Skriftemål fra sosialgruppe 318i

Adresseavisen 31/12 2007

Nødrop fra en BMW. Det eneste som lyser opp tilværelsen er bremselyset fra bilen foran.

Per Thorvaldsen
Ingeniør og connaisseur

Jeg skyver et rekviem inn i spilleren og folder hendene over rattet. Regnets speilbilde danner rennende tårer på dashbordet. Mitt prosjekt er fullstendig mislykket. I årevis har jeg prøvd å gi en stigmatisert klasse et ferniss av anstendighet og med egne handlinger forsøkt å fjerne gjengse og stereotype fordommer mot oss som kjører BMW i livets venstrefelt. I Adressa tordner den pensjonerte NTNU-professor Per A. Løken mot farlig kjøreglede, hestekrefter, akselerasjon og fart i svingene. Og med rette! I følge hans grundige analyse er det vi i 3-serien som er verstingene. I blårøyken etter oss ligger 7,4 drepte eller skadede i et miljø i krise bare fordi vi egoistisk koser oss bak rattet. Hvordan kunne jeg havne i dette uføret?

La oss gå litt tilbake i tid. Ved inngangen til det nye milleniumet var det kun et sted altruister kunne treffes, nemlig hos terapeuten. Et pustehull fra den altoverskyggende sosialdarwinismen som bredde seg som en farsott over det nye Norge. Der traff jeg den konservative liberaleren. Et blikk og noen få ord var nok. En mulig sjelefrende. Riktignok hadde vi ikke lov til å fraternisere etter timen men vi benyttet allikevel anledningen til å spasere litt sammen etterpå for å kunne gi hans liberalisme og min sosialdemokratiske arv en fornuftig retning i det nye forvirrende århundret. Neste gang parkerte jeg lenger unna sentrum for å forlenge samtalen. Da vi så skiltes ved min sølvgrå BMW 318i så han på meg med et blikk som signaliserte forvirring og vantro. ”Kjører du en sånn bil?”

Skulle jeg løpe etter ham og fortelle om mitt sosiologiske stunt? At jeg hadde forlest meg på den økonomiske institusjonalisten Thorstein Veblen og hans teori om ”iøyenfallende forbruk” og dets nytteverdi som uttrykk for rikdom og anseelse. Nei. I følge Erving Goffman er hele livet teater så her var det bare å køle på og holde stø kurs med ironi-prosjektet. Med 318i som ammunisjon og meg selv som måleprobe skal jeg skape sosial forvirring og gi BMW et sårt tiltrengt ansvarlighetens og egalitetens stempel.

Det må innrømmes at jeg i likhet med statsministerens kone er meget opptatt av design. Riktignok er min interesse for lamper laber, men inspirert av Roland Barthes hyllest til Citroëns DS gikk jeg hen å kjøpte den vakreste bilen som noen gang er gjort tilgjengelig for et bredere publikum. I BMW 3-serien går teknikk og skjønnhet opp i en høyere enhet og modellen er et potent uttrykk for tiden vi lever i. Hvordan skulle jeg kunne rettferdiggjøre et slikt kjøp? Det er jo egomobilen par excellence. Fanken heller! Hvorfor skal ikke vi ingeniører kunne få kjøre resultatet av det fremste vår kunst kan frambringe? Hvorfor la det være forbeholdt meglere, økonomer og gangstere på østkanten?

I det jeg henter bilen utstyrt med ikke-prangende hjulkapsler i plast, ser jeg at leverandøren har valgt å klistre en rød diskret reklame på hver dør. ”Hva får jeg for å kjøre rundt med det der?” ”Ingenting.” ”Få det vekk!” ”Da bør du ta dem av selv og selge dem. Folk betaler gladelig noen tusenlapper for å signalisere at de har utført sine pekuniære transaksjoner hos oss og ikke hos en tilfeldig frisør på en annen kant av byen.” Oi, nye penger kjøper heder og verdighet ved å handle med de som har gamle penger.

