men det faktum at hun har sett seg nødt til å investere i en trillebag for å lette livets byrder fra Rema 1000 til hjemmets luner. Så flaut. Det er jo bare gamle kjerringer som går med sånne. Det var før det, ikke nå mor. Faktisk er du uten å vite det med i den raskest voksende folkebevegelsen mot anstrengelse noensinne – Trillerne. Bare ta deg en tur ned i sentrum en søndags morgen, og du vil oppleve at artsfrender tyter ut av hvert smitt og smau. Først hører du skramlingen av de små hjulene i hardplast mot brosteinen og så ser du den nye globale eliten i hastig trav mot neste opplevelse. Bergen denne helgen. Beijing neste.

Trillebagen symboliserer alt hva de går for. Et lett og moderne liv hvor et minimum av bagasje både fysisk, kulturelt og åndelig tas med i Brownske bevegelser over en klode som snart ikke orker mer. I det modernes forakt for det praktiske og fornuftige er de store hjulene på din trillebag byttet ut med små og det sender signaler om at her forflytter en seg fra gate til destinasjon kun langs urbane flater. Forrige tirsdag skramlet jeg selv gjennom Gamla Stan i Stockholm iført slips, Harris tweed og trillebag og mottok beundrende blikk fra de gjenglemte og stedbundne. Når jeg tenker meg om så er Trillerne den første trend som noen gang er startet av gamle, avfeldige og praktiske damer for så å bli adoptert av ungdom i alle aldre.

Hvem var det så som foretok den kopernikanske vending med trillebagen og førte den med glidende bevegelser fra subkulturelle utkanter til den gode smaks sentrum? Den første ikke-geriatriske bruker. Meg, selvfølgelig. Husker du mor da jeg som liten ble deportert til landet om sommeren slik at dere kunne få noen ukers etterlengtet fred og ro? Vel, jeg erindrer de endeløse mollstemte ettermiddagene med sovende voksne, øsende regn, veggurets tikking og værmeldinger fra en oransje transistorradio som truet med mer regn og senere regnbyger. Eneste lyspunkt var tantes bestikkelser for å få meg til å gå på butikken. Kompensasjon for pinlige øyeblikk med skotskrutet trillebag. Selv sauene som lå i en haug av egenproduserte perler i betong buss-skuret i Abbedissen uten andre fremtidsutsikter enn fårikål, lo av meg. Med anstrengte forsøk på verdighet gikk jeg i spissrotgang med bagen full av sukker, sirup og frosset kjøpebrød fra bydn som kostet ti øre mer fordi de hadde brukt strøm. Med fremveksten av plastposer og privatbilisme tok heldigvis trillebagens og slitets urfase slutt.

Hvordan kunne så trillebagen, dette tegn på ork og alderdom, komme til heder og verdighet igjen? Også nå stod det kvinner bak. Riktignok med litt hjelp av en yrkesgruppe som ikke levnes mye ære, nemlig stuerne. Kvinner i cardigan-sett som lever i tiden og forlanger effektivitet ønsket ikke å vente i evigheter på grunn av mannlig sommel og vips ble trillebagen som passet som hånd i hanske med flyets bagasjehylle født. Vi høytflyvende av det annet kjønn med stilige pilotkofferter fulle av viktige papirer observerte sjokkert fenomenet, før vi innrømmet at det var flott å se den NYE kvinnen ivrig gestikulerende i mobilen med trillebagen på slep. Selv begynte jeg forsiktig å låne min kones trillebag under påskudd av at jeg jo kun skulle være i hovedstaden en dag og derfor bare trengte et skjorteskift. Skal jeg være ærlig så var det herlig å spankulere opp Karl Johan uten et snev av skam og føle meg helt i takt med tiden.

