Ingeniørslipset

Bergens Tidende 11/11 2012

Du har sikkert sett han. Han som kjem halsande inn på bussen, etter ein strevsam arbeidsdag, med id-kortet flagrande om halsen. Sjølv etter at arbeidsdagen er slutt, ber han id-kortet som eit iaugefallande adelsmerke.

Per Thorvaldsen - Senilingeniør som likar å knyte sitt eige slips

Innleminga
To småjenter stod og kniste av passbileta mine då eg kom ut av fotoboksen på Jernbanen. Haka var kutta av og håret ein katastrofe, men eg hadde ikkje pengar til ein ny runde. Fjorten dagar seinare bøygde eg meg på leilendingsvis medan personalsjefen (HR-direktør o.a.) la slavekontrakten rundt halsen min.

Signetringen hans frå Sjøkrigsskulen stråla om kapp med Teknisk Direktør sin vesle globusring som med all klarleik viste at han var utdanna ved Verdens Tekniske Høgskule i Trondheim og at universet låg for føtene hans. Visst mangla id-kortet mitt den vesle raude prikken som gav meg elitestatus og tilgjenge til det aller heilagaste – militærproduksjonen, men eg hadde fått teiknet på at eg no var ein del av arbeidslivet sin fyrste klasse.

Dei pinlege åra
Som fersk i arbeidslivet, forsto eg ikkje kvifor eg hadde fått dette id-kortet. Alle kjende jo kvarandre. Dei einaste eg tidlegare hadde sett med slike kort var ingeniørane i kontrollrommet i Houston og politifolk som åt «junk food» og sølte kaffi i skrevet medan dei sat i bilen og venta på at noko skulle skje i amerikanske B-filmar.

No, tretti år etter tripper damer rundt i bykjerna med id-kort og kaffikrus som leiestjerner mot ein ny og hektisk arbeidsdag. Det første vi gjorde den gong var å gøyma id-kortet godt i yttertøyet når vi forlet jobben og slaveriet. No til dags ber ein det derimot som eit heidersteikn kvar som helst og kor tid som helst.

Stempla som id-iot
Ny teknologi gav nye høve og id-korta blei snart også brukte som stemplingskort. Total fornedring var eit faktum. Ifølgje Marx «hadde vi berre lekkjene våre å miste», men no hang slavekontrakten som ei snor rundt halsen. Så skjedde det noko. Eg kan ikkje eksakt melde posisjon i tid og rom, men eg trur det var på Torgallmenningen på slutten av nittitalet.

Ein ung og framoverstormande, pen i tyet, strente over plassen med id-kortet prangande på brystet. Forvirringa mi var total. Og plutseleg var han ikkje den einaste. Som brunsnigel etter eit regnskyll har det å bere id-kort heile døgnet spreidd seg som ein farsott i urbane miljø.

Id-ealister
Å bere id-kortet på iaugefallande vis er ein manifestasjon av transformasjonen i arbeidslivet og det norske samfunn. Inngangskortet blir brukt som smykke og symbol av dei vellukka i ingeniørbedrifter, olje og finans. Her er det snakk om iaugefallande slaveri i motsetnad til iaugefallande fritid som tidlegare var heidersteiknet til overklassa. Dei har ikkje kva som helst jobbar. Å vere slave for og høyre til den rette organisasjonen gjev heider og ære. Dei er gammaer i den vedunderlege nye verda.

Nokre, særleg menn som liker å skyte frå hofta, festar id-kortet i beltet med ei anordning som gjer det lett å bruke det til å kome seg gjennom sluser, inn i dei indre gemakk for dei få utvalde og stemple inn. Problemet er berre at det ikkje blir synleg nok til å få andre si beundring.

