Min italienske reise

BaneTele magasin 4 2003

Alle reiser er en omvei hjem. Mitt utgangspunkt er en leilighet i pittoreske Lucca. Jeg vekkes av en pianospillende nabo. Tusen takk! Liflige Vivaldi-toner blander seg med svalesang og en Vespa 250 i det trange smuget. Klokken er halv seks. Ingen frokost, ingen taxi. Jeg forlater Lucca via den vestlige porten. Foran meg strekker Via Puccini seg så langt øyet kan se. Et eller annet sted langt der ute i de industrielle forsteder ligger Neras Italiakontor. Nynnende på NessumDorma satser jeg på at min indre gyro og stedsans samt tilfeldig forbipasserende skal lede meg på rett vei.

Linkturist Per Thorvaldsen

Per, du lyver!
Nei, jeg gjør ei! Henrik Ibsen derimot diktet i vei da Peer Gynt tok form i hans hode mens han spradet langs italienske stier. Å søke inspirasjon og fornyelse i det klassiske italienske landskap har vært en kjær aktivitet for Europas tenkere siden renessansen. Her meislet Nietzsche ut filosofiske mesterverk mens han gikk, Goethe la grunnlaget for sin poesi i skyggen av svalende olivenlunder, Mozart ble utnevnt til ridder av den gyldne spore og Marconi fyrte av en salve midt på jordet i ren glede over å ha temmet radiobølgene. Og nå er jeg her. Etter år med bredbåndsutbygging I distrikts-Norge, er jeg på dannelsesreise til Italia. Hvordan kan det italienske wirtschaftswunder forklares? Hva er hemmeligheten bak Fabrizzio og Nera Italias eventyrlige suksess? Å omsette for 80 millioner i radioens hjemland kan ikke karakteriseres som annet enn en bragd. Kledelig beskjedene påstår våre italienske venner at det skyldes hell. Utlysning av 26 GHz lisens i hele Italia har gjort det mulig å få innpass med Neras løsninger og produkter hos nye og gamle aktører og da særlig i Nord-Italia. Radiolinjer brukes til å bygge høykapasitetsstamnett og punkt-til-multipunkt radio brukes til å mate UMTS basestasjoner og for bredbåndsaksess til Italias blomstrende næringsliv.

Teknologien viser vei
Troen på egne evner til å kommunisere på italiensk får fort en knekk langs veien til Luccas store sønn – Puccini. Etter en mengde Si og Ciao innser jeg at jeg er en fremmed på gale veier. Heldigvis ser jeg California. Ikke Arnolds, men radiolinjetårnet i åsen sør for Lucca som ble besøkt i går for å se vakkert Nera utstyr i aksjon. Fra California er det radiolinjeforbindelse til Nera kontoret. Jeg klatrer opp på en gesims og tar opp kikkerten. Parabolen på California gir meg et hint om retningen til kontoret og der på taket av en lav bygning ser jeg en tilsvarende parabol med en 34Mbit/s CompactLink på ryggen. Jeg er reddet. Foran kontoret står et asurblått eksemplar av arten Fiat 500 og over det kjente og kjære Nera produkter og logo. Fantastisk! Her har en klart å forene I skjønn harmoni det ypperste av hva norsk og italiensk industri har frembragt.

Endelig frokost
Dessverre viser det seg at femhundren ikke er firmabilen. Min internasjonale kollega Carlos Pacheco som har designet nettene her i Italia, henter fram en Fiat Marea fra bakgården og vi begir oss mot dagens mål som er en installasjon i byen Arezzo. Der skal basestasjonen til den lokale aktøren PlugIt konfigureres og kunder slippes på. Underveis stopper vi på en av de mange autostrada-katedralene som omkranser hele veien og dekker alle reisendes behov. Som selvbestaltet etnograf, studerer jeg med undring frokostvanene. Stående buffet med cappuccino, som ifølge våre italienske venner kun skal drikkes om morgenen, og det verdensberømte toscanske brødet som minner mest om langebrødskivene jeg finner innerst i brødskuffen ved den årlige opprydningen. Tørt og godt.

