Hvordan bygge en E-nasjon

Teleavisen oktober 2003

Det er dette som gir livet mening. Det er tidlig morgen og jeg er på vei oppover i krattskogen mot Åseåsen for å legge siste hånd på verket. NordlysNett på Andøya har som mål å gi alle i kommunen et bredbåndstilbud og har hyret inn Nera for å planlegge nettet. Vel oppe gjør jeg det jeg er betalt for – bestemmer posisjon til mast, vurderer mastekvalitet og innplasseringsmuligheter for nytt utstyr. Etter det er gjort finner jeg fram kikkerten og forsikrer meg om at jeg ser masten på Saura og skolen i Risøyhamn som skal være en del av stamnettet. I det fjerne skimtes Sortland så her kan en få til interkommunalt samband også. Så kan jeg sette meg ned i lyngen og kose meg. Ingenting er så vakkert som utsikt med høy puls. I nord ser jeg Dverberg, rett nedenfor Åse med skole og telefonsentral og i sør legger Hurtigruta til kai i Risøyhamn. Og alle jeg kan se fra her vil få trådløst bredbånd. Til og med barndomshjemmet til SPs Enoksen vil få dekning. Det er bare å flytte hjem igjen Odd Roger. Drømmen din om den digitale allemannsretten er et faktum. Jeg legger meg bakover, titter opp på den blå himmelen og nyter det kalde været. Telefonen ringer. Jeg tar opp den lille gule. Det er Geir fra Hitra. Kan jeg hjelpe til med planlegging av Frøya? Selvfølgelig og med største glede. På vei ned krysser jeg av kommune nummer 71. Nå er det kun 369 igjen, men det må handles raskt slik at jeg kommer der før Erna Solberg.

Per Thorvaldsen

Et eventyr
Det var en gang en Nærings- og Handelsminister som levde i et lite og vakkert land i utkanten av Europa. Hun hadde et dypfølt ønske om å gjøre noe for landets innbyggere. Motivert av EUs eEurope lanserte hun eNorge planen og utropte seg selv til eMinister. Hennes visjon var klar og ble kringkastet effektivt i all slags media ”En utålmodig eMinister lover at alle nordmenn skal få bredbånd innen 2002”.

Nå ved utgangen av 2003, ser en at det fremdeles er litt som gjenstår for å oppfylle Grete Knutsens drømmesyn, men vi er på riktig vei. I byene har utrullingen av aDSL og annen kabelbasert teknologi begynt å skyte fart og i distriktene er det en rekke nye og gamle teleoperatører som satser på trådløs bredbåndsaksess. Det gjøres enten ved å mate bortgjemte telesentraler med radiolinje eller ved å tilby bredbånd direkte til kunde via radio. Norge med sine fjorder, høye fjell og spredte bebyggelse er som skapt for trådløse løsninger.

Oppskriften
Da Nera startet å se på bredbåndsmarkedet i 2000, observerte vi to ting. Norge er velsignet med et godt utbygd fiber stamnett som når de fleste store byene, mens den resterende infrastrukturen enten mangler eller har for dårlig kapasitet.

For å få megabitene ut av fiberen og levere de til folk, næring og det offentlige bruker Nera følgende enkle oppskrift:

· Finn en fiber - gjerne to. Redundans på fiberaksess er å foretrekke
· Lag et lokalt radiolinje stamnett
· La stamnett gå slik at radiolinjens relepunkter kan brukes som basestasjoner for punkt- til multipunkt i 3.5 GHz eller bruk stamnettet til å mate telefonsentraler slik at bredbånd kan tilbys via eksisterende kobber

Andøya – et stykke bredbåndsnorge
På Andøya har de vært så heldige at fiberen til Svalbard fra Harstad tar en sving innom i Breivika. Det gjør det mulig for dem å knytte seg til resten av bredbåndsnorge. Andøy er en relativt liten kommune med 5.500 innbyggere hvorav 3.000 holder til på Andenes. Resten bor spredt over 659 kvadratkilometer. Kundegrunnlaget for NordlysNett er kommunen med sine skoler, institusjoner og administrasjon, næringslivet som er tuftet på fiske, forvar og romforskning. Planlegging av et hvert bredbåndsnett starter som regel med en lengre hyggelig samtale med næringsjefen i kommunen. På den måten skaffer en seg innsikt i kommunens behov, oversikt over næringslivet og en ide om hvor folk bor og hvor en eventuell vekst vil komme. Med denne kunnskapen i bagasjen, brukes så den eksisterende infrastruktur – master, telefonsentraler – på best mulig måte for å dekke flest mulig kosteffektivt.

Frihet til å velge
Etter nitidige studier på kartet hvor en rekke ulike alternativer blir vurdert, kommer den hyggelige delen av jobben, nemlig befaringen. Møte med virkeligheten gir ofte aha-opplevelser som kan kullkaste noen planer samt føde nye ideer. For en som lider av nutsyke er dette nærmest å betrakte som betalt friluftsliv. Sammen med kunden – i dette tilfellet prosjektleder Terje Lundemo fra Andøy Rakettskytefelt – besøker en fjelltopper med master, skoler, telefonsentraler, boligfelt og næringsbygg på jakt etter den optimale løsning. I bilen fra sted til sted går bredbåndspraten. Her er det full kundefokus og relasjonsbygging. Etter hundre mil, tretten telefonsentraler, syv skoler og diverse fjelltopper samles vi til slutt i Andøy Energis lokaler for å utkrystallisere gangbare alternativer. Det første alternativet er å mate de tretten telefonsentralene ved hjelp av radiolinje. I den enkelte telefonsentral settes det så inn en DSLAM som gir de som bor i en radius av cirka fem kilometer fra sentralen et bredbåndstilbud. Det andre alternativet er å lage et radiolinjenett som mater basestasjoner som gir kundene trådløs bredbåndsaksess. Hvilket alternativ som er best i en gitt kommune er bestemt av antallet sentraler og kommunens topografi og demografi. For Andøyas vedkommende er ren radioaksess å foretrekke. Det gir mulighet for et redundant radiolinjenett med vesentlig færre hopp enn DSLAM-løsningen og bedre dekning av befolkningen.