Kan få gjestekort
Då er det betre med det som heng rundt halsen. Det bør ha ei brei reim berekna for ei tung bør. Snora blir brukt til å fortelje med all mogeleg klarleik frå kva flott organisasjon vedkomande kjem og har gjerne ei ekstra påskrift om funksjon. Det siste gjeld spesielt dei lågaste i hierarkiet som får passet påskrive som konsulent, trainee eller noko anna som er lågkaste.

I hovudstaden finst dei menneska som har ei raud snor med gull-løve på for å signalisere at dei høyrer til makta med stor M. Vi andre kan få del i gildet for ei stakka stund med eit gjestekort, men elles må vi menge oss med dei andre i det offentlege rommet som er stigmatiserte av mangelen på slavekontrakt rundt halsen. Anten utfører vi uviktige jobbar som ikkje fordrar inngangskontroll, eller endå verre, vi er arbeidslause.

Eg er, derfor er eg
For oss som ber identiteten på utsida vil ei identitetskrise vere lett å takle. Det er berre å snu kortet og lese av. Tryggleik ved å høyre til noko som er mykje større enn seg sjølv er lindrande.

Stikk problemet djupare kan korthaldaren skuvast til side for å eksponere den mest sårbare side vår – magnetstripa. Arbeider du i ei moderne bedrift har du innebygd brikke med heile livshistoria.

Kontakten med arbeidsgivar er det kortsprekken som tek seg av. Vi er blitt nøkkelbarn frå vogge til grav: babycall->nøkkelbarn->id-kort->tryggleiksalarm. Rause arbeidsgivarar gir plass til mange kort i korthaldaren. I den kan nøkkelen til hotellromma, busskortet og bankkortet oppbevarast, men arbeidsgivar skal liggje øvst i stokken. Nokon har allereie id-kortet på under hotellfrukosten. Kanskje har dei sove med det på? Dersom ein ønskjer seg eit identitetsskifte, er det berre å skaffe seg fleire arbeidsgivarar eller skifte jobb.

Den nye tids id-eologi
For arbeidsgivar er id- og inngangskort ei genial oppfinning. Som eit nummer i rekkja med livet sin PIN-kode utdelt, kan dei tilsette sine liv kontrollerast. Kvar du er, kva du gjer og korleis ein kan avslutta arbeidsforholdet er berre eit tastetrykk unna. Sjølv i feriar får vi id-kort på «all-inclusive» for å minne oss om at livet som arbeidsmaur og pliktande ventar etter enda ferie.

Visst er verdien av det å ha eit id-kort på veg ned. Sjølv studentar får no inngangskort ved studiestart. Då manglande id-kort er sosialt stigmatiserande og personar utan eit slikt kort, eller eit falskt eitt, er ein potensiell fare, vil nok den sitjande regjering i eit anfall av sosial utjamningspolitikk tilby kort til alle. Dermed er den totale omsorga og ivaretakinga eit faktum. Når så hæren av NAVARAR med id-kort, tilgjenge i det offentlege rommet og nyvunne iaugefallande fritid på livet sin «backstage» fløymer ut i gater og streder, vil nok jakta på eit nytt statussymbol starte.

Fakta

ID-kort

Identifikasjonskort, kort brukt til å identifisere kven man er (legitimere seg).

Ofte med persondata, adgangskoder, autorisasjon m.m. lagra på ein magnetstripe e.l. på kortet.

Stadig fleire bedrifter tek i bruk eigne id-kort som inngangskort til arbeidsplassen. Dei tilsette må òg slå inn ein firesifra kode når dei dreg kortet.

Slike kort blir òg brukt i kantinar og for tilgang til kopimaskinar.