Og nå er det ingen vei tilbake. Alle, absolutt alle har slengt seg på. Paris Hilton med sin Louis Vuitton variant, ungdommer på vei til skolen er observert trillende, middelaldrende menn med sans for symmetri og varetransport uten avgasser sleper en i hver hånd som mottiltak mot lange armer og statsministeren ruller budsjettet i havn. Ja mor, selv blant gamle fikse, fargerike og smarte damer har trillebagen fått sin renessanse. Nå som ikon for selvstendighet. Endelig en livsledsager som er romslig, nyttig og lett å lede. Til og med bermen har fått sitt. I egalitetens høyborg Rema 1000 har de byttet ut de store og vulgære trillevognene som minnet om uhemmet konsum med små nette triller som på bærekraftig vis behendig kan føres rundt uten slit og fylles med forbruksvarer som er en lett-men-mett nasjon verdig.

Hva så med trillebagens fysikk? Muskelmenn som trekker jumbojeter med lillefingeren har med all ønskelig tydelighet vist bagens komparative fortrinn. Momentsatsen reduserer belastningen på armene men prisen som må betales er rullemotstand. Ved å velge store og passe harde hjul kan effekten av den og andre ytre påvirkninger minimaliseres. Det forskes selvfølgelig mye på feltet og siste skrik nå er å flytte hjulene nærmere tyngdepunktet for å lette børen. Problemet da er bare at en ikke lenger snakker om trillebag men kjerre. Vel, mor nå er jeg kommet i garasjen. Samtalen er over for min del. Middagen venter. Vi snakkes. Om hva? Om alt og ingenting. Køens lengde vil bestemme mengden av verdens frelse.

Jeg skrur av tenningen og setter bilen i første gir klar til nye tischgesellshaft diskurser i morgen tidlig. En bekjent fra Trøndelag med snev av insomnia pleier å ringe meg ved Sementbroen og vi fører noe så utdødd som politiske diskusjoner utenfor sesongen fra rundkjøring til rundkjøring på vei til dagens virke. I det jeg ser ut av garasjen vandrer naboen triumferende hjem med det trillende, om enn noe uregjerlige, tomme boss-spannet. Det minner meg om to ting. Det er mandag og tilværelsens utrolige letthet har resultert i at jeg har glemt mitt eget overfylte spann. Til helgen blir det utøvelse av gamle kunster fra bleieskifttiden. Hopping i bosset med livet som innsats. Det som slår meg der og da er at dersom hjulene på boss-spannet hadde blitt fjernet ville verdens avfallsproblem blitt eliminert som konsekvens av egen tyngde, og enda bedre smertene i armene ville få meg til å huske spannet og påminnes klodens tilstand hver uke.

T9® redder skriftspråket

Bergens Tidene 25/5 2007

Jeg ser på henne med en blanding av fryd og forakt. Linje 60 slynger seg oppover mot Melkeplassen, men hun står bredbent og fjellstøtt i midtgangen.

Per Thorvaldsen, ingeniør og T9-kronikør

KNEPP, KNEPP og dobbeltknepp. Vår lokale skjønnhet sender tekstmeldinger til folket. Tommelen kjærtegner mobilen i et frenetisk tempo. Mitt fordomsfulle jeg tenker at her fødes enda en ny melding med tankeløst innhold skrevet med akronymer i et pseudo norsk-engelsk. Hvor feil kan jeg ta? Det jeg bivåner er faktisk skapelsen av den første mobilnovellen ført i knappene på et plettfritt norsk takket være T9®.

FOR TI ÅR SIDEN erklærte jeg med ungdommelig brask og bram at jeg skulle bli den siste i Norge med mobiltelefon. Nå er jeg det. Her forleden lå den gul og innbydende på kontorpulten. På konvolutten med SIM-kortet hadde en kjær kollega skriblet «At du kunne synke så dypt!». Vel, på den annen side i en alder av 48 er det kanskje på tide å sende av gårde sin første SMS. Så får heller innholdet bli så som så begrenset av ni taster og manglende kunnskaper om finske dialekter. Jeg ser på tastaturet. Hver knapp har tre til fire bokstaver. Og hvor er det blitt av æ,ø og å? I begynnelsen var ordet, men her trengs det mye dobbel og trippelknepping for å gjenskape det. Ikke rart at ungdommen i ren latskap og fortvilelse har utviklet slang og mobildialekt à la C U L8R (ser deg senere – for uinnvidde).