Første øvelse i BMW omdømmerehabilitering. Skape kostelige scener i fotgjengerfeltet ved å respektere de gående. Jeg kjører rolig frem i alle kryss og stanser i god tid dersom noen fra de gående klasser dukker opp. Med en vennlig gest signaliserer jeg at veien er deres. Litt forundret ser de i min retning og når de ser hvilken bil jeg kjører rister de sjokkert på hodet. Dagens samtale ved middagsbordet er sikret. Mann med hatt er neste øvelse. Ansvarsfull kjøring tyve kilometer under fartsgrensen mens familien min vinker til irriterte forbipasserende. I det hele tatt har de syv siste årene gått med på å ta BMWen ut av den vanlige konteksten og registrere omgivelsenes undring. Ta på haikere og spille folkemusikk før jeg lar min sosiolekt avslørere at jeg er som dem og har samme vakre utsikt til samfunnets solside. Parkere lovlig. Fylle bilen med skitne unger som moser is i baksetet. Listen er nærmest uendelig lang. Med litt etterarbeid burde doktorgraden – ”Veblenistic deconstruction of the BMW connotations. A phenomenal study” – være i boks.

Det er kun en hake. Bourdieu er også pensum. Distinksjonen blir lest, på fransk selvfølgelig, iført lusekofte i det behagelige lyset fra kupelampen når de andre midlertidig forstyrrer min sosiale reise. Smak skiller klassene og skal jeg være ærlig så har jeg fått sansen for kvalitet og luksus. Mykplast i dashbordet og bakhjulsdrift gjør noe med humøret. Min kone har blomstret opp, farget håret blondt og kjøpt briller til meg fra Mario Conti som står til bilen. Hun drømmer nå om stjerne på panseret. Og ungene? Min datter har begynt å studere økonomi og min sønn gleder seg til å overta det som blir neste generasjons rånebil. Og hvilken service! Etter å ha blitt forulempet som Fiat-eier og opplevd kundemishandling hos Møllergruppen er det en lise å gå til BMW-forhandleren i trygg forvissning om at bilen min er i de beste hender. Når det oppstår feil ser jeg bare på kundemottakeren med forundrede øyne og lurer på om dette virkelig kan skje med et kvalitetsprodukt. Og vips kommer vi til en ”gentlemans agreement”.

Men tiden går. Med sans for tradisjoner har jeg fått det for meg at bil skal skiftes ved 90.000 km. Etter det tidspunkt starter sorgene. Hva med mer sosiologisk moro og nye forvirrende signaler? Deklassering til Mazda. Fra status og tilsynelatende kvalitet til en perpetuum mobile. Kun et problem. Hvordan bli kvitt den gamle? Selge den til en ungdom eller gi den til min sønn? Umoralskt ifølge professor Per A. Løken. Det er tyveåringer i tilårskomne 3-ere som er problemet. Riktignok er ikke kurvene i hans diagrammer korrelert, men vi kan alle ta et hint. Å utstyre testosteronbombene med mitt fine eksemplar er som å sende en cruisemissil uten styring ut i trafikken.

Hva skal jeg gjøre? Bare skrote bilen? Jeg er jo blitt fryktelig glad i den. Kanskje jeg med leverandørens hjelp kan holde den fin og pen til den om en ti års tid kan få en verdig bisettelse på Cadillac Ranch til akkompagnement av The Cars’ hymne ”It takes a fast car to live a double life”. I mellomtiden kan jeg med tørkle i halsen og farge i den grå tinningen utføre et nytt sosialt eksperiment og suse ansvarsfullt rundt på stripen som Norges eldste tenåring og invitere unge damer med i bilen mens jeg nynner på tidens melodi. ”Get out of my dreams and into my car.”

De nye drankerne

Bergens Tidende 21/9 2007

Hvor og når startet dette vannhysteriet?

Per Thorvaldsen
Ingeniør som bobler over i dårlig oppløsning

Regnet pisker mot klasseromsruten. 140 millimeter siste døgn. Det er kvart over åtte mandag morgen. Jeg kniper øynene sammen for å la tårevæsken klarne synet. Fra min naturlige plass på podiet ser jeg utover et hav av vitebegjærlig ungdom som ønsker å slukke sin kunnskapstørst ved å gå rett til kilden. For å klare denne flommen av ny innsikt har de med seg flaskevann til å svelge det hele ned med. Jeg prater som en foss og prestasjonsangsten tørrer munn og fukter resten av legemet. Heldigvis er det en vask i hjørnet. Jeg skrur opp kranen og bøyer meg ned som vanlig. Unisont stiger brølet fra de kommende generasjoner ”Ikke drikk fra springen. Det er farlig”. Jeg lar tungmetallene og bakterieflommen sildre gjennom munnviken før jeg svelger det hele med velbehag. Dette blir nok en ekstremsportuke uten returpant.