Professorer skal ikke dosere, men besvare spørsmål

StudVest 31/10 2012

Kjære Ludvig Holberg

Takk for ditt brev. Du får ha meg unnskyldt at jeg ikke svarer på dansk, men på et kaudervelsk kalt norsk bokmål. Jeg håper du allikevel forstår. Det er hyggelig du synes det er stas at vi har fått ett, og snart to, universiteter i din fødeby. Du ønsker i den forbindelse å dele dine tanker rundt undervisningsformer. Det passer meget bra, for nå har vi en debatt gående om forelesningenes form og innhold. Jeg sendte dine meget friske og radikale tanker til studentene, men de forsto ikke fullt ut ditt språk. De syntes det var gammelmodig og utilgjengelig. Jeg har derfor ”oversatt” dine synspunkter til et litt mer moderne språk. I tillegg har jeg tillatt meg å kommentere dine forslag sett fra nåtidens ståsted:

«Jeg har utenom denne erindring angående ungdommens informasjon gjort adskillige andre som jeg ikke vil gjenta. Jeg vil kun få frembringe et nytt prosjekt som jeg har tenkt på og som jeg underkaster andres korreksjoner. ... Jeg føler meg like kompetent som utallige andre prosjektmakere som verken har alder eller erfaring.»

Flott Ludvig. Etter reform 94, Kunnskapsløftet og diverse andre velmente tiltak, trenger vi absolutt en «second opinion». Fyr løs!

«Dette er mitt forslag: Jeg har merket at de daglige forelesningene er til liten eller ingen nytte. De benyttes kun av noen få personer, enten av ren nysgjerrighet eller for å gjøre seg kjent med lærerne heller enn for å få undervisning. De får heller ikke på disse forelesningene høre det de forlanger å få vite, men hva det behager foreleser å snakke om. For ikke å snakke om at i disse dager er det skrevet bøker om alle emner. Ungdommen kan med større nytte lese slike bøker som er utarbeidet med flid enn hva som i all hast er sammenrasket og blir forelest.»

Ja, jeg kan være enig i at forelesningene kan være dårlig besøkt, og at jeg ofte snakker om det som behager meg. Det finnes selvfølgelig et vell av gode bøker og i dag har vi også noe som heter internett som er en bok som inneholder alle bøker samt personer som kan forelese hvorsomhelst nårsomhelst. Kanskje vi burde slutte å forelese?

«Jeg mener det kunne være mer nyttig dersom foreleserne ble forvandlet til spørsmålsvarere. Således at de på visse tider og steder lot seg innfinne for å svare på de spørsmål som den studerende ungdom stilte. Foreleserne kunne fortelle dem hva de forlangte å vite og forklare dem det de ikke forsto ut av bøker og skrifter som var blitt anbefalt.»

En fantastisk idé, Ludvig, men det fordrer at både foreleser og studenter er godt forberedte og har gjort sin hjemmelekse grundig.

«Av det ville en ha dobbelt nytte. For det første ville ingen driste seg til å ta en lærergjerning med mindre han var moden og oppgaven voksen. For når embetet krever dette, kan ingen skjule sin uvitenhet, men vil blotte den straks. Derimot kan enhver være lærer når han får si hva han vil og ikke underkastes spørsmål. Dette ville drive lærerne til ivrig lesning og øke deres kunnskaper slik at de aldri skulle bli ubevæpnet. For å si det med ett ord, gjort på denne måte, kunne ingen lærer være eller forbli ulærd. Når det gjelder studentene blir nytten den at de blir undervist i ting de selv forlanger å få vite og kan få løsnet de knuter som de selv ikke klarer å løsne.»

Ludvig, dette ville nok drive en god del lærere ut i andre godt betalte yrker hvor en kan få dyrke sin uvitenhet i fred. De som blir igjen, vil utvilsomt lære mye. Det er som kjent den som lærer bort som lærer mest. For ivrige studenter hadde nok dette som jeg nå må få kalle Holbergs metode vært en flott nyvinning.

«Mot dette kan det innvendes at lærerembetet ville bli vanskelig. Man sier jo at 1 kan spørre mere enn 10 kan svare. Jeg tilstår gjerne at lærerembetet vil bli vanskelig. Men det er akkurat det som er så nyttig. Det er ikke umulig, fordi denne måten å informere på ble brukt i gamle dager. En ser at de som underviste i jus ble kalt svarere, og at respondere in Jure var det samme som å lære.»