Distriktsutbygging
Det føles rart, men riktig, å være ansatt i et telekommunikasjonsselskap med 95% eksportandel og samtidig være med å få fart på Bygdenorge. Mandatet fra ledelsen var klart “Dere skal sørge for at eksportandelen vår blir mindre”. Nå noen år senere ser vi resultatene av arbeidet. Over sytti kommuner har bredbåndsløsninger fra Nera. Vi har bygget interkommunale nettverk fra Vadsø i nord til Bø i sør. Desentralisering har vært et hett politisk tema i Norge de siste tiår. Politikere har brukt mye energi og virkemidler for å hindre fraflytting fra Utkantnorge, men det har vist seg å være vanskelig på grunn av mangel på muligheter, arbeid og infrastruktur. Nå med trådløst bredbånd har styresmaktene endelig fått et redskap som kan brukes til igjen å skape vekst og blomstring i distriktene. Med trådløst bredbånd kan småkommuner samarbeide, jobber kan flyttes til distriktene og folk kan igjen bosette seg på steder hvor de har tilhørighet og mulighet for øke livskvaliteten.

Kjære Kristin

BaneTelemagasinet september 2004

Du får ha meg unnskyldt, men jeg er så glad at jeg bare må dele det med deg. Fra taket på Nord-Smøla skole ser jeg lykkelige barn som leker, skyfri himmel og vakre radiolinjetårn i det fjerne. Som om ikke det skulle være nok, har jeg mottatt følgende lakoniske tekstmelding fra min datter ”Jeg har kommet inn”. Hvor? Handelshøyskolen – selvfølgelig. Fantastisk! Jeg ingeniøren har avlet en økonom til til verden.

Per Thorvaldsen
Nettplanlegger

Hva med en takk?
Dette herlige sammenfall av hendelser får meg til å tenke – Det er kanskje på tide å takke samfunnet for all utdannelse min familie og jeg har fått. Tusen takk Kristin Clemet! Du og dine forgjengere har skapt et av de beste utdanningstilbud som finnes slik at hele det norske folk kan få muligheten til å realisere sine evner. Av den offentlige debatten kan en få inntrykk at den norske skolen er i forfall og i krise. Det stemmer overhodet ikke med mine inntrykk. Mine barn har hatt flinke og motiverende lærere, nye læremetoder som har inspirert dem til ekstra innsats og en trivelig skolehverdag med tilnærmet idylliske tilstander. Riktignok ligger min sønn på sofaen av og til og stønner over mengden av lekser i ungdomskolen, men kjenner jeg ham rett vil nok konkurranseinstinktet vekke ham til ny dyst når karakterene kommer for første gang. I tillegg må jeg virkelig få si at din innføring av den klasseløse skole varmer mitt sosialdemokratiske hjerte. Lik rett til utdanning, uansett sosial status og bosted, er en god sak å kjempe for.

Hva kan jeg bidra med?
Planen min var å bli lærer.Vel, skal jeg være helt ærlig så hadde jeg ingen andre ambisjoner enn å lære mest mulig for å tilfredstille egen nysgjerrighet. Fem års kunnskapsfest og innføring i klassisk dannelse på UiO til den latterlig lave sum av 1 megakrone. Hvilken investering! Mine foreldre ønsket at jeg skulle ta den utdannelsen de ikke fikk. Og det gjorde jeg til gangs. Først med champagneglasset i hånden etter avlagt eksamen i teoretisk fysikk kom jeg til å tenke - Hva nå? Jeg begynte på Ped. Sem., men fristelsene i det private næringsliv ble for store. Etter en tjue år lang karriere i en stor norsk telekombedrift har jeg endelig havnet på toppen. Jeg reiser fra skoletak til skoletak i hele Distriktsnorge for å planlegge trådløse bredbåndsnett. Hvorfor skal ikke de som vokser opp i utkantene ha de samme mulighetene som mine egne barn i Bergen? 100 Mbit/s til alle skoler er blitt min fanesak. Utfordringen ligger i å få til en kosteffektiv utbygging for kommunene. Bedriften som betaler meg lønn hver gang den 15, har laget en flott 100 Mbit/s radiolinje og med gjenbruk av teleinfrastruktur (les master og tårn) kan en enkelt bygge solide kommunale bredbåndsnett.

Staten gir og staten tar
For oss trådløse og distriktsvennlige har det vært et problem at staten tar lisensavgift for kraftige radiolinjer. Det har jeg nå gjort noe med. Med hele 10 GHz båndet i egen lomme, deler jeg rundhåndet ut gratis lisenser dersom 100 Mbit/s radiolinjen lander på en skole. Det er selvfølgelig en liten hake. Jeg er lei av kun å gå oppe på taket og virre og krever derfor å få komme inn og undervise en halv dag med REALFAG, gjerne mekanisk snordrag eller termodynamikk, på de skolene som får bredbånd ved hjelp av oss. Til vi møtes - på en skole - Kristin får du ha det bra.

Hilsen Per

I enden av internett

Teleavisen April 2009

”Jeg vil på Facebook”. ”Men pappa, det er jo et sosialt nettverk. Du har jo ingen venner!”. Det gjør vondt. Det er jo fra sine egne man får høre det. De skulle bare ha visst. At jeg har en venninne der ute i cyberspace. Hun har aner fra Voss og er en globetrotter av rang. Hun kjenner mine pasjoner og sender meg bilder. Ikke av det du tror, men av master. Høyreiste og potente rager de i landskapet med verden som kulisser.

