Som far så sønn

StudVest 1/2 2012

«Har dere lest Jules Verne?» Jeg holder boken høyt over hodet foran de håpefulle på en videregående skole i industribeltet sør for Bergen. Svaret er et rungende «Nei!».

Per Thorvaldsen

Noe senere sitter jeg med ryggen mot veggen på min sønns soverom. «Hva er det som har gått galt?» Min PR-turne svarte ikke til forventningene. For å avhjelpe den skrikende mangel på ingeniører har jeg vært på fisketur etter kloke hoder i den norske skole. Lokkemidler som selvrealisering, spennende jobber og god avlønning så ikke ut til å ha den forventede virkning. Mottakelsen hos de videregående skolene jeg besøkte var lunken. Fra skolen i drabantbyen hvor jeg bor fikk jeg beskjed om at besøk var fullstendig bortkastet da de ikke satset på naturfag og kun en håndfull elever hadde den nødvendige fordypning i matematikk. All verdens Vil Vite-sentre til tross, det ser ut som om ungdommen velger andre og for dem mer renomméfylte yrker enn den ingeniørutdanningen kan gi. Hvor er ingeniørforeldrene? Hvorfor leses ikke Jules Verne lenger?

Jeg ser meg rundt. Veggene i min sønns rom er dekket med bilder av ingeniørkunst – katamaraner, romferger og radiolinjetårn. Joda, det var jeg som hadde pyntet og planen var enkel. Han skulle gå i sin fars fotspor. Selv hadde han hengt opp noen postkort med fisker fra Akvariet. Jeg ser bort på sengen hans. Den er tom. Han har forlatt redet. Jeg lukker øynene. Vi elsket lesestundene vi hadde sammen om kveldene. Først Ludde, så Albert Åberg, men fra tiårsalderen startet ingeniøren i meg påvirkningen under et tynt dekke av spenning godt hjulpet av forfatteren Jules Verne. Vernes hyllest av vitenskap og teknologi gledet oss begge. Alle utfordringer kunne løses dersom en hadde kunnskap, ferdigheter, pågangsmot, fantasi og ikke minst den nødvendige tekniske innsikt. Først ut var Jorden rundt på åtti dager, så Reisen til Jordens indre og etter det En verdensomseiling under havet. Rekkefølgen var nøye planlagt og lesefesten ble toppet med Den hemmelighetsfulle øya.

Jeg åpner eksemplaret jeg har lånt på biblioteket og begynner å lese. Det er vesentlig tykkere enn boken i serien Berømte bøker som min sønn og jeg leste. I sistnevnte har en filolog skånsomt fjernet fakta og tidskoloritt som kan forurolige barnesinn i alle aldre i det 21 århundre. I romanen strander fem menn på en øy i Stillehavet etter å ha rømt i en ballong fra en beleiret by under den amerikanske borgerkrigen. Da ingeniøren og helten Cyrus Smith forsvinner i styrten, synes alt håp ute. Det er jo begrenset hva en journalist, en sjømann, en tidligere slave og ungdommen Harbert med interesse for flora og fauna kan utrette på egenhånd. Til alt hell har ingeniøren ved et under overlevd. Hans første ord i det han kommer til bevissthet er «Øy eller fastland?». Etter å ha fått summet seg litt stiller hans seg tvilende til sitt eget overlevelsesmirakel, han er tross et rasjonelt menneske. Her foregår det noe muffens.

Cyrus Smith er ingeniør av yrke og en vitenskapsmann av rang. Arbeid med hammer og hakke har gjort at hans praktiske dyktighet ikke står tilbake for hans intellektuelle evner. I påvente av oppklaring av det uforklarlige, setter ingeniøren systematisk i gang oppbygging av sivilisasjon etter først å ha avklart at de er kommet til en øde øy ved å bestige øyens høyeste fjell på over 1000 meter. I løpet av kort tid har han fremskaffet ild ved hjelp av brennglass, funnet øyens posisjon sør for ekvator ved å bruke solen og en klokke som overlevde styrten, laget kraftverk, utvunnet metaller, sprengt ut bolig av en tidligere vanngrotte med selvlaget nitroglyserin og ut av et korn i et frakkefor startet et landbrukseventyr. Med ukuelig optimisme gyver nybyggerne løs på stadig nye oppgaver under ingeniørens faste ledelse. Villdyr blir gjort til husdyr, det bygges heis, båt blir laget for å utforske havet rundt øyen og for å lette den interne kommunikasjon bygger ingeniøren en åtte kilometer lang telegraf forsynt med selvlagde batterier, isolatorer og ledninger. Kveldene i den snart fullinnredede grotten går med til gourmetmåltider og vitenskapelige diskusjoner i skjæret av selvlaget lys. Her er det ingen som lider av brakkesyke og heller ikke fravær av det annet kjønn synes å plage våre venner nevneverdig.

I tillegg til beskrivelsen av alle de herlige teknologiske fremskritt øyboerne gjør, krydres romanen med farefulle sjøferder, utforsking av naboøyen hvor de finner en forlatt villmann, sjørøverangrep, naturkatastrofer og uforklarlige flakspregede hendelser som ingeniøren finner mer og mer mistenkelig. Det hele topper seg når telegrafen mottar en melding fra en ukjent avsender. Ved å følge en for dem ny telegrafledning ender de opp i en undervannshule opplyst elektrisk av en ubåt. Det er Nautilus, kaptein Nemos berømte farkost som har seilt på alle de syv hav og under polene. I dens indre finner de en døende kaptein Nemo i sitt bibliotek omgitt av vitenskapelige bøker, klassisk kunst, barokkorgel og ikke minst et gedigent akvarium med fisk fra alle hav. Han var deres ukjente velgjører. Mens Nemo blir stedt til hvile i sin stålsarkofag, eksploderer øyen som er av vulkansk opprinnelse. Jules Verne som hadde fått klar beskjed av sin forlegger om at alle hans romaner skulle ha en lykkelig slutt, lar sine strandede reddes av et fartøy ledet i riktig posisjon til rett tid etter tips fra kaptein Nemo såklart.

Jeg lukker boken. Nylesningen har gitt meg svaret på hvorfor mitt forehavende ble mislykket. Med Jules Vernes tekniske robinsonade har jeg kun funnet igjen mine egne spor. Min sønn valgte en annen vei. Hvorfor? Vel, fordi jeg var enøyd. For ham ble selvfølgelig Harbert med interesse og kunnskap om planter, dyr, fisker og jakt og fiske idolet. Den handlekraftige og opplyste 15 åringen som kun var noen få år eldre enn min egen sønn den gang vi leste boken, ble nok hans rollemodell. Harberts gode gjerninger og bedrifter er strødd rundt i hele romanen. Harbert er absolutt en karakter et barn kan identifisere seg med. Jeg så det bare ikke da jeg leste med min sønn. Heller ikke spørsmålet om hvilke fisker som var i akvariet til kaptein Nemo fikk meg til å reagere. Hva poden studerer? Marinbiologi selvfølgelig! Det går en Nemosis gjennom livet.