Ja, Ludvig, jeg tror nok at dette hadde blitt vanskelig i vår moderne tid. I dag kan våre studenter få svar på alle enkle spørsmål i boken som inneholder alle bøker (internett). Da blir det jo kun intrikate spørsmål igjen til oss lærere.

«At en ikke straks kan svare på alle spørsmål, bør ikke legges til last, da det er mer enn en kan forlange av noen. Hva man ikke kan svare på i dag, kan man besvare i morgen eller ved neste samling. Da profiterer både lærer og student av det gitte spørsmål. Det er det man kaller å lære ved å undervise. Således kunne en ved et enkelt opplegg tilfredsstille både lærerens og studentenes interesser. Slå to fluer i et smekk som man sier. Lærerne ville alle være og studentene ville alle bli lærde. Og når man i tillegg til dette opplegget føyde til hovedoppgaver som ungdommen måtte utarbeide til visse tider, og utdelte belønninger til de beste, ville en nyttig studiekappelyst oppmuntres, og intet annet enn mesterstykker ville komme ut i lyset.»

Dessverre er det blitt slik at vitenskap i dag måles i antall oppgaver og ikke deres innhold. Alt kommer ut i lyset i boken som inneholder alle bøker (internettet). Trøsten får være at også dine flotte Moralske Tanker fra 1744 ligger der, men de må nok oversettes til det du anser som kaudervelsk for å bli forstått.

Hilsen Per

Ingeniørslipset - Den frivillige trelldoms symbol

Tvistdotten 17 mai 2012

Du har sikkert sett ham. Han som kommer halsende inn på bussen etter en slitsom arbeidsdag med id-kortet flagrende rundt halsen. Ingeniørslipset i fri dressur er et like sikkert vårtegn som atonale buekorps og synlige undikker. Selv etter jobb bæres id-kortet som et iøyenfallende adelsmerke. Et symbol på verdighet og tilhørighet i arbeidslivets æreslosje.

Per Thorvaldsen - Senilingeniør som liker å knyte sitt eget slips

Innlemmelsen
To småjenter sto og kniste av passbildene mine da jeg kom ut av fotoboksen på Jernbanen. Haken var avkuttet og håret en katastrofe, men jeg hadde ikke penger til en ny runde. Fjorten dager senere bøyde jeg meg på leilendingsvis mens personalsjefen (HR-direktør o.a.) la slavekontrakten rundt min hals. Hans signetring fra Sjøkrigsskolen strålte omkapp med Teknisk Direktørs lille globusring som med all tydelighet viste at han var utdannet ved Verdens Tekniske Høyskole i Trondheim og at universet lå for hans føtter. Riktignok manglet mitt id-kort den lille røde prikken som ga meg elitestatus og adgang til det aller helligste – militærproduksjonen, men jeg hadde fått tegnet på at jeg nå var en del av arbeidslivets første klasse.

De pinlige årene
Som fersk i arbeidslivet, skjønte jeg ikke hvorfor jeg hadde blitt tildelt dette id-kortet. Alle kjente jo hverandre. De eneste jeg tidligere hadde sett med slike kort var jo ingeniørene i kontrollrommet i Houston og politifolk som spiste junkfood og sølte kaffe i skrevet mens de satt i bilen og ventet på at noe skulle skje i amerikanske B-filmer. Nå tredve år etter tripper damer rundt i bykjernen med id-kort og kaffekrus som ledestjerner mot en ny og hektisk arbeidsdag. Det første vi gjorde dengang var å gjemme id-kortet godt i yttertøyet når vi forlot jobben og slaveriet. I disse dager bæres det derimot som et hederstegn hvorsomhelst og nårsomhelst.

