World of Kidcraft

Bergens Tidende 20/11 2010

Hundrevis av svettende barnearbeidere er stuet sammen i en stålhall på Bønes. Det er ByLAN 2010. Tankene mine går til sweatshops og mitt første møte med elektronikkindustrien for over tyve år siden. I den industrien satt kvinner krumbøyd over kretskort hvor komponenter ble plassert i et rasende tempo. Som en tidstudiemann, vandrer jeg hvileløst mellom radene av frenetisk arbeidende smårollinger. I sin iver enser de meg ikke. De er i en annen verden. Blikkene deres er limt til skjermer fylt avatarer, troll og andre uhumskheter. De er den nye gamingklassen hvor arbeidet er blitt en lek.

Per Thorvaldsen ingeniør og fjetret observatør

Betaler for å bli ansatt
Ifølge Fortune 500 er den amerikanske kjeden Wal-Mart med sine 2.1 millioner ansatte verdens største bedrift. De tar selvfølgelig fullstendig feil. World of Warcraft (WoW), verdens ledende online spill, med sine 12 millioner arbeidere (spillere) og 4000 funksjonærer (programmerere) er allerede seks ganger så stor og vokser eksponentielt. Riktignok har funksjonærene funnet sin plass på solsiden i USA, men selskapets 12 millioner arbeidere er spredd over hele verden og gjør WoW til det eneste virkelige multinasjonale globale selskapet i historien. Du skal ikke se bort ifra at du har et distriktskontor i et av barnerommene.

Mange multinasjonale selskap blir beskyldt for å utnytte sine arbeidere og kunder. Uttrykk som McJob og behovet for Corporate Governance styrker inntrykket. WoW har unngått dette problemet med sin forretningsplan hvor kundene er omgjort til arbeidere. Dermed trenger de ikke å lønne sine arbeidere. Faktisk må en betale for å bli ansatt – få konto og passord. Når en først er kommet i gang må en betale månedlig avgift for å få fornyet stemplingskortet. Innimellom utvides arbeidsområdene i WoW – «The Burning Crusade» (2007), «Wrath of the Lich King» (2008) – og da må det betales for å bli tildelt nye oppgaver.

Små krav fra arbeiderne
I motsetning til i ordinær kapitalisme, sørger WoW-arbeiderne selv for produksjonsmidlene i form av hjemmekontor, raske PC-er, grafikkort og bredbåndslinjer. Gamingklassens eneste krav er liten forsinkelse i nettet og høy oppdateringsrate på skjermen.

HARTARBEIDENDE: Å spille WoW i et ByLAN-miljø vil absolutt forberede den yngre garde til det nye arbeidslivet hvor en sitter som sild i tønne foran skjermer iført headset og utfører sin daglige dont ved å besvare de underligste spørsmål

Salige Marx hevdet at kapitalismens dynamikk ville sørge for at arbeidere endte opp på eksistensminimum. WoWs betalende arbeidere havner heldigvis ikke i det uføret, da andre (les foreldre) sørger for lyse og trivelige lokaler samt mat. WoW har heller ingen sosiale utgifter i forbindelse med sine arbeidere, betaler ingen skatt eller arbeidsgiveravgift, plages ikke av fagforeninger eller arbeidsmiljølover.

Spillerne er WoWs kapital
Finansminister Sigbjørn Johnsens forslag om e-moms kan sees på som et forsøk på å ta tilbake litt av det skattemessig tapte, men hvor er det blitt av Aps omsorg for arbeiderne? WoW har vunnet det ultimate «race to the bottom».

WoWs kapital er spillerne. Det er de som skaper liv i den virtuelle virkeligheten. Jo flere de blir, jo større blir verdiene som produseres. I WoW trenger ikke arbeiderne noen utdannelse. WoW er enkelt og karakterbyggende og i samspill med andre kan en «coaches» og kompetansebygges til ulike yrker og til de høyeste nivåer.

Sykefravær er fremmedord
For WoWs arbeidere går arbeid og fritid opp i en høyere enhet. Gamingklassen kan med rette kalles den nye fritidsklassen da deres arbeid tilsynelatende er uten nytteverdi. Deres arbeidskraft blir utnyttet på det groveste. Jo mer de engasjerer seg jo mer får de å gjøre. De deltar i laug og jobber i tverrfaglige team og utfører oppdrag på grensen av yteevnen.

De selvdrevne og initiativrike spillerne krever ingen overtidsbetaling, har høy arbeidsmoral og gruppepress fører til en enorm disiplin hvor sykefravær og karensdager er fremmedord. Noen ender sågar som workaholics. For å holde ut i denne oppjagede tilværelsen kreves det høyt inntak av stimuli som Battery, Red Bull og potetgull.

I disse tider med Nobels fredspris er det paradoksalt nok kun Kina som tenker på WoW-arbeidernes ve og vel, ved å kreve skinn på skjeletter og graver til lik som er strødd rundt omkring. Disse modifikasjonene har Kina foreskrevet for å fremelske et sunt og harmonisk online arbeidsmiljø.

Veksler inn virtuelle goder
Blant økonomer finnes det en rekke tilhengere av såkalte sweatshops. Paul Krugman (Nobelpris-vinner i økonomi 2008) mener de gir en kortsiktig gevinst for arbeideren og en langsiktig gevinst for landet som tillater slikt arbeid. Det er en vei ut av fattigdom og arbeidsløshet. I WoW finnes det allerede omsetning av virtuelle spillgoder som gull og identiteter til reell kapital. Dessverre er omsetningsverdien av disse godene foreløpig for lave til å leve av i et høykostland som Norge.

