Det er tredje juledag og årets ironipresanger skal byttes. Jeg kikker ned på hendene mine og griper om boken i vesken. Snåsamannen. O salige enfold. Nei, la meg heller få noe med substans. Jeg ser meg rundt. Gahr Støres bok har fått bra anmeldelser. Norges eneste naturlige aristokrat poserer på forsiden med det flotte skjerfet som han har gjort til mote. Tittelen på boken – Å gjøre en forskjell – er derimot en katastrofe. Det er ihvertfall ikke norsk. Her har det engelske idiomet ”To make a difference” fantasiløst blitt direkteoversatt til norsk. Og han er ikke alene. I den siste tiden har stadig flere tilkjennegitt at de ønsker å gjøre en forskjell. Velmennende mennesker av alle kategorier med filantropiske hensikter prøver etter beste evne å ødelegge det norske språket.
Per Thorvaldsen
Språkør ingeniør
Når oppstod – å gjøre en forskjell – farsotten og hvem er ansvarlig for denne forflatningen av vår felles kulturarv. Var det noen for ti år siden som gjorde en forskjell? Ikke som jeg kan huske, men istedenfor å basere oss på synsing og anekdoter la oss heller gå vitenskapelig tilverks. Hvor mange treff gir ”å gjøre en forskjell” på internett frem til 2009. 91,600. Er det mulige å finne antall treff ved et tidligere tidspunkt? Ikke med Google, men med gode gamle Alta Vista. Det første treffet i 1998, kilden til dette språklige viruset, finner vi ved Universitet i Bergen hvor et maskinbasert Babelfish-oversatt intervju med Sci-Fi forfattern Pat Cadigan er lagt ut ” Når jeg skriver, forsøker jeg å gjøre en forskjell for noen, som sitter på et bibliotek ett eller annet sted og håper på noe bedre”. La oss håpe at det faktum at Leninhøyden er den opprinnelige smittekilden drukner i støyen av de pågående revisjonistutrenskelser der.
Utviklingen av ”å gjøre en forskjell” manien er angitt i figuren. For å illustrere den eksplosive veksten de senere år er det brukt logaritmisk skala. I tillegg til ”å gjøre en forskjell” kurven er det to andre kurver for henholdsvis bruken av uttrykket ”To make a difference” og den norske konjunksjonen ”og”. Disse to siste kurvene illustrerer informasjonsveksten på internett og viser med all ønsket tydelighet at ”å gjøre en forskjell” virkelig gjør en forskjell med sin dilleaktige vekst. ”Å gjøre en forskjell” kurven har to interessante knekkpunkter ved henholdsvis inngangen til 2002 og 2007.
I 2001 får vi det andre utbruddet av den språklige tafattheten ved at Ungdommens sjakkforbund inviterer til instruktørkurs i Bergen hvor idrettsgrenen skal løftes til nye høyder ved at de motiverte instruktørene skal gjøre en forskjell. Så følger det noen enkeltstående hendelser i Æsculup som er magasinet for medisinstudenter i Oslo samt en referanse til ”å gjøre en forskjell”-sykdommen i en side viet studiet av Hilarionkanalisering. I de påfølgende år flater kurven ut og kan vel kun betraktes som en nedbørseffekt fra det engelske idiomet. Noen ser uttrykket ”To make a difference”, assosierer seg med innholdet og foretar en ikke helt god oversettelse til norsk. Hvem er disse noen? Vel, det er elevorganisasjoner, ungdommelige sosialøkonomer, sosionomer og pleiere, organisasjonsteoretikere, natteravner, konsulentfirmaer, alternativmedisin og gestaltterapeuter.
I 2004 ser det ut til at ”å gjøre en forskjell” er blitt et gjengs uttrykk. Dagbladet publiserer blant annet en kronikk av Dan Banik og Henrik Syse om den kommende sultkatastrofen med den samme tittel. For første gang ser vi uttrykket vårt med fete typer i en landsdekkende avis. I kronikken nevnes Kronprinsparets Humanitære Fonds initiativ til et arrangement med overskriften ”Making a difference” – ”Å gjøre en forskjell”. Språkforvirringen fikk dermed sin kongelige velsignelse. Senere samme året lanserer Partiet SV en ny partimodell basert på prinsippet om å gjøre en forskjell og jammen er ikke Norges Naturverforbund ute å gjør en forskjell de også. At SV var det første partiet som uttrykte ønsket om å gjøre en forskjell kommer nok ikke som noen overraskelse, men da selveste FRP tok i bruk uttrykket noen år senere for å forklare sin politikk forsvant jo ethvert mulig meningsinnhold.
Det punktet på kurven hvor ”å gjøre en forskjell” bruken oppnår kritisk masse og blir epidemisk, kan sted og tidsfestes; Hamar 1 mai 2006. Du har sikkert allerede gjettet hvem som var taler. Det var selvfølgelig Jonas Gahr Støre. Med Obamask retorikk hamrer han å gjøre en forskjell inn i den norske bevisstheten og en måned senere drar vår andre aristokrat Håkon Magnus på norgesturne med overskriften ”Å gjøre en forskjell”. Tilfeldig? Neppe. Som en misjonær, reiser Kronprinsen land og strand rundt fra Finnmark i nord til Mandal i sør med sitt budskap og sine gode intensjoner for å vekke og bevisstgjøre en slumrende ungdom. Dessverre er den språklige smitten med som nisse på lasset. Herfra kan det bare gå en vei med denne farsotten – oppover som kurven viser. Uttrykket ”å gjøre en forskjell” har nå infisert det norske språk og bruken er overlatt til forfengelighetens marked. Selv når vi fjerner virkningen av Gahr Støre effekten (dvs. søker på dokumenter med ”å gjøre en forskjell” som ikke inneholder ”Gahr Støre”) er det fremdeles 40.000 treff.
Hva kan så gjøres for å fjerne denne svadaen og sludderet i n’te potens? Keiseren og knektens nye språklige klær. Finnes det noen vaksine, kur eller varme hender som kan redde oss? Hvor er språkrådet og Finn-Erik Vinje? Glem Tallulah og gi oss heller en krisepakke, fjesbok-kampanje eller resepten på en desinfiserende språkvask. Hvis vi ikke handler nå vil bruken av ”å gjøre en forskjell” overskride anvendelsen av ”og” allerede i 2011 skal vi tro kurven. Den beste medisinen hadde nok vært at vår eminente utenriksminister hadde kommet på banen, lagt seg flat og erkjent sin misære før skaden blir uopprettelig.
Jeg snur Gahr Støre sin bok og leser vaskeseddelen. Mange gode tanker her, men jeg veksler heller inn Snåsamannen i pengesedler og vandrer ut i kulden. Jeg vet om en butikk hvor de selger stilige sjal som varmer i disse krisetider.
Flott kåseri!
SvarSlettVennlig hilsen CB