T9® redder skriftspråket

Bergens Tidene 25/5 2007

Jeg ser på henne med en blanding av fryd og forakt. Linje 60 slynger seg oppover mot Melkeplassen, men hun står bredbent og fjellstøtt i midtgangen.

Per Thorvaldsen, ingeniør og T9-kronikør

KNEPP, KNEPP og dobbeltknepp. Vår lokale skjønnhet sender tekstmeldinger til folket. Tommelen kjærtegner mobilen i et frenetisk tempo. Mitt fordomsfulle jeg tenker at her fødes enda en ny melding med tankeløst innhold skrevet med akronymer i et pseudo norsk-engelsk. Hvor feil kan jeg ta? Det jeg bivåner er faktisk skapelsen av den første mobilnovellen ført i knappene på et plettfritt norsk takket være T9®.

FOR TI ÅR SIDEN erklærte jeg med ungdommelig brask og bram at jeg skulle bli den siste i Norge med mobiltelefon. Nå er jeg det. Her forleden lå den gul og innbydende på kontorpulten. På konvolutten med SIM-kortet hadde en kjær kollega skriblet «At du kunne synke så dypt!». Vel, på den annen side i en alder av 48 er det kanskje på tide å sende av gårde sin første SMS. Så får heller innholdet bli så som så begrenset av ni taster og manglende kunnskaper om finske dialekter. Jeg ser på tastaturet. Hver knapp har tre til fire bokstaver. Og hvor er det blitt av æ,ø og å? I begynnelsen var ordet, men her trengs det mye dobbel og trippelknepping for å gjenskape det. Ikke rart at ungdommen i ren latskap og fortvilelse har utviklet slang og mobildialekt à la C U L8R (ser deg senere – for uinnvidde).

HELDIGVIS GJØR bruksanvisningen meg oppmerksom på at mobilen har ordboken T9® – «Text on 9 keys». Ingen krypto eller smileys, men 42.000 vanlige og velbrukte norske ord. Det trengs bare et trykk på hver tast så vil programvaren i telefonen gjette hvor det bærer hen og hvilket ord jeg tenker på. Fantastisk. Her er et hjelpemiddel som gjør mobiltastaturet egnet for skriving av vettig tekst. Hvorfor har ingen tenkt på det før? Hva syslet hordene av utviklingsingeniører i Nokia egentlig med? Her har et lite amerikansk selskap Tegic Communications, senere oppkjøpt av AOL av helt forståelige grunner, utviklet en liten genistrek som allerede har 90% av mobilmarkedet med mer enn to milliarder kopier, og som vil redde det norske og 27 andre språk fra total forvitring i en tid da mobiler og håndholdte datamaskiner har overtatt blyantens rolle. Og i motsetning til tekstbehandleren fra firmaet med det misvisende navnet Microsoft, trenger ikke T9® gigamega med Rom og Ram for å virke. Det hele er pakket inn i ca. 30 Kbytes og fungerer utmerket i sanntid på mobilen. Før jeg starter skriveprosessen ser jeg at bruksanvisningen også inneholder en advarsel om ikke å følge med på skjermen da «gjetteprosessen» kan virke forvirrende for enkle sjeler.

JEG SER MEG om etter jomfruordet. Rødvin. R finnes på 7-tasten og når jeg trykker dukker S opp. Jeg fortsetter ufortrødent. Ø er vel o og forefinnes på 6-tasten. Ro vises på skjermen samtidig som det kan blas igjennom åtte andre språklige alternativer som So, Sn, Po, Sø, Sm, Rø, Pø og Rn i rekkefølge etter bruksfrekvens. At Rn sannsynligvis er den minst brukte kombinasjon er lett å godta. Har til dags dato ikke sett et ord med en slik begynnelse. Neste ord er d og Rød vises med alternativene Sne, Snd, Roe, Poe, Sme, Sof, Rod, Røf, Rof, Rnd, Sød, Pod og Soe. Er jeg i havn? Jeg trykker 8 dvs. v og Rødt dukker opp. Andre muligheter er Poet, Snev, Roet, Soet, Røft, Soft, Rødv og Smet. Fra et helsemessig synspunkt er det godt å se at bruksfrekvensen for Rødvin er lavere enn Softis. At det i tillegg er en sammenheng mellom poeter og rødvin har vi jo alltid visst. Trykker i og Poeti vises og nå er det kun et alternativ nemlig Rødvi. Siste bokstav finnes på 6-tasten og Rødvin kommer til syne. Ifølge produsenten treffer denne gjetteprosessen i minst 95% prosent av tilfellene.

HVORDAN FUNGERER så denne programvaren? Jeg trykker sekvensen 7-6-3-8-4-6 og for denne sekvensen er rødvin det mest sannsynlige. Mens tastingen foregår slår programmet suksessivt opp i databasen for å finne mulige/lovlige bokstavkombinasjoner basert på de allerede inntastede tall. Etter som ordlengden øker avtar mulighetene og en står til slutt tilbake med det ønskede ord. Også for korte ord som hei, at og treffer programmet godt da gjettingen er basert på relative frekvenser av ord. Hvilke ord som er med i ordboken er basert på deres hyppighet i skrevet dokumentasjon som aviser, magasiner, kokebøker, kart og lignende. Ordlisten inneholder også flere tusen egennavn. Riktignok er ikke etternavnet mitt inkludert, men hva gjør vel det når SMS-profittørene Telenor og Jon Fredrik Baksaas er med.

