Trillerne – en heuristisk tilnærming

Bergens Tidende 18/8 2007

Når jeg tenker meg om så er Trillerne den første trend som noen gang er startet av gamle, avfeldige og praktiske damer for så å bli adoptert av ungdom i alle aldre.

Per Thorvaldsen
Ingeniør & sønn

Noen snakker sammen. Jeg fører samtaler. Med mor. Ny teknikk gir nye muligheter. Fritt ord og frie gestikulerende hender muliggjort av en sigarett-tenner. Først er det innledende fraser om stillingen i biljard på Eurosport og rapport fra den serielle monotonien i bunnen av Dolvikbakken. Så utveksling av dagens pedometerstand. 9268-6457 til mor. Jukser hun? Riktignok er mor kildekodet ned til noen kilobit per sekund og jeg må holde et halvt øye med den manglende flyten i landets siste demokratiske bevegelse, men det blir nære og gode samtaler tross alt. Takket være Telenor Mobils generøse fylling av eteren med helsebringende elektromagnetisk fludium og tjenester, er køtid og dødtid blitt til kvalitetstid for hele familien.

Mor føler seg gammel. Tatt i betraktning av at hun snart fyller 75 år er vel det en høyst relevant emosjon. Nei, det er ikke alderen som tynger, men det faktum at hun har sett seg nødt til å investere i en trillebag for å lette livets byrder fra Rema 1000 til hjemmets luner. Så flaut. Det er jo bare gamle kjerringer som går med sånne. Det var før det, ikke nå mor. Faktisk er du uten å vite det med i den raskest voksende folkebevegelsen mot anstrengelse noensinne – Trillerne. Bare ta deg en tur ned i sentrum en søndags morgen, og du vil oppleve at artsfrender tyter ut av hvert smitt og smau. Først hører du skramlingen av de små hjulene i hardplast mot brosteinen og så ser du den nye globale eliten i hastig trav mot neste opplevelse. Bergen denne helgen. Beijing neste.

Trillebagen symboliserer alt hva de går for. Et lett og moderne liv hvor et minimum av bagasje både fysisk, kulturelt og åndelig tas med i Brownske bevegelser over en klode som snart ikke orker mer. I det modernes forakt for det praktiske og fornuftige er de store hjulene på din trillebag byttet ut med små og det sender signaler om at her forflytter en seg fra gate til destinasjon kun langs urbane flater. Forrige tirsdag skramlet jeg selv gjennom Gamla Stan i Stockholm iført slips, Harris tweed og trillebag og mottok beundrende blikk fra de gjenglemte og stedbundne. Når jeg tenker meg om så er Trillerne den første trend som noen gang er startet av gamle, avfeldige og praktiske damer for så å bli adoptert av ungdom i alle aldre.

Hvem var det så som foretok den kopernikanske vending med trillebagen og førte den med glidende bevegelser fra subkulturelle utkanter til den gode smaks sentrum? Den første ikke-geriatriske bruker. Meg, selvfølgelig. Husker du mor da jeg som liten ble deportert til landet om sommeren slik at dere kunne få noen ukers etterlengtet fred og ro? Vel, jeg erindrer de endeløse mollstemte ettermiddagene med sovende voksne, øsende regn, veggurets tikking og værmeldinger fra en oransje transistorradio som truet med mer regn og senere regnbyger. Eneste lyspunkt var tantes bestikkelser for å få meg til å gå på butikken. Kompensasjon for pinlige øyeblikk med skotskrutet trillebag. Selv sauene som lå i en haug av egenproduserte perler i betong buss-skuret i Abbedissen uten andre fremtidsutsikter enn fårikål, lo av meg. Med anstrengte forsøk på verdighet gikk jeg i spissrotgang med bagen full av sukker, sirup og frosset kjøpebrød fra bydn som kostet ti øre mer fordi de hadde brukt strøm. Med fremveksten av plastposer og privatbilisme tok heldigvis trillebagens og slitets urfase slutt.

Hvordan kunne så trillebagen, dette tegn på ork og alderdom, komme til heder og verdighet igjen? Også nå stod det kvinner bak. Riktignok med litt hjelp av en yrkesgruppe som ikke levnes mye ære, nemlig stuerne. Kvinner i cardigan-sett som lever i tiden og forlanger effektivitet ønsket ikke å vente i evigheter på grunn av mannlig sommel og vips ble trillebagen som passet som hånd i hanske med flyets bagasjehylle født. Vi høytflyvende av det annet kjønn med stilige pilotkofferter fulle av viktige papirer observerte sjokkert fenomenet, før vi innrømmet at det var flott å se den NYE kvinnen ivrig gestikulerende i mobilen med trillebagen på slep. Selv begynte jeg forsiktig å låne min kones trillebag under påskudd av at jeg jo kun skulle være i hovedstaden en dag og derfor bare trengte et skjorteskift. Skal jeg være ærlig så var det herlig å spankulere opp Karl Johan uten et snev av skam og føle meg helt i takt med tiden.

Og nå er det ingen vei tilbake. Alle, absolutt alle har slengt seg på. Paris Hilton med sin Louis Vuitton variant, ungdommer på vei til skolen er observert trillende, middelaldrende menn med sans for symmetri og varetransport uten avgasser sleper en i hver hånd som mottiltak mot lange armer og statsministeren ruller budsjettet i havn. Ja mor, selv blant gamle fikse, fargerike og smarte damer har trillebagen fått sin renessanse. Nå som ikon for selvstendighet. Endelig en livsledsager som er romslig, nyttig og lett å lede. Til og med bermen har fått sitt. I egalitetens høyborg Rema 1000 har de byttet ut de store og vulgære trillevognene som minnet om uhemmet konsum med små nette triller som på bærekraftig vis behendig kan føres rundt uten slit og fylles med forbruksvarer som er en lett-men-mett nasjon verdig.

Hva så med trillebagens fysikk? Muskelmenn som trekker jumbojeter med lillefingeren har med all ønskelig tydelighet vist bagens komparative fortrinn. Momentsatsen reduserer belastningen på armene men prisen som må betales er rullemotstand. Ved å velge store og passe harde hjul kan effekten av den og andre ytre påvirkninger minimaliseres. Det forskes selvfølgelig mye på feltet og siste skrik nå er å flytte hjulene nærmere tyngdepunktet for å lette børen. Problemet da er bare at en ikke lenger snakker om trillebag men kjerre. Vel, mor nå er jeg kommet i garasjen. Samtalen er over for min del. Middagen venter. Vi snakkes. Om hva? Om alt og ingenting. Køens lengde vil bestemme mengden av verdens frelse.

Jeg skrur av tenningen og setter bilen i første gir klar til nye tischgesellshaft diskurser i morgen tidlig. En bekjent fra Trøndelag med snev av insomnia pleier å ringe meg ved Sementbroen og vi fører noe så utdødd som politiske diskusjoner utenfor sesongen fra rundkjøring til rundkjøring på vei til dagens virke. I det jeg ser ut av garasjen vandrer naboen triumferende hjem med det trillende, om enn noe uregjerlige, tomme boss-spannet. Det minner meg om to ting. Det er mandag og tilværelsens utrolige letthet har resultert i at jeg har glemt mitt eget overfylte spann. Til helgen blir det utøvelse av gamle kunster fra bleieskifttiden. Hopping i bosset med livet som innsats. Det som slår meg der og da er at dersom hjulene på boss-spannet hadde blitt fjernet ville verdens avfallsproblem blitt eliminert som konsekvens av egen tyngde, og enda bedre smertene i armene ville få meg til å huske spannet og påminnes klodens tilstand hver uke.