Et samfunn i forfall. Det kommer nå alarmerende rapporter fra barnehager og undersøkelser gjort av Folkehelsa. Barn har problemer med motorikken. De sitter for mye passivt foran TV, video, dataspill og internett. De har kanskje epost og mobiltelefon, men hva med omsorg og kjærlighet fra foreldre, frisk luft og fysisk aktivitet? Dessverre er det ikke bedre stilt med de voksne heller. Musesyke og stressede eser de foran sin viktigste arbeidskollega - skjermen. Ifølge humorforskere gjør også den nye teknologien oss asosiale og kyniske med en umenneskelig humor.
Per Thorvaldsen
Hva gjør så myndighetene for å stanse denne utviklingen? De lanserer handlingsplanen eNorge 1.0. Dette manifestet, med trykk på første stavelse, skal spole oss inn i en framtid full av bredbåndstjenester. Og vi har ingen tid å miste ifølge vår eMinister. Hun reiser land og strand rundt og preker om den hellige digitale allemannsretten, B2B og B2C til overdøvende jubel fra lobbyister, næringslivstopper og entreprenører. Vår ære og vår makt har de brede bånd oss brakt. Får vi ikke bredbånd innen 2002, vil Norge bli fullstendig akterutseilt. Hva skjer? At telekommunikasjonsindustrien ønsker å bygge ut mest mulig fortest mulig er forståelig, men at politikere som jo er satt til å styre utviklingen, uhemmet kaster seg på bredbåndshysteriet er skremmende. Hadde dette vært i en ikke all for fjern fortid, ville den offentlige utredningen hatt overskriften "Ei utgreiing om konsekvensane ved innføring av breiband og kommersialiseringa av heimane". Nå minner overskriften om navnet på et Microsoft produkt, og selv ministeren har fått en liten e foran seg for å føre tankene hen til deres nettleser. Det eneste formildene med eNorge 1.0 som er en tankeløs hyllest til teknologien, er at den fremhever at den nye bredbåndsteknikken vil være utmerket for de funksjonshemmede. Det vil jo fort bli mange funksjonelle funksjonshemmede i det nye brede digitale Norge.
Hva så med den offentlige debatt? Like samstemmig som Händels Halleluja kor. Ikke en kritisk røst. Det er naivt å tro at teknisk utvikling ikke har sosiale konsekvenser. Teknologien forandrer våre liv. Går vi tyve, tredve år tilbake var bevisstheten om dette mye større enn i dag. Selvfølgelig kan vi le av diskusjonen om innføring av farge-TV ville forherde folket, men det er tross alt bedre å ha en slik diskusjon enn å bare ta ukritisk imot med åpne armer. De eneste kritiske kommentarer til bredbånd jeg har hørt så langt, har kommet ved kaffebordet i en ingeniørbelastet bedrift hvor jeg tilbringer mye tid. Og da gjerne med kyniske bemerkninger om at vi kan le hele veien til banken.
Trenger vi bredbånd? Internett er fantastisk. Det gir oss mulighet til å kommunisere fritt, dele tanker og innhente informasjon fra hele verden. Internett har blitt en enorm suksess og brøyter nå veien for bredbånd inn i hjemmet. Hvem vil vel ikke ha raskere surfing, bilder og mulighet for å hoppe fra side til side instantant. Alt dette er vel og bra. Så la oss ingeniører brette opp ermene og legge hodene i bløt, slik at vi kan få laget de produktene som kan gi folket bredbånd. Hvilket edelt motiv. Vent litt, hva er det vi er med på? Utbygging av et bredbåndsnett koster enorme summer. Hvem skal betale gildet? Forhåpentligvis noen andre. Hva er folket villig til å betale for? Er en sporadisk, fornuftig bruker som av og til titter på sidene til Statistisk Sentralbyrå og Dead Sociologists Homepage villig til å betale det det koster? Neppe. Det en må huske på er at for enhver tjeneste og vare er det tre brukergrupper: brukere, misbrukere og slaver. Første gruppe brukes som utstillingsvindu og alibi, mens det er de to resterende gruppene som sørger for inntektene. Tanken på å tjene penger på at noen kaster bort livet sitt foran skjermer kan være ubehagelig selv om det skjer med god transmisjonskvalitet og lite bitslip.