HVA MED NYNORSK? Eg fer freiste. 3-4-1-3-3-7-1-3-7-3-4-7-8-3. Det går aldeles utmerket. Riktignok er ikke eg førstevalg, men det har jo med hyppighet å gjøre. Riksmål? Sobre uttrykk som nu, efter og Frogner renner ut av mobilen. Flere hundre års norsk språkstrid er endelig bilagt og det med hjelp av det amerikanske selskapet AOL. Ved å basere ordboken T9® på nennsomt utvalgte kilder av det norske språk har AOL klart mesterstykket å forene språkteigen. Selskapet opplyser at de på det nåværende tidspunkt ikke har noen planer om å lage en egen nynorsk ordbok selv om det er uhyre enkelt. De har nemlig ikke fått noen som helst forespørsler i den retning. Hvor er Mållaget? Ved å fôre AOL med Aasen, Garborg, manus fra Det Norske Teater og NRKs teksting av krim kunne jo nynorsk frekvensen økes radikalt.

I ENHVER TEST av programvare utføres en såkalt vilkårlighetstest, og T9® slipper heller ikke unna. Jeg trykker tilfeldig på knappene. Programvaren krasjer ikke, men meningsløse ord som knessbelgtea, uliåadee og wilorltø dukker opp. Her bør Språkrådet komme på banen og hjelpe AOL med å luke ut feil og meningsløse ord samt sørge for en skikkelig norskdatabase som alltid er oppdatert med nye ord og ordenes relative frekvenser. Språkrådet burde selvfølgelig også tilby oss en SMS-tjeneste som vi kunne ringe til for å få de siste ordene eller eventuelt spesialordlister for teknisk, økonomisk, bergensk eller SMS-lingo bruk.

INNFØRING AV NY teknologi medfører alltid noen nye farer. Den språklige kreativiteten som det begrensende tastaturet til mobilen har resultert i, kan selvfølgelig forsvinne med T9®. Heldigvis har ordboken muligheten for å lagre tusenvis av egendefinerte ord og ord mottatt fra venner og kjente. Over tid vil dette sørge for en språklig blomstring og utvikling som savner sidestykke i moderne historie. I en ikke all for fjern fremtid vil kanskje T9®s rolle for utviklingen av skriftspråket vurderes på lik linje Gutenbergs oppfinnelse av boktrykkerkunsten. Har så aol noen nye ess i ermet? Vel, siste versjon av T9® fullfører ord fra brukerdatabasen når de er entydige, og man ser på muligheten for stavekontroll. Vi kunne selvfølgelig tenke oss synonymer, grammatikk, oversetter med mer, men da forsvinner jo litt av smått-er-godt sjarmen ved produktet.

ET SISTE SPØRSMÅL er om T9® kan hjelpe oss med å skrive lange tekster på mobilen mens vi er i farten. Hva er da vel mer nærliggende enn å prøve teksten som her foreligger? I tillegg til å være en tøff test – 7883 tegn og 1322 ord, vil eksperimentet gjøre meg til en hedret forfatter av verdens første SMS-kronikk. Du lurer på hvordan det gikk? Inntastingen tok ca. fem og en halv time, kostet 41 kroner og de aller fleste ordene dukket opp ved første forsøk. Ordboken sviktet kun på en del sammensatte ord som midtgangen, egennavn m.fl. og utdøende yrker som boktrykker.

VISSTNOK SKAL FILOSOFEN Friedrich Nietzsche ha skrevet sine mest dypsindige verker mens han spaserte i Italias vakre landskap. Tenk om han hadde hatt mobil og kunne ha sendt sine tanker direkte til oss med SMS-kringkasting. Vi kunne da fått delta i tragediens fødsel og Guds død når det skjedde. Vel, la oss ikke dvele lengre ved fortiden. La heller telekomselskapene svi av noen nye milliarder og gi oss UMTS og 3G slik at vi kan få sende uendelig lange XXLMS.

Kossingene - en nytelsesklasse

Bergens Tidene 28/4 2007

Du har sikkert sett dem. Hvis ikke: i hvert fall hørt dem.

Per Thorvaldsen - ingeniør og gründer

Du har sikkert sett dem. Hvis ikke - ihvertfall hørt dem. Fra ørene stiger høyfrekvent støy som i deres indre forvandles til de lifligste toner. Riktignok er bunaden deres lite prangende, men ser du nøye etter blir deres forbruk mer iøyenfallende. Hvert øre er dekket av den vakre Koss-logoen som til enhver tilfeldig forbipasserende sender signaler om at her nytes digitale varer av utsøkt kvalitet. Som alltid, er det noen som ikke har skjønt det. I dette tilfellet er det dem med hvite lampettledninger stikkende ut av ørene. Du har kanskje tenkt i ditt stille sinn at disse kossingene kun er tanketomme ignoranter som fyller tomrommet mellom trommehinnene med infernalsk lyd for å dempe horror vaci. Hvor feil kan en ta? Det vi ser her er fremveksten av den nye eliten – nytelsesklassen. Fremtiden tuftes av dem som er istand til individualistisk nytelse overalt hele tiden.

