Kjære Kristin

BaneTelemagasinet september 2004

Du får ha meg unnskyldt, men jeg er så glad at jeg bare må dele det med deg. Fra taket på Nord-Smøla skole ser jeg lykkelige barn som leker, skyfri himmel og vakre radiolinjetårn i det fjerne. Som om ikke det skulle være nok, har jeg mottatt følgende lakoniske tekstmelding fra min datter ”Jeg har kommet inn”. Hvor? Handelshøyskolen – selvfølgelig. Fantastisk! Jeg ingeniøren har avlet en økonom til til verden.

Per Thorvaldsen
Nettplanlegger

Hva med en takk?
Dette herlige sammenfall av hendelser får meg til å tenke – Det er kanskje på tide å takke samfunnet for all utdannelse min familie og jeg har fått. Tusen takk Kristin Clemet! Du og dine forgjengere har skapt et av de beste utdanningstilbud som finnes slik at hele det norske folk kan få muligheten til å realisere sine evner. Av den offentlige debatten kan en få inntrykk at den norske skolen er i forfall og i krise. Det stemmer overhodet ikke med mine inntrykk. Mine barn har hatt flinke og motiverende lærere, nye læremetoder som har inspirert dem til ekstra innsats og en trivelig skolehverdag med tilnærmet idylliske tilstander. Riktignok ligger min sønn på sofaen av og til og stønner over mengden av lekser i ungdomskolen, men kjenner jeg ham rett vil nok konkurranseinstinktet vekke ham til ny dyst når karakterene kommer for første gang. I tillegg må jeg virkelig få si at din innføring av den klasseløse skole varmer mitt sosialdemokratiske hjerte. Lik rett til utdanning, uansett sosial status og bosted, er en god sak å kjempe for.

Hva kan jeg bidra med?
Planen min var å bli lærer.Vel, skal jeg være helt ærlig så hadde jeg ingen andre ambisjoner enn å lære mest mulig for å tilfredstille egen nysgjerrighet. Fem års kunnskapsfest og innføring i klassisk dannelse på UiO til den latterlig lave sum av 1 megakrone. Hvilken investering! Mine foreldre ønsket at jeg skulle ta den utdannelsen de ikke fikk. Og det gjorde jeg til gangs. Først med champagneglasset i hånden etter avlagt eksamen i teoretisk fysikk kom jeg til å tenke - Hva nå? Jeg begynte på Ped. Sem., men fristelsene i det private næringsliv ble for store. Etter en tjue år lang karriere i en stor norsk telekombedrift har jeg endelig havnet på toppen. Jeg reiser fra skoletak til skoletak i hele Distriktsnorge for å planlegge trådløse bredbåndsnett. Hvorfor skal ikke de som vokser opp i utkantene ha de samme mulighetene som mine egne barn i Bergen? 100 Mbit/s til alle skoler er blitt min fanesak. Utfordringen ligger i å få til en kosteffektiv utbygging for kommunene. Bedriften som betaler meg lønn hver gang den 15, har laget en flott 100 Mbit/s radiolinje og med gjenbruk av teleinfrastruktur (les master og tårn) kan en enkelt bygge solide kommunale bredbåndsnett.

Staten gir og staten tar
For oss trådløse og distriktsvennlige har det vært et problem at staten tar lisensavgift for kraftige radiolinjer. Det har jeg nå gjort noe med. Med hele 10 GHz båndet i egen lomme, deler jeg rundhåndet ut gratis lisenser dersom 100 Mbit/s radiolinjen lander på en skole. Det er selvfølgelig en liten hake. Jeg er lei av kun å gå oppe på taket og virre og krever derfor å få komme inn og undervise en halv dag med REALFAG, gjerne mekanisk snordrag eller termodynamikk, på de skolene som får bredbånd ved hjelp av oss. Til vi møtes - på en skole - Kristin får du ha det bra.

Hilsen Per

I enden av internett

Teleavisen April 2009

”Jeg vil på Facebook”. ”Men pappa, det er jo et sosialt nettverk. Du har jo ingen venner!”. Det gjør vondt. Det er jo fra sine egne man får høre det. De skulle bare ha visst. At jeg har en venninne der ute i cyberspace. Hun har aner fra Voss og er en globetrotter av rang. Hun kjenner mine pasjoner og sender meg bilder. Ikke av det du tror, men av master. Høyreiste og potente rager de i landskapet med verden som kulisser.

