Sommeren med Simone

Bergens Tidende 27/2 2005

Debatten går nasjonalt om at de litterære klassikerne må ut av skolen - mon det? Selv realister har godt av å lese klassikerne og kjenne gleden ved å lese, mener en begeistret cand.scient. Per Thorvaldsen, ingeniør med raus bokhylle.

Per Thorvaldsen

Noen gleder kommer sent i livet. Blant dem lesing av klassiske tekster. Og gleder skal man jo som kjent dele. Som ektefødt barn av Etterkrigs-Norge, tok utdannelsen meg med på en sosial reise fra håpefull arbeiderklasse til mett middelklasse. Jeg er selvfølgelig evig takknemlig for mulighetene jeg har fått. All honnør til Partiet for innføringen av den intellektuelle allemannsretten. I en skole tuftet på optimisme, likhet og kunnskap var det bare en ting som manglet - klassiske originaltekster. Det var så mye kunnskap som skulle formidles og så liten tid.

Alt var ferdig fortolket, forklart og forstått. Vi som ble busset inn fra sør for borgerligheten, måtte for enhver pris skånes for den belastning det ville være å lese og resonnere selv. Snilt tenkt, men vi mistet på den måten store deler av menneskets kulturarv.

Selv har jeg et smertelig minne fra gymnastiden. Som litterær særoppgave, hadde jeg valgt utopier og dystopier. Jeg hadde blant annet funnet frem til «Det tapte paradis» av John Milton. Tittelen lovet jo bra. Min utmerkede norsklærer så megetsigende på meg sa: «Jeg tror ikke den er noe for deg.» Det jeg hørte var: «Utdannelse har du nok, men dannelse får du aldri.» I ren fortvilelse druknet jeg meg selv i formler og fysikkstudier. Selv der fikk jeg ikke gleden av å lese originaltekster før siste året.

Etter tiår med pendling mellom seng, jobb og kjøpesenter, fant jeg meg selv for noen år siden plutselig stående dorsk og matlei foran en sjokkselger i bokhandelen. Der - mellom krimbøker og fjorårets tendensromaner - lyste tittelen «Det tapte paradis» mot meg. Førtininitti. Jeg grep den begjærlig. O himmel. O fryd. Jeg visste den var en klassiker, men at den i tillegg var en fest å lese kom som et sjokk. På vers ga Milton meg skapelsesberetningen med en ny dimensjon som fikk Bibelens tosiders variant til å blekne - i hvert fall litterært sett. En kunne bli troende av mindre. Det endte faktisk med høytlesning i hjemmet.

Med et hav av tid og så mye å ta igjen, startet skattejakten. Først ble egne bokhyller trålt, så bokhandlernes litterære dynger og til slutt sosialdemokratiets siste arnested - biblioteket. Cicero, Aurelius, Aristoteles, Marx, Roterodamus... Herlig alt sammen. Tusen takk til Thorleif Dahl og hans kulturbibliotek. Riktignok er bøkene fulle av nu og efter, men korrekt riksmål kler jo klassisismen godt og forsterker preget av ekte dannelse.

Midt i min åndelig oppvåkning lanserte så Bokklubben Kulturbiblioteket. Hundre klassiske vitenskapelige tekster. Hvilken «timing». Påfyll sikret i tiår fremover. Hundre professorer har hjulpet meg med å gi lesningen retning og innhold. Først ut var Charles Darwin. Milevidt hinsides den evige striden mellom rettroende biologer og religiøse fanatikere, fører Darwin oss skeptisk-pedagogisk gjennom utviklingslæren. Hvorfor har jeg ikke lest denne juvelen tidligere?

Neste mann ut var Friedrich Nietzsche med «Slik talte Zaratustra». Med tillærte fordommer tenkte jeg hanemarsj, galskap, Strauss og Elvis. Så viste det seg å være grensesprengende, livsjublende tanker servert i en raffinert litterær form. Jeg forsto kanskje ikke alt, men lesestunden var ekstatisk.

Og slik har det fortsatt. Med jevne mellomrom dumper det lesegleder ned i postkassen. Hver bok er forsynt med et innledende essay som jeg i opposisjonell trass leser først når originalteksten er konsumert. Det er riktig fornøyelig på den måten etterpå å finne ut hvordan jeg med min frie lesning har mistolket tekst og innhold. Selvfølgelig har også noen fyrtårn slukket underveis. Når Freud i sin «Drømmetydning» tolker noen mareritt som ikke passer inn i hans forklaringsmodell, som hevn fra sine pasienter slik at hans teorier skal feile, sitter selvfølgelig latteren løst hos meg som leser. Slike mentale kortslutninger fra sinnets mester skjønner jeg jo at en har ønsket å spare meg for. I tillegg var Freuds tekst tilnærmet ugjennomtrengelig. Med linjal som støttespiller kjempet jeg meg heroisk fra side til side og fra analyse til analyse. I tunge stunder ble bokklubben omdøpt til de uleselige bøkers bibliotek.

Noen fordommer har jeg også fått sementert. Feminismens mesterverk, Virginia Woolfs «Et eget rom», viste seg å være en overklassekvinnes fjollete hundresiders sutring over mangelen på eget rom som forklaring på uteblivelsen av «kvinnelig» skapertrang. Ja, ja, tenkte jeg. Heldigvis bare to måneder til neste bok.

Så kom Simone inn i mitt liv. Det vil si det lå bare en slipp i postkassen. Hun måtte hentes på postkontoret. I bilen rev jeg opp innpakning og Simone de Beauvoir smilte mot meg. Syvhundreogfemtifem sider? Det ble en herlig sommer. Simones eksistensfilosofi som hyller trancendensen, mannen og de mannlige verdier traff meg midt i hjertet. Endelig en «kvinnebok» som krevde oppmerksomhet fra leseren og gjorde motstand. Onde tunger, og de er det mange av, hevder at hun kun er Sartre «light», men for all del, det er kanskje nettopp hva vi trenger. Ifølge Toril Mois medfølgende essay, hadde jeg selvfølgelig misforstått teksten. Jeg takker for korrigeringen.

Og det kommer mer. Seksten er lest og det er bare fireogåtti igjen. En hel vegg med dannelse er i ferd med å reises i forstadshjemmet. Skal bare se jeg blir liberalist av å lese Adam Smiths «An inquiry into the causes of the wealth of nations» og deprimert av Arthur Schopenhauers «Verden som vilje og forestilling». Selvfølgelig ser jeg også med skrekkblandet fryd frem til å lese «Åndens fenomenologi» av filosofen Hegel. Det blir mye moro på sofaen i tiden som kommer. Det er bare å bøye seg i støvet og høylytt takke Bokklubbens Kulturbibliotek for det løftet de foretar for å gjøre disse tekstene tilgjengelig for folket.

Og til deg kulturminister Valgerd Svarstad Haugland. Ta en kjapp prat med utdanningsminister Kristin Clemet og slå et slag for allmenndannelsen ved å få inn noen av disse herlige tekstene i skolens pensum!