Per Thorvaldsen
Nettplanlegger

El Tren del Fin del Mundo
Hun har tatt bilde av mobilmasten fra togperrongen. Med sin iPhone sender hun herligheten via internett som et vedlegg til meg. Hva i huleste gjør hun på sydspissen av Sør Amerika? Jeg blåser opp bildet til det gjør vondt i pikslene. Den hvite kladeisen bak antennen kan ikke være ??? Jo, så sannelig – en Nera Evolution 155 Mbit/s radio. Av de 36.000 vi produserte ifjor har altså en funnet veien dit ned til internettets sydligste punkt bare for å gi turister en mulighet til å sende elektroniske meldinger hjem. Med 18.000 hopp med en gjennomsnittlig lengde på 30 kilometer har vi økt verdensveven med 540.000 kilometer eller 13,5 ganger rundt jorden på et år. Da er det ikke rart at vi også har snisset innom internettets utkanter.

Uken etter
”Se hva jeg fant! Hvor er jeg nå?” Spørsmålet følger et bilde som viser en parabol i arktiske strøk. Blant pingvinene? Nei, jeg tror hun har tatt på seg sjumilstøvlene og beveget seg lenger nord. 78 grader nord nærmere bestemt. Denne linken – 310 Mbit/s InterLink i 6 GHz - kjenner jeg igjen. Den går mellom Longyearbyen og Ny Ålesund via en aktiv repeater som står på noe grunnfjell som stikker opp av breen i Kongsvegpasset. Om mulig Neras viktigste leveranse noensinne og vårt største bidrag til forskningen. Det var kanskje litt voldsomt, men med tanke på hvilke data som strømmer gjennom denne pulsåren, og videre på fiber til litt mer siviliserte strøk, blir jeg svimmel. I enden av linken står det nemlig en antenne av enorme dimensjoner og peker rett ut i verdensrommet. Kanskje ikke Ny Ålesund representerer den nordlige enden av internettet slik jeg trodde allikevel? Er dette et forsøk på å få LMGene (Little Green Men) som Jocelyn Bell Burnell konverserte med i 1967 i tale igjen?


Radiolinjetårnet i Longyearbyen pynter opp i et ellers goldt landskap

Radioastronomi
Nei, det Burnell oppdaget i 1967, med sin rudimentære radiokikkert, var pulsarer – raskt roterende nøytronstjerner – og det det mye mer sofistikerte radioteleskopet i Ny Ålesund brukes til er å undersøke kvasarer. Kvasarene er skrikende (i elektromagnetisk henseende) babygalakser fra universets barndom. Det var oppdagelsen av disse energirike galaksene i vår historiske synsrand som for alvor satt siste spiker i kisten til alternative skapelsesteorier til Big Bang. Antennen er 20 meter i diameter og har en forsterkning i størrelsesorden 60 dBi. Det lyttes i S (2-4 GHz) og X (8-12 GHz) bånd etter aktiviteter i universets barneværelse.

Sammen er vi sterke
Radioteleskopet i Ny Ålesund er ikke alene. Sammen med et nettverk av andre antenner verden over dannes et syntetisk raditeleskop med en diameter litt mindre enn jordens – 8000 kilometer for å være litt mer eksakt. Med denne ”antennen” kan en se planetsystemer 15.000 lysår unna og den indre strukturen i kvasarer mer enn 1.000.000.000 lysår fra oss. Med data fra det indre av kvasarene sammenlignet med deres såkalte rødsforskyvning - som skyldes at de beveger seg fra oss - kan universets alder (13.7 millarder år) og størrelse (93 millarder lysår) bestemmes.

”Gi meg et fast punkt
Og jeg skal rokke jorden”. Med det syntetiske radioteleskopet og hundrevis av fikserte kvasarer kunne Arkimedes (287-212 f.kr.) fått mer enn han ønsket seg, men det kom litt lovlig sent for hans del. Vi andre derimot har meget stor nytte av kvasarenes stabile posisjoner. De – seksti til sytti stykker av gangen – brukes til å kalibrere GPS-signalene slik at vi ikke havner på bærtur i vår evige jakt på master for bredbåndsdekning. Målingene er faktisk så nøyaktige at de detekterer den kontinentale driften og jordaksens slingringer. Og ved hjelp av vår InterLink kan dataene behandles i sanntid. Tenk hvilken glede det ville være å få vite konsekvensene for jordaksens helning av et enormt meteorittnedslag mens det skjer.

Stjernestøv

Jeg står i produksjonshallen og ser radiolinjene bli satt sammen. I følge Big Bang teorien er all tung materie skapt i det indre av stjerner. Senderenheten i vår link som består av galliumarsenid, er resultatet av kataklysmiske prosesser i universets tidligere historie. Ja, selv vi, jeg og du er laget av stjernestøv og radioaktivt avfall fra hydrogenbombene i stjernenes indre. I et uendelig tomt, mørkt og kaldt rom med noen galakser hist og her, sitter vi på en liten stein som suser avgårde mot en ukjent skjebne. Jeg går tilbake til mitt avlukke og åpner en ny Facebook profil. Per and his extraterrestrial friends. Skal jeg håpe på å finne intelligent liv må det være på andre planeter. Kanskje er internettet endeløst?

Kjære Kristin

Rett på nett - (Dette brevet ble skrevet da Kristin var Finansminister, men passer vel enda bedre nå når hun har blitt Kunnskapsminister)

Jeg håper du aksepterer at jeg er dus med deg selv om vår separasjon i det sosiale nettverk i vår lille verden langt overstiger gjennomsnittet på seks. Jeg ser av kalenderen din at du er en svipptur i Ljubljana denne uken for å møte Slovenias finansminister Bajuk. Du får hilse fra meg og takke for den fine sommeren jeg hadde der i 1981 hvor jeg ble forført av en svensk økonom. Selv om avstanden mellom deg og meg er stor, tror jeg vi deler de samme verdiene om velferd, skole, likhet og frihet. Skal jeg være helt ærlig så hadde jeg tenkt å besøke deg. Jeg er på jakt etter nye oppgaver å utrette for AS Norge.