Per Thorvaldsen
Nettplanlegger

El Tren del Fin del Mundo
Hun har tatt bilde av mobilmasten fra togperrongen. Med sin iPhone sender hun herligheten via internett som et vedlegg til meg. Hva i huleste gjør hun på sydspissen av Sør Amerika? Jeg blåser opp bildet til det gjør vondt i pikslene. Den hvite kladeisen bak antennen kan ikke være ??? Jo, så sannelig – en Nera Evolution 155 Mbit/s radio. Av de 36.000 vi produserte ifjor har altså en funnet veien dit ned til internettets sydligste punkt bare for å gi turister en mulighet til å sende elektroniske meldinger hjem. Med 18.000 hopp med en gjennomsnittlig lengde på 30 kilometer har vi økt verdensveven med 540.000 kilometer eller 13,5 ganger rundt jorden på et år. Da er det ikke rart at vi også har snisset innom internettets utkanter.

Uken etter
”Se hva jeg fant! Hvor er jeg nå?” Spørsmålet følger et bilde som viser en parabol i arktiske strøk. Blant pingvinene? Nei, jeg tror hun har tatt på seg sjumilstøvlene og beveget seg lenger nord. 78 grader nord nærmere bestemt. Denne linken – 310 Mbit/s InterLink i 6 GHz - kjenner jeg igjen. Den går mellom Longyearbyen og Ny Ålesund via en aktiv repeater som står på noe grunnfjell som stikker opp av breen i Kongsvegpasset. Om mulig Neras viktigste leveranse noensinne og vårt største bidrag til forskningen. Det var kanskje litt voldsomt, men med tanke på hvilke data som strømmer gjennom denne pulsåren, og videre på fiber til litt mer siviliserte strøk, blir jeg svimmel. I enden av linken står det nemlig en antenne av enorme dimensjoner og peker rett ut i verdensrommet. Kanskje ikke Ny Ålesund representerer den nordlige enden av internettet slik jeg trodde allikevel? Er dette et forsøk på å få LMGene (Little Green Men) som Jocelyn Bell Burnell konverserte med i 1967 i tale igjen?


Radiolinjetårnet i Longyearbyen pynter opp i et ellers goldt landskap

Radioastronomi
Nei, det Burnell oppdaget i 1967, med sin rudimentære radiokikkert, var pulsarer – raskt roterende nøytronstjerner – og det det mye mer sofistikerte radioteleskopet i Ny Ålesund brukes til er å undersøke kvasarer. Kvasarene er skrikende (i elektromagnetisk henseende) babygalakser fra universets barndom. Det var oppdagelsen av disse energirike galaksene i vår historiske synsrand som for alvor satt siste spiker i kisten til alternative skapelsesteorier til Big Bang. Antennen er 20 meter i diameter og har en forsterkning i størrelsesorden 60 dBi. Det lyttes i S (2-4 GHz) og X (8-12 GHz) bånd etter aktiviteter i universets barneværelse.

Sammen er vi sterke
Radioteleskopet i Ny Ålesund er ikke alene. Sammen med et nettverk av andre antenner verden over dannes et syntetisk raditeleskop med en diameter litt mindre enn jordens – 8000 kilometer for å være litt mer eksakt. Med denne ”antennen” kan en se planetsystemer 15.000 lysår unna og den indre strukturen i kvasarer mer enn 1.000.000.000 lysår fra oss. Med data fra det indre av kvasarene sammenlignet med deres såkalte rødsforskyvning - som skyldes at de beveger seg fra oss - kan universets alder (13.7 millarder år) og størrelse (93 millarder lysår) bestemmes.

”Gi meg et fast punkt
Og jeg skal rokke jorden”. Med det syntetiske radioteleskopet og hundrevis av fikserte kvasarer kunne Arkimedes (287-212 f.kr.) fått mer enn han ønsket seg, men det kom litt lovlig sent for hans del. Vi andre derimot har meget stor nytte av kvasarenes stabile posisjoner. De – seksti til sytti stykker av gangen – brukes til å kalibrere GPS-signalene slik at vi ikke havner på bærtur i vår evige jakt på master for bredbåndsdekning. Målingene er faktisk så nøyaktige at de detekterer den kontinentale driften og jordaksens slingringer. Og ved hjelp av vår InterLink kan dataene behandles i sanntid. Tenk hvilken glede det ville være å få vite konsekvensene for jordaksens helning av et enormt meteorittnedslag mens det skjer.

Stjernestøv

Jeg står i produksjonshallen og ser radiolinjene bli satt sammen. I følge Big Bang teorien er all tung materie skapt i det indre av stjerner. Senderenheten i vår link som består av galliumarsenid, er resultatet av kataklysmiske prosesser i universets tidligere historie. Ja, selv vi, jeg og du er laget av stjernestøv og radioaktivt avfall fra hydrogenbombene i stjernenes indre. I et uendelig tomt, mørkt og kaldt rom med noen galakser hist og her, sitter vi på en liten stein som suser avgårde mot en ukjent skjebne. Jeg går tilbake til mitt avlukke og åpner en ny Facebook profil. Per and his extraterrestrial friends. Skal jeg håpe på å finne intelligent liv må det være på andre planeter. Kanskje er internettet endeløst?