Reisens mål
En veltet lastebil gir oss anledning til å studere naturen langs motorveien rundt Firenze grundig. Det vakre toscanske landskapet bølger seg framover badet i lys og varme. De fleste åsene er smykket med radiolinjetårn med paraboler i alle himmelretninger. I tillegg observerer jeg en rekke mobilmaster langs veien. De fleste er matet med lavkapasitetsradiolinje fra en passende ås og sørger for en forbilledlig dekning på mobilen. Jeg føler meg priviligert. Det er ikke alle forunt å kunne sitte i en italiensk bilkø og gjøre norsk kontorarbeid. Etter et par timer løser det hele seg opp og vi ankommer Arezzo og kunden PlugIt.

PlugIt
PlugIt har sitt hovedsete i Arezzo. Fra sitt nyoppførte palass har de et nettverk som dekker store deler av Toscana. På taket tar jeg bilder av to familiære CityLinker i henholdsvis 7 og 18 GHz. De skyter i hver sin retning og sørger for redundans i nettverket. Jeg hilser på staben som tar vennlig imot link-turisten fra nord. Vi utveksler erfaringer før vi setter avgårde sammen til basestasjonen i sentrum.

The Italian Job
Spredepunktet er plassert på toppen av Arezzoes eneste høyhus. Utsikten er formidabel. Her kan en nok nå flere kunder på en gang enn i hele distrikts-Norge til sammen. Fire sektor à 90 grader er satt opp for å dekke hele området og basestasjonen er matet ved hjelp av en CityLink med 155 Mbit/s kapasitet. Oppslukt av tekniske detaljer, glemmer jeg helt varmen og blir stående ute til det svimler fullstendig. Jeg redder meg til slutt inn i leiligheten som huser inne-utstyret. Der har det ikke foregått oppussing siden "the swinging sixties", men det må medgis at storblomstret tapet kler linkene godt. Carlos konfigurerer MultiLink basestasjonen og tester en E1 Frame relay forbindelse mot en sluttkunde. Av ytringer som Grazie Signore forstår jeg
at testen er vellykket.

Nattskiftet
Arbeidsdagen er over, men jeg klarer allikevel å overtale Carlos til å bli med på en liten avstikker til Siena. Kanskje trenger de bredbånd der også? Langs småveier smyger vi oss gjennom landskapet mens italienske gårdsbruk og landsby-arkitektur beundres. Vel fremme kjøre vi pliktløpet via Campioen og Dumoen før vi ender sammen med forelskede på toppen av tårnet I Museo D Opera. Mens de skåler og stråler i nyvunnet lykke, sjekker vi dette mulige spredepunktet. Rundskuet er meget profitabelt, men er det strøm tilgjengelig? Vel nede igjen, finner vi en restaurant med pasta og tilhørende herligheter. Måltidet avsluttes som sedvanlig med gelato i kaffe.

Bella notte - hjemferd
Mørket senker seg og etter å ha studert stjernehimmelen sør for Spica, setter vi oss mette godt til rette i Fiaten og lar vår italienske venninne i navigatoren lede oss hjem igjen med vennlige anmodninger à la "next turn to the left, Sir".

Epilog – Nera en messe verd
Det er ikke hver dag jeg holder italienere i hendene og synger salmer a cappella. I dag er det søndag og etter en vandring i et morgenstille Lucca oppdager jeg plutselig barokkkirken Santa Maria Nera. Firmahytte er vel og bra, men egen kirke er noe helt annet. Jeg er riktignok den eneste som synger på norsk og betaler avlaten med kroner, men her føler jeg meg likevel på en merkelig måte hjemme. På vei ut følger jeg de andres eksempel. To lys tennes. Det første for Nera og økt ordreinngang. Det siste for min stakkars kone som via tekstmelding formidler at hun er ved å drukne på Etnecup hvor min sønn sliter benken. Utenfor blir jeg stående på marmoren sammen med de andre. En eldre dame snakker til meg. Jeg snur meg, smiler og nikker til henne. Med et lett Ciao strener jeg så over piazzaen mot baren for noen øl og grappa. Avisoverskriftene skrikerimot meg. Due morte in Lombardia. Her er det snart varmere enn i Dantes inferno. Kanskje på tide å vende hjemover til et kjøligere klima?