Per Thorvaldsen
Ingeniør med sans for prosenter

Faktisk står jeg utenfor arkitekt Bulls art noveau-inspirerte steinbygning hvor Finansdepartement holder hus. Det har positive eksternaliteter og jeg lengter inn. Hvordan vet jeg at det er Bull som har vært på ferde? Jo, jeg står med den lille vervebrosjyren ”Vil du jobbe i Finansdepartementet?” i hånden. Vil og vil fru Halvorsen, det er nok mer tvingende nødvendighet som gjør at jeg tropper opp.

I et samfunn som burde flyte over av melk og honning forfaller nemlig det meste. Skolene råtner på rot og elevene tilegner seg stadig mindre kunnskap – spesielt i harde fag som matematikk og fysikk som trengs for å bygge det engang oljetomme Norge. Forskjellene mellom rik og fattig øker. Ja, faktisk tok forskeren Henning Frydenlund Hansen ved NTNU doktorgraden i forrige uke der han viser at ulikhetene i Norge nå følger en Pareto-distribusjon. Vi har altså klart mesterstykket å gå fra et velordnet velferdssamfunn til røverkultur på en generasjon.

Jeg ser til min fortvilelse at mitt nåværende bidrag til samfunnet ikke har vært nok. I 25 år har jeg vært frivillig trell i eksportindustrien for å øke landets inntekter, og nå er jeg i Oslo på en snarvisitt for å lære opp kommende generasjoner i trådløs kommunikasjon. Fra kurslokalet i Hotel Opera ser jeg utover vårt blendende hvite kulturskråplan hvor fiffen må gå spissrotgang mellom boms og horer for å lytte til arkaisk sosial samvittighet alà Les Misérables.

I tillegg til å leve opp til mottoet ”I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød” har jeg betalt min skatt med glede. Stadig mer. Fra null og niks som student til sekssifrede tall som lett overvektig førtiåring. Skal jeg være helt ærlig så føler nok en del av oss i middelklassen at er vi som betaler hele gildet. Hos de fattige, som blir stadig fler og fler, er det ingenting å hente og hos de rike, som blir stadig rikere, er det ingen betalingsvilje. Vi samfunnsbærere hadde nok kunnet bære over med det dersom våre penger hadde blitt forvaltet på en slik måte at velferdstaten til Stein Kuhnle og oss andre hadde blitt tatt vare på.

For å hindre et opprør blant de betalende klasser, melder jeg frivillig til tjeneste hos Finansdepartementet. Hva kan jeg bidra med? Prosentregning og annen avansert matematikk. At det trengs har jeg fått mange indikasjoner på. For en tid tilbake fikk jeg brev fra kemneren. Heller enn å dvele ved enkeltposter og tall, falt mitt blikk på skatteetatens logo oppe i venstre hjørne på brevarket. En bløtkake - samfunnsmetafor? - hvor et lite anorektisk stykke var tatt ut. Utstyrt med transportør fant jeg ut at det representerte 11 prosent av hele kaken. For oss som betaler skatt med glede og kan regne, vet vi at dette er et feilestimat av skattetrykket på et par hundre prosent. Jeg prøvde å få etaten i tale, men rungende taushet fikk meg til å slå meg til ro med at det kanskje var det nivået de hadde som mål og visjon den dagen alle bidrar.




Denne lille tallbommerten opprørte meg ikke så mye, så jeg la meg tilbake på sofaen i trygg forvissning om at sosialdemokratiet ville løse alle problemer bare det fikk litt tid på seg. Da Kristin, dukket vervebrosjyren fra ditt departement opp, og som fysiker med forakt for Pareto-distribusjoner leste jeg nøye hva dere gjør for å bekjempe ”The rich get richer”-problemet. Penger og vilje til utjamning kan det ihvertfall ikke stå på. Hvorfor går da samfunnsutviklingen så skjevt? Jeg har nok funnet svaret enten du liker det eller ikke. Se nøye på figuren på side 4 som viser utdanningsbakgrunnen i Finansdepartementet. Med et slikt stolpediagram som viser den prosentvise fordelingen av jurister, samfunnsøkonomer, siviløkonomer og annen høyere utdanning, ville en ikke ha sluppet ut av grunnskolen engang. Her er 32 prosent mer enn 32.5 prosent og 9 prosent mer enn 13.5 prosent. Svikten i kunnskapssamfunnet har altså nådd helt fram til vårt viktigste departement. De som skal forvalte våre skatter og oljemilliarder kan ikke engang regne prosenter selv om prosentandelen høyt utdannende er tilnærmet 100. Jeg leser også at halvparten av staben er under 40. Skremmende. Jeg får håpe at også det er talltull for det er jo nettopp blant de unge som har vært utsatt for Hernes’ reform 94 at kunnskapsmangelen er størst.

Er det så nøye da? Vel, hovedsatningsområdene til Finansdepartementet er å planlegge og iverksette den økonomiske politikken, forvalte statens formue, samordne arbeidet med statsbudsjettet, sørge for at statens inntekter sikres på en effektiv måte og overvåke og utarbeide regler for finansmarkedene. Med en slik agenda er nok et oppfriskningskurs i prosentregning på sin plass. Tanken på at Gjedrem hever eller senker styringsrenten med et par prosent basert på tips fra Finansdepartementet får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. For ham er kanskje 1 prosent større enn 2 uten at det spiller noen rolle, men for unge i etableringsfasen kan slike variasjoner basert på feilregning bety katastrofe. Eneste trøsten får være at jeg er blitt fortalt at Norges Bank er unndradd politisk styring for sikkerhets skyld, men jeg er nok redd for at noen i ”Upper ten” nettverket snakker sammen om prosenter allikevel.

