iLivet er herlig

Elektronikkbransjen 1007

I Bystasjonens undergang lyser BKK opp min tilværelse. Deres fargesprakende reklame om 20 Mbit/s trådløst bredbånd er et tegn i tiden. Selv de mest innbitte kabeltilhengerne har innsett nederlaget. Fremtiden er og blir trådløs. I folkehavet speider jeg fortvilt etter han som skal snu opp ned på min tilværelse. Jeg har ikke vært så yr siden 75 da jeg fikk mitt første digitale ur og dermed innledet den moderne tid med et lett trykk på knappen. Jeg ser ned på hendene mine med de blå lappene som snart skal skifte eier. Mobiljunkien venter på det siste og ultimate skuddet. Plutselig er fremtiden her. En rask transaksjon og ungdommen forsvinner like hurtig som han dukket opp. Alene står jeg igjen med en sort liten designereske med et innhold som har fått halvannen million amerikanere til å gå fullstendig av hengslene. Svimmel av lykke setter jeg meg ned. Jeg åpner andektig Pandoras boks. Tilsyne kommer en sort monolitt med myke metallkanter som til forveksling minner om den fra åpningscenen i 2001: En romodyssé. Dette er et produkt av en annen verden. Jeg stryker displayet mykt over kinnet. Kulden signaliserer glass og herdet kvalitet.

Per Thorvaldsen
iNgeniØr

Hvilken knapp skal jeg trykke på? Det er kun en så her er valget lett. Et halvspist eple kommer tilsyne. PIN-koden trykkes inn på den berøringsfølsomme skjermen og det nye fargerike livet i høyoppløselig 3.5” kan begynne. Hvor er bruksanvisningen på 400 sider eller wizarden med mer eller mindre uforståelig krypto? Den finnes ikke. Og den trengs ikke. Her utføres alt med fingerspråket. Ved å tromme med fingrene på skjermen får jeg tilfredstilt ethvert behov. Med gjenoppdaget Tam-tam tromming er kommunikasjonsirkelen sluttet. Jeg starter med en safari på nettet. Heldigvis har en ukjent forbarmet seg over meg og latt sitt WiFi nett være pip åpent. Google åpnes og jeg taster inn mitt eget navn for å drukne meg i min egen berømmelse. Et liv i sus og dus. Jeg hopper fra side til side. Endelig har jeg fått en mobil enhet som leser helt vanlige nettsider på en fornuftig måte. Hele Dagbladet kommer frem og jeg kan lese dagens overskrifter uten briller selv i min alder. For å lese selve artiklene skyver jeg tommelfinger og pekefinger fra hverandre og teksten eser. Jeg snur mobilen og teksten følger med. Fantastisk.

Nå vil jeg se film. Jeg trenger instantan mikrounderholdning. Jeg trommer på Youtube ikonet og komponerer min egen gullrekke med tungt America’s Funniest home Videos innhold mens jeg venter på bussen. Plutselig bjeffer telefonen. Det er min kone som ringer. Hvor jeg er? På jobben selvfølgelig. Men det bråker jo sånn? Kjære deg jeg driver med feltarbeid. Jakten på innholdsmettede elektromagnetiske bølger som kan fylle meg med ny kunnskap. Jeg starter på Rasmus Meyers malerisamling. Svarstads Ved Themsen hvor røyken velter ut fra fabrikker og maskiner har alltid fascinert. Hva sier Wikipedia? Er det ikke WiFi dekning? Heldigvis har jeg tatt med Ice-bredbåndsmodemet og stikker det i nærmeste kontakt og oppretter en lokal en WiFi sone. I Wikepedia er det Sigrid Undset og Jenny som har fått mest plass, men jeg oppretter en artikkel om Svartstad og fyller inn etter hukommelsen. Vi har alle en plikt til å hjelpe til.