For å forstå fenomenet må vi gå tilbake i tid. Langt tilbake. Nærmere bestemt mai 1975. Foran meg på bordet ligger 600 kroner. På andre siden sitter farmor med skautet sitt. ”Jeg har spinket og spart hele livet. Ta pengene og invester i fremtiden”. Jeg tenker ”Akkurat nok”. Neste dag i Valkendorffsgaten med fem kroner igjen i lommen drar jeg ut øreklaffene og plasserer hodetelefonene der de hører hjemme. Jeg kjærtegner spiralledningen og fører jackpluggen ned i bukselommen. Ur-kossingen er født. #1. Riktignok uten lyd, men med stil. Med en holdning verdig en uvitende grunnlegger av en ny folkebevegelse sprader jeg som førstemann over Torvallmeningen med høretelefoner på. Med en selvfølgelig mine møter jeg gapskrattet fra vitner til den nye tid. Det er alltid noen som ler. De med angst for fremtid og endringer. Vel hjemme lar jeg pluggen penetrere Luxman-forsterkeren. 33 1/3s instant nirvana. Fra rillene løftes Rick Wakemans reise til jordens indre via pick-up og forsterkerens elektronkaskader til Kossens membraner. En åpenbaring. Tidligere uhørte lyder og nyanser bringes frem og endelig kan det spilles så høyt jeg bare vil. Frihet og vital aural eufori.

Selvsagt kom det innvendinger mot denne nye nytelseskulten. Spesielt husker jeg far som av og til kom rasende inn på gutterommet og skrek ”Slå av den jævla musikken”. Hvordan vet jeg hva han sa? Vel, etterhvert ble jeg kanskje god til å lese på lepper. Jeg ble en dedikert kossing og mine hørelurer og jeg hadde et langt og lykkelig forhold. Vakkel førte imidlertid til brudd tidlig på åttitallet og senere glemsel.

Stor var derfor min undring rundt årtusenskiftet da jeg begynte å observere den kjente og kjære logoen klemme rundt almuens ører i det offentlige rom. Med den romlige frihet som fremveksten av Walkman, MP3 og Litium-Ion batterier har gitt, kan nå audiofile nyte hemningsløst hvorsomhelst og nårsomhelst. Riktignok gikk vi før rundt og nynnet på rester av melodier som hadde festet seg til hjernebarken, men nå kan enhver stemning og følelse fremkalles med noen tastetrykk mens vi lar omverden være kulisser til våre livs soundtrack. I begynnelsen var det mest ungdommer – av typen som går med lue inne - som tillot seg denne luksusen å virre rundt med Koss i ørene, men nå finnes det kossinger i alle aldre, hudfarger og sosiale klasser. Nevnte jeg globalisering? Ja, det har blitt en internasjonal bevegelse. Flyplasser verden rundt er fylt med rastløse kossinger på vei til noe og med selvsyn har jeg observert dem på utposter som Syd-Europa, USA og Australia.

Den soniske hedonismen har spredd seg som en farsott i alle samfunnslag. Ifølge Bourdieus Distinksjonen er nok de musikalske preferanser ulike, men med stor harddisk og shuffle-funksjon vil nok alt til slutt smelte sammen i den kulturelle digel og føre til at den nye eliten – Kossingene - vil omforenes og ta makten. I framtiden vil skillet gå mellom dem som har funnet G-nøkkelen og dermed liker musikk og de tonedøve. Som sistemann på linje 60 uten Koss i ørene, ses jeg rart på. De skulle bare visst hvem som startet bevegelsen. Kossingene har ingen talsmann. De representerer den tause – vel, lett knitrende – majoritet. Jeg har prøvd å ta kontakt, men responsen er stort sett hææ og hø. De virker politisk ubevisste. Jeg har enda tilgode å se en kossing i første mai tog eller på et politisk landsmøte. Deres atferd tyder imidlertid på at de er miljøbevisste. De går mye, sykler og tar offentlig transport. Blir de slitne tar de høretelefonen rundt halsen og hviler hodet på de komfortable ørebeskytterne i utsøkt skumgummi. Jeg har til gode å se en kossing som miljøsyndende privatbilist. Men hvordan komme under huden på den nye bevegelsen - Kossismen?

Som lyn fra klar himmel kom ideen i fjor høst. Mens konemor og jeg ser Skavlan intervjue det gamle Establishment ligger barna strødd rundt i stuen med Koss i ørene. Walraffing er det som må til. Jeg må bli som dem. Sporenstreks fyller jeg flashminnet i mobilen med det jeg kaller musikk, røsker til meg et sett med Koss og entrer virkeligheten med akkompagnement. Oi, bass er blitt moderne. Fullstendig uten digitale rettigheter men med et lyst sinn tar musikken meg med i tid og rom. Ute er det blått som f.. og første og beste innskytelse er å entre Løvstakken for full musikk. Endelig slutt på fuglesang og annen naturstøy. Med Wagner i binær form bestiger jeg toppen med Kraft durch Freude. Neste stopp byen og De Musikalske Dverger. Drit i ka eg heter men det blir en fantastisk opplevelse. Neste morgen på vei til dagens dont i det postindustrielle Kokstad sprites soloppgangen opp med ”Working for the Yankee dollar” mens jeg sykler lett forbi den endeløse køen av biler hvor resignerte mennesker har lagt hodet på rattet. På jobben rettes ryggen ved å spasere den regntunge Fabrikkgaten med ”The End” i ørene. Om kvelden er det festaften med Harmonien. Mussorgsky står på programmet. Dirigenten hever taktstokken og jeg trykker på play. Endelig skal musikken nytes uten ubehaget med de skravlende andre. På vei hjem lar jeg himmellegemene styre mens jeg fyller mitt eget univers med falmede stjerner og Mozarts nattmusikk.