Dersom du ikke har noe imot det, så stiller jeg neste mandag på ditt kontor klar til innsats. Av brosjyren ser jeg at dere er på jakt etter medarbeidere med høy faglig kvalitet. La meg få bli med på laget i Finansdepartementets kunnskapsorganisasjon med hovedansvar for prosentregning. I tillegg til å korrigere tall og stolpediagrammer, kan jeg underholde ungdommene med anekdoter fra dengang det var folkets oppgave å produsere istedenfor å konsumere. Jeg tar med meg min gamle HP-kalkulator med omvendt polsk logikk og sammen får vi orden på på tall, prosenter, statbudsjett og finanser. Tanken på at jeg ved matematisk korrekturlesning av departementets publikasjoner kan redde både min egen og andres AFP samt beholde mangfoldet i samfunnet ved å fjerne formueskatten til de rike slik at de kan bli boende i landet, varmer mitt sosiale hjerte. Når vi så har fått kontroll med statens finanser, kan vi sammen lese høyt fra Stein Kuhnles Velferdstaten fra 1980. Den og annen utdatert litteratur som Thorstein Veblens bok om den arbeidsfrie klassen fant jeg i en sjokkselger utenfor bokhandelen på Karl-Johan ved Kirkeristen, der hvor det sosiale skillet i Norge er skarpest.

Gahr Støre effekten

Rett på nett (Logaritmer er vanskelig)

Det er tredje juledag og årets ironipresanger skal byttes. Jeg kikker ned på hendene mine og griper om boken i vesken. Snåsamannen. O salige enfold. Nei, la meg heller få noe med substans. Jeg ser meg rundt. Gahr Støres bok har fått bra anmeldelser. Norges eneste naturlige aristokrat poserer på forsiden med det flotte skjerfet som han har gjort til mote. Tittelen på boken – Å gjøre en forskjell – er derimot en katastrofe. Det er ihvertfall ikke norsk. Her har det engelske idiomet ”To make a difference” fantasiløst blitt direkteoversatt til norsk. Og han er ikke alene. I den siste tiden har stadig flere tilkjennegitt at de ønsker å gjøre en forskjell. Velmennende mennesker av alle kategorier med filantropiske hensikter prøver etter beste evne å ødelegge det norske språket.

Per Thorvaldsen

Språkør ingeniør

Når oppstod – å gjøre en forskjell – farsotten og hvem er ansvarlig for denne forflatningen av vår felles kulturarv. Var det noen for ti år siden som gjorde en forskjell? Ikke som jeg kan huske, men istedenfor å basere oss på synsing og anekdoter la oss heller gå vitenskapelig tilverks. Hvor mange treff gir ”å gjøre en forskjell” på internett frem til 2009. 91,600. Er det mulige å finne antall treff ved et tidligere tidspunkt? Ikke med Google, men med gode gamle Alta Vista. Det første treffet i 1998, kilden til dette språklige viruset, finner vi ved Universitet i Bergen hvor et maskinbasert Babelfish-oversatt intervju med Sci-Fi forfattern Pat Cadigan er lagt ut ” Når jeg skriver, forsøker jeg å gjøre en forskjell for noen, som sitter på et bibliotek ett eller annet sted og håper på noe bedre”. La oss håpe at det faktum at Leninhøyden er den opprinnelige smittekilden drukner i støyen av de pågående revisjonistutrenskelser der.

Utviklingen av ”å gjøre en forskjell” manien er angitt i figuren. For å illustrere den eksplosive veksten de senere år er det brukt logaritmisk skala. I tillegg til ”å gjøre en forskjell” kurven er det to andre kurver for henholdsvis bruken av uttrykket ”To make a difference” og den norske konjunksjonen ”og”. Disse to siste kurvene illustrerer informasjonsveksten på internett og viser med all ønsket tydelighet at ”å gjøre en forskjell” virkelig gjør en forskjell med sin dilleaktige vekst. ”Å gjøre en forskjell” kurven har to interessante knekkpunkter ved henholdsvis inngangen til 2002 og 2007.

I 2001 får vi det andre utbruddet av den språklige tafattheten ved at Ungdommens sjakkforbund inviterer til instruktørkurs i Bergen hvor idrettsgrenen skal løftes til nye høyder ved at de motiverte instruktørene skal gjøre en forskjell. Så følger det noen enkeltstående hendelser i Æsculup som er magasinet for medisinstudenter i Oslo samt en referanse til ”å gjøre en forskjell”-sykdommen i en side viet studiet av Hilarionkanalisering. I de påfølgende år flater kurven ut og kan vel kun betraktes som en nedbørseffekt fra det engelske idiomet. Noen ser uttrykket ”To make a difference”, assosierer seg med innholdet og foretar en ikke helt god oversettelse til norsk. Hvem er disse noen? Vel, det er elevorganisasjoner, ungdommelige sosialøkonomer, sosionomer og pleiere, organisasjonsteoretikere, natteravner, konsulentfirmaer, alternativmedisin og gestaltterapeuter.

I 2004 ser det ut til at ”å gjøre en forskjell” er blitt et gjengs uttrykk. Dagbladet publiserer blant annet en kronikk av Dan Banik og Henrik Syse om den kommende sultkatastrofen med den samme tittel. For første gang ser vi uttrykket vårt med fete typer i en landsdekkende avis. I kronikken nevnes Kronprinsparets Humanitære Fonds initiativ til et arrangement med overskriften ”Making a difference” – ”Å gjøre en forskjell”. Språkforvirringen fikk dermed sin kongelige velsignelse. Senere samme året lanserer Partiet SV en ny partimodell basert på prinsippet om å gjøre en forskjell og jammen er ikke Norges Naturverforbund ute å gjør en forskjell de også. At SV var det første partiet som uttrykte ønsket om å gjøre en forskjell kommer nok ikke som noen overraskelse, men da selveste FRP tok i bruk uttrykket noen år senere for å forklare sin politikk forsvant jo ethvert mulig meningsinnhold.