Stemplet som id-iot
Ny teknologi ga nye muligheter og id-kortet ble snart også brukt som stemplingskort. Den totale fornedrelse var et faktum. I følge Marx ”hadde vi kun våre lenker å miste”, men nå hang slavekontrakten som en snor rundt halsen. Så skjedde det noe. Jeg kan ikke eksakt angi posisjon i tid og rom, men jeg tror det var på Torgallmeningen på slutten av nittitallet. En ung og fremadstormende, pen i tøyet, strente over plassen med id-kortet prangende på brystet. Min forvirring var total. Og plutselig var han ikke den eneste. Som brunsnegl etter et regnskyll har hele døgnet bæring av id-kort spredd seg som en farsott i urbane miljøer.

Rød prikk på Id-kortet gjør en forskjell

Foto: Inge Døskeland

Id-ealister
Iøyenfallende bæring av id-kort er en manifestasjon av transformasjonen i arbeidslivet og det norske samfunn. Adgangskortet brukes som smykke og symbol av de vellykkede i ingeniørbedrifter, olje og finans. Her er det snakk om iøyenfallende slaveri i motsetning til iøyenfallende fritid som tidligere var overklassens hederstegn. Det er ikke hvilke som helst jobber. Å være slave for og tilhøre den rette organisasjon gir heder og ære. De er gammaer i den vidunderlige nye verden. Noen, særlig menn som liker å skyte fra hoften, fester id-kortet i beltet med en anordning som gjør det lett å bruke det til å komme seg gjennom sluser, inn i de indre gemakker for de få utvalgte og stemple inn. Problemet er bare at det ikke blir synlig nok for andres beundring. Da er det bedre med det som henger rundt halsen. Det bør ha en bred rem for en tung bør. Snoren brukes til å fortelle med all mulig tydelighet fra hvilken flott organisasjon vedkommende kommer og har gjerne en ekstra påskrift om funksjon. Det siste gjelder spesielt de laveste i hierarkiet som får passet påskrevet som konsulent, trainee eller noe annet lavkaste. I landets hovedstad finnes det mennesker som har en rød snor med gull-løve på for å signalisere at de tilhører makten med stor M. Vi andre kan få del i gildet for en stakket stund med et gjestekort, men ellers må vi menge oss med de andre i det offentlige rom stigmatisert av mangelen på slavekontrakt rundt halsen. Enten utfører vi ubetydelige jobber som ikke fordrer adgangskontroll eller enda verre vi er arbeidsløse.

Jeg er derfor er jeg
For oss som bærer identiteten utenpå vil en identitetskrise være lett å takle. Det er bare å snu kortet og lese av. Trygghet ved tilhørighet til noe som er mye større enn seg selv er lindrende. Stikker problemet dypere kan kortholderen skyves til side for å eksponere vår mest sårbare side - magnetstripen. Arbeider du i en moderne bedrift har du innebygd brikke med hele livshistorien. Kontakten med arbeidsgiver er det kortsprekken som tar seg av. Vi er blitt nøkkelbarn fra vugge til grav: babycall->nøkkelbarn-> id-kort->trygghetsalarm. Rause arbeidsgivere gir plass til mange kort i kortholderen. Her kan nøkkelen til hotellrommet, busskortet og bankkortet oppbevares, men arbeidsgiver skal ligge øverst i stokken. Noen har allerede id-kortet på under hotellfrokosten. Kanskje har de sovet med det på? Dersom en ønsker seg et identitetsskift, er det bare å skaffe seg flere arbeidsgivere eller skifte jobb.

