De nye drankerne

Bergens Tidende 21/9 2007

Hvor og når startet dette vannhysteriet?

Per Thorvaldsen
Ingeniør som bobler over i dårlig oppløsning

Regnet pisker mot klasseromsruten. 140 millimeter siste døgn. Det er kvart over åtte mandag morgen. Jeg kniper øynene sammen for å la tårevæsken klarne synet. Fra min naturlige plass på podiet ser jeg utover et hav av vitebegjærlig ungdom som ønsker å slukke sin kunnskapstørst ved å gå rett til kilden. For å klare denne flommen av ny innsikt har de med seg flaskevann til å svelge det hele ned med. Jeg prater som en foss og prestasjonsangsten tørrer munn og fukter resten av legemet. Heldigvis er det en vask i hjørnet. Jeg skrur opp kranen og bøyer meg ned som vanlig. Unisont stiger brølet fra de kommende generasjoner ”Ikke drikk fra springen. Det er farlig”. Jeg lar tungmetallene og bakterieflommen sildre gjennom munnviken før jeg svelger det hele med velbehag. Dette blir nok en ekstremsportuke uten returpant.

Litt senere dukker jeg opp på den offisielle jobben. Der foran 21”eren har helsetjenesten utplassert en drikkeflaske med mitt navn og ansattnummer på samt firmaets logo. Flasken skal fylles med vann. Her skal det ytes ikke nytes. Kampanjen Svett og blid skal utsette oss for hele to kilometer gange og faren for instant dehydrering skal minimeres med en liten sprut sånn dann og vann. Jeg løfter flasken som har gripetak for små hender og studerer mekanismen, formet som en pupp, som gjør det mulig å sutte små uforpliktende munnfuller i tide og utide. Endelig et fast holdepunkt i tilværelsen. Med flasken i hånd skal verden erobres. Jeg fyller tanken med herlig renset, filtert og sterilisert kullsyrevann. Utenfor døren tar jeg min første slurk og så en til.

Fem om dagen. Jevnt inntak. Ikke av syndens frukter men av liter vann. Det fineste maskineriet går på vannet. Tilværelsens tannhjul og lager smøres, renses og oljes enten fra en kilde i Larviks bøkeskog, eventuelt fra en skrumpende brearm under Snønipa eller dersom jeg er riktig heldig fra en sump i Imsdalen. Min kropps perpetum mobile suger kontrollert og analysert næringsløst fluidum fra sunnheten og renhetens bermuda-triangel. Vann, denne tyntflytende manna fra himmelen, kan konsumeres uten snev av skyldfølelse. Ikke en eneste kalori, ikke alkohol og intet livsfarlig sukker. Ja selv E-stoffene glimrer med sitt fravær. Det finnes intet i væsken utenom noen homeøopatiske spor av mineraler og salter som kan utrette mirakler for kropper i ubalanse. Rent vann er nøysomhetens og pietismens kanoniske leskedrikk. Her snakker vi ikke om prangende forbruk av fransk eller italiensk skvip med Veblenske aner, kun nøkternt bruk av nasjonalromantisk vann som er fylt på flaske for å øke verdien av inntaket.

Til min forundring ser jeg at jeg ikke er alene her ute. Det er intet elitært over min posisjon eller disposisjon. Vi er kollektivt på vannvognen. Vann er den nye vinen. Tilgi oss Jesus, men Joh 02,06 bør enten inverteres eller reverseres. Alle, absolutt alle går, står, sitter eller ligger medbrakt sine livs reservetanker. Under press fra helseautoriteter og i redsel for å ikke klare oss selv tynger vi kropp og sinn med enda et produkt. Fra før av har vi iPod og iPhone nå kommer iH2O. Riktignok er det noen aspiranter som foretrekker røyk og pappkrus med svart hett innhold under forflytning, men de er kun en helsesjekk og midtlivskrise unna den nye tidsånden. Jeg tar enda en slurk. I det kalde styrtregnet ser jeg en guttegjeng som driver med fysisk fostring. Velmenende mødre av begge kjønn har utstyrt dem med drikkeflasker for timinutters-seansen. Med kjennermine løfter de flaskene de kollektivt deler og spruter vannet inn i venstre munnvik. Dermed unngår de overføring av baselusker fra de urene andre og verner samtidig luftveiene mot mulig drukningsfare.