Ved å investere all sin tid på WoW-fabrikken blir man ikke rik, men heller ikke arbeidsløs. Når det gjelder Norge kan vi vel neppe påberope oss materiell fattigdom, men å spille WoW i et ByLAN-miljø vil absolutt forberede den yngre garde til det nye arbeidslivet hvor en sitter som sild i tønne foran skjermer iført headset og utfører sin daglige dont ved å besvare de underligste spørsmål.

Arbeid fra vugge til grav
Når er det «Game over»? I motsetning til det ordinære arbeidslivet hvor omstrukturering eller AFP kan ødelegge en lysende karriere, tar den frivillige trelldom i WoW aldri slutt. I WoW er hverken ansiennitet eller erfaring en hemsko, så lenge en bare fortsetter å betale for stemplingskortet. I den virtuelle verden hvor det er utbrudd av både pest og plager, trengs både prester og gamle vismenn, så tanken om pensjonering er meningsløs. I WoW kan en utføre ulikt Sisyfos-arbeid fra vugge til grav, og siden man tross alt er et laugsmedlem er det naturlig at konto og passord følger slekten inn i fremtiden.

Hvordan går så butikken? Activision Blizzard som eier Blizzard Entertainment som igjen lager WoW, har ikke en omsetning som gjør dem verdig en plass på Fortune 500 sin liste. Dersom en deler omsetningen på de 12 millioner ansatte, blir ikke det rare greiene pr. hode heller. Men med tanke på at det faktisk er eierne og funksjonærene som stikker av med hele potten, så skal en ikke se bort i fra at det på USAs vestkyst er noen som smiler hele veien til banken.

Julen er sikret
For de fleste WoW-arbeiderne går dagene i den virtuelle verden i ett, men Blizzard Entertainment har for å bryte monotonien lagt inn sesongeffekter som halloween, jul, påske og sommer for å minne arbeiderne om livet der ute.

For å skape en ekstra høytidsstund på den verdensomspennende fabrikken i år, kommer det en ny utvidelse den 7 desember kalt «Cataclysm». Med den dommedagen i sikte vil nok julen være reddet for 12 millioner WoW-arbeidere og årets overskudd sikret for Activision Blizzard.

Et harmonisk evig liv

Naturen 2 2010

Religion tilbyr oss evig liv som trøst og belønning. Er det bare å si ja og amen eller bør vi tenke oss om? Hva innebærer et evig liv? Skulle en engel åpenbare seg for deg med livets mentometerknapp – evig eller ei, og du fikk fem sekunders betenkningstid – ville du trykke? Kvitt eller uendelig. Dømt enten til døden eller til evig liv. For å være best mulig rustet til valgets kvaler som har så fatale konsekvenser, la oss gi evig liv en omgang med matematisk analyse.

Per Thorvaldsen
Senioringeniør

Jeg har passert 50. Definitivt på eksistensens oppløpside, og hvem kunne ikke tenke seg noen runder til i livets karusell. Kanskje ikke religionens uendelige antall som negasjon til vårt korte endelikt, men hva med et par 100 eller 1000? Det er jo tross alt et stykke herfra til evigheten. Uansett, mine dager og år er talte. 1,2,...,50,...? Står fru Fortuna meg bi ender vel tallrekken et sted mellom 70 og 80. Et liv hvis innhold er godt oppsummert i salmen ”Sorgen og gleden de vandre tilhope”. Det har vært en del grå skyer i horisonten og andre steder. Disse har gitt opphav til nedbør. Spesielt godt husker jeg året 1975 med nedbørsrekord i september og mitt første sødmefylte møte med min tilblivende kone tilslørt i Kellycoaten sin. Vil jeg kunne oppleve verre år i min levetid – med mer nedbør? Og hvor mange nedbørsrekorder har jeg vært utsatt for til nå? I mitt første leveår var sannsynligheten for personlig nedbørsrekord 1, i det påfølgende ½ og slik har det fortsatt. Antall rekorder jeg bør ha opplevd i mine 50 år (forutsatt at nedbør er en tilfeldig størrelse) er altså summen 1+1/2+1/3+1/4+...+1/50=4.5. Sjansen for at jeg skal oppleve et enda våtere år i resten av min levetid 1/51+1/52+...+1/80=0.47. Selv for mitt værsyke jeg er utsiktene til kun en halv rekord til til å leve med.

Regner det i himmelen? Sett at jeg valgte evig liv og kom innenfor Perleporten. Som gudenes lille spøk, blir jeg som bergenser tatt imot med litt duskregn. Hva betyr det? Jeg har jo et hav av blå bekymringsløse dager foran meg. Vel, her spiller uendeligheten oss et lite puss. Hvor mange nedbørsrekorder vil jeg oppleve i paradiset? Formelen (kalt den harmonisk rekke) er gitt ved H=1+1/2+1/3+1/4+...+1/n hvor n går mot uendelig. Svaret fant matematikeren Oresme rundt år 1400. Når n går mot uendelig går også H sent men uavvendelig mot uendelig. Det som møtte meg første dagen som ubetydelig nedbør vil med evighetens hjelp resultere i at jeg før eller siden vil bli utsatt for Syndefloden. Og slik vil det bli med alle ekstremhendelser. Vår overjordiske tilværelse vil nok starte med en behagelig temperatur, men før eller siden rammer klimakatastrofen og skjærsilden er et faktum. Det verste er at vi vil overleve i visshet om at vi har verre ting i vente. Lidelsene vil ingen ende ta, og i tillegg vil vi ha all verdens tid til å grue oss også.

En regnfull dag høsten 1975 klemte artikkelforfatteren sin første lokalpolitiker. Med evig liv vil han før eller siden komme til å klemme alle politikere. Foto: Inge Døskeland

Men uendeligheten kan jo ha sine lyse sider og. Skulle en f.eks. slumpe borti en jomfru har du dem før eller siden alle pluss noen til. Stikk den Casanova. Selvsagt vil disse ekstremhendelsene være utrolig sjeldne men allikevel uendelig mange. Med evig liv vil alt som kan oppleves oppleves – om og om igjen. Ja, ja Nietzsche her har du din evige tilbakekomst. Tåler et menneske det? Med vårt begrensede minne vil vi fylles med kun erindringer om det ekstreme. En sjel torturert av sporene etter hinsidige piner og nytelser. Her vil det ikke være noe ”i minnet finner hjertet fred” men heller tvert om. Riktignok vil det meste av tiden i himmelrik være preget av et stille liv med ”business as usual”, men faren er selvfølgelig at du et øyeblikk skulle komme til å kjede deg. Det ville igjen uungåelig eskalere til evig kjedsomhet.

Finnes det en utvei, en måte å få H og dermed rekordene til ikke å vokse over alle støvleskaft? La oss se hva matematikerne har syslet med opp gjennom tidene. En strategi er å gå i dekning alle jevne år. Da blir H=1+1/3+1/5+1/7+.... . Dessverre går også denne rekken mot uendelig. Å halvere uendeligheten hjelper ikke da det fremdeles er nok av tid til å oppleve alt. Kanskje vi bare skal våkne opp i primtallsår? Fordelen med primtall (tall som bare er delelig med 1 og seg selv) er at selv om det er et uendelig antall blir de meget sjeldne etter som de vokser. Sannsynligheten for å oppleve et gitt antall rekorder i våken tilstand blir da H=1+1/3+1/5+1/7+1/11+... . Igjen går rekken mot uendelig etter som årene går. Finnes det ikke et endelig svar på evighetens spørsmål?

I 1919 leverte den norske matematikkeren Viggo Brun en artikkel til det franske tidskriftet Bulletin des sciences mathématiques hvor han viste at dersom en kun bruker primtallstvillinger (primtall som ligger tett med kun et partall mellom seg) for å generere H vil en få et endelig resultat. H=(1/3+1/5)+(1/5+1/7)+(1/11+1/13)+(1/17+1/19)+(1/29+1/31)+....= 1.902160583104. Dette tallet kalles Bruns konstant. Grunnen til at H går mot en grense i dette tilfellet er at tvillingprimtall blir uhyre sjeldne ettersom de vokser. Et evig liv hvor antall rekorder på alle livets områder er gitt av Bruns konstant minus 1/5 (Brun tok med 1/5 to ganger for å skape orden i rekken sin) ville nok blitt behagelig og sorgløst. Det er kun en hake. Selv etter flere hundre år med hardt arbeidende matematikere er en ikke sikker på om det finnes et uendelig antall tvillingprimtall eller ikke, men man tror det.

Dersom det ikke finnes et uendelig antall tvillingprimtall, vil løsningen med bare å være bevisst i tvillingprimtallsår gi en brå slutt på det evige livet. I motsatt fall vil livet fortsette i det uendelige og da kan en lage en ny rekordrekke basert på de tvillingprimtallsårene en er våken H=1+1/2+1/3+1/4+...... som igjen gir et uendelig antall rekorder. Samme hvordan vi snur og vender på det, vil nok den harmoniske rekken og tilfeldighetene styre våre evige liv. Konsekvensene vil bli deretter.

Med alt dette i tankene er det godt å vite at naturen selv har valgt en annen løsning. Som genenes transportkasser, sørger vi alle for at livet går videre. Ja, det forbedres sågar med en dose sex som blander arvemateriale og gjør neste generasjon enda mer skikket til å møte tider som skal komme og tider som skal henrulle. Genene er det evige livs euthanasi (gode død). I genene ligger det evige livets muligheter uten at det skal bli plaget hverken av minner eller fremtidsfrykt.

Desenvolvimento da Banda larga em Àreas Rurais e Remotas

Teleavisen Høsten 2004

Jeg legger ansiktet mot den kjølige ruten. Tåken henger lavt. Regnet former tårer på glassflaten og forvrenger Neraparabolens vakre form. I formannskapssalen i Kvam Herad går det opp for meg at vi er ved veis ende. Hardanger Breiband har nå gitt alle den digitale allemannsretten og selv heradet har innsett at eneste måten å gjøre det på er med trådløs teknikk. Hva nå? Telefonen ringer. Det er fra Næringsdepartementet. Kan jeg delta på en OECD konferanse om ruralt bredbånd og fortelle om Neras suksess i Norge? Selvfølgelig! Men husk at du representerer Kongeriket Norge. Oi. Jeg snur meg rundt og ser på mine venner kvemmingene. Gliset brer seg. Nå skal the QAM-story ut til Mondo Grande.

Per Thorvaldsen
Nettplanlegger, Nera

Høyt hevet
Kullsyren prikker i ansiktet. Det er noe eget med GT i 10.000 meters høyde. Europa er dekket av truende skyer, så jeg konsentrerer meg om OECD-programmet for ruralt bredbånd. Det er som å snuble i honningkrukken. To dager til ende med innlegg fra industri, operatører og myndigheter. Et støt av eufori farer gjennom meg i det Airbusens hjul tar bakken i Oporto nord i Portugal. Jeg kikker ut koøyet og ser et radiolinjetårn i det fjerne. Jeg er klar. Her er det rom for mer norsk eksport enn bare klippfisk.

Første dagen
I hotellets foajé møtes jeg av to hundre menn i mørke dresser samt delegasjonen fra nærings- og samferdselsdepartementet. Min grønne tweedjakke med matchende fungidekorerte slips er nok ikke i henhold til dresskoden ennå, men så er jeg jo fra annerledeslandet. Da det også er med delegasjoner fra land som ikke bare har venner, undersøkes bussene av bombehunder før vi føres ledet an av blålys til det funkisinspirerte Institute Serravles hvor konferansen skal foregå.

Det hele starter som seg hør og bør med en rekke ministre og dignitære fra vertslandet. Vi blir hilst velkommen samtidig som vi blir informert om at 50 % bredbåndsdekning vil være mulig for Portugal innen 2005. Det er satt av 16 millioner Euro til ePortugal og folket har fått egen side med mer enn 3 millioner treff så langt. Hovedsatsningsområdene fremover vil være digitalisering av de 9.000 skoler, nasjonalt elektronisk bibliotek http://www.b_on.pt/ samt sørge for 95 % dekning i nær fremtid.

Equipping rural broadband networks
Første sesjon starter med henholdsvis Peter Linder fra Ericsson og Jean-Pierre Lartigue fra Alcatel. De er hjertens enige om at linjekvaliteten er for dårlig og at telefonsentralene derfor må nærmere folket skal det bli mulig med tripple play på kobber. Mannen fra Alcatel snakker varmt for fiber mens Linder fra Ericsson også tillater egen MiniLink å fore sentraler. Alcatel hevder (håper) også at WiMax kun vil bli et nisjeprodukt.

Nestemann ut er Nortels Peter Zwinkels som prediker det ulisensierte trådløse budskap. Med selvkonfigurerende mesh-teknologi skal landet bygges i 5 og 2.4 GHz. Cisco som er sist ut kommer med mer diffuse utsagn som at FTTH avhenger av demografi etc. Ja vel.

Rural and remote broadband access through xDSL and cable
Trish Jones fra BT forklarer at de har valgt en etterspørselsdrevet utbygging. Det er nå 94 % dekning i England etter at 3584 sentraler er utbygd. I 2005 vil ytterligere 1447 sentraler bygges ut og gi 99.4 % dekning. Da vil det gjenstå 565 sentraler som de anser for små selv for en etterspørselsbasert utbygging. Det er fascinerende at England med sine 70 millioner innbyggere tilnærmet har det samme antall sentraler som Norge. Det sier litt om den oppgaven Telenor og andre har for å skaffe bredbånd til alle til en fornuftig kostnad. Det er jo i gjennomsnitt 20 ganger flere abonnenter per sentral i England og selv der er det vanskelig å få til en økonomisk lønnsom utbygging av aDSL. BT har også gått inn i rollen som ASP sammen med Microsoft og hjelper innholdstilbydere som plateselskaper og fotballklubber med mediatransport.

Ifølge Tony Warren fra Telstra representerte Australia ekstremtilfellet av bredbåndsutbygging hvor det var umulig med en teknologi alene. Australia har 20 millioner innbyggere hvorav 80 % bor i de fem største byene. 82 % av befolkningen har mulighet for aDSL, 12 % ikke og 6 % hinsides enhver teknologi med et mulig unntak for satellitt. Selv om satellitt er viktig, er det av ymse grunner uønsket av folket. Fremtiden vil bli like rotete som fortiden, og regjeringen vil prioritere distanse før hastighet. I løpet av de fire neste år vil staten subsidiere satellittbredbånd med 60 millioner Euro i et lønnlig håp om at etterspørselen vil gjøre det billigere med årene.

I tillegg til en generell bedriftspresentasjon viser Gaby Waisman fra Alvarion deres planer med den nye WiMax plattformen. De satser både på lisensiert og ulisensiert bånd opp til 6 GHz.

Wireless teknologi and new entrants in the broadband rural market
I denne sesjonen har jeg nok med meg selv og min egen angst, der jeg sitter og ser 400 byråkrater i hvitøyet. Jeg tyller i meg vann mens Guy Keinhofer III fra NextNet forteller om bygging av WLAN-soner på verdensbasis. Så er det meg. Jeg kremter. Nå eller aldri! For folk og fedreland angriper jeg entusiastisk tilhørerne med Building an Enation - the norwegian way. I hendelses-skodden observerer jeg at de ler på de riktige stedene og at de lar seg rive med av bredbåndsmisjonen. Etter meg kommer Jean-Claude Beauchemin fra ART France med førti tettpakkede slides om reguleringsproblematikk i Frankrike. Også i dette IKT-foregangslandet er det mange hvite hull å tette. I den påfølgende pause har jeg gleden av å snakke med en rekke mennesker som kunne tenke seg å pepre hjemlandet med radio slik vi har gjort i Norge. Gledelig.

Emerging platforms for rural and remote access
I dagens siste sesjon er det rom for mer esoteriske emner som satellitt, mobil Wimax og PLC. Guiliano Berretta fra Eutelsat forteller om deres satsning på ruralt bredbånd og Intel viser film fra Sacramento hvor en kloning av Autofil-Larssen freser rundt med WiMax dekning overalt. Dagens siste innlegg holder José Comabella fra Endesen et kraftselskap i Spania. De satser på PLC og har et kommersielt nett med 20.000 abonnenter i Zaragoza. Foreløpig leverer de telefoni og internett med maks hastighet på 600 kbit/s. I følge hans lysbilder satser også BKK i Norge på samme teknologi.