Det punktet på kurven hvor ”å gjøre en forskjell” bruken oppnår kritisk masse og blir epidemisk, kan sted og tidsfestes; Hamar 1 mai 2006. Du har sikkert allerede gjettet hvem som var taler. Det var selvfølgelig Jonas Gahr Støre. Med Obamask retorikk hamrer han å gjøre en forskjell inn i den norske bevisstheten og en måned senere drar vår andre aristokrat Håkon Magnus på norgesturne med overskriften ”Å gjøre en forskjell”. Tilfeldig? Neppe. Som en misjonær, reiser Kronprinsen land og strand rundt fra Finnmark i nord til Mandal i sør med sitt budskap og sine gode intensjoner for å vekke og bevisstgjøre en slumrende ungdom. Dessverre er den språklige smitten med som nisse på lasset. Herfra kan det bare gå en vei med denne farsotten – oppover som kurven viser. Uttrykket ”å gjøre en forskjell” har nå infisert det norske språk og bruken er overlatt til forfengelighetens marked. Selv når vi fjerner virkningen av Gahr Støre effekten (dvs. søker på dokumenter med ”å gjøre en forskjell” som ikke inneholder ”Gahr Støre”) er det fremdeles 40.000 treff.

Hva kan så gjøres for å fjerne denne svadaen og sludderet i n’te potens? Keiseren og knektens nye språklige klær. Finnes det noen vaksine, kur eller varme hender som kan redde oss? Hvor er språkrådet og Finn-Erik Vinje? Glem Tallulah og gi oss heller en krisepakke, fjesbok-kampanje eller resepten på en desinfiserende språkvask. Hvis vi ikke handler nå vil bruken av ”å gjøre en forskjell” overskride anvendelsen av ”og” allerede i 2011 skal vi tro kurven. Den beste medisinen hadde nok vært at vår eminente utenriksminister hadde kommet på banen, lagt seg flat og erkjent sin misære før skaden blir uopprettelig.

Jeg snur Gahr Støre sin bok og leser vaskeseddelen. Mange gode tanker her, men jeg veksler heller inn Snåsamannen i pengesedler og vandrer ut i kulden. Jeg vet om en butikk hvor de selger stilige sjal som varmer i disse krisetider.

Min italienske reise

BaneTele magasin 4 2003

Alle reiser er en omvei hjem. Mitt utgangspunkt er en leilighet i pittoreske Lucca. Jeg vekkes av en pianospillende nabo. Tusen takk! Liflige Vivaldi-toner blander seg med svalesang og en Vespa 250 i det trange smuget. Klokken er halv seks. Ingen frokost, ingen taxi. Jeg forlater Lucca via den vestlige porten. Foran meg strekker Via Puccini seg så langt øyet kan se. Et eller annet sted langt der ute i de industrielle forsteder ligger Neras Italiakontor. Nynnende på NessumDorma satser jeg på at min indre gyro og stedsans samt tilfeldig forbipasserende skal lede meg på rett vei.

Linkturist Per Thorvaldsen

Per, du lyver!
Nei, jeg gjør ei! Henrik Ibsen derimot diktet i vei da Peer Gynt tok form i hans hode mens han spradet langs italienske stier. Å søke inspirasjon og fornyelse i det klassiske italienske landskap har vært en kjær aktivitet for Europas tenkere siden renessansen. Her meislet Nietzsche ut filosofiske mesterverk mens han gikk, Goethe la grunnlaget for sin poesi i skyggen av svalende olivenlunder, Mozart ble utnevnt til ridder av den gyldne spore og Marconi fyrte av en salve midt på jordet i ren glede over å ha temmet radiobølgene. Og nå er jeg her. Etter år med bredbåndsutbygging I distrikts-Norge, er jeg på dannelsesreise til Italia. Hvordan kan det italienske wirtschaftswunder forklares? Hva er hemmeligheten bak Fabrizzio og Nera Italias eventyrlige suksess? Å omsette for 80 millioner i radioens hjemland kan ikke karakteriseres som annet enn en bragd. Kledelig beskjedene påstår våre italienske venner at det skyldes hell. Utlysning av 26 GHz lisens i hele Italia har gjort det mulig å få innpass med Neras løsninger og produkter hos nye og gamle aktører og da særlig i Nord-Italia. Radiolinjer brukes til å bygge høykapasitetsstamnett og punkt-til-multipunkt radio brukes til å mate UMTS basestasjoner og for bredbåndsaksess til Italias blomstrende næringsliv.

Teknologien viser vei
Troen på egne evner til å kommunisere på italiensk får fort en knekk langs veien til Luccas store sønn – Puccini. Etter en mengde Si og Ciao innser jeg at jeg er en fremmed på gale veier. Heldigvis ser jeg California. Ikke Arnolds, men radiolinjetårnet i åsen sør for Lucca som ble besøkt i går for å se vakkert Nera utstyr i aksjon. Fra California er det radiolinjeforbindelse til Nera kontoret. Jeg klatrer opp på en gesims og tar opp kikkerten. Parabolen på California gir meg et hint om retningen til kontoret og der på taket av en lav bygning ser jeg en tilsvarende parabol med en 34Mbit/s CompactLink på ryggen. Jeg er reddet. Foran kontoret står et asurblått eksemplar av arten Fiat 500 og over det kjente og kjære Nera produkter og logo. Fantastisk! Her har en klart å forene I skjønn harmoni det ypperste av hva norsk og italiensk industri har frembragt.

Endelig frokost
Dessverre viser det seg at femhundren ikke er firmabilen. Min internasjonale kollega Carlos Pacheco som har designet nettene her i Italia, henter fram en Fiat Marea fra bakgården og vi begir oss mot dagens mål som er en installasjon i byen Arezzo. Der skal basestasjonen til den lokale aktøren PlugIt konfigureres og kunder slippes på. Underveis stopper vi på en av de mange autostrada-katedralene som omkranser hele veien og dekker alle reisendes behov. Som selvbestaltet etnograf, studerer jeg med undring frokostvanene. Stående buffet med cappuccino, som ifølge våre italienske venner kun skal drikkes om morgenen, og det verdensberømte toscanske brødet som minner mest om langebrødskivene jeg finner innerst i brødskuffen ved den årlige opprydningen. Tørt og godt.