Vakre tanker om fjernundervisning og utdanning dukker opp i bredbåndets kjølevann. En skal kunne sitte i ro og mak i hjemmet og utdanne seg til professor kun ved noen tastetrykk. Herlig. Er det noen som husker skolefjernsynet? Det eneste folk er villig til å betale for er underholdning. Jo dårligere, jo bedre. Innholdsleverandørene må finne noe som appellerer til de laveste instinkter. Fremtiden vil bli fylt av ”porno” i alle former og avskygninger. Se og Hør virkelighet parret med Ricky Lake show. I tillegg til å bli passive, tunge og dorske vil vi fylles av en skitten følelse av å ha sett noe som egentlig er under vår verdighet.
En ting er at programmene vil bli dårligere, men også den tekniske kvaliteten vil forringes. Riktignok heter det bredbånd, men levende bilder trenger mye båndbredde og må komprimeres vesentlig før de kan sendes ut. For noen er ordet digitalt synonymt med kvalitet, men det som ofte skjer ved digital overføring, er at kvalitet ofres på kvantitetens alter. Tenk å kunne sitte oppe klokken halv fire og se Hotell Cæsar i dårlig oppløsning på Web-TV og dermed være vitne til den historiske milepæl at teknologien er blitt like dårlig som innholdet. I det forjettede land eksperimenterer de allerede nå med å animere TV-kjendisene for å kutte lønnskostnader og krav til båndbredde. Hva med en Dagsrevy hvor Donald leser nyheter, Onkel Skrue har børskommentarer og Dolly er værdame, og hvor nyhetene er like virtuelle som aktørene?
Hva er et hjem? Hvilken funksjon har hjemmet? Et sted for hvile, fritid, idyll, familiesamvær og kos. Hva kan skje når heimen fylles med bredbånd? Bredbånd vil selvfølgelig bli en tidstyv som vil forsterke den trenden vi allerede ser med at hvert familiemedlem har sitt eget TV eller underholdningsmaskin. Alle kan og vil skape seg sin egen virkelighet hele tiden. ”Always on” er slagordet som betyr aldri fred å få, og at strømforbruket i Norge vil øke med ca. syv Altakraftverk. Hvor er lenkegjengen blitt av? Kjøpepresset vil flyttes fra kjøpesenteret til godstolen. Ingen vits lenger å gå ut, alt bringes på døren. Med interaktiv TV kan produkter det reklameres for kjøpes med et tastetrykk – også av barna, våre små konsumenter.
Hvor mange megabit per sekund trenger vi? Noen sier to og andre sier ti. Hvordan skal mennesker som knapt før har åpnet en bok forholde seg til denne informasjonsstrømmen? De må få hjelp! Av maskiner i heimen. Ved å legge alle maskinene på nettet, kan kapasiteten brukes til å overvåke og styre den hjemlige arena. Den eneste som kunne tenkes å ha innsigelser mot dette er vel Georg Apenes. Tenk deg at du tar kaffeposen og fører strekkoden over skjermen integrert i kjøleskapet. Herman Friele dukker opp med tips om hvordan du skal tilberede kaffen, og siden det er søndagsmorgen, foreslår han at du serverer en Café au Lait til konemor. Så følger et vell av produktinfo og du får se en syv minutters lang video om Friele-familien fra den første bønne til dagens imperium. Selvfølgelig vil det være noen som råker bort i Tron Øgrims hjemmeside, men det altoverskyggende budskapet vil komme fra kapitalen og produsentene.
Jeg tar meg stadig oftere i å stå handlingslammet foran den enorme platesamlingen. Hva skal jeg spille? Det ender ofte med at jeg heller setter på radioen og lar noen andre velge for meg. At dette er et universelt problem har jeg forstått etter å ha sett min kone stå foran klesskapet. Noe av grunntanken med bredbånd er å gi folk uante valgmuligheter, men man har glemt at folk ikke ønsker å velge. Hva skal en med interaktivitet når en sitter sløv i sofaen med et par i promille og synes intrigen i Derrick blir for komplisert?
Jeg fører ikke lenger dagbok, jeg leser kontoutskrifter. Måneden som har gått kan rekapituleres ved hjelp av mine transaksjoner. En tur på Vinmonopolet, bensinstasjonen, Rimi, Libris og Hysj. Hvilket liv! Overalt etterlater jeg meg digitale signaturer. Før var jeg redd for Store bror, men nå har jeg lært å elske ham. Kanskje jeg burde få bredbånd slik at jeg kunne få utskrifter av alle mine aktiviteter: når og hva jeg ser på TV og internett, hvem jeg snakker med og hva jeg tenker.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar