iLivet er herlig

Elektronikkbransjen 1007

I Bystasjonens undergang lyser BKK opp min tilværelse. Deres fargesprakende reklame om 20 Mbit/s trådløst bredbånd er et tegn i tiden. Selv de mest innbitte kabeltilhengerne har innsett nederlaget. Fremtiden er og blir trådløs. I folkehavet speider jeg fortvilt etter han som skal snu opp ned på min tilværelse. Jeg har ikke vært så yr siden 75 da jeg fikk mitt første digitale ur og dermed innledet den moderne tid med et lett trykk på knappen. Jeg ser ned på hendene mine med de blå lappene som snart skal skifte eier. Mobiljunkien venter på det siste og ultimate skuddet. Plutselig er fremtiden her. En rask transaksjon og ungdommen forsvinner like hurtig som han dukket opp. Alene står jeg igjen med en sort liten designereske med et innhold som har fått halvannen million amerikanere til å gå fullstendig av hengslene. Svimmel av lykke setter jeg meg ned. Jeg åpner andektig Pandoras boks. Tilsyne kommer en sort monolitt med myke metallkanter som til forveksling minner om den fra åpningscenen i 2001: En romodyssé. Dette er et produkt av en annen verden. Jeg stryker displayet mykt over kinnet. Kulden signaliserer glass og herdet kvalitet.

Per Thorvaldsen
iNgeniØr

Hvilken knapp skal jeg trykke på? Det er kun en så her er valget lett. Et halvspist eple kommer tilsyne. PIN-koden trykkes inn på den berøringsfølsomme skjermen og det nye fargerike livet i høyoppløselig 3.5” kan begynne. Hvor er bruksanvisningen på 400 sider eller wizarden med mer eller mindre uforståelig krypto? Den finnes ikke. Og den trengs ikke. Her utføres alt med fingerspråket. Ved å tromme med fingrene på skjermen får jeg tilfredstilt ethvert behov. Med gjenoppdaget Tam-tam tromming er kommunikasjonsirkelen sluttet. Jeg starter med en safari på nettet. Heldigvis har en ukjent forbarmet seg over meg og latt sitt WiFi nett være pip åpent. Google åpnes og jeg taster inn mitt eget navn for å drukne meg i min egen berømmelse. Et liv i sus og dus. Jeg hopper fra side til side. Endelig har jeg fått en mobil enhet som leser helt vanlige nettsider på en fornuftig måte. Hele Dagbladet kommer frem og jeg kan lese dagens overskrifter uten briller selv i min alder. For å lese selve artiklene skyver jeg tommelfinger og pekefinger fra hverandre og teksten eser. Jeg snur mobilen og teksten følger med. Fantastisk.

Nå vil jeg se film. Jeg trenger instantan mikrounderholdning. Jeg trommer på Youtube ikonet og komponerer min egen gullrekke med tungt America’s Funniest home Videos innhold mens jeg venter på bussen. Plutselig bjeffer telefonen. Det er min kone som ringer. Hvor jeg er? På jobben selvfølgelig. Men det bråker jo sånn? Kjære deg jeg driver med feltarbeid. Jakten på innholdsmettede elektromagnetiske bølger som kan fylle meg med ny kunnskap. Jeg starter på Rasmus Meyers malerisamling. Svarstads Ved Themsen hvor røyken velter ut fra fabrikker og maskiner har alltid fascinert. Hva sier Wikipedia? Er det ikke WiFi dekning? Heldigvis har jeg tatt med Ice-bredbåndsmodemet og stikker det i nærmeste kontakt og oppretter en lokal en WiFi sone. I Wikepedia er det Sigrid Undset og Jenny som har fått mest plass, men jeg oppretter en artikkel om Svartstad og fyller inn etter hukommelsen. Vi har alle en plikt til å hjelpe til.

