Skriftemål fra sosialgruppe 318i

Adresseavisen 31/12 2007

Nødrop fra en BMW. Det eneste som lyser opp tilværelsen er bremselyset fra bilen foran.

Per Thorvaldsen
Ingeniør og connaisseur

Jeg skyver et rekviem inn i spilleren og folder hendene over rattet. Regnets speilbilde danner rennende tårer på dashbordet. Mitt prosjekt er fullstendig mislykket. I årevis har jeg prøvd å gi en stigmatisert klasse et ferniss av anstendighet og med egne handlinger forsøkt å fjerne gjengse og stereotype fordommer mot oss som kjører BMW i livets venstrefelt. I Adressa tordner den pensjonerte NTNU-professor Per A. Løken mot farlig kjøreglede, hestekrefter, akselerasjon og fart i svingene. Og med rette! I følge hans grundige analyse er det vi i 3-serien som er verstingene. I blårøyken etter oss ligger 7,4 drepte eller skadede i et miljø i krise bare fordi vi egoistisk koser oss bak rattet. Hvordan kunne jeg havne i dette uføret?

La oss gå litt tilbake i tid. Ved inngangen til det nye milleniumet var det kun et sted altruister kunne treffes, nemlig hos terapeuten. Et pustehull fra den altoverskyggende sosialdarwinismen som bredde seg som en farsott over det nye Norge. Der traff jeg den konservative liberaleren. Et blikk og noen få ord var nok. En mulig sjelefrende. Riktignok hadde vi ikke lov til å fraternisere etter timen men vi benyttet allikevel anledningen til å spasere litt sammen etterpå for å kunne gi hans liberalisme og min sosialdemokratiske arv en fornuftig retning i det nye forvirrende århundret. Neste gang parkerte jeg lenger unna sentrum for å forlenge samtalen. Da vi så skiltes ved min sølvgrå BMW 318i så han på meg med et blikk som signaliserte forvirring og vantro. ”Kjører du en sånn bil?”

Skulle jeg løpe etter ham og fortelle om mitt sosiologiske stunt? At jeg hadde forlest meg på den økonomiske institusjonalisten Thorstein Veblen og hans teori om ”iøyenfallende forbruk” og dets nytteverdi som uttrykk for rikdom og anseelse. Nei. I følge Erving Goffman er hele livet teater så her var det bare å køle på og holde stø kurs med ironi-prosjektet. Med 318i som ammunisjon og meg selv som måleprobe skal jeg skape sosial forvirring og gi BMW et sårt tiltrengt ansvarlighetens og egalitetens stempel.

Det må innrømmes at jeg i likhet med statsministerens kone er meget opptatt av design. Riktignok er min interesse for lamper laber, men inspirert av Roland Barthes hyllest til Citroëns DS gikk jeg hen å kjøpte den vakreste bilen som noen gang er gjort tilgjengelig for et bredere publikum. I BMW 3-serien går teknikk og skjønnhet opp i en høyere enhet og modellen er et potent uttrykk for tiden vi lever i. Hvordan skulle jeg kunne rettferdiggjøre et slikt kjøp? Det er jo egomobilen par excellence. Fanken heller! Hvorfor skal ikke vi ingeniører kunne få kjøre resultatet av det fremste vår kunst kan frambringe? Hvorfor la det være forbeholdt meglere, økonomer og gangstere på østkanten?

I det jeg henter bilen utstyrt med ikke-prangende hjulkapsler i plast, ser jeg at leverandøren har valgt å klistre en rød diskret reklame på hver dør. ”Hva får jeg for å kjøre rundt med det der?” ”Ingenting.” ”Få det vekk!” ”Da bør du ta dem av selv og selge dem. Folk betaler gladelig noen tusenlapper for å signalisere at de har utført sine pekuniære transaksjoner hos oss og ikke hos en tilfeldig frisør på en annen kant av byen.” Oi, nye penger kjøper heder og verdighet ved å handle med de som har gamle penger.