Litt senere dukker jeg opp på den offisielle jobben. Der foran 21”eren har helsetjenesten utplassert en drikkeflaske med mitt navn og ansattnummer på samt firmaets logo. Flasken skal fylles med vann. Her skal det ytes ikke nytes. Kampanjen Svett og blid skal utsette oss for hele to kilometer gange og faren for instant dehydrering skal minimeres med en liten sprut sånn dann og vann. Jeg løfter flasken som har gripetak for små hender og studerer mekanismen, formet som en pupp, som gjør det mulig å sutte små uforpliktende munnfuller i tide og utide. Endelig et fast holdepunkt i tilværelsen. Med flasken i hånd skal verden erobres. Jeg fyller tanken med herlig renset, filtert og sterilisert kullsyrevann. Utenfor døren tar jeg min første slurk og så en til.

Fem om dagen. Jevnt inntak. Ikke av syndens frukter men av liter vann. Det fineste maskineriet går på vannet. Tilværelsens tannhjul og lager smøres, renses og oljes enten fra en kilde i Larviks bøkeskog, eventuelt fra en skrumpende brearm under Snønipa eller dersom jeg er riktig heldig fra en sump i Imsdalen. Min kropps perpetum mobile suger kontrollert og analysert næringsløst fluidum fra sunnheten og renhetens bermuda-triangel. Vann, denne tyntflytende manna fra himmelen, kan konsumeres uten snev av skyldfølelse. Ikke en eneste kalori, ikke alkohol og intet livsfarlig sukker. Ja selv E-stoffene glimrer med sitt fravær. Det finnes intet i væsken utenom noen homeøopatiske spor av mineraler og salter som kan utrette mirakler for kropper i ubalanse. Rent vann er nøysomhetens og pietismens kanoniske leskedrikk. Her snakker vi ikke om prangende forbruk av fransk eller italiensk skvip med Veblenske aner, kun nøkternt bruk av nasjonalromantisk vann som er fylt på flaske for å øke verdien av inntaket.

Til min forundring ser jeg at jeg ikke er alene her ute. Det er intet elitært over min posisjon eller disposisjon. Vi er kollektivt på vannvognen. Vann er den nye vinen. Tilgi oss Jesus, men Joh 02,06 bør enten inverteres eller reverseres. Alle, absolutt alle går, står, sitter eller ligger medbrakt sine livs reservetanker. Under press fra helseautoriteter og i redsel for å ikke klare oss selv tynger vi kropp og sinn med enda et produkt. Fra før av har vi iPod og iPhone nå kommer iH2O. Riktignok er det noen aspiranter som foretrekker røyk og pappkrus med svart hett innhold under forflytning, men de er kun en helsesjekk og midtlivskrise unna den nye tidsånden. Jeg tar enda en slurk. I det kalde styrtregnet ser jeg en guttegjeng som driver med fysisk fostring. Velmenende mødre av begge kjønn har utstyrt dem med drikkeflasker for timinutters-seansen. Med kjennermine løfter de flaskene de kollektivt deler og spruter vannet inn i venstre munnvik. Dermed unngår de overføring av baselusker fra de urene andre og verner samtidig luftveiene mot mulig drukningsfare.

Jeg inspireres og pøser inn på mer. Det begynner å butte imot og i magen skvalper og klunker det. Forbi meg løper det en lykkelig førtiåring som på kamelers vis foretar sin ørkenvandring med vann på ryggen og slange til munnen. Også jeg bør komme meg videre. Heldigvis dukker naboen opp med sin nye kjøredoning og jeg kan fraktes tilnærmet vannrett til bykjernen. I det jeg stiger inn popper det ut koppholdere fra alle bilens hulrom. Små ringer av selvtillit letter børen min for en stakket stund. I byens offentlige rom kan det nå drikkes overalt. Vakre damer roter i designerveskene sine. Opp kommer det ikke lenger flakonger med eau de cologne men små nusselige plastflasker med helnorsk innhold fra breen. Vannet tillater en flekkfri, ikke klissete og ubesudlet tilværelse. Til nå har jeg kun funnet to steder hvor min vannflaske er uønsket. På biblioteket og i sikkerhetskontrollen på Flesland. På første stedet er det konsumets ulyd som er problemet på det andre er det bekymringen for innholdets potensielle eksplosive kraft.

Hvor og når startet dette vannhysteriet? Skal vi finne svaret på det må vi flytte oss i tid og rom. Jeg er på Kløverhusets kafe sammen med mor. Byturens lidelser i stoffkjellere og knapphus skal godtgjøres med dispenser-cola. Til nå har jeg kun drukket brusunger med knivstukket hull i toppen for forlenget nytelse. Jeg styrter en halvliter. Vææh, colaen glimrer med sitt fravær. Det er jo selters. Jeg kom meg raskt etter sjokket og begynner snart å smugdrikke sodavann. Senere i livet når Farmor utover kvelden tynnet pjolterne slik at kun seltersen var tilbake hadde jeg mine største stunder av velbehag. Det var kun ett problem. Min sosialdemokratiske oppvekst ga meg dårlig samvittighet for å bruke penger på noe som samfunnet definerte som et gratis fellesgode. Min eneste unnskyldning var at jeg betalte for kullsyren jeg var så glad i. Jeg har lenge skjult min last og kun drukket når jeg har fortjent det. På toppene av de syv fjell med herlig utsikt og høy puls.

Etterhvert har jeg skjønt at jeg ikke er alene. Til å begynne med lå det tomme sportsdrikker og fløt rundt nutenes varder, men nå er bon aqua som regjerer. Livsfarlig kran og elvevann er byttet ut med kjøpevann som med gravitasjonen og de sosiale mekanismers hjelp har rent fra toppene og fylt almuens domener og handlevogner. Det eneste beklagelige ved denne utviklingen er at ungdommen i miljømessig iver etter å redde regnskogen og den blå planeten har forkastet CO2-en.

Plutselig står jeg utenfor det sedvanlige vannhullet. I følge Heraklit flyter alt, men nå skal det bli godt med noe annet som både har substans og fylde. Jeg bestiller et glass berusende rødvin. Gudenes drikk. På bordet kommer et tårefylt glass bordeux og – jeg lyger ikke – en mugge med vann. Nå har begeret flytt over. Blæren sprenges. Målerstanden viser 4.711. Uten kode, femmer eller tier er det umulig for meg å avslutte vannets kretsløp. Jeg løper mot kaikanten. I det trykket letter ser jeg et skilt som tilbyr neseskylling, tarmskylling og annen Hydro-terapi. Her kommer mitt bidrag. Riktignok kun et piss i havet i livets store sirkel, men det gleder meg å tenke på at det vil flaske seg for innholdet i min glassklare stråle. Om få måneder kan det kjøpes til alle døgnets tider helt uten myndighetens restriksjoner sammen med andre overprisede varer i de nye urban-oasene som har dukket opp som brunsnegler etter et regnskyll for å holde liv i det moderne mennesket.

Trillerne – en heuristisk tilnærming

Bergens Tidende 18/8 2007

Når jeg tenker meg om så er Trillerne den første trend som noen gang er startet av gamle, avfeldige og praktiske damer for så å bli adoptert av ungdom i alle aldre.

Per Thorvaldsen
Ingeniør & sønn

Noen snakker sammen. Jeg fører samtaler. Med mor. Ny teknikk gir nye muligheter. Fritt ord og frie gestikulerende hender muliggjort av en sigarett-tenner. Først er det innledende fraser om stillingen i biljard på Eurosport og rapport fra den serielle monotonien i bunnen av Dolvikbakken. Så utveksling av dagens pedometerstand. 9268-6457 til mor. Jukser hun? Riktignok er mor kildekodet ned til noen kilobit per sekund og jeg må holde et halvt øye med den manglende flyten i landets siste demokratiske bevegelse, men det blir nære og gode samtaler tross alt. Takket være Telenor Mobils generøse fylling av eteren med helsebringende elektromagnetisk fludium og tjenester, er køtid og dødtid blitt til kvalitetstid for hele familien.

Mor føler seg gammel. Tatt i betraktning av at hun snart fyller 75 år er vel det en høyst relevant emosjon. Nei, det er ikke alderen som tynger, men det faktum at hun har sett seg nødt til å investere i en trillebag for å lette livets byrder fra Rema 1000 til hjemmets luner. Så flaut. Det er jo bare gamle kjerringer som går med sånne. Det var før det, ikke nå mor. Faktisk er du uten å vite det med i den raskest voksende folkebevegelsen mot anstrengelse noensinne – Trillerne. Bare ta deg en tur ned i sentrum en søndags morgen, og du vil oppleve at artsfrender tyter ut av hvert smitt og smau. Først hører du skramlingen av de små hjulene i hardplast mot brosteinen og så ser du den nye globale eliten i hastig trav mot neste opplevelse. Bergen denne helgen. Beijing neste.

Trillebagen symboliserer alt hva de går for. Et lett og moderne liv hvor et minimum av bagasje både fysisk, kulturelt og åndelig tas med i Brownske bevegelser over en klode som snart ikke orker mer. I det modernes forakt for det praktiske og fornuftige er de store hjulene på din trillebag byttet ut med små og det sender signaler om at her forflytter en seg fra gate til destinasjon kun langs urbane flater. Forrige tirsdag skramlet jeg selv gjennom Gamla Stan i Stockholm iført slips, Harris tweed og trillebag og mottok beundrende blikk fra de gjenglemte og stedbundne. Når jeg tenker meg om så er Trillerne den første trend som noen gang er startet av gamle, avfeldige og praktiske damer for så å bli adoptert av ungdom i alle aldre.

Hvem var det så som foretok den kopernikanske vending med trillebagen og førte den med glidende bevegelser fra subkulturelle utkanter til den gode smaks sentrum? Den første ikke-geriatriske bruker. Meg, selvfølgelig. Husker du mor da jeg som liten ble deportert til landet om sommeren slik at dere kunne få noen ukers etterlengtet fred og ro? Vel, jeg erindrer de endeløse mollstemte ettermiddagene med sovende voksne, øsende regn, veggurets tikking og værmeldinger fra en oransje transistorradio som truet med mer regn og senere regnbyger. Eneste lyspunkt var tantes bestikkelser for å få meg til å gå på butikken. Kompensasjon for pinlige øyeblikk med skotskrutet trillebag. Selv sauene som lå i en haug av egenproduserte perler i betong buss-skuret i Abbedissen uten andre fremtidsutsikter enn fårikål, lo av meg. Med anstrengte forsøk på verdighet gikk jeg i spissrotgang med bagen full av sukker, sirup og frosset kjøpebrød fra bydn som kostet ti øre mer fordi de hadde brukt strøm. Med fremveksten av plastposer og privatbilisme tok heldigvis trillebagens og slitets urfase slutt.

Hvordan kunne så trillebagen, dette tegn på ork og alderdom, komme til heder og verdighet igjen? Også nå stod det kvinner bak. Riktignok med litt hjelp av en yrkesgruppe som ikke levnes mye ære, nemlig stuerne. Kvinner i cardigan-sett som lever i tiden og forlanger effektivitet ønsket ikke å vente i evigheter på grunn av mannlig sommel og vips ble trillebagen som passet som hånd i hanske med flyets bagasjehylle født. Vi høytflyvende av det annet kjønn med stilige pilotkofferter fulle av viktige papirer observerte sjokkert fenomenet, før vi innrømmet at det var flott å se den NYE kvinnen ivrig gestikulerende i mobilen med trillebagen på slep. Selv begynte jeg forsiktig å låne min kones trillebag under påskudd av at jeg jo kun skulle være i hovedstaden en dag og derfor bare trengte et skjorteskift. Skal jeg være ærlig så var det herlig å spankulere opp Karl Johan uten et snev av skam og føle meg helt i takt med tiden.

Og nå er det ingen vei tilbake. Alle, absolutt alle har slengt seg på. Paris Hilton med sin Louis Vuitton variant, ungdommer på vei til skolen er observert trillende, middelaldrende menn med sans for symmetri og varetransport uten avgasser sleper en i hver hånd som mottiltak mot lange armer og statsministeren ruller budsjettet i havn. Ja mor, selv blant gamle fikse, fargerike og smarte damer har trillebagen fått sin renessanse. Nå som ikon for selvstendighet. Endelig en livsledsager som er romslig, nyttig og lett å lede. Til og med bermen har fått sitt. I egalitetens høyborg Rema 1000 har de byttet ut de store og vulgære trillevognene som minnet om uhemmet konsum med små nette triller som på bærekraftig vis behendig kan føres rundt uten slit og fylles med forbruksvarer som er en lett-men-mett nasjon verdig.

Hva så med trillebagens fysikk? Muskelmenn som trekker jumbojeter med lillefingeren har med all ønskelig tydelighet vist bagens komparative fortrinn. Momentsatsen reduserer belastningen på armene men prisen som må betales er rullemotstand. Ved å velge store og passe harde hjul kan effekten av den og andre ytre påvirkninger minimaliseres. Det forskes selvfølgelig mye på feltet og siste skrik nå er å flytte hjulene nærmere tyngdepunktet for å lette børen. Problemet da er bare at en ikke lenger snakker om trillebag men kjerre. Vel, mor nå er jeg kommet i garasjen. Samtalen er over for min del. Middagen venter. Vi snakkes. Om hva? Om alt og ingenting. Køens lengde vil bestemme mengden av verdens frelse.

