Du har sikkert sett ham. Han som kommer halsende inn på bussen etter en slitsom arbeidsdag med id-kortet flagrende rundt halsen. Ingeniørslipset i fri dressur er et like sikkert vårtegn som atonale buekorps og synlige undikker. Selv etter jobb bæres id-kortet som et iøyenfallende adelsmerke. Et symbol på verdighet og tilhørighet i arbeidslivets æreslosje.
Per Thorvaldsen - Senilingeniør som liker å knyte sitt eget slips
Innlemmelsen
To småjenter sto og kniste av passbildene mine da jeg kom ut av fotoboksen på Jernbanen. Haken var avkuttet og håret en katastrofe, men jeg hadde ikke penger til en ny runde. Fjorten dager senere bøyde jeg meg på leilendingsvis mens personalsjefen (HR-direktør o.a.) la slavekontrakten rundt min hals. Hans signetring fra Sjøkrigsskolen strålte omkapp med Teknisk Direktørs lille globusring som med all tydelighet viste at han var utdannet ved Verdens Tekniske Høyskole i Trondheim og at universet lå for hans føtter. Riktignok manglet mitt id-kort den lille røde prikken som ga meg elitestatus og adgang til det aller helligste – militærproduksjonen, men jeg hadde fått tegnet på at jeg nå var en del av arbeidslivets første klasse.
De pinlige årene
Som fersk i arbeidslivet, skjønte jeg ikke hvorfor jeg hadde blitt tildelt dette id-kortet. Alle kjente jo hverandre. De eneste jeg tidligere hadde sett med slike kort var jo ingeniørene i kontrollrommet i Houston og politifolk som spiste junkfood og sølte kaffe i skrevet mens de satt i bilen og ventet på at noe skulle skje i amerikanske B-filmer. Nå tredve år etter tripper damer rundt i bykjernen med id-kort og kaffekrus som ledestjerner mot en ny og hektisk arbeidsdag. Det første vi gjorde dengang var å gjemme id-kortet godt i yttertøyet når vi forlot jobben og slaveriet. I disse dager bæres det derimot som et hederstegn hvorsomhelst og nårsomhelst.
Stemplet som id-iot
Ny teknologi ga nye muligheter og id-kortet ble snart også brukt som stemplingskort. Den totale fornedrelse var et faktum. I følge Marx ”hadde vi kun våre lenker å miste”, men nå hang slavekontrakten som en snor rundt halsen. Så skjedde det noe. Jeg kan ikke eksakt angi posisjon i tid og rom, men jeg tror det var på Torgallmeningen på slutten av nittitallet. En ung og fremadstormende, pen i tøyet, strente over plassen med id-kortet prangende på brystet. Min forvirring var total. Og plutselig var han ikke den eneste. Som brunsnegl etter et regnskyll har hele døgnet bæring av id-kort spredd seg som en farsott i urbane miljøer.
Rød prikk på Id-kortet gjør en forskjell
Foto: Inge Døskeland
Id-ealister
Iøyenfallende bæring av id-kort er en manifestasjon av transformasjonen i arbeidslivet og det norske samfunn. Adgangskortet brukes som smykke og symbol av de vellykkede i ingeniørbedrifter, olje og finans. Her er det snakk om iøyenfallende slaveri i motsetning til iøyenfallende fritid som tidligere var overklassens hederstegn. Det er ikke hvilke som helst jobber. Å være slave for og tilhøre den rette organisasjon gir heder og ære. De er gammaer i den vidunderlige nye verden. Noen, særlig menn som liker å skyte fra hoften, fester id-kortet i beltet med en anordning som gjør det lett å bruke det til å komme seg gjennom sluser, inn i de indre gemakker for de få utvalgte og stemple inn. Problemet er bare at det ikke blir synlig nok for andres beundring. Da er det bedre med det som henger rundt halsen. Det bør ha en bred rem for en tung bør. Snoren brukes til å fortelle med all mulig tydelighet fra hvilken flott organisasjon vedkommende kommer og har gjerne en ekstra påskrift om funksjon. Det siste gjelder spesielt de laveste i hierarkiet som får passet påskrevet som konsulent, trainee eller noe annet lavkaste. I landets hovedstad finnes det mennesker som har en rød snor med gull-løve på for å signalisere at de tilhører makten med stor M. Vi andre kan få del i gildet for en stakket stund med et gjestekort, men ellers må vi menge oss med de andre i det offentlige rom stigmatisert av mangelen på slavekontrakt rundt halsen. Enten utfører vi ubetydelige jobber som ikke fordrer adgangskontroll eller enda verre vi er arbeidsløse.
Jeg er derfor er jeg
For oss som bærer identiteten utenpå vil en identitetskrise være lett å takle. Det er bare å snu kortet og lese av. Trygghet ved tilhørighet til noe som er mye større enn seg selv er lindrende. Stikker problemet dypere kan kortholderen skyves til side for å eksponere vår mest sårbare side - magnetstripen. Arbeider du i en moderne bedrift har du innebygd brikke med hele livshistorien. Kontakten med arbeidsgiver er det kortsprekken som tar seg av. Vi er blitt nøkkelbarn fra vugge til grav: babycall->nøkkelbarn-> id-kort->trygghetsalarm. Rause arbeidsgivere gir plass til mange kort i kortholderen. Her kan nøkkelen til hotellrommet, busskortet og bankkortet oppbevares, men arbeidsgiver skal ligge øverst i stokken. Noen har allerede id-kortet på under hotellfrokosten. Kanskje har de sovet med det på? Dersom en ønsker seg et identitetsskift, er det bare å skaffe seg flere arbeidsgivere eller skifte jobb.
Den nye tids id-eologi
For arbeidsgiver er id- og adgangskort en genial oppfinnelse. Som et nummer i rekken med livets PIN-kode utdelt, kan de ansattes gjøren og laden kontrolleres. Hvor du er, hva du gjør og hvordan forholdet kan termineres er kun tastetrykk unna. Selv i ferier får vi id-kort på ”all-inclusiven” for å påminne oss om livet som arbeidsmaur og pliktende som venter etter endt ferie. Riktignok er verdien av det å ha et id-kort på vei ned. Selv studenter får nå adgangskort ved studiestart. Da manglende idkort er sosialt stigmatiserende og personer uten et slikt kort, eller et falskt ett, er en potensiell fare, vil nok den sittende regjering i et anfall av sosial utjamningspolitikk tilby kort til alle. Dermed er den totale omsorg og ivaretakelse et faktum. Når så hæren av NAVere med id-kort, adgangsrett i det offentlige rom og nyvunnen iøyenfallende fritid på livets backstage flommer ut i gater og streder, vil nok jakten på et nytt statussymbol starte.