Neste stopp er Torgallmenningen og byens siste plateforretning. Solen skinner så jeg setter meg utendørs for å nyte de siste strålene før høst og tristesse tar oss. Jeg får bruke displayet på min nyervervede mobil som lysterapi og SAD-fjerner. I byens storstue er det heldigvis mange som tilbyr sine trådløse tjenester og jeg trommer på mobilens iMelodi knapp. Det er hva jeg kaller Megastore. Alle plater i verden ligger tilgjengelig for tyvlytting. Er De Musikalske Dvergers tolkning av Kinks så god som jeg kan tenke meg? To minutter og fjorten sanger senere er jeg overbevist. Skal jeg gidde å reise meg og gå inn å kjøpe herligheten? Jeg dobbelt-trommer heller på last ned knappen. Mine ørkesløse vandringer i plateforretninger er over. Jeg hever iDingsen og tar et avskjedsbilde. Så trommer jeg litt mer og leser ned Neil Postmans Vi morer oss til døde mens jeg tar et fotografi av bokhandelen jeg var så glad i. Med sans for blafrende neon tar jeg tilslutt et digitalt avtrykk av lokalavisens logo mens jeg tenker på vår felles svanesang som vil bli trykket på de siste rullene fra Norske Skog.

Med iDMD i ørene tar jeg en kjapp tur innom Narvesen for å se om andre sanser kan pirres. På forsiden av Time ser jeg at mobilen min er kåret til årets oppfinnelse. Kjære vene hvorfor være så ydmyk. Denne dingsen kommer til å forandre våre liv. Den vil forløse det mobile bredbåndet og fjerne de digtale skiller i samfunnet en gang for alle. Endelig får alle muligheten til et verdig e-liv uten å måtte betale tusenvis av kroner for fiber og gigabit til heimen. Det vi trenger er TV-kanaler på 100 Kbit/s som vi kan titte på hvorsomhelst i tid og rom og en iMinside for kommunikasjon med stat og myndigheter. En ubetydelig investering i en ny mobil vil resultere i et fullstendig egalitært samfunn. Alle – barnehagebarn, skolebarn, studenter, yrkesaktive og gamle – vil ha samme dings og samme muligheter i den nye mobile virkeligheten. Kanskje burde vi bruke litt av oljefondet og gi alle borgere en ny start og et nytt iLiv.

Jeg stopper opp ved Fisketorget og ser utover Bryggen. Her er det mye stolthet og tradisjon, men utrolig dårlig trådløs bredbåndsdekning. Hva kan vi by iTuristene når de kommer neste år med dingsene sine? Sover våre lokalpolitikere? I Trondheim er hele byen tåkelagt med WiFi slik at jeg for den nette sum av 10 kroner i døgnet kan vandre rundt på nett, hente informasjon om det meste og lese innholdstung epost samme hvor jeg er. Kjære Byrådsleder Monica Mæland. Glem Clear Channel! Ta heller en telefon til The Cloud og sørg for at eTåken legger seg som et lokk over byen før fremtiden løper i fra oss.

1881 opplysningen. Den hyggelige damen fra Lærdal og omegn forteller at mobilpusheren bor i Sandviken. Jeg trommer på kartet og finner korteste rute. I fullt firsprang forserer jeg, storkapitalens løpergutt, Steinkjelleren og hjemmet til Løperjenten. Ved Mon Plaisir ringer jeg på døren. Han ser forvirret på meg. Virker den ikke? Selvfølgelig gjør den det. Jeg trenger en til. Min 75 år gamle mor som i et par måneder nå har vært plaget av Vista og annen knelende software trenger denne dingsen som vil gi henne alt hun ønsker seg og samtidig terminere min gjerning som 24/7 PC-support. Hun trenger en multimediaplattform som ikke krever verdens tekniske høyskole i Trondheim for å betjenes. Et teknologisk underverk som gir henne kontakt med venner og kjente via telefon og SMS, aviser, bøker, problemfri internettsurfing og epostlesning, kamera og som prikken over i-en spilledåse fylt melodier fra dengang da.

Kvelden senker seg og det er fremdeles massevis av batteri igjen. Jeg vandrer stille hjem til mitt arkaiske aDSL-modem. Over meg lyser stjernene omkapp med displayet. Jeg trommer frem Google Sky og holder iDingsen opp mot himmelen og lar meg lede av stjernene.

Utvalgte mirakler i Østerdalen

Lokalavisa Sør-Østerdal 14/2 2008

Er det verdt det? Klokken er halv elleve om kvelden idet vi entrer Ljørdalen etter enda en strabasiøs bredbåndsdag i det røde fylket. Jeg ser bort på ungdommen fra Svorka Aksess. ”Er du klar for to nye fjelltopper før vi tar kvelden? Husk vi har lovet alle bredbånd! Skal vi starte med mastepunktet på Faksfjellet eller sjekke det reflektor-punktet på Grunnfossgnollen?”

Per Thorvaldsen
Nettplanlegger

Med taushet besegler han sin egen skjebne. Jeg lar tilfeldighetene råde og velger Faksfjellet da det er lavest og fordrer minst slit. Vi parkerer bredbåndsmobilen og entrer fjellet. Selv myrene er tørre på denne kanten av landet. Pulsen stiger drevet av forventning og høydemetre. Er masten solid nok? Ser vi enkelt det passive punktet slik at vi kan komme til Trysilfjellet ved å skyte med radiolinje den veien? Hva? Masten står jo mye høyere oppe enn avmerket på kartet. Er det mulig at det går an å skyte direkte til Trysilfjellet uten reflektor? Jeg snur meg og ser i retning mot Trysilfjellet. Ingen karakteristisk siluett kun en kjedelig åsside, men det er jo femti meter igjen til toppen. Jeg begynner å løpe oppover mens jeg stadig snur meg i håp om et fata morgana. Plutselig dukker masten på Trysilfjellet opp over åsen. Miraklet er et faktum. Oppdragsgiver har spart noen hundre tusen ved at vi unngår reflektor og ungdommen og jeg trenger ikke å entre Grunnfossgnollen hverken denne kvelden eller andre. Her blir det istedet kvalitetstid på Trysil Hotell. I ren lykkerus deler jeg ut WiMax-sektorer til hele Ljørdalen – også Støa som ikke var planlagt. Vi er da tross alt alle sosialdemokrater.

Vi legger en plan
”Svorka Aksess ønsker å gå for WiMax i Østedalen. De trenger vår hjelp og våre frekvenser. De ønsker å bygge eget stamnett i hele regionen og gi bredbånd til alle.” Salgsjefen i Nera Networks er opprømt. Han aner konturene av noe stort. ”Fantastisk, Svorka Aksess tar samfunnsanvar mens andre bare ser på forretningsplaner. Men det er jo bare fjorten dager til innleveringsfristen. Kan vi gjøre det Telenor har brukt sytti år på – på to uker?” Med kommunenes prioriteringsliste over bredbåndsofre i hus og hytte i ene hånden og flykart over Hedemarken i den andre, starter det møysommelige arbeidet med å finne anvendelig infrastruktur – les master. Av femti-seksti mulige mastepunkt har vi bruk for cirka 35 for å gi den ønskede dekning ved å sette opp WiMax sendere. Den enkelte kunde kommuniserer via en liten radiosender på husvegg eller stolpe mot nærmeste WiMax sender. Disse sendepunktene knyttes så igjen sammen med høyhastighets radiolinje til et felles nett i jakten på internett som vi finner i en BaneTele fiber på Rena stasjon. Ved å lage alternative veier i radiolinjenettet skapes et nytt, sikkert og stabilt telenett, og dermed er bredbåndskonkurransen i Østerdalen et faktum til glede for hele folket.

Veiet og funnet passe tung
Tåken henger nedover snøtunge tretopper. Her er det skremmende mye skog for en radioplanlegger – Gi ungdommen øks før skogen tar oss er mitt motto. Jeg er på vei oppover Østerdalen til forhandlingsmøte med kommunene. Vi er ikke de eneste tilbyderne og vi må svare for våre planer og tilbud. Jeg treffer vår venn fra Svorka Aksess på Coopen på Rena hvor vi finpusser vår slagplan. Jeg ser meg rundt i kafeen. Den er dønn lik alle de andre Coop-kafeene i Norges land. Det er kun dialekten inne og kuldegradene ute som forteller at jeg er langt hjemmefra. Litt senere på dagen, etter hyggelige forhandlinger, har tåken lettet. Jeg tar en svipptur bortom togstasjonen, finner fiberen og forsikrer meg om at det er fri sikt til Nordhue radiolinjestasjon. Derfra er det jo kun resten av nettet som skal på plass. Idet jeg passerer Elverum og siloen vi plasserte WiMax på for noen år siden, ringer salgsjefen for å få status. ”Hvordan gikk det?” ”Altfor godt er jeg redd.”

Stemmer terrenget med kartet?
”Må du, igjen?” Min kone stiller seg noe undrende til alle mine turer på kryss og tvers i Norge. ”Ja, det er nok ingen vei utenom. Grande Røys har lovet alle bredbånd innen utgangen av året. I Østerdalen har vi lagt en plan og nå skal den settes ut i livet.” ”Jeg skjønner at damen har sjarmert deg, men du trenger vel ikke å gjøre hele jobben alene.” ”Frykt ikke! Vi er et helt lite team – på to stykker – som skal jobbe oss fra Atndalen i nord til Flermoberget i sør til vi tilslutt ender ved Femunden i øst. Er vi riktig heldig så kan vi få gitt helten din Lars Monsen Wimax i kanoen. Gi meg fjorten dager så gjør jeg meg ferdig med Østerdalen og deretter Rindalen på Nordmøre og så kan vi dra på ferie til Kreta.” ”Og der skal du vel bare dra meg opp i fjellene for å se på master der også?” Hva får henne til å tenke slik?

”Du være den bredbånd?”
Den hyggelige damen fra Nederland som har gitt oss losji og herlig frokost øverst i Atndalen, har googlet meg. Jeg innrømmer mitt forehavende og fortellere henne hvordan vi skal tråkle oss nedover Atndalen fra mast til mast for å gi bredbånd til hytter og fastboende. Dessverre er det ikke sikt mellom alle mastene så vi må bygge noen nye samt sette opp noen passive reflektorer som sender signalene i riktig retning. Vi skynder oss ut ved soloppgang og første utfordring er å finne et punkt for en passiv reflektor ved Vollom. Etter en times tur oppover fjellsiden finner vi et godt punkt som ser både kringkastingsmastene ved Atnbrua, Vollom og Gunstad og dermed er den nordligste delen av nettet på plass. Så suser vi videre nedover dalen og gjør det vi er betalt for. Utøver friluftsliv med mening slik at de kommende generasjoner kan kose seg foran skjermene. Sent på kveld søker vi tilflukt i sivilisasjon ved Koppang. Og slik går nå dagene. I løpet av fjorten flotte sommerdager besøkes 35 master og vi sjekker sikt, innplasseringsmuligheter og WiMax dekning. Det meste går etter planen selv om noen master dessverre er rimelig fulle av utstyr allerede. Eneste trøsten for være at det stort sett er utstyr fra egen fabrikk.

Ved veis ende
Dette begynner vel å bli i meste laget for en femtiåring. Jeg kjenner på pulsen, men klarer ikke å telle den. Noen hundre meter rett opp ved Elgå avslutter vår befaring. Jeg ser meg rundt. Her var det ikke mange kunder. Altså - bredbånd til alle i Norge er nå et faktum! Jeg ber ungdommen fra Svorka ta et bilde av dette historiske øyeblikket. Vi legger fra oss våre papirer og jeg poserer. Plutselig kommer det en virvelvind og tar fatt i våre notater og sender dem til himmels. Et kvarter senere kommer kartene mine ned, mens notatene forsvinner i retning Sverige og blir borte for all tid. Slik ble bredbåndsatsningen i Norge en eksportartikkel. Ved Femundens bredder klarer vi heldigvis å rekapitulere det meste.

Epilog
Etter mye om og men – kontraktsforhandlinger, fulle master og de vanlige forsinkelsene rulles nå bredbåndet ut. Jeg håper dere får like mye glede av det som jeg fikk av Østerdalen. I alle tilfelle, vi sees på den offisielle åpningen.

Tilværelsens mentometerknapp

Elektronikkbransjen 0208

Hva gir man mannen som har alt? La meg åpne og se. Forhåpentligvis den sedvanlige Staalesen slik at første juledag kan tilbringes horisontalt på sofaen hvor jeg stinn og mett kan løse mordgåter til akkompagnement av taffeljazz. Men pakken er jo så liten? Den minner jo mistenkelig om den jeg selv kjøpte for noen timer siden til overpris hos en gullsmed for å gi min kone den årlige påminnelsen om vår evige kjærlighet. Kanskje det er en miniatyrbok?Forventningsfullt skreller jeg papiret av. Silva? Hva skal jeg med kompass som har holdt stø kurs mot forfallet i lang tid? Pedometer? Pull out står det på den lille lappen. Som sagt så gjort. Fem nuller kommer tilsyne. Riktignok føler jeg meg ubetydelig av og til, men her er det fire nuller for mye. Hva er det min kone ønsker å si meg? Jeg stikker hånden inn under skjorten og klemmer til. Det er ikke lenger ett fett. Badevekten har vist to nuller med et ett–tall foran. Jeg gulper ribbe og kolesterol i det jeg prøver å komme meg opp i sittestilling. Min veldreide kone rekker meg en ny gave. Form og fasong tilsier en bok. Jeg åpner med gjenvunnet glede. Gå. eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv av Tomas Espedal. Hvem har sagt at litteratur ikke kan bevege?

Per Thorvaldsen

Tilværelsens mentometerknapp
La oss gå analytisk til verks! Bruksanvisningen til det nye livet blir fortært på fem minutter. Tilværelsens mentometerknapp må kalibreres. Jeg bruker 38-30 i bukser så skrittlengden blir deretter. Et lite skritt for meg, men et stort steg for menneskeheten. Hvor kan jeg finne en kjent avstand slik at forholdet mellom skritt–min nye måleenhet og den franske oppfinnelsen meter kan bestemmes? Løvstakktunnelen! I følge Statens Vegvesen er den akkurat 2.000 meter. Jeg nullstiller og håper snart å se lyset i andre enden. Flott fortau, behagelig temperatur og ingen nedbør gjør turen uforglemmelig. Ute leser jeg av 2.138 skritt. Omregnet til franske manerer gir det 1.069 per kilometer og en skrittlengde 0,935 meter. Det var da voldsomt. Kan det stemme? Jeg foretar en helomvending. Tilbake ved utgangspunktet leser jeg av 2.293 som gir 0,872 meter per skritt. Etter mye frem og tilbake går jeg for 0,9 som en første approksimasjon.

Landmåler i eget univers
Mål det som kan måles. Mål for å nå målet. Jeg starter min nye fritidssyssel som landmåler i mitt eget univers med skritt som enhet. Med Sofa [S] som origo og tilfeldig valgt nullpunkt, begynner min deterministiske vandring. S–kjøleskap–S 23. S–seng 17. Ferdig? Nei, jeg får ta dørstokkmila. S–postkasse 212. S–Rimi–S 2.541. Oi! Hvor langt er det til den andre kvinnen i mitt liv? S–Mor 3.511. Er det mer å måle før jeg legger inn lårene? Fjellet i mitt hjerte reduseres raskt fra metafor for det sunne friluftsliv til 12.357 skritt. Ved ca. 10.000 skjer det noe merkelig. Jeg fylles med en salig eufori og tanken om å legge hele verden for mine føtter stiger fram. Hvor langt er det mulig å gå i en engang? Kan pedometeret rundes? S–Kanadaskogen–Danmarksplass–Paradis. Herregud! 34.238. Hvor er taxien og tompratet når jeg trenger det mest? Jeg karrer meg hjem og lander i S. Uten å lese av målerstand nuller jeg telleren og sovner inn.

Hvert skritt teller
Så eksploderer det i media. Fruen har slått på frokost–TV. Jeg prøver fortvilt å komme unna. Kroppen verker og jeg klarer knapt å gå. Landsforeningen for Hjerte og Lungesyke lanserer kampanjen Hvert skritt teller med vår spreke sportsdronning Sonja som bevegelsens høye beskytter og med helseangst profitørene som sponsorer. Kjendiser i fleng står og går fram og forteller om sine nyvunne liv med lykkebarometer. I motsetning til Tomas Espedal løper turbo–kapitalist Stordalen i dress. Helse– og omsorgsminister Brustad sier hun strever med å nå målet på 10.000, men oppfordrer alle uansett fasong og utgangspunkt til å tyne kroppen i henhold til direktiver gitt av Verdens Helseorganisasjon–WHO. Inaktivitet er den nye folkesykdommen. Arbeidslivets kamphaner LO og NHO er rørende enige om at skal vi få fart på Norge og bli kvitt daukjøttet må det drastiske tiltak til og da er 10.000 skritt et absolutt minimum.

BMI ser dagens lys
Fra før av har vi påbudet om livslang læring og nå et nytt om evig bevegelse. Excel-arket skritt.xls med betegnende kolonner som skritt, akkumulert, gjennomsnitt og BMI ser dagens lys. Jeg er da tross alt realist. D–dag. En dag i ingeniørens liv. Seng–kjøleskap–bil–epost–kantine–epost–bil–S–seng 3.458. Her holder det ikke lenger med norsk tur–kultur i helgene. Jeg leser LHL sine tips–sider. Med en rask kveldstur på de anbefalte 30 minutter klarer jeg etterhvert å komme opp i ca. 7.000 per dag, men det er fremdeles langt frem til målet. Tur i lunsjen også? Farvel til siste rest av sosialt liv og snittet stiger til rundt 9.000. Skal jeg nå kanonisk skrittmengde så må jeg begynne å gå i arbeidstiden også. Under påskudd av dårlig rygg begynner jeg å vandre formålsløst rundt i nyttens korridorer. Endelig, er målet nådd. Riktignok provoserer jeg gode kollegaer der jeg flasher rundt med helsetaxameteret fra Clas Ohlson til 119 kroner som lett synlig bevis på at jeg tilhører den nye sunne fritidsklassen som ikke lenger trenger arbeid for å slite seg ut. Mitt ego er for dem en stadig tilbakevendene påminnelse om deres eget begredelige liv som stoppet på 3.454 før det ble lagt i nattbordskuffen. Forresten, hvorfor finnes det ikke bling-bling utgaver av pedometer? En skrittenes Rolex med innebygd GPS og blåtann.

Alle kurver går til værs
Jeg titter henført på grafene i skritt.xls. Alle kurver går til værs med unntak av BMI. Jeg spiser og drikker som før mens vekten går nedover. Hva om jeg legger om kostholdet også? Jeg fyller telleren med de 2.541 skrittene til Rimi og kjøper en kartong med makrell i tomat. Farvel til kulinariske nytelser og kolesterol. Kanskje jeg skulle bli mer miljøbevisst også? Hvorfor stå i uendelig bilkø når jeg kan gå raskere? Som bonus og opsjon får jeg en helsegevinst på 15.000 skritt og øker skrittsnittet monotont. Med propper i ørene og plystrende på ”Restless man” føler jeg meg som en moderne Aristoteles som har valgt den gyldne middelvei til sunnhet, helse og lykke.

Jeg gir legen minnepinnen
Blodtrykk 199/99. Jeg gir legen minnepinnen, viser fortvilt grafene og forteller at jeg følger helsedirektivene fra myndighetene steg for steg. Hun kremter megetsigende. Du er nok blitt offer for feilinformasjon. WHO ønsker riktignok å få stillesittende mennesker i bevegelse, men det de sier er 30 minutters aktivitet om dagen. 10.000 skritt derimot er mer enn en times målrettet gange. Hvor dette meningsløst høye tallet kommer fra vet jeg ikke. Enten er det repressivt tiltak fra myndighetene for å gi befolkningen kollektivt dårlig samvittighet og selvbilde eller så er det en sammensvergelse fra sport– og helseindustrien for å selge mer. Istedenfor pulsmåler gir jeg deg 14–dagers sykemelding. Returner til sofaen med en god bok. God bedring!Jeg krøller meg sammen rundt origo. Min kone synes det er godt å ha meg tilbake. ”Du kunne ha gått til grunne og vandret heden om du hadde holdt det gående lenger.” Hun stryker meg ømt over håret og jeg begynner å lese ”jeg går rett frem, ned mot Danmarksplass... og jeg blir truffet av en uventet lykkefølelse”.