Reisens mål
En veltet lastebil gir oss anledning til å studere naturen langs motorveien rundt Firenze grundig. Det vakre toscanske landskapet bølger seg framover badet i lys og varme. De fleste åsene er smykket med radiolinjetårn med paraboler i alle himmelretninger. I tillegg observerer jeg en rekke mobilmaster langs veien. De fleste er matet med lavkapasitetsradiolinje fra en passende ås og sørger for en forbilledlig dekning på mobilen. Jeg føler meg priviligert. Det er ikke alle forunt å kunne sitte i en italiensk bilkø og gjøre norsk kontorarbeid. Etter et par timer løser det hele seg opp og vi ankommer Arezzo og kunden PlugIt.

PlugIt
PlugIt har sitt hovedsete i Arezzo. Fra sitt nyoppførte palass har de et nettverk som dekker store deler av Toscana. På taket tar jeg bilder av to familiære CityLinker i henholdsvis 7 og 18 GHz. De skyter i hver sin retning og sørger for redundans i nettverket. Jeg hilser på staben som tar vennlig imot link-turisten fra nord. Vi utveksler erfaringer før vi setter avgårde sammen til basestasjonen i sentrum.

The Italian Job
Spredepunktet er plassert på toppen av Arezzoes eneste høyhus. Utsikten er formidabel. Her kan en nok nå flere kunder på en gang enn i hele distrikts-Norge til sammen. Fire sektor à 90 grader er satt opp for å dekke hele området og basestasjonen er matet ved hjelp av en CityLink med 155 Mbit/s kapasitet. Oppslukt av tekniske detaljer, glemmer jeg helt varmen og blir stående ute til det svimler fullstendig. Jeg redder meg til slutt inn i leiligheten som huser inne-utstyret. Der har det ikke foregått oppussing siden "the swinging sixties", men det må medgis at storblomstret tapet kler linkene godt. Carlos konfigurerer MultiLink basestasjonen og tester en E1 Frame relay forbindelse mot en sluttkunde. Av ytringer som Grazie Signore forstår jeg
at testen er vellykket.

Nattskiftet
Arbeidsdagen er over, men jeg klarer allikevel å overtale Carlos til å bli med på en liten avstikker til Siena. Kanskje trenger de bredbånd der også? Langs småveier smyger vi oss gjennom landskapet mens italienske gårdsbruk og landsby-arkitektur beundres. Vel fremme kjøre vi pliktløpet via Campioen og Dumoen før vi ender sammen med forelskede på toppen av tårnet I Museo D Opera. Mens de skåler og stråler i nyvunnet lykke, sjekker vi dette mulige spredepunktet. Rundskuet er meget profitabelt, men er det strøm tilgjengelig? Vel nede igjen, finner vi en restaurant med pasta og tilhørende herligheter. Måltidet avsluttes som sedvanlig med gelato i kaffe.

Bella notte - hjemferd
Mørket senker seg og etter å ha studert stjernehimmelen sør for Spica, setter vi oss mette godt til rette i Fiaten og lar vår italienske venninne i navigatoren lede oss hjem igjen med vennlige anmodninger à la "next turn to the left, Sir".

Epilog – Nera en messe verd
Det er ikke hver dag jeg holder italienere i hendene og synger salmer a cappella. I dag er det søndag og etter en vandring i et morgenstille Lucca oppdager jeg plutselig barokkkirken Santa Maria Nera. Firmahytte er vel og bra, men egen kirke er noe helt annet. Jeg er riktignok den eneste som synger på norsk og betaler avlaten med kroner, men her føler jeg meg likevel på en merkelig måte hjemme. På vei ut følger jeg de andres eksempel. To lys tennes. Det første for Nera og økt ordreinngang. Det siste for min stakkars kone som via tekstmelding formidler at hun er ved å drukne på Etnecup hvor min sønn sliter benken. Utenfor blir jeg stående på marmoren sammen med de andre. En eldre dame snakker til meg. Jeg snur meg, smiler og nikker til henne. Med et lett Ciao strener jeg så over piazzaen mot baren for noen øl og grappa. Avisoverskriftene skrikerimot meg. Due morte in Lombardia. Her er det snart varmere enn i Dantes inferno. Kanskje på tide å vende hjemover til et kjøligere klima?

Kapitalens fotnoter

Rett på nett - oktober 2009

Finanskrisen er et faktum. Kapitalismen ligger på sotteseng. Markedets usynlige hånd tvinner tommeltott. Sosialister i alle land forener seg i et rungende "Hva sa vi!". Som en Münchausen, forsøker sentralbanksjef Gjedrem å dra et av verdens rikeste land ut av den økonomiske hengemyr med konjunkturdempende rentepolitiske krumspring. Opp eller ned – Embla tar saken. Disse pekuniære C-momentene er dømt til å mislykkes når realkrisen treffer furet værbitt som en økonomisk brottsjø.

Per Thorvaldsen
Ingeniør og dekonstruktør

For å forstå hva som skjer ber eliten oss om å lese Marx på nytt. Som tidsriktig manna fra himmelen, dukker Kapitalen av Marx opp i min postkasse. Avsender: Bokklubben for uleselige bøker. "Hvorfor ikke?". 35 år etter omvendelse er det kanskje på tide å lese bibelen. Riktignok leste jeg i min ungdom Det kommunistiske manifest av Marx og Engels samt Oscar Wildes Sosialismen og menneskets sjel, men den lektyren appellerte vel mest til revolusjonsromantikeren i meg. Nå er det på tide å konsumere den vitenskapelige og teoritunge delen av marxismen.

Med en blanding av salighet, eufori og frykt starter jeg lesningen som skal sementere min verdensanskuelse og gi meg ammunisjon for et nytt århundre. Til min glede er det lettlest. Få formler og kun av det lineære slaget. Hovedtesen er at arbeid er utbytting og det kun er trelldom som skaper merverdi. Kapital er bare akkumulert utbytting (arbeid) og kapitalisten må hele tiden reinvestere kapitalen i mer effektive produksjonsmidler for å overleve i den knallharde konkurransen. Effektive produksjonsmidler betyr færre arbeidere å utbytte og de må derfor tynes enda hardere – ned mot eksistensminimum – for å øke merverdien. Enden på visen i denne vondt til værre teleologien, kalt den historiske materialismen, er kapitalistisk armageddon før kommunismen føder det nye Jerusalem.

