Skriftemål fra sosialgruppe 318i

Adresseavisen 31/12 2007

Nødrop fra en BMW. Det eneste som lyser opp tilværelsen er bremselyset fra bilen foran.

Per Thorvaldsen
Ingeniør og connaisseur

Jeg skyver et rekviem inn i spilleren og folder hendene over rattet. Regnets speilbilde danner rennende tårer på dashbordet. Mitt prosjekt er fullstendig mislykket. I årevis har jeg prøvd å gi en stigmatisert klasse et ferniss av anstendighet og med egne handlinger forsøkt å fjerne gjengse og stereotype fordommer mot oss som kjører BMW i livets venstrefelt. I Adressa tordner den pensjonerte NTNU-professor Per A. Løken mot farlig kjøreglede, hestekrefter, akselerasjon og fart i svingene. Og med rette! I følge hans grundige analyse er det vi i 3-serien som er verstingene. I blårøyken etter oss ligger 7,4 drepte eller skadede i et miljø i krise bare fordi vi egoistisk koser oss bak rattet. Hvordan kunne jeg havne i dette uføret?

La oss gå litt tilbake i tid. Ved inngangen til det nye milleniumet var det kun et sted altruister kunne treffes, nemlig hos terapeuten. Et pustehull fra den altoverskyggende sosialdarwinismen som bredde seg som en farsott over det nye Norge. Der traff jeg den konservative liberaleren. Et blikk og noen få ord var nok. En mulig sjelefrende. Riktignok hadde vi ikke lov til å fraternisere etter timen men vi benyttet allikevel anledningen til å spasere litt sammen etterpå for å kunne gi hans liberalisme og min sosialdemokratiske arv en fornuftig retning i det nye forvirrende århundret. Neste gang parkerte jeg lenger unna sentrum for å forlenge samtalen. Da vi så skiltes ved min sølvgrå BMW 318i så han på meg med et blikk som signaliserte forvirring og vantro. ”Kjører du en sånn bil?”

Skulle jeg løpe etter ham og fortelle om mitt sosiologiske stunt? At jeg hadde forlest meg på den økonomiske institusjonalisten Thorstein Veblen og hans teori om ”iøyenfallende forbruk” og dets nytteverdi som uttrykk for rikdom og anseelse. Nei. I følge Erving Goffman er hele livet teater så her var det bare å køle på og holde stø kurs med ironi-prosjektet. Med 318i som ammunisjon og meg selv som måleprobe skal jeg skape sosial forvirring og gi BMW et sårt tiltrengt ansvarlighetens og egalitetens stempel.

Det må innrømmes at jeg i likhet med statsministerens kone er meget opptatt av design. Riktignok er min interesse for lamper laber, men inspirert av Roland Barthes hyllest til Citroëns DS gikk jeg hen å kjøpte den vakreste bilen som noen gang er gjort tilgjengelig for et bredere publikum. I BMW 3-serien går teknikk og skjønnhet opp i en høyere enhet og modellen er et potent uttrykk for tiden vi lever i. Hvordan skulle jeg kunne rettferdiggjøre et slikt kjøp? Det er jo egomobilen par excellence. Fanken heller! Hvorfor skal ikke vi ingeniører kunne få kjøre resultatet av det fremste vår kunst kan frambringe? Hvorfor la det være forbeholdt meglere, økonomer og gangstere på østkanten?

I det jeg henter bilen utstyrt med ikke-prangende hjulkapsler i plast, ser jeg at leverandøren har valgt å klistre en rød diskret reklame på hver dør. ”Hva får jeg for å kjøre rundt med det der?” ”Ingenting.” ”Få det vekk!” ”Da bør du ta dem av selv og selge dem. Folk betaler gladelig noen tusenlapper for å signalisere at de har utført sine pekuniære transaksjoner hos oss og ikke hos en tilfeldig frisør på en annen kant av byen.” Oi, nye penger kjøper heder og verdighet ved å handle med de som har gamle penger.

Første øvelse i BMW omdømmerehabilitering. Skape kostelige scener i fotgjengerfeltet ved å respektere de gående. Jeg kjører rolig frem i alle kryss og stanser i god tid dersom noen fra de gående klasser dukker opp. Med en vennlig gest signaliserer jeg at veien er deres. Litt forundret ser de i min retning og når de ser hvilken bil jeg kjører rister de sjokkert på hodet. Dagens samtale ved middagsbordet er sikret. Mann med hatt er neste øvelse. Ansvarsfull kjøring tyve kilometer under fartsgrensen mens familien min vinker til irriterte forbipasserende. I det hele tatt har de syv siste årene gått med på å ta BMWen ut av den vanlige konteksten og registrere omgivelsenes undring. Ta på haikere og spille folkemusikk før jeg lar min sosiolekt avslørere at jeg er som dem og har samme vakre utsikt til samfunnets solside. Parkere lovlig. Fylle bilen med skitne unger som moser is i baksetet. Listen er nærmest uendelig lang. Med litt etterarbeid burde doktorgraden – ”Veblenistic deconstruction of the BMW connotations. A phenomenal study” – være i boks.

Det er kun en hake. Bourdieu er også pensum. Distinksjonen blir lest, på fransk selvfølgelig, iført lusekofte i det behagelige lyset fra kupelampen når de andre midlertidig forstyrrer min sosiale reise. Smak skiller klassene og skal jeg være ærlig så har jeg fått sansen for kvalitet og luksus. Mykplast i dashbordet og bakhjulsdrift gjør noe med humøret. Min kone har blomstret opp, farget håret blondt og kjøpt briller til meg fra Mario Conti som står til bilen. Hun drømmer nå om stjerne på panseret. Og ungene? Min datter har begynt å studere økonomi og min sønn gleder seg til å overta det som blir neste generasjons rånebil. Og hvilken service! Etter å ha blitt forulempet som Fiat-eier og opplevd kundemishandling hos Møllergruppen er det en lise å gå til BMW-forhandleren i trygg forvissning om at bilen min er i de beste hender. Når det oppstår feil ser jeg bare på kundemottakeren med forundrede øyne og lurer på om dette virkelig kan skje med et kvalitetsprodukt. Og vips kommer vi til en ”gentlemans agreement”.

Men tiden går. Med sans for tradisjoner har jeg fått det for meg at bil skal skiftes ved 90.000 km. Etter det tidspunkt starter sorgene. Hva med mer sosiologisk moro og nye forvirrende signaler? Deklassering til Mazda. Fra status og tilsynelatende kvalitet til en perpetuum mobile. Kun et problem. Hvordan bli kvitt den gamle? Selge den til en ungdom eller gi den til min sønn? Umoralskt ifølge professor Per A. Løken. Det er tyveåringer i tilårskomne 3-ere som er problemet. Riktignok er ikke kurvene i hans diagrammer korrelert, men vi kan alle ta et hint. Å utstyre testosteronbombene med mitt fine eksemplar er som å sende en cruisemissil uten styring ut i trafikken.

Hva skal jeg gjøre? Bare skrote bilen? Jeg er jo blitt fryktelig glad i den. Kanskje jeg med leverandørens hjelp kan holde den fin og pen til den om en ti års tid kan få en verdig bisettelse på Cadillac Ranch til akkompagnement av The Cars’ hymne ”It takes a fast car to live a double life”. I mellomtiden kan jeg med tørkle i halsen og farge i den grå tinningen utføre et nytt sosialt eksperiment og suse ansvarsfullt rundt på stripen som Norges eldste tenåring og invitere unge damer med i bilen mens jeg nynner på tidens melodi. ”Get out of my dreams and into my car.”