Den nye tids id-eologi
For arbeidsgiver er id- og adgangskort en genial oppfinnelse. Som et nummer i rekken med livets PIN-kode utdelt, kan de ansattes gjøren og laden kontrolleres. Hvor du er, hva du gjør og hvordan forholdet kan termineres er kun tastetrykk unna. Selv i ferier får vi id-kort på ”all-inclusiven” for å påminne oss om livet som arbeidsmaur og pliktende som venter etter endt ferie. Riktignok er verdien av det å ha et id-kort på vei ned. Selv studenter får nå adgangskort ved studiestart. Da manglende idkort er sosialt stigmatiserende og personer uten et slikt kort, eller et falskt ett, er en potensiell fare, vil nok den sittende regjering i et anfall av sosial utjamningspolitikk tilby kort til alle. Dermed er den totale omsorg og ivaretakelse et faktum. Når så hæren av NAVere med id-kort, adgangsrett i det offentlige rom og nyvunnen iøyenfallende fritid på livets backstage flommer ut i gater og streder, vil nok jakten på et nytt statussymbol starte.

Som far så sønn

StudVest 1/2 2012

«Har dere lest Jules Verne?» Jeg holder boken høyt over hodet foran de håpefulle på en videregående skole i industribeltet sør for Bergen. Svaret er et rungende «Nei!».

Per Thorvaldsen

Noe senere sitter jeg med ryggen mot veggen på min sønns soverom. «Hva er det som har gått galt?» Min PR-turne svarte ikke til forventningene. For å avhjelpe den skrikende mangel på ingeniører har jeg vært på fisketur etter kloke hoder i den norske skole. Lokkemidler som selvrealisering, spennende jobber og god avlønning så ikke ut til å ha den forventede virkning. Mottakelsen hos de videregående skolene jeg besøkte var lunken. Fra skolen i drabantbyen hvor jeg bor fikk jeg beskjed om at besøk var fullstendig bortkastet da de ikke satset på naturfag og kun en håndfull elever hadde den nødvendige fordypning i matematikk. All verdens Vil Vite-sentre til tross, det ser ut som om ungdommen velger andre og for dem mer renomméfylte yrker enn den ingeniørutdanningen kan gi. Hvor er ingeniørforeldrene? Hvorfor leses ikke Jules Verne lenger?

Jeg ser meg rundt. Veggene i min sønns rom er dekket med bilder av ingeniørkunst – katamaraner, romferger og radiolinjetårn. Joda, det var jeg som hadde pyntet og planen var enkel. Han skulle gå i sin fars fotspor. Selv hadde han hengt opp noen postkort med fisker fra Akvariet. Jeg ser bort på sengen hans. Den er tom. Han har forlatt redet. Jeg lukker øynene. Vi elsket lesestundene vi hadde sammen om kveldene. Først Ludde, så Albert Åberg, men fra tiårsalderen startet ingeniøren i meg påvirkningen under et tynt dekke av spenning godt hjulpet av forfatteren Jules Verne. Vernes hyllest av vitenskap og teknologi gledet oss begge. Alle utfordringer kunne løses dersom en hadde kunnskap, ferdigheter, pågangsmot, fantasi og ikke minst den nødvendige tekniske innsikt. Først ut var Jorden rundt på åtti dager, så Reisen til Jordens indre og etter det En verdensomseiling under havet. Rekkefølgen var nøye planlagt og lesefesten ble toppet med Den hemmelighetsfulle øya.

Jeg åpner eksemplaret jeg har lånt på biblioteket og begynner å lese. Det er vesentlig tykkere enn boken i serien Berømte bøker som min sønn og jeg leste. I sistnevnte har en filolog skånsomt fjernet fakta og tidskoloritt som kan forurolige barnesinn i alle aldre i det 21 århundre. I romanen strander fem menn på en øy i Stillehavet etter å ha rømt i en ballong fra en beleiret by under den amerikanske borgerkrigen. Da ingeniøren og helten Cyrus Smith forsvinner i styrten, synes alt håp ute. Det er jo begrenset hva en journalist, en sjømann, en tidligere slave og ungdommen Harbert med interesse for flora og fauna kan utrette på egenhånd. Til alt hell har ingeniøren ved et under overlevd. Hans første ord i det han kommer til bevissthet er «Øy eller fastland?». Etter å ha fått summet seg litt stiller hans seg tvilende til sitt eget overlevelsesmirakel, han er tross et rasjonelt menneske. Her foregår det noe muffens.