Problemet er at denne spådommen/modellen ikke forklarer kapitalismens sykliske sammenbrudd og evne til å gjenreise seg som fuglen Føniks gang på gang. Salige Marx så nemlig ikke på mennesket som en uendelig ressurs – både som produsent og konsument. Det gjør derimot den globale kapitalismen. Ved å utbytte mennesket i alle ender legges grunnlaget for evig økonomisk vekst. Det verdensomspennende selskapet Nike er et fantastisk godt eksempel på hvordan dette skal gjøres. Finn et land i det fjerne østen eller deromkring hvor det kan produseres joggesko til 1 dollar. Gjerne med økonomisk bistand fra de lokale myndigheter. Selg så de samme joggeskoene til fattige motebevisste i New York for 100 dollar. Fortjenesten er i størrelsesorden formidabel. Av og til rakner dette gigantiske pyramidespillet og da åpner statsjefer i alle land våre portemoner i ren dugnadsånd for å redde stumpene. Kapitalen finner så nye mennesker å utnytte og dansen rundt gullkalven kan fortsette.

For å gi Kapitalen et ekstra vitenskapelig skjær har Marx overstrødd den med fotnoter. Og hvilke fotnoter! Her er referanser til andre forfattere og deres verk, utbroderinger, utdypende statistikker og ikke minst sjikaner i utvalg. Stakkars dem som er uenig med Marx. Sykofanter (angivere i følge Kapitalens egne ordforklaringer) hele hurven. Spesielt de intellektuelt svake og middelmådige bejublere av vulgærliberalismen får gjennomgå. Her er et nennsomt utvalg eder og galle utsagn.

"De storkjeftede vrøvlebøttene innen den tyske vulgærøkonomien skjeller ut stilen og framstillingen i skriftet mitt", "En mester i denne form for pretensiøst idioti er bl.a. MacCulloch: "Hvis det er fordelaktig," sier han med en affektert barnslighet som kunne passe for en 8-åring", "Jeg siterer fra dette lille skriftstykket, fordi det virkelig er et rennesteinsprodukt, et oppkok av de mest råtne, apologetiske trivialiteter", "Forfatteren, en usedvanlig sjøltilfreds "viktigper", har i sin forvirring og polemikk bare i den forstand rett" og slik forsetter det nådeløst nærmest i det uendelige.

Av Marx motstandere er det vel kun Ricardo og Adam Smith som kommer fra det med æren i behold. Sitat: "Ricardo delte opprinnelig det synet, men seinere avviste han det uttrykkelig med den vitenskapelige fordomsfrihet og sannhetskjærlighet som er karakteristisk for ham". Når det gjelder Smith er jo han i det siste blitt retolket som nærmest sosialdemokrat så noe av forklaringen på Marx mykhet kan vel ligge der.

Med disse ærekrenkende fotnotene døde enda en gud. Kanskje var det slik den intellektuelle diskursen utfoldte seg dengang? Allikevel, Sannhetsministeriet burde for lengst ha fjernet fotnotene slik hottentotten Vesle Hoa forsvant med et pennestrøk som upassende i en moderne tid. Her ville nok litt uvitenhet gitt meg styrke. For en som er oppdradd med dyder som respekt for andre, toleranse, fintfølelse og saklighet er randbemerkningene sørgelig prosa. Godt jeg ikke leste dette på syttitallet i en studiesirkel og ble høyreavviker. Er fotnotene kommunismens sanne ansikt – selve Marx-koden? Går det en rød tråd fra Kapitalens skjellsord til Pol Pot og vårt eget AKPs humørløse omgang med annerledes tenkende? Er Gulags grunnsten Kapitalens fotnoter?

Hvorfor har ikke de konservative angrepet denne useriøsiteten i Marx sine verker? Det må jo være en gave fra gudene. Har tenketanken Civita gått tom? Kanskje fordi deres eget hellige skrift Edmund Burkes Betraktninger over revolusjonen i Frankrike er et like utdatert forsvar for adelens rettigheter og status quo som kun appellerer til en liten døende menighet av verdikonservative i Oslo 3? Det er som kjent farlig å kaste stein i lysthus også. Men rett skal være rett, Burke er mye mer poetisk enn Marx og førstnevntes bok er mye bedre skrevet enn Kapitalen. I tillegg inneholder Betraktninger over revolusjonen i Frankrike en dæsj underholdende Illuminatis og konspirasjonsteori som nesten gjør den moderne.

Jeg tar av meg mine briller og legger den dekonstruerte Kapitalen fra meg. Hva skal en stakker gjøre? Slutte å lese før alle illusjoner brister? Bli ideologisk ateist? Jeg skal ihvertfall ikke gå i postkassen på en stund. Jeg blir stående ved bokhyllen. Kanskje på tide å tørke litt støv? Nederst finner jeg N. de Langes bok fra 1919 med den megetsigende tittel Arbeidets Evangelium. Jeg åpner og leser litt hist og her. På side 86 finner jeg følgende "At Kapitalen har et visst videnskabelig værd, vil ingen kunne benegte; men for almindelige mennesker, og det er jo dem, det hovedsagelig gjælder, er boken uforstaalig og ulæselig". Amen.

1) fotnote, forklarende anmerkning el. henvisning nederst på en satsside med tilknytning til innholdet i teksten. Settes med mindre typer enn boksatsen. Fotnoter brukes ofte for å gi tekster akademisk tilsnitt. Karl Marx brukte for mange mens Kjartan Fløgstad er beskyldt for det motsatte. Okkesom, hvem har ikke opplevd at det mest interessante i en avhandling eller fagbok står i fotnotene?