Nå fire måneder senere er mine Koss og jeg blitt uadskillige. Jeg forstår kossingene. Jeg vet hva de føler. Nytelse er mantraet for det nye årtusen. Jeg vender tilbake dit hvor det hele startet - Valkendorffsgaten. Denne gangen sammen med Kari Bremnes. Kun i minnet finner hjertet fred. MuzikMagazinet er borte. Som erstatning er det åpnet en bar. Jeg bestiller en dobbel Gammel Reserve og øl. For meg er reisen langs kvintsirkelen slutt, men jeg fryder meg med tanken om at det kanskje akkurat nå et sted der ute er en ny ungdommelig innovatør som fyrer igang neste massebevegelse. Hva det blir? Tiden vil vise, men jeg ville ikke bli forundret om det er noen lokasjonsbaserte tjenester som kommer til å pirre flere sanser. Vi har da tross alt fem. Ja, noen mener sågar vi har seks. Stimuli-industri er fremtiden. Mens akevitten flyter rundt i munnen blandet med øl lar jeg musikken spille opp. Welcome to the pleasuredome.

Sommeren med Simone

Bergens Tidende 27/2 2005

Debatten går nasjonalt om at de litterære klassikerne må ut av skolen - mon det? Selv realister har godt av å lese klassikerne og kjenne gleden ved å lese, mener en begeistret cand.scient. Per Thorvaldsen, ingeniør med raus bokhylle.

Per Thorvaldsen

Noen gleder kommer sent i livet. Blant dem lesing av klassiske tekster. Og gleder skal man jo som kjent dele. Som ektefødt barn av Etterkrigs-Norge, tok utdannelsen meg med på en sosial reise fra håpefull arbeiderklasse til mett middelklasse. Jeg er selvfølgelig evig takknemlig for mulighetene jeg har fått. All honnør til Partiet for innføringen av den intellektuelle allemannsretten. I en skole tuftet på optimisme, likhet og kunnskap var det bare en ting som manglet - klassiske originaltekster. Det var så mye kunnskap som skulle formidles og så liten tid.

Alt var ferdig fortolket, forklart og forstått. Vi som ble busset inn fra sør for borgerligheten, måtte for enhver pris skånes for den belastning det ville være å lese og resonnere selv. Snilt tenkt, men vi mistet på den måten store deler av menneskets kulturarv.

Selv har jeg et smertelig minne fra gymnastiden. Som litterær særoppgave, hadde jeg valgt utopier og dystopier. Jeg hadde blant annet funnet frem til «Det tapte paradis» av John Milton. Tittelen lovet jo bra. Min utmerkede norsklærer så megetsigende på meg sa: «Jeg tror ikke den er noe for deg.» Det jeg hørte var: «Utdannelse har du nok, men dannelse får du aldri.» I ren fortvilelse druknet jeg meg selv i formler og fysikkstudier. Selv der fikk jeg ikke gleden av å lese originaltekster før siste året.

Etter tiår med pendling mellom seng, jobb og kjøpesenter, fant jeg meg selv for noen år siden plutselig stående dorsk og matlei foran en sjokkselger i bokhandelen. Der - mellom krimbøker og fjorårets tendensromaner - lyste tittelen «Det tapte paradis» mot meg. Førtininitti. Jeg grep den begjærlig. O himmel. O fryd. Jeg visste den var en klassiker, men at den i tillegg var en fest å lese kom som et sjokk. På vers ga Milton meg skapelsesberetningen med en ny dimensjon som fikk Bibelens tosiders variant til å blekne - i hvert fall litterært sett. En kunne bli troende av mindre. Det endte faktisk med høytlesning i hjemmet.

Med et hav av tid og så mye å ta igjen, startet skattejakten. Først ble egne bokhyller trålt, så bokhandlernes litterære dynger og til slutt sosialdemokratiets siste arnested - biblioteket. Cicero, Aurelius, Aristoteles, Marx, Roterodamus... Herlig alt sammen. Tusen takk til Thorleif Dahl og hans kulturbibliotek. Riktignok er bøkene fulle av nu og efter, men korrekt riksmål kler jo klassisismen godt og forsterker preget av ekte dannelse.

Midt i min åndelig oppvåkning lanserte så Bokklubben Kulturbiblioteket. Hundre klassiske vitenskapelige tekster. Hvilken «timing». Påfyll sikret i tiår fremover. Hundre professorer har hjulpet meg med å gi lesningen retning og innhold. Først ut var Charles Darwin. Milevidt hinsides den evige striden mellom rettroende biologer og religiøse fanatikere, fører Darwin oss skeptisk-pedagogisk gjennom utviklingslæren. Hvorfor har jeg ikke lest denne juvelen tidligere?