Neste stopp er Torgallmenningen og byens siste plateforretning. Solen skinner så jeg setter meg utendørs for å nyte de siste strålene før høst og tristesse tar oss. Jeg får bruke displayet på min nyervervede mobil som lysterapi og SAD-fjerner. I byens storstue er det heldigvis mange som tilbyr sine trådløse tjenester og jeg trommer på mobilens iMelodi knapp. Det er hva jeg kaller Megastore. Alle plater i verden ligger tilgjengelig for tyvlytting. Er De Musikalske Dvergers tolkning av Kinks så god som jeg kan tenke meg? To minutter og fjorten sanger senere er jeg overbevist. Skal jeg gidde å reise meg og gå inn å kjøpe herligheten? Jeg dobbelt-trommer heller på last ned knappen. Mine ørkesløse vandringer i plateforretninger er over. Jeg hever iDingsen og tar et avskjedsbilde. Så trommer jeg litt mer og leser ned Neil Postmans Vi morer oss til døde mens jeg tar et fotografi av bokhandelen jeg var så glad i. Med sans for blafrende neon tar jeg tilslutt et digitalt avtrykk av lokalavisens logo mens jeg tenker på vår felles svanesang som vil bli trykket på de siste rullene fra Norske Skog.

Med iDMD i ørene tar jeg en kjapp tur innom Narvesen for å se om andre sanser kan pirres. På forsiden av Time ser jeg at mobilen min er kåret til årets oppfinnelse. Kjære vene hvorfor være så ydmyk. Denne dingsen kommer til å forandre våre liv. Den vil forløse det mobile bredbåndet og fjerne de digtale skiller i samfunnet en gang for alle. Endelig får alle muligheten til et verdig e-liv uten å måtte betale tusenvis av kroner for fiber og gigabit til heimen. Det vi trenger er TV-kanaler på 100 Kbit/s som vi kan titte på hvorsomhelst i tid og rom og en iMinside for kommunikasjon med stat og myndigheter. En ubetydelig investering i en ny mobil vil resultere i et fullstendig egalitært samfunn. Alle – barnehagebarn, skolebarn, studenter, yrkesaktive og gamle – vil ha samme dings og samme muligheter i den nye mobile virkeligheten. Kanskje burde vi bruke litt av oljefondet og gi alle borgere en ny start og et nytt iLiv.

Jeg stopper opp ved Fisketorget og ser utover Bryggen. Her er det mye stolthet og tradisjon, men utrolig dårlig trådløs bredbåndsdekning. Hva kan vi by iTuristene når de kommer neste år med dingsene sine? Sover våre lokalpolitikere? I Trondheim er hele byen tåkelagt med WiFi slik at jeg for den nette sum av 10 kroner i døgnet kan vandre rundt på nett, hente informasjon om det meste og lese innholdstung epost samme hvor jeg er. Kjære Byrådsleder Monica Mæland. Glem Clear Channel! Ta heller en telefon til The Cloud og sørg for at eTåken legger seg som et lokk over byen før fremtiden løper i fra oss.

1881 opplysningen. Den hyggelige damen fra Lærdal og omegn forteller at mobilpusheren bor i Sandviken. Jeg trommer på kartet og finner korteste rute. I fullt firsprang forserer jeg, storkapitalens løpergutt, Steinkjelleren og hjemmet til Løperjenten. Ved Mon Plaisir ringer jeg på døren. Han ser forvirret på meg. Virker den ikke? Selvfølgelig gjør den det. Jeg trenger en til. Min 75 år gamle mor som i et par måneder nå har vært plaget av Vista og annen knelende software trenger denne dingsen som vil gi henne alt hun ønsker seg og samtidig terminere min gjerning som 24/7 PC-support. Hun trenger en multimediaplattform som ikke krever verdens tekniske høyskole i Trondheim for å betjenes. Et teknologisk underverk som gir henne kontakt med venner og kjente via telefon og SMS, aviser, bøker, problemfri internettsurfing og epostlesning, kamera og som prikken over i-en spilledåse fylt melodier fra dengang da.

Kvelden senker seg og det er fremdeles massevis av batteri igjen. Jeg vandrer stille hjem til mitt arkaiske aDSL-modem. Over meg lyser stjernene omkapp med displayet. Jeg trommer frem Google Sky og holder iDingsen opp mot himmelen og lar meg lede av stjernene.