Kjære Kristin

Rett på nett - (Dette brevet ble skrevet da Kristin var Finansminister, men passer vel enda bedre nå når hun har blitt Kunnskapsminister)

Jeg håper du aksepterer at jeg er dus med deg selv om vår separasjon i det sosiale nettverk i vår lille verden langt overstiger gjennomsnittet på seks. Jeg ser av kalenderen din at du er en svipptur i Ljubljana denne uken for å møte Slovenias finansminister Bajuk. Du får hilse fra meg og takke for den fine sommeren jeg hadde der i 1981 hvor jeg ble forført av en svensk økonom. Selv om avstanden mellom deg og meg er stor, tror jeg vi deler de samme verdiene om velferd, skole, likhet og frihet. Skal jeg være helt ærlig så hadde jeg tenkt å besøke deg. Jeg er på jakt etter nye oppgaver å utrette for AS Norge.

Per Thorvaldsen
Ingeniør med sans for prosenter

Faktisk står jeg utenfor arkitekt Bulls art noveau-inspirerte steinbygning hvor Finansdepartement holder hus. Det har positive eksternaliteter og jeg lengter inn. Hvordan vet jeg at det er Bull som har vært på ferde? Jo, jeg står med den lille vervebrosjyren ”Vil du jobbe i Finansdepartementet?” i hånden. Vil og vil fru Halvorsen, det er nok mer tvingende nødvendighet som gjør at jeg tropper opp.

I et samfunn som burde flyte over av melk og honning forfaller nemlig det meste. Skolene råtner på rot og elevene tilegner seg stadig mindre kunnskap – spesielt i harde fag som matematikk og fysikk som trengs for å bygge det engang oljetomme Norge. Forskjellene mellom rik og fattig øker. Ja, faktisk tok forskeren Henning Frydenlund Hansen ved NTNU doktorgraden i forrige uke der han viser at ulikhetene i Norge nå følger en Pareto-distribusjon. Vi har altså klart mesterstykket å gå fra et velordnet velferdssamfunn til røverkultur på en generasjon.

Jeg ser til min fortvilelse at mitt nåværende bidrag til samfunnet ikke har vært nok. I 25 år har jeg vært frivillig trell i eksportindustrien for å øke landets inntekter, og nå er jeg i Oslo på en snarvisitt for å lære opp kommende generasjoner i trådløs kommunikasjon. Fra kurslokalet i Hotel Opera ser jeg utover vårt blendende hvite kulturskråplan hvor fiffen må gå spissrotgang mellom boms og horer for å lytte til arkaisk sosial samvittighet alà Les Misérables.

I tillegg til å leve opp til mottoet ”I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød” har jeg betalt min skatt med glede. Stadig mer. Fra null og niks som student til sekssifrede tall som lett overvektig førtiåring. Skal jeg være helt ærlig så føler nok en del av oss i middelklassen at er vi som betaler hele gildet. Hos de fattige, som blir stadig fler og fler, er det ingenting å hente og hos de rike, som blir stadig rikere, er det ingen betalingsvilje. Vi samfunnsbærere hadde nok kunnet bære over med det dersom våre penger hadde blitt forvaltet på en slik måte at velferdstaten til Stein Kuhnle og oss andre hadde blitt tatt vare på.

For å hindre et opprør blant de betalende klasser, melder jeg frivillig til tjeneste hos Finansdepartementet. Hva kan jeg bidra med? Prosentregning og annen avansert matematikk. At det trengs har jeg fått mange indikasjoner på. For en tid tilbake fikk jeg brev fra kemneren. Heller enn å dvele ved enkeltposter og tall, falt mitt blikk på skatteetatens logo oppe i venstre hjørne på brevarket. En bløtkake - samfunnsmetafor? - hvor et lite anorektisk stykke var tatt ut. Utstyrt med transportør fant jeg ut at det representerte 11 prosent av hele kaken. For oss som betaler skatt med glede og kan regne, vet vi at dette er et feilestimat av skattetrykket på et par hundre prosent. Jeg prøvde å få etaten i tale, men rungende taushet fikk meg til å slå meg til ro med at det kanskje var det nivået de hadde som mål og visjon den dagen alle bidrar.




Denne lille tallbommerten opprørte meg ikke så mye, så jeg la meg tilbake på sofaen i trygg forvissning om at sosialdemokratiet ville løse alle problemer bare det fikk litt tid på seg. Da Kristin, dukket vervebrosjyren fra ditt departement opp, og som fysiker med forakt for Pareto-distribusjoner leste jeg nøye hva dere gjør for å bekjempe ”The rich get richer”-problemet. Penger og vilje til utjamning kan det ihvertfall ikke stå på. Hvorfor går da samfunnsutviklingen så skjevt? Jeg har nok funnet svaret enten du liker det eller ikke. Se nøye på figuren på side 4 som viser utdanningsbakgrunnen i Finansdepartementet. Med et slikt stolpediagram som viser den prosentvise fordelingen av jurister, samfunnsøkonomer, siviløkonomer og annen høyere utdanning, ville en ikke ha sluppet ut av grunnskolen engang. Her er 32 prosent mer enn 32.5 prosent og 9 prosent mer enn 13.5 prosent. Svikten i kunnskapssamfunnet har altså nådd helt fram til vårt viktigste departement. De som skal forvalte våre skatter og oljemilliarder kan ikke engang regne prosenter selv om prosentandelen høyt utdannende er tilnærmet 100. Jeg leser også at halvparten av staben er under 40. Skremmende. Jeg får håpe at også det er talltull for det er jo nettopp blant de unge som har vært utsatt for Hernes’ reform 94 at kunnskapsmangelen er størst.

Er det så nøye da? Vel, hovedsatningsområdene til Finansdepartementet er å planlegge og iverksette den økonomiske politikken, forvalte statens formue, samordne arbeidet med statsbudsjettet, sørge for at statens inntekter sikres på en effektiv måte og overvåke og utarbeide regler for finansmarkedene. Med en slik agenda er nok et oppfriskningskurs i prosentregning på sin plass. Tanken på at Gjedrem hever eller senker styringsrenten med et par prosent basert på tips fra Finansdepartementet får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. For ham er kanskje 1 prosent større enn 2 uten at det spiller noen rolle, men for unge i etableringsfasen kan slike variasjoner basert på feilregning bety katastrofe. Eneste trøsten får være at jeg er blitt fortalt at Norges Bank er unndradd politisk styring for sikkerhets skyld, men jeg er nok redd for at noen i ”Upper ten” nettverket snakker sammen om prosenter allikevel.

Dersom du ikke har noe imot det, så stiller jeg neste mandag på ditt kontor klar til innsats. Av brosjyren ser jeg at dere er på jakt etter medarbeidere med høy faglig kvalitet. La meg få bli med på laget i Finansdepartementets kunnskapsorganisasjon med hovedansvar for prosentregning. I tillegg til å korrigere tall og stolpediagrammer, kan jeg underholde ungdommene med anekdoter fra dengang det var folkets oppgave å produsere istedenfor å konsumere. Jeg tar med meg min gamle HP-kalkulator med omvendt polsk logikk og sammen får vi orden på på tall, prosenter, statbudsjett og finanser. Tanken på at jeg ved matematisk korrekturlesning av departementets publikasjoner kan redde både min egen og andres AFP samt beholde mangfoldet i samfunnet ved å fjerne formueskatten til de rike slik at de kan bli boende i landet, varmer mitt sosiale hjerte. Når vi så har fått kontroll med statens finanser, kan vi sammen lese høyt fra Stein Kuhnles Velferdstaten fra 1980. Den og annen utdatert litteratur som Thorstein Veblens bok om den arbeidsfrie klassen fant jeg i en sjokkselger utenfor bokhandelen på Karl-Johan ved Kirkeristen, der hvor det sosiale skillet i Norge er skarpest.

Gahr Støre effekten

Rett på nett (Logaritmer er vanskelig)

Det er tredje juledag og årets ironipresanger skal byttes. Jeg kikker ned på hendene mine og griper om boken i vesken. Snåsamannen. O salige enfold. Nei, la meg heller få noe med substans. Jeg ser meg rundt. Gahr Støres bok har fått bra anmeldelser. Norges eneste naturlige aristokrat poserer på forsiden med det flotte skjerfet som han har gjort til mote. Tittelen på boken – Å gjøre en forskjell – er derimot en katastrofe. Det er ihvertfall ikke norsk. Her har det engelske idiomet ”To make a difference” fantasiløst blitt direkteoversatt til norsk. Og han er ikke alene. I den siste tiden har stadig flere tilkjennegitt at de ønsker å gjøre en forskjell. Velmennende mennesker av alle kategorier med filantropiske hensikter prøver etter beste evne å ødelegge det norske språket.

Per Thorvaldsen

Språkør ingeniør

Når oppstod – å gjøre en forskjell – farsotten og hvem er ansvarlig for denne forflatningen av vår felles kulturarv. Var det noen for ti år siden som gjorde en forskjell? Ikke som jeg kan huske, men istedenfor å basere oss på synsing og anekdoter la oss heller gå vitenskapelig tilverks. Hvor mange treff gir ”å gjøre en forskjell” på internett frem til 2009. 91,600. Er det mulige å finne antall treff ved et tidligere tidspunkt? Ikke med Google, men med gode gamle Alta Vista. Det første treffet i 1998, kilden til dette språklige viruset, finner vi ved Universitet i Bergen hvor et maskinbasert Babelfish-oversatt intervju med Sci-Fi forfattern Pat Cadigan er lagt ut ” Når jeg skriver, forsøker jeg å gjøre en forskjell for noen, som sitter på et bibliotek ett eller annet sted og håper på noe bedre”. La oss håpe at det faktum at Leninhøyden er den opprinnelige smittekilden drukner i støyen av de pågående revisjonistutrenskelser der.