Neste mann ut var Friedrich Nietzsche med «Slik talte Zaratustra». Med tillærte fordommer tenkte jeg hanemarsj, galskap, Strauss og Elvis. Så viste det seg å være grensesprengende, livsjublende tanker servert i en raffinert litterær form. Jeg forsto kanskje ikke alt, men lesestunden var ekstatisk.

Og slik har det fortsatt. Med jevne mellomrom dumper det lesegleder ned i postkassen. Hver bok er forsynt med et innledende essay som jeg i opposisjonell trass leser først når originalteksten er konsumert. Det er riktig fornøyelig på den måten etterpå å finne ut hvordan jeg med min frie lesning har mistolket tekst og innhold. Selvfølgelig har også noen fyrtårn slukket underveis. Når Freud i sin «Drømmetydning» tolker noen mareritt som ikke passer inn i hans forklaringsmodell, som hevn fra sine pasienter slik at hans teorier skal feile, sitter selvfølgelig latteren løst hos meg som leser. Slike mentale kortslutninger fra sinnets mester skjønner jeg jo at en har ønsket å spare meg for. I tillegg var Freuds tekst tilnærmet ugjennomtrengelig. Med linjal som støttespiller kjempet jeg meg heroisk fra side til side og fra analyse til analyse. I tunge stunder ble bokklubben omdøpt til de uleselige bøkers bibliotek.

Noen fordommer har jeg også fått sementert. Feminismens mesterverk, Virginia Woolfs «Et eget rom», viste seg å være en overklassekvinnes fjollete hundresiders sutring over mangelen på eget rom som forklaring på uteblivelsen av «kvinnelig» skapertrang. Ja, ja, tenkte jeg. Heldigvis bare to måneder til neste bok.

Så kom Simone inn i mitt liv. Det vil si det lå bare en slipp i postkassen. Hun måtte hentes på postkontoret. I bilen rev jeg opp innpakning og Simone de Beauvoir smilte mot meg. Syvhundreogfemtifem sider? Det ble en herlig sommer. Simones eksistensfilosofi som hyller trancendensen, mannen og de mannlige verdier traff meg midt i hjertet. Endelig en «kvinnebok» som krevde oppmerksomhet fra leseren og gjorde motstand. Onde tunger, og de er det mange av, hevder at hun kun er Sartre «light», men for all del, det er kanskje nettopp hva vi trenger. Ifølge Toril Mois medfølgende essay, hadde jeg selvfølgelig misforstått teksten. Jeg takker for korrigeringen.

Og det kommer mer. Seksten er lest og det er bare fireogåtti igjen. En hel vegg med dannelse er i ferd med å reises i forstadshjemmet. Skal bare se jeg blir liberalist av å lese Adam Smiths «An inquiry into the causes of the wealth of nations» og deprimert av Arthur Schopenhauers «Verden som vilje og forestilling». Selvfølgelig ser jeg også med skrekkblandet fryd frem til å lese «Åndens fenomenologi» av filosofen Hegel. Det blir mye moro på sofaen i tiden som kommer. Det er bare å bøye seg i støvet og høylytt takke Bokklubbens Kulturbibliotek for det løftet de foretar for å gjøre disse tekstene tilgjengelig for folket.

Og til deg kulturminister Valgerd Svarstad Haugland. Ta en kjapp prat med utdanningsminister Kristin Clemet og slå et slag for allmenndannelsen ved å få inn noen av disse herlige tekstene i skolens pensum!

eNorge 1.0

Bergens Tidende 31/12 2000

Et samfunn i forfall. Det kommer nå alarmerende rapporter fra barnehager og undersøkelser gjort av Folkehelsa. Barn har problemer med motorikken. De sitter for mye passivt foran TV, video, dataspill og internett. De har kanskje epost og mobiltelefon, men hva med omsorg og kjærlighet fra foreldre, frisk luft og fysisk aktivitet? Dessverre er det ikke bedre stilt med de voksne heller. Musesyke og stressede eser de foran sin viktigste arbeidskollega - skjermen. Ifølge humorforskere gjør også den nye teknologien oss asosiale og kyniske med en umenneskelig humor.

Per Thorvaldsen

Hva gjør så myndighetene for å stanse denne utviklingen? De lanserer handlingsplanen eNorge 1.0. Dette manifestet, med trykk på første stavelse, skal spole oss inn i en framtid full av bredbåndstjenester. Og vi har ingen tid å miste ifølge vår eMinister. Hun reiser land og strand rundt og preker om den hellige digitale allemannsretten, B2B og B2C til overdøvende jubel fra lobbyister, næringslivstopper og entreprenører. Vår ære og vår makt har de brede bånd oss brakt. Får vi ikke bredbånd innen 2002, vil Norge bli fullstendig akterutseilt. Hva skjer? At telekommunikasjonsindustrien ønsker å bygge ut mest mulig fortest mulig er forståelig, men at politikere som jo er satt til å styre utviklingen, uhemmet kaster seg på bredbåndshysteriet er skremmende. Hadde dette vært i en ikke all for fjern fortid, ville den offentlige utredningen hatt overskriften "Ei utgreiing om konsekvensane ved innføring av breiband og kommersialiseringa av heimane". Nå minner overskriften om navnet på et Microsoft produkt, og selv ministeren har fått en liten e foran seg for å føre tankene hen til deres nettleser. Det eneste formildene med eNorge 1.0 som er en tankeløs hyllest til teknologien, er at den fremhever at den nye bredbåndsteknikken vil være utmerket for de funksjonshemmede. Det vil jo fort bli mange funksjonelle funksjonshemmede i det nye brede digitale Norge.