Cyrus Smith er ingeniør av yrke og en vitenskapsmann av rang. Arbeid med hammer og hakke har gjort at hans praktiske dyktighet ikke står tilbake for hans intellektuelle evner. I påvente av oppklaring av det uforklarlige, setter ingeniøren systematisk i gang oppbygging av sivilisasjon etter først å ha avklart at de er kommet til en øde øy ved å bestige øyens høyeste fjell på over 1000 meter. I løpet av kort tid har han fremskaffet ild ved hjelp av brennglass, funnet øyens posisjon sør for ekvator ved å bruke solen og en klokke som overlevde styrten, laget kraftverk, utvunnet metaller, sprengt ut bolig av en tidligere vanngrotte med selvlaget nitroglyserin og ut av et korn i et frakkefor startet et landbrukseventyr. Med ukuelig optimisme gyver nybyggerne løs på stadig nye oppgaver under ingeniørens faste ledelse. Villdyr blir gjort til husdyr, det bygges heis, båt blir laget for å utforske havet rundt øyen og for å lette den interne kommunikasjon bygger ingeniøren en åtte kilometer lang telegraf forsynt med selvlagde batterier, isolatorer og ledninger. Kveldene i den snart fullinnredede grotten går med til gourmetmåltider og vitenskapelige diskusjoner i skjæret av selvlaget lys. Her er det ingen som lider av brakkesyke og heller ikke fravær av det annet kjønn synes å plage våre venner nevneverdig.

I tillegg til beskrivelsen av alle de herlige teknologiske fremskritt øyboerne gjør, krydres romanen med farefulle sjøferder, utforsking av naboøyen hvor de finner en forlatt villmann, sjørøverangrep, naturkatastrofer og uforklarlige flakspregede hendelser som ingeniøren finner mer og mer mistenkelig. Det hele topper seg når telegrafen mottar en melding fra en ukjent avsender. Ved å følge en for dem ny telegrafledning ender de opp i en undervannshule opplyst elektrisk av en ubåt. Det er Nautilus, kaptein Nemos berømte farkost som har seilt på alle de syv hav og under polene. I dens indre finner de en døende kaptein Nemo i sitt bibliotek omgitt av vitenskapelige bøker, klassisk kunst, barokkorgel og ikke minst et gedigent akvarium med fisk fra alle hav. Han var deres ukjente velgjører. Mens Nemo blir stedt til hvile i sin stålsarkofag, eksploderer øyen som er av vulkansk opprinnelse. Jules Verne som hadde fått klar beskjed av sin forlegger om at alle hans romaner skulle ha en lykkelig slutt, lar sine strandede reddes av et fartøy ledet i riktig posisjon til rett tid etter tips fra kaptein Nemo såklart.

Jeg lukker boken. Nylesningen har gitt meg svaret på hvorfor mitt forehavende ble mislykket. Med Jules Vernes tekniske robinsonade har jeg kun funnet igjen mine egne spor. Min sønn valgte en annen vei. Hvorfor? Vel, fordi jeg var enøyd. For ham ble selvfølgelig Harbert med interesse og kunnskap om planter, dyr, fisker og jakt og fiske idolet. Den handlekraftige og opplyste 15 åringen som kun var noen få år eldre enn min egen sønn den gang vi leste boken, ble nok hans rollemodell. Harberts gode gjerninger og bedrifter er strødd rundt i hele romanen. Harbert er absolutt en karakter et barn kan identifisere seg med. Jeg så det bare ikke da jeg leste med min sønn. Heller ikke spørsmålet om hvilke fisker som var i akvariet til kaptein Nemo fikk meg til å reagere. Hva poden studerer? Marinbiologi selvfølgelig! Det går en Nemosis gjennom livet.