Første øvelse i BMW omdømmerehabilitering. Skape kostelige scener i fotgjengerfeltet ved å respektere de gående. Jeg kjører rolig frem i alle kryss og stanser i god tid dersom noen fra de gående klasser dukker opp. Med en vennlig gest signaliserer jeg at veien er deres. Litt forundret ser de i min retning og når de ser hvilken bil jeg kjører rister de sjokkert på hodet. Dagens samtale ved middagsbordet er sikret. Mann med hatt er neste øvelse. Ansvarsfull kjøring tyve kilometer under fartsgrensen mens familien min vinker til irriterte forbipasserende. I det hele tatt har de syv siste årene gått med på å ta BMWen ut av den vanlige konteksten og registrere omgivelsenes undring. Ta på haikere og spille folkemusikk før jeg lar min sosiolekt avslørere at jeg er som dem og har samme vakre utsikt til samfunnets solside. Parkere lovlig. Fylle bilen med skitne unger som moser is i baksetet. Listen er nærmest uendelig lang. Med litt etterarbeid burde doktorgraden – ”Veblenistic deconstruction of the BMW connotations. A phenomenal study” – være i boks.

Det er kun en hake. Bourdieu er også pensum. Distinksjonen blir lest, på fransk selvfølgelig, iført lusekofte i det behagelige lyset fra kupelampen når de andre midlertidig forstyrrer min sosiale reise. Smak skiller klassene og skal jeg være ærlig så har jeg fått sansen for kvalitet og luksus. Mykplast i dashbordet og bakhjulsdrift gjør noe med humøret. Min kone har blomstret opp, farget håret blondt og kjøpt briller til meg fra Mario Conti som står til bilen. Hun drømmer nå om stjerne på panseret. Og ungene? Min datter har begynt å studere økonomi og min sønn gleder seg til å overta det som blir neste generasjons rånebil. Og hvilken service! Etter å ha blitt forulempet som Fiat-eier og opplevd kundemishandling hos Møllergruppen er det en lise å gå til BMW-forhandleren i trygg forvissning om at bilen min er i de beste hender. Når det oppstår feil ser jeg bare på kundemottakeren med forundrede øyne og lurer på om dette virkelig kan skje med et kvalitetsprodukt. Og vips kommer vi til en ”gentlemans agreement”.

Men tiden går. Med sans for tradisjoner har jeg fått det for meg at bil skal skiftes ved 90.000 km. Etter det tidspunkt starter sorgene. Hva med mer sosiologisk moro og nye forvirrende signaler? Deklassering til Mazda. Fra status og tilsynelatende kvalitet til en perpetuum mobile. Kun et problem. Hvordan bli kvitt den gamle? Selge den til en ungdom eller gi den til min sønn? Umoralskt ifølge professor Per A. Løken. Det er tyveåringer i tilårskomne 3-ere som er problemet. Riktignok er ikke kurvene i hans diagrammer korrelert, men vi kan alle ta et hint. Å utstyre testosteronbombene med mitt fine eksemplar er som å sende en cruisemissil uten styring ut i trafikken.

Hva skal jeg gjøre? Bare skrote bilen? Jeg er jo blitt fryktelig glad i den. Kanskje jeg med leverandørens hjelp kan holde den fin og pen til den om en ti års tid kan få en verdig bisettelse på Cadillac Ranch til akkompagnement av The Cars’ hymne ”It takes a fast car to live a double life”. I mellomtiden kan jeg med tørkle i halsen og farge i den grå tinningen utføre et nytt sosialt eksperiment og suse ansvarsfullt rundt på stripen som Norges eldste tenåring og invitere unge damer med i bilen mens jeg nynner på tidens melodi. ”Get out of my dreams and into my car.”

De nye drankerne

Bergens Tidende 21/9 2007

Hvor og når startet dette vannhysteriet?

Per Thorvaldsen
Ingeniør som bobler over i dårlig oppløsning

Regnet pisker mot klasseromsruten. 140 millimeter siste døgn. Det er kvart over åtte mandag morgen. Jeg kniper øynene sammen for å la tårevæsken klarne synet. Fra min naturlige plass på podiet ser jeg utover et hav av vitebegjærlig ungdom som ønsker å slukke sin kunnskapstørst ved å gå rett til kilden. For å klare denne flommen av ny innsikt har de med seg flaskevann til å svelge det hele ned med. Jeg prater som en foss og prestasjonsangsten tørrer munn og fukter resten av legemet. Heldigvis er det en vask i hjørnet. Jeg skrur opp kranen og bøyer meg ned som vanlig. Unisont stiger brølet fra de kommende generasjoner ”Ikke drikk fra springen. Det er farlig”. Jeg lar tungmetallene og bakterieflommen sildre gjennom munnviken før jeg svelger det hele med velbehag. Dette blir nok en ekstremsportuke uten returpant.

Litt senere dukker jeg opp på den offisielle jobben. Der foran 21”eren har helsetjenesten utplassert en drikkeflaske med mitt navn og ansattnummer på samt firmaets logo. Flasken skal fylles med vann. Her skal det ytes ikke nytes. Kampanjen Svett og blid skal utsette oss for hele to kilometer gange og faren for instant dehydrering skal minimeres med en liten sprut sånn dann og vann. Jeg løfter flasken som har gripetak for små hender og studerer mekanismen, formet som en pupp, som gjør det mulig å sutte små uforpliktende munnfuller i tide og utide. Endelig et fast holdepunkt i tilværelsen. Med flasken i hånd skal verden erobres. Jeg fyller tanken med herlig renset, filtert og sterilisert kullsyrevann. Utenfor døren tar jeg min første slurk og så en til.

Fem om dagen. Jevnt inntak. Ikke av syndens frukter men av liter vann. Det fineste maskineriet går på vannet. Tilværelsens tannhjul og lager smøres, renses og oljes enten fra en kilde i Larviks bøkeskog, eventuelt fra en skrumpende brearm under Snønipa eller dersom jeg er riktig heldig fra en sump i Imsdalen. Min kropps perpetum mobile suger kontrollert og analysert næringsløst fluidum fra sunnheten og renhetens bermuda-triangel. Vann, denne tyntflytende manna fra himmelen, kan konsumeres uten snev av skyldfølelse. Ikke en eneste kalori, ikke alkohol og intet livsfarlig sukker. Ja selv E-stoffene glimrer med sitt fravær. Det finnes intet i væsken utenom noen homeøopatiske spor av mineraler og salter som kan utrette mirakler for kropper i ubalanse. Rent vann er nøysomhetens og pietismens kanoniske leskedrikk. Her snakker vi ikke om prangende forbruk av fransk eller italiensk skvip med Veblenske aner, kun nøkternt bruk av nasjonalromantisk vann som er fylt på flaske for å øke verdien av inntaket.

Til min forundring ser jeg at jeg ikke er alene her ute. Det er intet elitært over min posisjon eller disposisjon. Vi er kollektivt på vannvognen. Vann er den nye vinen. Tilgi oss Jesus, men Joh 02,06 bør enten inverteres eller reverseres. Alle, absolutt alle går, står, sitter eller ligger medbrakt sine livs reservetanker. Under press fra helseautoriteter og i redsel for å ikke klare oss selv tynger vi kropp og sinn med enda et produkt. Fra før av har vi iPod og iPhone nå kommer iH2O. Riktignok er det noen aspiranter som foretrekker røyk og pappkrus med svart hett innhold under forflytning, men de er kun en helsesjekk og midtlivskrise unna den nye tidsånden. Jeg tar enda en slurk. I det kalde styrtregnet ser jeg en guttegjeng som driver med fysisk fostring. Velmenende mødre av begge kjønn har utstyrt dem med drikkeflasker for timinutters-seansen. Med kjennermine løfter de flaskene de kollektivt deler og spruter vannet inn i venstre munnvik. Dermed unngår de overføring av baselusker fra de urene andre og verner samtidig luftveiene mot mulig drukningsfare.

Jeg inspireres og pøser inn på mer. Det begynner å butte imot og i magen skvalper og klunker det. Forbi meg løper det en lykkelig førtiåring som på kamelers vis foretar sin ørkenvandring med vann på ryggen og slange til munnen. Også jeg bør komme meg videre. Heldigvis dukker naboen opp med sin nye kjøredoning og jeg kan fraktes tilnærmet vannrett til bykjernen. I det jeg stiger inn popper det ut koppholdere fra alle bilens hulrom. Små ringer av selvtillit letter børen min for en stakket stund. I byens offentlige rom kan det nå drikkes overalt. Vakre damer roter i designerveskene sine. Opp kommer det ikke lenger flakonger med eau de cologne men små nusselige plastflasker med helnorsk innhold fra breen. Vannet tillater en flekkfri, ikke klissete og ubesudlet tilværelse. Til nå har jeg kun funnet to steder hvor min vannflaske er uønsket. På biblioteket og i sikkerhetskontrollen på Flesland. På første stedet er det konsumets ulyd som er problemet på det andre er det bekymringen for innholdets potensielle eksplosive kraft.

Hvor og når startet dette vannhysteriet? Skal vi finne svaret på det må vi flytte oss i tid og rom. Jeg er på Kløverhusets kafe sammen med mor. Byturens lidelser i stoffkjellere og knapphus skal godtgjøres med dispenser-cola. Til nå har jeg kun drukket brusunger med knivstukket hull i toppen for forlenget nytelse. Jeg styrter en halvliter. Vææh, colaen glimrer med sitt fravær. Det er jo selters. Jeg kom meg raskt etter sjokket og begynner snart å smugdrikke sodavann. Senere i livet når Farmor utover kvelden tynnet pjolterne slik at kun seltersen var tilbake hadde jeg mine største stunder av velbehag. Det var kun ett problem. Min sosialdemokratiske oppvekst ga meg dårlig samvittighet for å bruke penger på noe som samfunnet definerte som et gratis fellesgode. Min eneste unnskyldning var at jeg betalte for kullsyren jeg var så glad i. Jeg har lenge skjult min last og kun drukket når jeg har fortjent det. På toppene av de syv fjell med herlig utsikt og høy puls.

Etterhvert har jeg skjønt at jeg ikke er alene. Til å begynne med lå det tomme sportsdrikker og fløt rundt nutenes varder, men nå er bon aqua som regjerer. Livsfarlig kran og elvevann er byttet ut med kjøpevann som med gravitasjonen og de sosiale mekanismers hjelp har rent fra toppene og fylt almuens domener og handlevogner. Det eneste beklagelige ved denne utviklingen er at ungdommen i miljømessig iver etter å redde regnskogen og den blå planeten har forkastet CO2-en.

Plutselig står jeg utenfor det sedvanlige vannhullet. I følge Heraklit flyter alt, men nå skal det bli godt med noe annet som både har substans og fylde. Jeg bestiller et glass berusende rødvin. Gudenes drikk. På bordet kommer et tårefylt glass bordeux og – jeg lyger ikke – en mugge med vann. Nå har begeret flytt over. Blæren sprenges. Målerstanden viser 4.711. Uten kode, femmer eller tier er det umulig for meg å avslutte vannets kretsløp. Jeg løper mot kaikanten. I det trykket letter ser jeg et skilt som tilbyr neseskylling, tarmskylling og annen Hydro-terapi. Her kommer mitt bidrag. Riktignok kun et piss i havet i livets store sirkel, men det gleder meg å tenke på at det vil flaske seg for innholdet i min glassklare stråle. Om få måneder kan det kjøpes til alle døgnets tider helt uten myndighetens restriksjoner sammen med andre overprisede varer i de nye urban-oasene som har dukket opp som brunsnegler etter et regnskyll for å holde liv i det moderne mennesket.