Hva så med den offentlige debatt? Like samstemmig som Händels Halleluja kor. Ikke en kritisk røst. Det er naivt å tro at teknisk utvikling ikke har sosiale konsekvenser. Teknologien forandrer våre liv. Går vi tyve, tredve år tilbake var bevisstheten om dette mye større enn i dag. Selvfølgelig kan vi le av diskusjonen om innføring av farge-TV ville forherde folket, men det er tross alt bedre å ha en slik diskusjon enn å bare ta ukritisk imot med åpne armer. De eneste kritiske kommentarer til bredbånd jeg har hørt så langt, har kommet ved kaffebordet i en ingeniørbelastet bedrift hvor jeg tilbringer mye tid. Og da gjerne med kyniske bemerkninger om at vi kan le hele veien til banken.

Trenger vi bredbånd? Internett er fantastisk. Det gir oss mulighet til å kommunisere fritt, dele tanker og innhente informasjon fra hele verden. Internett har blitt en enorm suksess og brøyter nå veien for bredbånd inn i hjemmet. Hvem vil vel ikke ha raskere surfing, bilder og mulighet for å hoppe fra side til side instantant. Alt dette er vel og bra. Så la oss ingeniører brette opp ermene og legge hodene i bløt, slik at vi kan få laget de produktene som kan gi folket bredbånd. Hvilket edelt motiv. Vent litt, hva er det vi er med på? Utbygging av et bredbåndsnett koster enorme summer. Hvem skal betale gildet? Forhåpentligvis noen andre. Hva er folket villig til å betale for? Er en sporadisk, fornuftig bruker som av og til titter på sidene til Statistisk Sentralbyrå og Dead Sociologists Homepage villig til å betale det det koster? Neppe. Det en må huske på er at for enhver tjeneste og vare er det tre brukergrupper: brukere, misbrukere og slaver. Første gruppe brukes som utstillingsvindu og alibi, mens det er de to resterende gruppene som sørger for inntektene. Tanken på å tjene penger på at noen kaster bort livet sitt foran skjermer kan være ubehagelig selv om det skjer med god transmisjonskvalitet og lite bitslip.

Vakre tanker om fjernundervisning og utdanning dukker opp i bredbåndets kjølevann. En skal kunne sitte i ro og mak i hjemmet og utdanne seg til professor kun ved noen tastetrykk. Herlig. Er det noen som husker skolefjernsynet? Det eneste folk er villig til å betale for er underholdning. Jo dårligere, jo bedre. Innholdsleverandørene må finne noe som appellerer til de laveste instinkter. Fremtiden vil bli fylt av ”porno” i alle former og avskygninger. Se og Hør virkelighet parret med Ricky Lake show. I tillegg til å bli passive, tunge og dorske vil vi fylles av en skitten følelse av å ha sett noe som egentlig er under vår verdighet.

En ting er at programmene vil bli dårligere, men også den tekniske kvaliteten vil forringes. Riktignok heter det bredbånd, men levende bilder trenger mye båndbredde og må komprimeres vesentlig før de kan sendes ut. For noen er ordet digitalt synonymt med kvalitet, men det som ofte skjer ved digital overføring, er at kvalitet ofres på kvantitetens alter. Tenk å kunne sitte oppe klokken halv fire og se Hotell Cæsar i dårlig oppløsning på Web-TV og dermed være vitne til den historiske milepæl at teknologien er blitt like dårlig som innholdet. I det forjettede land eksperimenterer de allerede nå med å animere TV-kjendisene for å kutte lønnskostnader og krav til båndbredde. Hva med en Dagsrevy hvor Donald leser nyheter, Onkel Skrue har børskommentarer og Dolly er værdame, og hvor nyhetene er like virtuelle som aktørene?

Hva er et hjem? Hvilken funksjon har hjemmet? Et sted for hvile, fritid, idyll, familiesamvær og kos. Hva kan skje når heimen fylles med bredbånd? Bredbånd vil selvfølgelig bli en tidstyv som vil forsterke den trenden vi allerede ser med at hvert familiemedlem har sitt eget TV eller underholdningsmaskin. Alle kan og vil skape seg sin egen virkelighet hele tiden. ”Always on” er slagordet som betyr aldri fred å få, og at strømforbruket i Norge vil øke med ca. syv Altakraftverk. Hvor er lenkegjengen blitt av? Kjøpepresset vil flyttes fra kjøpesenteret til godstolen. Ingen vits lenger å gå ut, alt bringes på døren. Med interaktiv TV kan produkter det reklameres for kjøpes med et tastetrykk – også av barna, våre små konsumenter.