Kapitalens fotnoter

Rett på nett - oktober 2009

Finanskrisen er et faktum. Kapitalismen ligger på sotteseng. Markedets usynlige hånd tvinner tommeltott. Sosialister i alle land forener seg i et rungende "Hva sa vi!". Som en Münchausen, forsøker sentralbanksjef Gjedrem å dra et av verdens rikeste land ut av den økonomiske hengemyr med konjunkturdempende rentepolitiske krumspring. Opp eller ned – Embla tar saken. Disse pekuniære C-momentene er dømt til å mislykkes når realkrisen treffer furet værbitt som en økonomisk brottsjø.

Per Thorvaldsen
Ingeniør og dekonstruktør

For å forstå hva som skjer ber eliten oss om å lese Marx på nytt. Som tidsriktig manna fra himmelen, dukker Kapitalen av Marx opp i min postkasse. Avsender: Bokklubben for uleselige bøker. "Hvorfor ikke?". 35 år etter omvendelse er det kanskje på tide å lese bibelen. Riktignok leste jeg i min ungdom Det kommunistiske manifest av Marx og Engels samt Oscar Wildes Sosialismen og menneskets sjel, men den lektyren appellerte vel mest til revolusjonsromantikeren i meg. Nå er det på tide å konsumere den vitenskapelige og teoritunge delen av marxismen.

Med en blanding av salighet, eufori og frykt starter jeg lesningen som skal sementere min verdensanskuelse og gi meg ammunisjon for et nytt århundre. Til min glede er det lettlest. Få formler og kun av det lineære slaget. Hovedtesen er at arbeid er utbytting og det kun er trelldom som skaper merverdi. Kapital er bare akkumulert utbytting (arbeid) og kapitalisten må hele tiden reinvestere kapitalen i mer effektive produksjonsmidler for å overleve i den knallharde konkurransen. Effektive produksjonsmidler betyr færre arbeidere å utbytte og de må derfor tynes enda hardere – ned mot eksistensminimum – for å øke merverdien. Enden på visen i denne vondt til værre teleologien, kalt den historiske materialismen, er kapitalistisk armageddon før kommunismen føder det nye Jerusalem.

Problemet er at denne spådommen/modellen ikke forklarer kapitalismens sykliske sammenbrudd og evne til å gjenreise seg som fuglen Føniks gang på gang. Salige Marx så nemlig ikke på mennesket som en uendelig ressurs – både som produsent og konsument. Det gjør derimot den globale kapitalismen. Ved å utbytte mennesket i alle ender legges grunnlaget for evig økonomisk vekst. Det verdensomspennende selskapet Nike er et fantastisk godt eksempel på hvordan dette skal gjøres. Finn et land i det fjerne østen eller deromkring hvor det kan produseres joggesko til 1 dollar. Gjerne med økonomisk bistand fra de lokale myndigheter. Selg så de samme joggeskoene til fattige motebevisste i New York for 100 dollar. Fortjenesten er i størrelsesorden formidabel. Av og til rakner dette gigantiske pyramidespillet og da åpner statsjefer i alle land våre portemoner i ren dugnadsånd for å redde stumpene. Kapitalen finner så nye mennesker å utnytte og dansen rundt gullkalven kan fortsette.

For å gi Kapitalen et ekstra vitenskapelig skjær har Marx overstrødd den med fotnoter. Og hvilke fotnoter! Her er referanser til andre forfattere og deres verk, utbroderinger, utdypende statistikker og ikke minst sjikaner i utvalg. Stakkars dem som er uenig med Marx. Sykofanter (angivere i følge Kapitalens egne ordforklaringer) hele hurven. Spesielt de intellektuelt svake og middelmådige bejublere av vulgærliberalismen får gjennomgå. Her er et nennsomt utvalg eder og galle utsagn.