Trillerne – en heuristisk tilnærming

Bergens Tidende 18/8 2007

Når jeg tenker meg om så er Trillerne den første trend som noen gang er startet av gamle, avfeldige og praktiske damer for så å bli adoptert av ungdom i alle aldre.

Per Thorvaldsen
Ingeniør & sønn

Noen snakker sammen. Jeg fører samtaler. Med mor. Ny teknikk gir nye muligheter. Fritt ord og frie gestikulerende hender muliggjort av en sigarett-tenner. Først er det innledende fraser om stillingen i biljard på Eurosport og rapport fra den serielle monotonien i bunnen av Dolvikbakken. Så utveksling av dagens pedometerstand. 9268-6457 til mor. Jukser hun? Riktignok er mor kildekodet ned til noen kilobit per sekund og jeg må holde et halvt øye med den manglende flyten i landets siste demokratiske bevegelse, men det blir nære og gode samtaler tross alt. Takket være Telenor Mobils generøse fylling av eteren med helsebringende elektromagnetisk fludium og tjenester, er køtid og dødtid blitt til kvalitetstid for hele familien.

Mor føler seg gammel. Tatt i betraktning av at hun snart fyller 75 år er vel det en høyst relevant emosjon. Nei, det er ikke alderen som tynger, men det faktum at hun har sett seg nødt til å investere i en trillebag for å lette livets byrder fra Rema 1000 til hjemmets luner. Så flaut. Det er jo bare gamle kjerringer som går med sånne. Det var før det, ikke nå mor. Faktisk er du uten å vite det med i den raskest voksende folkebevegelsen mot anstrengelse noensinne – Trillerne. Bare ta deg en tur ned i sentrum en søndags morgen, og du vil oppleve at artsfrender tyter ut av hvert smitt og smau. Først hører du skramlingen av de små hjulene i hardplast mot brosteinen og så ser du den nye globale eliten i hastig trav mot neste opplevelse. Bergen denne helgen. Beijing neste.

Trillebagen symboliserer alt hva de går for. Et lett og moderne liv hvor et minimum av bagasje både fysisk, kulturelt og åndelig tas med i Brownske bevegelser over en klode som snart ikke orker mer. I det modernes forakt for det praktiske og fornuftige er de store hjulene på din trillebag byttet ut med små og det sender signaler om at her forflytter en seg fra gate til destinasjon kun langs urbane flater. Forrige tirsdag skramlet jeg selv gjennom Gamla Stan i Stockholm iført slips, Harris tweed og trillebag og mottok beundrende blikk fra de gjenglemte og stedbundne. Når jeg tenker meg om så er Trillerne den første trend som noen gang er startet av gamle, avfeldige og praktiske damer for så å bli adoptert av ungdom i alle aldre.

Hvem var det så som foretok den kopernikanske vending med trillebagen og førte den med glidende bevegelser fra subkulturelle utkanter til den gode smaks sentrum? Den første ikke-geriatriske bruker. Meg, selvfølgelig. Husker du mor da jeg som liten ble deportert til landet om sommeren slik at dere kunne få noen ukers etterlengtet fred og ro? Vel, jeg erindrer de endeløse mollstemte ettermiddagene med sovende voksne, øsende regn, veggurets tikking og værmeldinger fra en oransje transistorradio som truet med mer regn og senere regnbyger. Eneste lyspunkt var tantes bestikkelser for å få meg til å gå på butikken. Kompensasjon for pinlige øyeblikk med skotskrutet trillebag. Selv sauene som lå i en haug av egenproduserte perler i betong buss-skuret i Abbedissen uten andre fremtidsutsikter enn fårikål, lo av meg. Med anstrengte forsøk på verdighet gikk jeg i spissrotgang med bagen full av sukker, sirup og frosset kjøpebrød fra bydn som kostet ti øre mer fordi de hadde brukt strøm. Med fremveksten av plastposer og privatbilisme tok heldigvis trillebagens og slitets urfase slutt.