Hvor mange megabit per sekund trenger vi? Noen sier to og andre sier ti. Hvordan skal mennesker som knapt før har åpnet en bok forholde seg til denne informasjonsstrømmen? De må få hjelp! Av maskiner i heimen. Ved å legge alle maskinene på nettet, kan kapasiteten brukes til å overvåke og styre den hjemlige arena. Den eneste som kunne tenkes å ha innsigelser mot dette er vel Georg Apenes. Tenk deg at du tar kaffeposen og fører strekkoden over skjermen integrert i kjøleskapet. Herman Friele dukker opp med tips om hvordan du skal tilberede kaffen, og siden det er søndagsmorgen, foreslår han at du serverer en Café au Lait til konemor. Så følger et vell av produktinfo og du får se en syv minutters lang video om Friele-familien fra den første bønne til dagens imperium. Selvfølgelig vil det være noen som råker bort i Tron Øgrims hjemmeside, men det altoverskyggende budskapet vil komme fra kapitalen og produsentene.

Jeg tar meg stadig oftere i å stå handlingslammet foran den enorme platesamlingen. Hva skal jeg spille? Det ender ofte med at jeg heller setter på radioen og lar noen andre velge for meg. At dette er et universelt problem har jeg forstått etter å ha sett min kone stå foran klesskapet. Noe av grunntanken med bredbånd er å gi folk uante valgmuligheter, men man har glemt at folk ikke ønsker å velge. Hva skal en med interaktivitet når en sitter sløv i sofaen med et par i promille og synes intrigen i Derrick blir for komplisert?

Jeg fører ikke lenger dagbok, jeg leser kontoutskrifter. Måneden som har gått kan rekapituleres ved hjelp av mine transaksjoner. En tur på Vinmonopolet, bensinstasjonen, Rimi, Libris og Hysj. Hvilket liv! Overalt etterlater jeg meg digitale signaturer. Før var jeg redd for Store bror, men nå har jeg lært å elske ham. Kanskje jeg burde få bredbånd slik at jeg kunne få utskrifter av alle mine aktiviteter: når og hva jeg ser på TV og internett, hvem jeg snakker med og hva jeg tenker.

Et liv i sus og dus

Dagbladet 24/12 1999

Vi velter oss i luksus. Kjøpefesten når stadig nye høyder, og grådighetskulturen er blitt normgivende. Hvorfor pranger folk? Hvorfor er det private forbruk gått helt av hengslene?

Per Thorvaldsen

Hva skal en med hytte til 16 millioner, og hvorfor blir rikinger som Røkke nasjonalhelter? I det norske overflodssamfunnet er det altså herlig å være rik, men det er ingen lenger som ønsker å utdanne seg i teknisk-naturvitenskapelige fag, som har lagt grunnlaget for denne rikdommen. Er det mulig å forstå denne samfunnsutviklingen?

For en som har vokst opp i Etterkrigs-Norge, og som er ftret med idealer som likhet og rettferdighet, og vært utsatt for sosialdemokratisk utjamningspolitikk, er de siste årenes endringer høyst forvirrende. Hvor er samfunnsviterne som kunne hjelpe oss med å forstå den nye tidsånden? Mens vi venter på en autoritativ forklaring, vil jeg henlede oppmerksomheten på en liten sosiologisk klassiker som langt på vei kan gi oss en forståelse av hva som skjer. I 1899 (hva med et lite jubileum?) utgav den norskamerikanske sosiologen og sosialøkonomen Thorstein B. Veblen «The Theory of The Leisure Class», som setter søkelyset på de rike og mektige og hvordan deres verdisett er blitt normdannende. Nå er det til alle tider kommet kritikk fra de mindre rike og de fattige mot de øverste klasser, men slike angrep kan lett avfeies som ren misunnelse og bekrefter bare overklassens overlegenhet.

Veblens våpen er mye mer raffinert. Han bruker latterliggjørelse fremlagt som gravalvorlig vitenskap. Han studerer de rike som om de skulle vært en primitiv stamme fra Borneo og gjennomfører en sosiologisk studie av deres sosiale ritualer. Boken er en sann svir full av satire og sarkasme og passer derfor godt inn i vår ironiske tidsalder. Boken kan brukes på mange måter: til å forstå den seneste samfunnsutvikling, til å dyrke klassehatet eller som lærebok for dem som vil opp og frem her i livet. Telenorsjefen burde for eksempel ta en titt på kapittelet Klesdrakten som uttrykk for pengekulturen.

I motsetning til tidligere og samtidige sosialøkonomer vektla Veblen fritidsklassens (overklassens) normdannende fritagelse fra produktivt arbeid, iøynefallende forbruk og sløsing som en drivkraft i det økonomiske system. Til da hadde økonomer sett på økonomisk virksomhet som et redskap for å tilfredsstille menneskelige behov i en virkelighet med knapphet på goder. Veblen påpekte at selv etter at basale behov var dekket, fortsatte den økonomiske kampen, og at det bare kunne forklares med behovet for selvhevdelse, aktelse og utnyttelse.

Fritidsklassen har vokst frem fra tidligere kulturers arbeidsdeling. Fritidsklassens gjøremål har vært varierte, men alle med det felles økonomiske trekk at de er ikke produktive. Disse ikke-produktive overklassesysler kan grovt inndeles i statsstyre, krigføring, religionsdyrkelse og sport. I tidligere kulturer var disse sysler mannlige. Kvinnene utførte det produktive og kjedsommelige slit. I den grad mannen bidro med produktivt arbeid, var det kun med sysler som kunne øke hans renommé og anseelse, som jakt og røveri.