Utviklingen av ”å gjøre en forskjell” manien er angitt i figuren. For å illustrere den eksplosive veksten de senere år er det brukt logaritmisk skala. I tillegg til ”å gjøre en forskjell” kurven er det to andre kurver for henholdsvis bruken av uttrykket ”To make a difference” og den norske konjunksjonen ”og”. Disse to siste kurvene illustrerer informasjonsveksten på internett og viser med all ønsket tydelighet at ”å gjøre en forskjell” virkelig gjør en forskjell med sin dilleaktige vekst. ”Å gjøre en forskjell” kurven har to interessante knekkpunkter ved henholdsvis inngangen til 2002 og 2007.

I 2001 får vi det andre utbruddet av den språklige tafattheten ved at Ungdommens sjakkforbund inviterer til instruktørkurs i Bergen hvor idrettsgrenen skal løftes til nye høyder ved at de motiverte instruktørene skal gjøre en forskjell. Så følger det noen enkeltstående hendelser i Æsculup som er magasinet for medisinstudenter i Oslo samt en referanse til ”å gjøre en forskjell”-sykdommen i en side viet studiet av Hilarionkanalisering. I de påfølgende år flater kurven ut og kan vel kun betraktes som en nedbørseffekt fra det engelske idiomet. Noen ser uttrykket ”To make a difference”, assosierer seg med innholdet og foretar en ikke helt god oversettelse til norsk. Hvem er disse noen? Vel, det er elevorganisasjoner, ungdommelige sosialøkonomer, sosionomer og pleiere, organisasjonsteoretikere, natteravner, konsulentfirmaer, alternativmedisin og gestaltterapeuter.

I 2004 ser det ut til at ”å gjøre en forskjell” er blitt et gjengs uttrykk. Dagbladet publiserer blant annet en kronikk av Dan Banik og Henrik Syse om den kommende sultkatastrofen med den samme tittel. For første gang ser vi uttrykket vårt med fete typer i en landsdekkende avis. I kronikken nevnes Kronprinsparets Humanitære Fonds initiativ til et arrangement med overskriften ”Making a difference” – ”Å gjøre en forskjell”. Språkforvirringen fikk dermed sin kongelige velsignelse. Senere samme året lanserer Partiet SV en ny partimodell basert på prinsippet om å gjøre en forskjell og jammen er ikke Norges Naturverforbund ute å gjør en forskjell de også. At SV var det første partiet som uttrykte ønsket om å gjøre en forskjell kommer nok ikke som noen overraskelse, men da selveste FRP tok i bruk uttrykket noen år senere for å forklare sin politikk forsvant jo ethvert mulig meningsinnhold.

Det punktet på kurven hvor ”å gjøre en forskjell” bruken oppnår kritisk masse og blir epidemisk, kan sted og tidsfestes; Hamar 1 mai 2006. Du har sikkert allerede gjettet hvem som var taler. Det var selvfølgelig Jonas Gahr Støre. Med Obamask retorikk hamrer han å gjøre en forskjell inn i den norske bevisstheten og en måned senere drar vår andre aristokrat Håkon Magnus på norgesturne med overskriften ”Å gjøre en forskjell”. Tilfeldig? Neppe. Som en misjonær, reiser Kronprinsen land og strand rundt fra Finnmark i nord til Mandal i sør med sitt budskap og sine gode intensjoner for å vekke og bevisstgjøre en slumrende ungdom. Dessverre er den språklige smitten med som nisse på lasset. Herfra kan det bare gå en vei med denne farsotten – oppover som kurven viser. Uttrykket ”å gjøre en forskjell” har nå infisert det norske språk og bruken er overlatt til forfengelighetens marked. Selv når vi fjerner virkningen av Gahr Støre effekten (dvs. søker på dokumenter med ”å gjøre en forskjell” som ikke inneholder ”Gahr Støre”) er det fremdeles 40.000 treff.

Hva kan så gjøres for å fjerne denne svadaen og sludderet i n’te potens? Keiseren og knektens nye språklige klær. Finnes det noen vaksine, kur eller varme hender som kan redde oss? Hvor er språkrådet og Finn-Erik Vinje? Glem Tallulah og gi oss heller en krisepakke, fjesbok-kampanje eller resepten på en desinfiserende språkvask. Hvis vi ikke handler nå vil bruken av ”å gjøre en forskjell” overskride anvendelsen av ”og” allerede i 2011 skal vi tro kurven. Den beste medisinen hadde nok vært at vår eminente utenriksminister hadde kommet på banen, lagt seg flat og erkjent sin misære før skaden blir uopprettelig.

Jeg snur Gahr Støre sin bok og leser vaskeseddelen. Mange gode tanker her, men jeg veksler heller inn Snåsamannen i pengesedler og vandrer ut i kulden. Jeg vet om en butikk hvor de selger stilige sjal som varmer i disse krisetider.