Jeg inspireres og pøser inn på mer. Det begynner å butte imot og i magen skvalper og klunker det. Forbi meg løper det en lykkelig førtiåring som på kamelers vis foretar sin ørkenvandring med vann på ryggen og slange til munnen. Også jeg bør komme meg videre. Heldigvis dukker naboen opp med sin nye kjøredoning og jeg kan fraktes tilnærmet vannrett til bykjernen. I det jeg stiger inn popper det ut koppholdere fra alle bilens hulrom. Små ringer av selvtillit letter børen min for en stakket stund. I byens offentlige rom kan det nå drikkes overalt. Vakre damer roter i designerveskene sine. Opp kommer det ikke lenger flakonger med eau de cologne men små nusselige plastflasker med helnorsk innhold fra breen. Vannet tillater en flekkfri, ikke klissete og ubesudlet tilværelse. Til nå har jeg kun funnet to steder hvor min vannflaske er uønsket. På biblioteket og i sikkerhetskontrollen på Flesland. På første stedet er det konsumets ulyd som er problemet på det andre er det bekymringen for innholdets potensielle eksplosive kraft.

Hvor og når startet dette vannhysteriet? Skal vi finne svaret på det må vi flytte oss i tid og rom. Jeg er på Kløverhusets kafe sammen med mor. Byturens lidelser i stoffkjellere og knapphus skal godtgjøres med dispenser-cola. Til nå har jeg kun drukket brusunger med knivstukket hull i toppen for forlenget nytelse. Jeg styrter en halvliter. Vææh, colaen glimrer med sitt fravær. Det er jo selters. Jeg kom meg raskt etter sjokket og begynner snart å smugdrikke sodavann. Senere i livet når Farmor utover kvelden tynnet pjolterne slik at kun seltersen var tilbake hadde jeg mine største stunder av velbehag. Det var kun ett problem. Min sosialdemokratiske oppvekst ga meg dårlig samvittighet for å bruke penger på noe som samfunnet definerte som et gratis fellesgode. Min eneste unnskyldning var at jeg betalte for kullsyren jeg var så glad i. Jeg har lenge skjult min last og kun drukket når jeg har fortjent det. På toppene av de syv fjell med herlig utsikt og høy puls.

Etterhvert har jeg skjønt at jeg ikke er alene. Til å begynne med lå det tomme sportsdrikker og fløt rundt nutenes varder, men nå er bon aqua som regjerer. Livsfarlig kran og elvevann er byttet ut med kjøpevann som med gravitasjonen og de sosiale mekanismers hjelp har rent fra toppene og fylt almuens domener og handlevogner. Det eneste beklagelige ved denne utviklingen er at ungdommen i miljømessig iver etter å redde regnskogen og den blå planeten har forkastet CO2-en.

Plutselig står jeg utenfor det sedvanlige vannhullet. I følge Heraklit flyter alt, men nå skal det bli godt med noe annet som både har substans og fylde. Jeg bestiller et glass berusende rødvin. Gudenes drikk. På bordet kommer et tårefylt glass bordeux og – jeg lyger ikke – en mugge med vann. Nå har begeret flytt over. Blæren sprenges. Målerstanden viser 4.711. Uten kode, femmer eller tier er det umulig for meg å avslutte vannets kretsløp. Jeg løper mot kaikanten. I det trykket letter ser jeg et skilt som tilbyr neseskylling, tarmskylling og annen Hydro-terapi. Her kommer mitt bidrag. Riktignok kun et piss i havet i livets store sirkel, men det gleder meg å tenke på at det vil flaske seg for innholdet i min glassklare stråle. Om få måneder kan det kjøpes til alle døgnets tider helt uten myndighetens restriksjoner sammen med andre overprisede varer i de nye urban-oasene som har dukket opp som brunsnegler etter et regnskyll for å holde liv i det moderne mennesket.