Det vokser frem et skille mellom fritidsklassens utnyttelse og arbeidsklassens slit. De gjøremål som kan klassifiseres som utnyttelse, er verdige, respektable og edle. Andre gjøremål som ikke rommer dette elementet av utnyttelse, og særlig de som medfører lydighet og underkastelse, er uverdige, nedverdigende og uedle.

Opphavet til eiendomsretten var mannens rett til å eie kvinnen. Fra eiendomsrett til kvinner utvidet forestillingen om eiendomsrett seg av seg selv til å omfatte også produktene av deres flid, og dermed oppstår eiendomsrett til ting så vel som til personer.

Overalt hvor privat eiendomsrett eksisterer som institusjon, har den økonomiske prosess karakter av en kamp mellom menneskene for å besitte materielle verdier.

Veblen påpeker at opphavet til eiendom er konkurranse, og at denne konkurransen vil fortsette selv etter at alle nødvendige behov er dekket. Rikdom gir heder, ære og makt. Det kvalitative særpreg rikdom gir, er i seg selv nok som pådriver for en tilegnelse av stadig mer. Etterhvert blir det å besitte varer og ting en fortjenstfull handling i seg selv. Dette raffineres videre til at arvet rikdom er mer ærerik enn den en selv har skaffet til veie.

Den pekuniære kappestrid burde føre til at mennesker blir flittige og sparsommelige, men det kommer i konflikt med det sekundære konkurransekravet om å avholde seg fra produktivt arbeid. Arbeid assosieres med svakhet og underkastelse. For å beholde anstendighet og aktelse må rikdommen demonstreres, og da er fritid det lettest tilgjengelige og mest håndfaste bevis på rikdom. En liten hytte på Hafjell med jakt og fiskerettigheter, sørlandshus med golfbane og 300 meter strandlinje i Blindleia og deltakelse i outboardracing burde være en god start. Å drive med en dyr sport har jo også den sjarm at konkurransen blir mindre, og sannsynligheten for suksess dermed større. Som en ekstra bonus stenges hele Oslos havnebasseng, slik at alle kan se fritidslivet slik det burde leves.

Forbrukets nytteverdi som uttrykk for rikdom og anseelse, kan en studere ved å ta en tur i kjøpesenteret en lørdags formiddag. Det har ingen hensikt å starte på Obsen, da forbruk av rene livsnødvendigheter verken gir heder eller verdighet. Nei, for å demonstrere rikdom må det være sløsaktig og iøynefallende forbruk av luksusartikler. Rolex, Mercedes, Armani og B&O gir livet mening. I det moderne samfunn hvor kommunikasjonsmidler og befolkningsmobilitet utsetter oss for iakttagelse av mange personer som ikke har andre midler til å bedømme vår anseelse enn et flyktig blikk, blir forbruket av eksklusive varer det viktigste symbol på rikdom og makt. Når mannen selv jobber så hardt at han ikke har tid til å handle, sender han ut sin stedfortredende forbruker, kvinnen, med sine kredittkort. For henne er jo shopping bedre enn sex.

Klær skaper mannen. Klesdrakten viser vår verdighet. I tillegg til å være kostbar, skal den vise alle og enhver at bæreren ikke er sysselsatt med noen form for produktivt arbeid. Det er ikke stort en får gjort i slips, dress og lakksko. Blant de mer ubemidlede er bruken av fritidsklær blitt populært. Selv produktivt arbeid utføres i joggedrakt. Egentlig skulle en hatt fri. At en har havnet på jobben, er jo bare et hendelig uhell. De upraktiske kvinneklær - høye hæler og trange skjørt - som tilsidesetter bærerens komfort, er demonstrative bevis på at kvinnen fremdeles er mannens økonomiske undersått. Fittstimen til tross, push-up-bh og silikonpupper gir Susan Faludi rett. Feminismens tilbakeslag er et faktum.

Det normdannende verdisettet til fritidsklassen kommer også til uttrykk i utdannelsessystemet. De viktigste fag og fagfelt blir de som beviselig ikke kan brukes produktivt. Humanistiske fag som filosofi, sosiologi, historie, litteratur og studier av døde språk er renommédannende, mens tekniske og naturvitenskapelige fag blir nedprioritert. Det er vel ingen ved sine fulle fem som ønsker å utdanne seg til ingeniør og dermed bli slave.

Det paradoksale er at mens fritidsklassen trenger høyere utdanning for å dekke behovet for kunnskapsrike mennesker som kan utføre produktivt arbeid, vil deres idealer forme den høyere utdanning slik at akkurat disse fagfelt blir nedprioritert.

100 professorer kan vel ikke ta feil? Da de i fjor valgte de 100 viktigste fagbøker, ble jeg forundret over å ikke finne Veblens bok på listen. Er den glemt? I all anstendighet burde et norsk forlag komplettere Arvid Brodersens delvise oversettelse og få gitt den ut på ny. Gjerne med et innledende muntert ironisk essay ført i pennen av Kjetil Rolness. Treenigheten statsministeren, LO-lederen og Røkke kunne så sponse det hele og gi det som en tusenårsgave til det norske folk. En bedre guide til forståelse av vår samtid kan en neppe få.