Tilfeldig turist
Jeg har det travelt og raser oppover de 225 trinnene i tårnet til kirken Igreja dos Clérigos. På toppen står forelskede par i veien for den formidable utsikten. Det ultimate WiMax-punkt. Her kan alle i Oporto nås. Her er det strøm og solide vegger. Jeg finner frem GPSen og noterer posisjon. Selve basen kan mates med CityLink Gigabit enten fra togstasjonen rett nedenfor eller TV-tårnet noen kilometer sør for byen. Det var den jobben! Jeg drar opp turistguiden velvillig utlånt av Kvam folkeboksamling. Kartet over Oporto er merket med 17 severdigheter som må besøkes de neste fire timer. Det er 7 kirker dekorert med blåhvite fliser, 3 plasser, 3 monumentale bygg, 2 museer hvorav et stengt, 1 bro og de berømte portvinskjellerne på Douros sydlige bredde. Deler av denne hastige visitten ble utført sammen med Espen fra Næringsdepartementet viss kunnskaper om det meste la et fantastisk lydspor oppå opplevelsen. At portvin også kan brukes til annet enn sukre formiddagene hos pene gamle damer i Kalfaret er faktisk helt nytt for meg. Vintage er godt!

På sporet av den tapte tid

I sus og dus
Det er kveld og vi er samlet på cruise oppover Douro. En gummibåt med soldater foran og en liten MTB bak minner meg igjen om sprengkraften i bredbånd. Vi lander foran Taylors vinkjeller hvor mugglukten minner oss om at noe er i gjære. Espen gråter nærmest av glede. Hvilken høytidsstund. Vi får en grundig innføring i portvin før resten konsumeres med velbehag. Etter å ha fortært en middag som ikke står tilbake for noe i muntert samvær med bredbåndsentusiaster fra hele verden, beveger jeg meg ut på terrassen som har utsikt over Oporto som bader i flomlys. Jeg ringer hjem til min kone og klager over all overtiden.

Dagen derpå
Å svømme i boblebadet er en ny opplevelse. I det jeg dukker opp under den lokale varianten av Steinsdalsfossen renner jeg i Israels direktør for kommunikasjon. Vi kommuniserer godt til tross for fosseduren og er skjønt enige om at å starte dagen i et spa er nødvendig med det tøffe programmet vi har foran oss.

The role of the government and the private sector
Denne sesjonen er viet statens rolle i ulike land. USA er først ut med en stand-in for den egentlige foredragsholder. Budskapet er enkelt. Staten ønsker å være teknologisk nøytral, men ser trådløst og da særlig ulisensiert som en god start i distriktene. Etter dette går ferden til Amsterdam - ruralt? – som legger kommunal fiber overalt.

Sverige med Bjørn Bjørk reklamerer sterkt for sitt alternativ hvor staten bidrar til infrastruktur for å få til sunn konkurranse på innhold. Disse åpne nettverkene må i distriktene hvor 30 % av befolkningen bor bygges med subsidier. Axel Wehmeier fra Deutsche Telekom har en underlig unnskyldende stil i det han forteller at de har måttet sette opp prisen på aksess fra 5 Euro til 17 Euro pga. reguleringer og at problemer med engelsk forhindrer internett suksess i Tyskland. Deutsche Telekom ønsker tydeligvis ikke å investere uten trygghet for fremdeles monopol. Maria Häll fra de svenske myndighete bare stadfester det Bjørk tidligere har sagt, men jeg våkner litt da hun forteller at de ønsker punkt-til-multipunkt også i 10 GHz.

Government programmes and rural broadband
Mark Swarbrick fra England leder et program for statlig innkjøp av bredbånd og påstår at det er store penger å spare på å samle opp behov fra alle offentlige virksomheter og gjøre felles innkjøp. De langsiktige effektene er at disse innkjøpene kan virke som katalysator for økonomisk utvikling, mer konkurranse og effektivt egovernment.

Vannverket AdDP ved Gabriel Silva forteller at de har bygget 300 kilometer med optisk fiber langs vannledninger i 18 kommuner rundt Oporto. De trenger kun 80 kilometer fiber til for å nå alle rådhus. Fra salen kommer det spørsmål om hvordan de har tenkt å nå resten av befolkningen. Jeg i mitt stille sinn lurer på hvorfor de kun har lagt ned seks fiberpar når det nå er bare to ledige igjen til bredbånd.

Siste mann ut før lunsj er Peter Hill fra Canada. Bredbånd er for dem viktig både økonomisk og sosialt. Staten bidrar kun der hvor det ikke er kommersielt mulig å bygge ut. Til tross for Canadas spredte bebyggelse er de nummer en på online government og to på penetrasjon. De har 58 distriktsprosjekter til en sum av 80 millioner dollar gående og et nasjonalt satellitt initiativ for de nordlige regioner.

God og mett etter lunsj blir vi utsatt for en tour de force gjennom ulike lands bredbåndsprogrammer. Carolyn McNally fra Australia gjentok Telstras budskap og Niall O Donnchu fra irske myndigheter fortalte om deres program for å fibre opp alle tettsteder i Irland. Ungarn med sine 10 millioner innbyggere har 30 % boende på bygda. I følge Peter Sere er det kun 18 % dekning der så det må et kraftak til. Stelios Sartzetakis fra Hellas er sistemann ut og deler med oss bekymringene for distriktene. Hellas ser for seg å bruke mye trådløst og med 184 millioner Euro klar til bruk burde det være noe for Nera som har lange tradisjoner i området.

Rural broadband and its implications for the future of Universal Service
Den siste sesjonen er viet den digitale allemannsretten. Uri Olenik fra Israels kommunikasjonsministerium beretter at de enkelt og greitt tvang den største operatøren til å gi bredbånd til hele folket. Dennis Weller fra Verizon som er en av de største operatørene i USA viser hvordan de bygger ut fibernett til stadig flere av sine kunder. Han hudfletter Sverige for deres innblanding i kommersielle anliggender før han til min store forbauselse roper ut – Look to Norway. This gentleman is doing everything right! Selv med Link innabords tar mitt oppblåste ego en tur mot taket. James Allen fra Analysys avslutter konferansen med uklanderlig Oxford engelsk og påstår at smalt bredbånd er en USO tjeneste på lik linje med telefoni.

Siste natt med OECD
Konferansen avslutter med festmiddag i Børsens arabiske sal. Blådressen er for anledningen renset og jeg får gleden av å sitte sammen med den portugiske delegasjonen. Vi er skjønt enige om at vi på hver vår kant skal sørge for at ungdommen – vår felles framtid skal ha minst 100 Mbit/s til skolene. De har 9.000 skoler og vi har 4.000. Hvem blir først ferdig? Vi lover hverandre å treffes igjen om et par år for å gjøre opp status. Jeg benytter også anledningen til å takke Eivind Jahren i Næringsdepartementet for muligheten jeg fikk og kvelden avsluttes med en lett innføring strukturell sosiologi.

På sporet av den tapte tid
Linje 1e med trikker fra 1928 starter et sted mellom børsen Bolsa og katedralen Igreja de São FranCisco. Til min forundring ser jeg at den er full av gode kunder. Roald fra Svorka, Kjell Sindre fra Bravida, Terje fra Nordlysnett, Steinar fra Kvamnet og mange til. Foran ved spakene står faktisk Matthias fra BaneTele. Han fører oss med trygg hånd langs Douros bredder til Atlanterhavets frådende bølger. Ved endestoppet tar jeg et vemodig farvel før jeg går langs endeløse rekker med biler fylt med sovende lokalbefolkning. Unge par omfavner hverandre mens de på min alder snorker i hvert sitt hjørne trygt med bilbelte på. Jeg kaster av meg klærne på vei nedover stranden. Det svir i anklene i det jeg slukes av havet. Noen tak og snart ligger Amerika for mine føtter.

Jeg våkner med et rykk. Utenfor ser jeg Færder fyr. På andre siden ligger Hvaler-øyene som nå får bredbånd med CityLink. Jeg finner frem kameraet over Tønsberg. Det er fremdeles noen hvite radioflekker på kartet – Vestfold er en av disse. Borte bra men hjemme best tenker jeg mens Bastøya transformeres fra persepsjon via pixler til jpeg format. Neste uke har jeg planen klar for bredbånd til alle – og da mener jeg alle - i Horten.


De enkelte foredrag http:/www.oecd.org/document/51/0,2340,en_2649_34225_33703347_1_1_1_1,00

Norske verdier – fra empiri til teori

Rett på nett - høsten 2009

”Se her Thorstein. Bergens Tidende skal ha kronikk-konkurranse. Norske verdier. Det må vel være noe for deg som er sosiolog og har skrevet en hel bok om emnet?” Han triver avisen ut av hendene mine, leser og utbryter: ”Jeg er dessverre for gammel og drives nok mer av heder og ære enn av penger. Kanskje du bare skulle resirkulere din ti år gamle kronikk om min bok istedenfor.” Jeg ler. ”Jeg var for gammel allerede da. Nei, la oss heller se hva ungdommen kommer opp med. Kanskje våre ideer om og analyser av de Norske verdier er fullstendig passé.”

Per Thorvaldsen
Ingeniør

And the winner is
Studenten Chro Borhan. Hennes kronikk handler om hvordan hun som barn av innvandrere har omfavnet de Norske verdier. Faktisk i så stor grad at hun ikke klarer å reintegreres i samfunnet hennes foreldre kom i fra. Jeg gir avisen til Thorstein som selv er barn av utvandrere og som treffende har beskrevet overklasseverdiene i samfunnet han kom til. Han leser. ”Hmm, interessant og bra. Dette er jo klassisk klassereise. Fra analfabetisme til universitestudier i løpet av to generasjoner. En slags komprimert versjon av den samme reisen de norske nordmennene fra Norge har brukt 150 år på. Jeg antar at heller ikke de har noe ønske om å vende tilbake til samfunnsordningen fra dengang. Jeg håper BT trykker noen av de 130 andre innsendte bidragene slik at vi blir eksponert for flere verdier. Kanskje må jeg skrive boken min om etter dette? ”

Ut over sommeren kom noen av bidragene som ikke nådde helt til topps. Thorstein og jeg ble dessverre ikke så mye klokere av disse. Kanskje det var formen som forvirret oss? Heldigvis fulgte avisen opp med en artikkelserie som skulle belyse de Norske verdier. I bredt anlagte reportasjer, som nok gir journalistene heder og ære på de neste Nordiske Mediedagene, har vi fått servert verdiene på gullfat.

Sommartidar hej, hej – artikkel 23 juli
Svenske jenter gjør hotell-jobbene norske jenter ikke vil ha. Jeg blar litt i Thorsteins bok og leser om overklassens normdannende fritagelse fra produktivt arbeid. Ingen med sine sanser i behold vil assosieres med arbeid – og særlig ikke det trellaktige – da det tolkes som svakhet.

Velger trygd fremfor jobb "på gulvet"– artikkel 24 juli
"I Norge faller en stor gruppe utenfor fordi arbeidet deres ikke respekteres, mener forskere. Flere vil heller gå på trygd enn å ta «innvandrerjobber».” Ren repetisjon fra dagen før. Fritidsklassens idealer er nå omfavnet av alle i Norge.

Rå drømmer som falt i fisk – artikkel 30 juli
”Dan Tran ønsker å bli rik, men norsk byråkrati tar fra han muligheten.” Med helter som Hagen, Røkke og Sharif er det naturlig for oss alle å ønske rikdom. Rikdom er i seg selv blitt en Norsk verdi og skulle en mot formodning ikke oppnå målet om rikdom kan en ihvertfall adoptere de rikes verdier.

Da verden kom til Vik – 6 august
I finansverden er det kun et motto som gjelder – å få noe for ingenting. Det prøvde Terra kommunen Vik med magert men symbolsk utbytte: Pengekulturen har nå fått fotfeste også i det trauste bygde-Norge.