HELDIGVIS GJØR bruksanvisningen meg oppmerksom på at mobilen har ordboken T9® – «Text on 9 keys». Ingen krypto eller smileys, men 42.000 vanlige og velbrukte norske ord. Det trengs bare et trykk på hver tast så vil programvaren i telefonen gjette hvor det bærer hen og hvilket ord jeg tenker på. Fantastisk. Her er et hjelpemiddel som gjør mobiltastaturet egnet for skriving av vettig tekst. Hvorfor har ingen tenkt på det før? Hva syslet hordene av utviklingsingeniører i Nokia egentlig med? Her har et lite amerikansk selskap Tegic Communications, senere oppkjøpt av AOL av helt forståelige grunner, utviklet en liten genistrek som allerede har 90% av mobilmarkedet med mer enn to milliarder kopier, og som vil redde det norske og 27 andre språk fra total forvitring i en tid da mobiler og håndholdte datamaskiner har overtatt blyantens rolle. Og i motsetning til tekstbehandleren fra firmaet med det misvisende navnet Microsoft, trenger ikke T9® gigamega med Rom og Ram for å virke. Det hele er pakket inn i ca. 30 Kbytes og fungerer utmerket i sanntid på mobilen. Før jeg starter skriveprosessen ser jeg at bruksanvisningen også inneholder en advarsel om ikke å følge med på skjermen da «gjetteprosessen» kan virke forvirrende for enkle sjeler.

JEG SER MEG om etter jomfruordet. Rødvin. R finnes på 7-tasten og når jeg trykker dukker S opp. Jeg fortsetter ufortrødent. Ø er vel o og forefinnes på 6-tasten. Ro vises på skjermen samtidig som det kan blas igjennom åtte andre språklige alternativer som So, Sn, Po, Sø, Sm, Rø, Pø og Rn i rekkefølge etter bruksfrekvens. At Rn sannsynligvis er den minst brukte kombinasjon er lett å godta. Har til dags dato ikke sett et ord med en slik begynnelse. Neste ord er d og Rød vises med alternativene Sne, Snd, Roe, Poe, Sme, Sof, Rod, Røf, Rof, Rnd, Sød, Pod og Soe. Er jeg i havn? Jeg trykker 8 dvs. v og Rødt dukker opp. Andre muligheter er Poet, Snev, Roet, Soet, Røft, Soft, Rødv og Smet. Fra et helsemessig synspunkt er det godt å se at bruksfrekvensen for Rødvin er lavere enn Softis. At det i tillegg er en sammenheng mellom poeter og rødvin har vi jo alltid visst. Trykker i og Poeti vises og nå er det kun et alternativ nemlig Rødvi. Siste bokstav finnes på 6-tasten og Rødvin kommer til syne. Ifølge produsenten treffer denne gjetteprosessen i minst 95% prosent av tilfellene.

HVORDAN FUNGERER så denne programvaren? Jeg trykker sekvensen 7-6-3-8-4-6 og for denne sekvensen er rødvin det mest sannsynlige. Mens tastingen foregår slår programmet suksessivt opp i databasen for å finne mulige/lovlige bokstavkombinasjoner basert på de allerede inntastede tall. Etter som ordlengden øker avtar mulighetene og en står til slutt tilbake med det ønskede ord. Også for korte ord som hei, at og treffer programmet godt da gjettingen er basert på relative frekvenser av ord. Hvilke ord som er med i ordboken er basert på deres hyppighet i skrevet dokumentasjon som aviser, magasiner, kokebøker, kart og lignende. Ordlisten inneholder også flere tusen egennavn. Riktignok er ikke etternavnet mitt inkludert, men hva gjør vel det når SMS-profittørene Telenor og Jon Fredrik Baksaas er med.