"De storkjeftede vrøvlebøttene innen den tyske vulgærøkonomien skjeller ut stilen og framstillingen i skriftet mitt", "En mester i denne form for pretensiøst idioti er bl.a. MacCulloch: "Hvis det er fordelaktig," sier han med en affektert barnslighet som kunne passe for en 8-åring", "Jeg siterer fra dette lille skriftstykket, fordi det virkelig er et rennesteinsprodukt, et oppkok av de mest råtne, apologetiske trivialiteter", "Forfatteren, en usedvanlig sjøltilfreds "viktigper", har i sin forvirring og polemikk bare i den forstand rett" og slik forsetter det nådeløst nærmest i det uendelige.

Av Marx motstandere er det vel kun Ricardo og Adam Smith som kommer fra det med æren i behold. Sitat: "Ricardo delte opprinnelig det synet, men seinere avviste han det uttrykkelig med den vitenskapelige fordomsfrihet og sannhetskjærlighet som er karakteristisk for ham". Når det gjelder Smith er jo han i det siste blitt retolket som nærmest sosialdemokrat så noe av forklaringen på Marx mykhet kan vel ligge der.

Med disse ærekrenkende fotnotene døde enda en gud. Kanskje var det slik den intellektuelle diskursen utfoldte seg dengang? Allikevel, Sannhetsministeriet burde for lengst ha fjernet fotnotene slik hottentotten Vesle Hoa forsvant med et pennestrøk som upassende i en moderne tid. Her ville nok litt uvitenhet gitt meg styrke. For en som er oppdradd med dyder som respekt for andre, toleranse, fintfølelse og saklighet er randbemerkningene sørgelig prosa. Godt jeg ikke leste dette på syttitallet i en studiesirkel og ble høyreavviker. Er fotnotene kommunismens sanne ansikt – selve Marx-koden? Går det en rød tråd fra Kapitalens skjellsord til Pol Pot og vårt eget AKPs humørløse omgang med annerledes tenkende? Er Gulags grunnsten Kapitalens fotnoter?

Hvorfor har ikke de konservative angrepet denne useriøsiteten i Marx sine verker? Det må jo være en gave fra gudene. Har tenketanken Civita gått tom? Kanskje fordi deres eget hellige skrift Edmund Burkes Betraktninger over revolusjonen i Frankrike er et like utdatert forsvar for adelens rettigheter og status quo som kun appellerer til en liten døende menighet av verdikonservative i Oslo 3? Det er som kjent farlig å kaste stein i lysthus også. Men rett skal være rett, Burke er mye mer poetisk enn Marx og førstnevntes bok er mye bedre skrevet enn Kapitalen. I tillegg inneholder Betraktninger over revolusjonen i Frankrike en dæsj underholdende Illuminatis og konspirasjonsteori som nesten gjør den moderne.

Jeg tar av meg mine briller og legger den dekonstruerte Kapitalen fra meg. Hva skal en stakker gjøre? Slutte å lese før alle illusjoner brister? Bli ideologisk ateist? Jeg skal ihvertfall ikke gå i postkassen på en stund. Jeg blir stående ved bokhyllen. Kanskje på tide å tørke litt støv? Nederst finner jeg N. de Langes bok fra 1919 med den megetsigende tittel Arbeidets Evangelium. Jeg åpner og leser litt hist og her. På side 86 finner jeg følgende "At Kapitalen har et visst videnskabelig værd, vil ingen kunne benegte; men for almindelige mennesker, og det er jo dem, det hovedsagelig gjælder, er boken uforstaalig og ulæselig". Amen.

1) fotnote, forklarende anmerkning el. henvisning nederst på en satsside med tilknytning til innholdet i teksten. Settes med mindre typer enn boksatsen. Fotnoter brukes ofte for å gi tekster akademisk tilsnitt. Karl Marx brukte for mange mens Kjartan Fløgstad er beskyldt for det motsatte. Okkesom, hvem har ikke opplevd at det mest interessante i en avhandling eller fagbok står i fotnotene?