Hvordan kunne så trillebagen, dette tegn på ork og alderdom, komme til heder og verdighet igjen? Også nå stod det kvinner bak. Riktignok med litt hjelp av en yrkesgruppe som ikke levnes mye ære, nemlig stuerne. Kvinner i cardigan-sett som lever i tiden og forlanger effektivitet ønsket ikke å vente i evigheter på grunn av mannlig sommel og vips ble trillebagen som passet som hånd i hanske med flyets bagasjehylle født. Vi høytflyvende av det annet kjønn med stilige pilotkofferter fulle av viktige papirer observerte sjokkert fenomenet, før vi innrømmet at det var flott å se den NYE kvinnen ivrig gestikulerende i mobilen med trillebagen på slep. Selv begynte jeg forsiktig å låne min kones trillebag under påskudd av at jeg jo kun skulle være i hovedstaden en dag og derfor bare trengte et skjorteskift. Skal jeg være ærlig så var det herlig å spankulere opp Karl Johan uten et snev av skam og føle meg helt i takt med tiden.

Og nå er det ingen vei tilbake. Alle, absolutt alle har slengt seg på. Paris Hilton med sin Louis Vuitton variant, ungdommer på vei til skolen er observert trillende, middelaldrende menn med sans for symmetri og varetransport uten avgasser sleper en i hver hånd som mottiltak mot lange armer og statsministeren ruller budsjettet i havn. Ja mor, selv blant gamle fikse, fargerike og smarte damer har trillebagen fått sin renessanse. Nå som ikon for selvstendighet. Endelig en livsledsager som er romslig, nyttig og lett å lede. Til og med bermen har fått sitt. I egalitetens høyborg Rema 1000 har de byttet ut de store og vulgære trillevognene som minnet om uhemmet konsum med små nette triller som på bærekraftig vis behendig kan føres rundt uten slit og fylles med forbruksvarer som er en lett-men-mett nasjon verdig.

Hva så med trillebagens fysikk? Muskelmenn som trekker jumbojeter med lillefingeren har med all ønskelig tydelighet vist bagens komparative fortrinn. Momentsatsen reduserer belastningen på armene men prisen som må betales er rullemotstand. Ved å velge store og passe harde hjul kan effekten av den og andre ytre påvirkninger minimaliseres. Det forskes selvfølgelig mye på feltet og siste skrik nå er å flytte hjulene nærmere tyngdepunktet for å lette børen. Problemet da er bare at en ikke lenger snakker om trillebag men kjerre. Vel, mor nå er jeg kommet i garasjen. Samtalen er over for min del. Middagen venter. Vi snakkes. Om hva? Om alt og ingenting. Køens lengde vil bestemme mengden av verdens frelse.

Jeg skrur av tenningen og setter bilen i første gir klar til nye tischgesellshaft diskurser i morgen tidlig. En bekjent fra Trøndelag med snev av insomnia pleier å ringe meg ved Sementbroen og vi fører noe så utdødd som politiske diskusjoner utenfor sesongen fra rundkjøring til rundkjøring på vei til dagens virke. I det jeg ser ut av garasjen vandrer naboen triumferende hjem med det trillende, om enn noe uregjerlige, tomme boss-spannet. Det minner meg om to ting. Det er mandag og tilværelsens utrolige letthet har resultert i at jeg har glemt mitt eget overfylte spann. Til helgen blir det utøvelse av gamle kunster fra bleieskifttiden. Hopping i bosset med livet som innsats. Det som slår meg der og da er at dersom hjulene på boss-spannet hadde blitt fjernet ville verdens avfallsproblem blitt eliminert som konsekvens av egen tyngde, og enda bedre smertene i armene ville få meg til å huske spannet og påminnes klodens tilstand hver uke.