HVA MED NYNORSK? Eg fer freiste. 3-4-1-3-3-7-1-3-7-3-4-7-8-3. Det går aldeles utmerket. Riktignok er ikke eg førstevalg, men det har jo med hyppighet å gjøre. Riksmål? Sobre uttrykk som nu, efter og Frogner renner ut av mobilen. Flere hundre års norsk språkstrid er endelig bilagt og det med hjelp av det amerikanske selskapet AOL. Ved å basere ordboken T9® på nennsomt utvalgte kilder av det norske språk har AOL klart mesterstykket å forene språkteigen. Selskapet opplyser at de på det nåværende tidspunkt ikke har noen planer om å lage en egen nynorsk ordbok selv om det er uhyre enkelt. De har nemlig ikke fått noen som helst forespørsler i den retning. Hvor er Mållaget? Ved å fôre AOL med Aasen, Garborg, manus fra Det Norske Teater og NRKs teksting av krim kunne jo nynorsk frekvensen økes radikalt.

I ENHVER TEST av programvare utføres en såkalt vilkårlighetstest, og T9® slipper heller ikke unna. Jeg trykker tilfeldig på knappene. Programvaren krasjer ikke, men meningsløse ord som knessbelgtea, uliåadee og wilorltø dukker opp. Her bør Språkrådet komme på banen og hjelpe AOL med å luke ut feil og meningsløse ord samt sørge for en skikkelig norskdatabase som alltid er oppdatert med nye ord og ordenes relative frekvenser. Språkrådet burde selvfølgelig også tilby oss en SMS-tjeneste som vi kunne ringe til for å få de siste ordene eller eventuelt spesialordlister for teknisk, økonomisk, bergensk eller SMS-lingo bruk.

INNFØRING AV NY teknologi medfører alltid noen nye farer. Den språklige kreativiteten som det begrensende tastaturet til mobilen har resultert i, kan selvfølgelig forsvinne med T9®. Heldigvis har ordboken muligheten for å lagre tusenvis av egendefinerte ord og ord mottatt fra venner og kjente. Over tid vil dette sørge for en språklig blomstring og utvikling som savner sidestykke i moderne historie. I en ikke all for fjern fremtid vil kanskje T9®s rolle for utviklingen av skriftspråket vurderes på lik linje Gutenbergs oppfinnelse av boktrykkerkunsten. Har så aol noen nye ess i ermet? Vel, siste versjon av T9® fullfører ord fra brukerdatabasen når de er entydige, og man ser på muligheten for stavekontroll. Vi kunne selvfølgelig tenke oss synonymer, grammatikk, oversetter med mer, men da forsvinner jo litt av smått-er-godt sjarmen ved produktet.

ET SISTE SPØRSMÅL er om T9® kan hjelpe oss med å skrive lange tekster på mobilen mens vi er i farten. Hva er da vel mer nærliggende enn å prøve teksten som her foreligger? I tillegg til å være en tøff test – 7883 tegn og 1322 ord, vil eksperimentet gjøre meg til en hedret forfatter av verdens første SMS-kronikk. Du lurer på hvordan det gikk? Inntastingen tok ca. fem og en halv time, kostet 41 kroner og de aller fleste ordene dukket opp ved første forsøk. Ordboken sviktet kun på en del sammensatte ord som midtgangen, egennavn m.fl. og utdøende yrker som boktrykker.

VISSTNOK SKAL FILOSOFEN Friedrich Nietzsche ha skrevet sine mest dypsindige verker mens han spaserte i Italias vakre landskap. Tenk om han hadde hatt mobil og kunne ha sendt sine tanker direkte til oss med SMS-kringkasting. Vi kunne da fått delta i tragediens fødsel og Guds død når det skjedde. Vel, la oss ikke dvele lengre ved fortiden. La heller telekomselskapene svi av noen nye milliarder og gi oss UMTS og 3G slik at vi kan få sende uendelig lange XXLMS.

Kossingene - en nytelsesklasse

Bergens Tidene 28/4 2007

Du har sikkert sett dem. Hvis ikke: i hvert fall hørt dem.