Herskap og tjener i Det norske hus – 13 august
”For 100 år siden jobbet det over 100 personer på herskapelige Sælid Gård. I dag bruker Astrid Hermansens familie all sin fritid på å vedlikeholde arven alene.” Har likhetsidealet gått for langt når gamle penger blir deklassert på Hedemarken? Herskapet på Hedemarken burde selvfølgelig ha brukt Thorsteins innsikt i at arvet rikdom er bedre enn ny. Kanskje skulle de ha kapret Hagen før Mille tok ham?

Bruker 100.000 mer enn de tjener – 16 august
”Husholdninger med lav inntekt har et forbruk som er betydelig høyere enn lønnen.” Thorstein viet et kapittel i boken sin til iøyenfallende forbruk som overklasseverdi. Med sløsaktig forbruk av varer og tjenester demonstrerer de rike sin overlegenhet. I Norge ønsker vi nå alle å være rike og deltar i forbruksfesten faktisk med mer enn vi tjener.

Tåle slit og tåle sludd og tåle frost og varme – 27 august
”Uføretrygdede Oddny veide 107 kilo og gikk aldri på tur. Nå reiser 55-åringen på basecamp og bestiger de høyeste tinder. Den nye klassereisen går fra usunn til sunn, ikke fra fattig til rik.” Igjen har Thorstein – en av velferdstatens ideologer – en annen tolkning. Norge er nå så rikt at alle kan demonstrere sin sunne iøyefallende fritid. Å drive med sport er en klassisk ikke-produktiv overklassesyssel som nå er blitt allemannseie. Helsestudioer er overfylt med kropper som må slites ut i mangel på arbeid og i Birkebeinerrennet får eliten utløp for sine konkurranseinstinkter.

Fritid viktigere enn karriereklatring – 8 september
Selv ikke studentene ønsker å nedverdige seg til arbeid. Livslang læring sløses iøyenfallende bort i fritid. Studentene tar ihvertfall ikke harde tekniske og naturvitenskapelige fag hvor faren for å få jobb og dermed bli slave er overhengende.

Sammen er vi mindre alene – 12 september
”Sjenerøse trygdeordninger gjør at amerikanerne kaller oss en barnepikestat.” Siste artikkel ut tar oss med på en klasseløs reise på Danskebåten med pensjonister som øyensynlig har det for godt. Trygden gjør det mulig for dem å leve et ubekymret liv i sus og dus med full pott i livets lotteri.

For Thorstein og jeg har sommeren vært en sann svir. Takk til Bergens Tidende som med sin konkurranse og artikkelserie har fått oss til å nikke gjenkjennende og bedrevitende i et halvt års tid. Hva er så den ultimate norske verdien? Den snubler sportsjournalist og fritidsentusiast Knut Langeland over i sin artikkel ”Det inkluderande friluftslivet” den 21 juli. Han har lest Norsk institutt for naturforsknings studie om turvaner. Innvandrere og nordmenn flest surrer rundt i designede utområder – gjerne med Ikea som mål. Han selv derimot lever ut myten om det uproduktive norske friluftslivet på ”kvilelaus vandring over topp og tind”. En type iøyenfallende fritid som han med jevne mellomrom gleder oss lesere med i både ord og bilder. Jeg snur meg mot Thorstein og roper ”Se hva jeg fant!”

Min kone som har dormet i solen her langt inne på Hardangervidden, snur seg og kjefter. ”Når skal du bli kvitt Thorstein – denne Skyberten din? Han levde for hundre år siden og den boken hans har gått deg til hodet.” Hun har rett. Ikke alt kan tolkes Veblensk men mye kan. De som syntes at konklusjonen på BTs artikkelserie om de Norske verdier glimret med sitt fravær, kan finne fasiten i Bergen Hovedbibliotek. Bare ta med lånekortet, gå til informasjonskranken og be om Thorstein B Veblens Den arbeidsfrie klasse fra 1899. Bak disken vil vennligheten selv hente boken til deg fra magasinet. Finn deg så en god stol samt dyre komfortable fritidsklær og du er klar til å humre deg gjennom den definitive analysen av dagens Norge utført for over hundre år siden.

Hvordan bygge en E-nasjon

Teleavisen oktober 2003

Det er dette som gir livet mening. Det er tidlig morgen og jeg er på vei oppover i krattskogen mot Åseåsen for å legge siste hånd på verket. NordlysNett på Andøya har som mål å gi alle i kommunen et bredbåndstilbud og har hyret inn Nera for å planlegge nettet. Vel oppe gjør jeg det jeg er betalt for – bestemmer posisjon til mast, vurderer mastekvalitet og innplasseringsmuligheter for nytt utstyr. Etter det er gjort finner jeg fram kikkerten og forsikrer meg om at jeg ser masten på Saura og skolen i Risøyhamn som skal være en del av stamnettet. I det fjerne skimtes Sortland så her kan en få til interkommunalt samband også. Så kan jeg sette meg ned i lyngen og kose meg. Ingenting er så vakkert som utsikt med høy puls. I nord ser jeg Dverberg, rett nedenfor Åse med skole og telefonsentral og i sør legger Hurtigruta til kai i Risøyhamn. Og alle jeg kan se fra her vil få trådløst bredbånd. Til og med barndomshjemmet til SPs Enoksen vil få dekning. Det er bare å flytte hjem igjen Odd Roger. Drømmen din om den digitale allemannsretten er et faktum. Jeg legger meg bakover, titter opp på den blå himmelen og nyter det kalde været. Telefonen ringer. Jeg tar opp den lille gule. Det er Geir fra Hitra. Kan jeg hjelpe til med planlegging av Frøya? Selvfølgelig og med største glede. På vei ned krysser jeg av kommune nummer 71. Nå er det kun 369 igjen, men det må handles raskt slik at jeg kommer der før Erna Solberg.

Per Thorvaldsen

Et eventyr
Det var en gang en Nærings- og Handelsminister som levde i et lite og vakkert land i utkanten av Europa. Hun hadde et dypfølt ønske om å gjøre noe for landets innbyggere. Motivert av EUs eEurope lanserte hun eNorge planen og utropte seg selv til eMinister. Hennes visjon var klar og ble kringkastet effektivt i all slags media ”En utålmodig eMinister lover at alle nordmenn skal få bredbånd innen 2002”.

Nå ved utgangen av 2003, ser en at det fremdeles er litt som gjenstår for å oppfylle Grete Knutsens drømmesyn, men vi er på riktig vei. I byene har utrullingen av aDSL og annen kabelbasert teknologi begynt å skyte fart og i distriktene er det en rekke nye og gamle teleoperatører som satser på trådløs bredbåndsaksess. Det gjøres enten ved å mate bortgjemte telesentraler med radiolinje eller ved å tilby bredbånd direkte til kunde via radio. Norge med sine fjorder, høye fjell og spredte bebyggelse er som skapt for trådløse løsninger.

Oppskriften
Da Nera startet å se på bredbåndsmarkedet i 2000, observerte vi to ting. Norge er velsignet med et godt utbygd fiber stamnett som når de fleste store byene, mens den resterende infrastrukturen enten mangler eller har for dårlig kapasitet.

For å få megabitene ut av fiberen og levere de til folk, næring og det offentlige bruker Nera følgende enkle oppskrift:

· Finn en fiber - gjerne to. Redundans på fiberaksess er å foretrekke
· Lag et lokalt radiolinje stamnett
· La stamnett gå slik at radiolinjens relepunkter kan brukes som basestasjoner for punkt- til multipunkt i 3.5 GHz eller bruk stamnettet til å mate telefonsentraler slik at bredbånd kan tilbys via eksisterende kobber

Andøya – et stykke bredbåndsnorge
På Andøya har de vært så heldige at fiberen til Svalbard fra Harstad tar en sving innom i Breivika. Det gjør det mulig for dem å knytte seg til resten av bredbåndsnorge. Andøy er en relativt liten kommune med 5.500 innbyggere hvorav 3.000 holder til på Andenes. Resten bor spredt over 659 kvadratkilometer. Kundegrunnlaget for NordlysNett er kommunen med sine skoler, institusjoner og administrasjon, næringslivet som er tuftet på fiske, forvar og romforskning. Planlegging av et hvert bredbåndsnett starter som regel med en lengre hyggelig samtale med næringsjefen i kommunen. På den måten skaffer en seg innsikt i kommunens behov, oversikt over næringslivet og en ide om hvor folk bor og hvor en eventuell vekst vil komme. Med denne kunnskapen i bagasjen, brukes så den eksisterende infrastruktur – master, telefonsentraler – på best mulig måte for å dekke flest mulig kosteffektivt.

Frihet til å velge
Etter nitidige studier på kartet hvor en rekke ulike alternativer blir vurdert, kommer den hyggelige delen av jobben, nemlig befaringen. Møte med virkeligheten gir ofte aha-opplevelser som kan kullkaste noen planer samt føde nye ideer. For en som lider av nutsyke er dette nærmest å betrakte som betalt friluftsliv. Sammen med kunden – i dette tilfellet prosjektleder Terje Lundemo fra Andøy Rakettskytefelt – besøker en fjelltopper med master, skoler, telefonsentraler, boligfelt og næringsbygg på jakt etter den optimale løsning. I bilen fra sted til sted går bredbåndspraten. Her er det full kundefokus og relasjonsbygging. Etter hundre mil, tretten telefonsentraler, syv skoler og diverse fjelltopper samles vi til slutt i Andøy Energis lokaler for å utkrystallisere gangbare alternativer. Det første alternativet er å mate de tretten telefonsentralene ved hjelp av radiolinje. I den enkelte telefonsentral settes det så inn en DSLAM som gir de som bor i en radius av cirka fem kilometer fra sentralen et bredbåndstilbud. Det andre alternativet er å lage et radiolinjenett som mater basestasjoner som gir kundene trådløs bredbåndsaksess. Hvilket alternativ som er best i en gitt kommune er bestemt av antallet sentraler og kommunens topografi og demografi. For Andøyas vedkommende er ren radioaksess å foretrekke. Det gir mulighet for et redundant radiolinjenett med vesentlig færre hopp enn DSLAM-løsningen og bedre dekning av befolkningen.

Distriktsutbygging
Det føles rart, men riktig, å være ansatt i et telekommunikasjonsselskap med 95% eksportandel og samtidig være med å få fart på Bygdenorge. Mandatet fra ledelsen var klart “Dere skal sørge for at eksportandelen vår blir mindre”. Nå noen år senere ser vi resultatene av arbeidet. Over sytti kommuner har bredbåndsløsninger fra Nera. Vi har bygget interkommunale nettverk fra Vadsø i nord til Bø i sør. Desentralisering har vært et hett politisk tema i Norge de siste tiår. Politikere har brukt mye energi og virkemidler for å hindre fraflytting fra Utkantnorge, men det har vist seg å være vanskelig på grunn av mangel på muligheter, arbeid og infrastruktur. Nå med trådløst bredbånd har styresmaktene endelig fått et redskap som kan brukes til igjen å skape vekst og blomstring i distriktene. Med trådløst bredbånd kan småkommuner samarbeide, jobber kan flyttes til distriktene og folk kan igjen bosette seg på steder hvor de har tilhørighet og mulighet for øke livskvaliteten.