Per Thorvaldsen - ingeniør og gründer

Du har sikkert sett dem. Hvis ikke - ihvertfall hørt dem. Fra ørene stiger høyfrekvent støy som i deres indre forvandles til de lifligste toner. Riktignok er bunaden deres lite prangende, men ser du nøye etter blir deres forbruk mer iøyenfallende. Hvert øre er dekket av den vakre Koss-logoen som til enhver tilfeldig forbipasserende sender signaler om at her nytes digitale varer av utsøkt kvalitet. Som alltid, er det noen som ikke har skjønt det. I dette tilfellet er det dem med hvite lampettledninger stikkende ut av ørene. Du har kanskje tenkt i ditt stille sinn at disse kossingene kun er tanketomme ignoranter som fyller tomrommet mellom trommehinnene med infernalsk lyd for å dempe horror vaci. Hvor feil kan en ta? Det vi ser her er fremveksten av den nye eliten – nytelsesklassen. Fremtiden tuftes av dem som er istand til individualistisk nytelse overalt hele tiden.

For å forstå fenomenet må vi gå tilbake i tid. Langt tilbake. Nærmere bestemt mai 1975. Foran meg på bordet ligger 600 kroner. På andre siden sitter farmor med skautet sitt. ”Jeg har spinket og spart hele livet. Ta pengene og invester i fremtiden”. Jeg tenker ”Akkurat nok”. Neste dag i Valkendorffsgaten med fem kroner igjen i lommen drar jeg ut øreklaffene og plasserer hodetelefonene der de hører hjemme. Jeg kjærtegner spiralledningen og fører jackpluggen ned i bukselommen. Ur-kossingen er født. #1. Riktignok uten lyd, men med stil. Med en holdning verdig en uvitende grunnlegger av en ny folkebevegelse sprader jeg som førstemann over Torvallmeningen med høretelefoner på. Med en selvfølgelig mine møter jeg gapskrattet fra vitner til den nye tid. Det er alltid noen som ler. De med angst for fremtid og endringer. Vel hjemme lar jeg pluggen penetrere Luxman-forsterkeren. 33 1/3s instant nirvana. Fra rillene løftes Rick Wakemans reise til jordens indre via pick-up og forsterkerens elektronkaskader til Kossens membraner. En åpenbaring. Tidligere uhørte lyder og nyanser bringes frem og endelig kan det spilles så høyt jeg bare vil. Frihet og vital aural eufori.

Selvsagt kom det innvendinger mot denne nye nytelseskulten. Spesielt husker jeg far som av og til kom rasende inn på gutterommet og skrek ”Slå av den jævla musikken”. Hvordan vet jeg hva han sa? Vel, etterhvert ble jeg kanskje god til å lese på lepper. Jeg ble en dedikert kossing og mine hørelurer og jeg hadde et langt og lykkelig forhold. Vakkel førte imidlertid til brudd tidlig på åttitallet og senere glemsel.

Stor var derfor min undring rundt årtusenskiftet da jeg begynte å observere den kjente og kjære logoen klemme rundt almuens ører i det offentlige rom. Med den romlige frihet som fremveksten av Walkman, MP3 og Litium-Ion batterier har gitt, kan nå audiofile nyte hemningsløst hvorsomhelst og nårsomhelst. Riktignok gikk vi før rundt og nynnet på rester av melodier som hadde festet seg til hjernebarken, men nå kan enhver stemning og følelse fremkalles med noen tastetrykk mens vi lar omverden være kulisser til våre livs soundtrack. I begynnelsen var det mest ungdommer – av typen som går med lue inne - som tillot seg denne luksusen å virre rundt med Koss i ørene, men nå finnes det kossinger i alle aldre, hudfarger og sosiale klasser. Nevnte jeg globalisering? Ja, det har blitt en internasjonal bevegelse. Flyplasser verden rundt er fylt med rastløse kossinger på vei til noe og med selvsyn har jeg observert dem på utposter som Syd-Europa, USA og Australia.

Den soniske hedonismen har spredd seg som en farsott i alle samfunnslag. Ifølge Bourdieus Distinksjonen er nok de musikalske preferanser ulike, men med stor harddisk og shuffle-funksjon vil nok alt til slutt smelte sammen i den kulturelle digel og føre til at den nye eliten – Kossingene - vil omforenes og ta makten. I framtiden vil skillet gå mellom dem som har funnet G-nøkkelen og dermed liker musikk og de tonedøve. Som sistemann på linje 60 uten Koss i ørene, ses jeg rart på. De skulle bare visst hvem som startet bevegelsen. Kossingene har ingen talsmann. De representerer den tause – vel, lett knitrende – majoritet. Jeg har prøvd å ta kontakt, men responsen er stort sett hææ og hø. De virker politisk ubevisste. Jeg har enda tilgode å se en kossing i første mai tog eller på et politisk landsmøte. Deres atferd tyder imidlertid på at de er miljøbevisste. De går mye, sykler og tar offentlig transport. Blir de slitne tar de høretelefonen rundt halsen og hviler hodet på de komfortable ørebeskytterne i utsøkt skumgummi. Jeg har til gode å se en kossing som miljøsyndende privatbilist. Men hvordan komme under huden på den nye bevegelsen - Kossismen?

Som lyn fra klar himmel kom ideen i fjor høst. Mens konemor og jeg ser Skavlan intervjue det gamle Establishment ligger barna strødd rundt i stuen med Koss i ørene. Walraffing er det som må til. Jeg må bli som dem. Sporenstreks fyller jeg flashminnet i mobilen med det jeg kaller musikk, røsker til meg et sett med Koss og entrer virkeligheten med akkompagnement. Oi, bass er blitt moderne. Fullstendig uten digitale rettigheter men med et lyst sinn tar musikken meg med i tid og rom. Ute er det blått som f.. og første og beste innskytelse er å entre Løvstakken for full musikk. Endelig slutt på fuglesang og annen naturstøy. Med Wagner i binær form bestiger jeg toppen med Kraft durch Freude. Neste stopp byen og De Musikalske Dverger. Drit i ka eg heter men det blir en fantastisk opplevelse. Neste morgen på vei til dagens dont i det postindustrielle Kokstad sprites soloppgangen opp med ”Working for the Yankee dollar” mens jeg sykler lett forbi den endeløse køen av biler hvor resignerte mennesker har lagt hodet på rattet. På jobben rettes ryggen ved å spasere den regntunge Fabrikkgaten med ”The End” i ørene. Om kvelden er det festaften med Harmonien. Mussorgsky står på programmet. Dirigenten hever taktstokken og jeg trykker på play. Endelig skal musikken nytes uten ubehaget med de skravlende andre. På vei hjem lar jeg himmellegemene styre mens jeg fyller mitt eget univers med falmede stjerner og Mozarts nattmusikk.

Nå fire måneder senere er mine Koss og jeg blitt uadskillige. Jeg forstår kossingene. Jeg vet hva de føler. Nytelse er mantraet for det nye årtusen. Jeg vender tilbake dit hvor det hele startet - Valkendorffsgaten. Denne gangen sammen med Kari Bremnes. Kun i minnet finner hjertet fred. MuzikMagazinet er borte. Som erstatning er det åpnet en bar. Jeg bestiller en dobbel Gammel Reserve og øl. For meg er reisen langs kvintsirkelen slutt, men jeg fryder meg med tanken om at det kanskje akkurat nå et sted der ute er en ny ungdommelig innovatør som fyrer igang neste massebevegelse. Hva det blir? Tiden vil vise, men jeg ville ikke bli forundret om det er noen lokasjonsbaserte tjenester som kommer til å pirre flere sanser. Vi har da tross alt fem. Ja, noen mener sågar vi har seks. Stimuli-industri er fremtiden. Mens akevitten flyter rundt i munnen blandet med øl lar jeg musikken spille opp. Welcome to the pleasuredome.