Jeg skrur av tenningen og setter bilen i første gir klar til nye tischgesellshaft diskurser i morgen tidlig. En bekjent fra Trøndelag med snev av insomnia pleier å ringe meg ved Sementbroen og vi fører noe så utdødd som politiske diskusjoner utenfor sesongen fra rundkjøring til rundkjøring på vei til dagens virke. I det jeg ser ut av garasjen vandrer naboen triumferende hjem med det trillende, om enn noe uregjerlige, tomme boss-spannet. Det minner meg om to ting. Det er mandag og tilværelsens utrolige letthet har resultert i at jeg har glemt mitt eget overfylte spann. Til helgen blir det utøvelse av gamle kunster fra bleieskifttiden. Hopping i bosset med livet som innsats. Det som slår meg der og da er at dersom hjulene på boss-spannet hadde blitt fjernet ville verdens avfallsproblem blitt eliminert som konsekvens av egen tyngde, og enda bedre smertene i armene ville få meg til å huske spannet og påminnes klodens tilstand hver uke.

T9® redder skriftspråket

Bergens Tidene 25/5 2007

Jeg ser på henne med en blanding av fryd og forakt. Linje 60 slynger seg oppover mot Melkeplassen, men hun står bredbent og fjellstøtt i midtgangen.

Per Thorvaldsen, ingeniør og T9-kronikør

KNEPP, KNEPP og dobbeltknepp. Vår lokale skjønnhet sender tekstmeldinger til folket. Tommelen kjærtegner mobilen i et frenetisk tempo. Mitt fordomsfulle jeg tenker at her fødes enda en ny melding med tankeløst innhold skrevet med akronymer i et pseudo norsk-engelsk. Hvor feil kan jeg ta? Det jeg bivåner er faktisk skapelsen av den første mobilnovellen ført i knappene på et plettfritt norsk takket være T9®.

FOR TI ÅR SIDEN erklærte jeg med ungdommelig brask og bram at jeg skulle bli den siste i Norge med mobiltelefon. Nå er jeg det. Her forleden lå den gul og innbydende på kontorpulten. På konvolutten med SIM-kortet hadde en kjær kollega skriblet «At du kunne synke så dypt!». Vel, på den annen side i en alder av 48 er det kanskje på tide å sende av gårde sin første SMS. Så får heller innholdet bli så som så begrenset av ni taster og manglende kunnskaper om finske dialekter. Jeg ser på tastaturet. Hver knapp har tre til fire bokstaver. Og hvor er det blitt av æ,ø og å? I begynnelsen var ordet, men her trengs det mye dobbel og trippelknepping for å gjenskape det. Ikke rart at ungdommen i ren latskap og fortvilelse har utviklet slang og mobildialekt à la C U L8R (ser deg senere – for uinnvidde).

HELDIGVIS GJØR bruksanvisningen meg oppmerksom på at mobilen har ordboken T9® – «Text on 9 keys». Ingen krypto eller smileys, men 42.000 vanlige og velbrukte norske ord. Det trengs bare et trykk på hver tast så vil programvaren i telefonen gjette hvor det bærer hen og hvilket ord jeg tenker på. Fantastisk. Her er et hjelpemiddel som gjør mobiltastaturet egnet for skriving av vettig tekst. Hvorfor har ingen tenkt på det før? Hva syslet hordene av utviklingsingeniører i Nokia egentlig med? Her har et lite amerikansk selskap Tegic Communications, senere oppkjøpt av AOL av helt forståelige grunner, utviklet en liten genistrek som allerede har 90% av mobilmarkedet med mer enn to milliarder kopier, og som vil redde det norske og 27 andre språk fra total forvitring i en tid da mobiler og håndholdte datamaskiner har overtatt blyantens rolle. Og i motsetning til tekstbehandleren fra firmaet med det misvisende navnet Microsoft, trenger ikke T9® gigamega med Rom og Ram for å virke. Det hele er pakket inn i ca. 30 Kbytes og fungerer utmerket i sanntid på mobilen. Før jeg starter skriveprosessen ser jeg at bruksanvisningen også inneholder en advarsel om ikke å følge med på skjermen da «gjetteprosessen» kan virke forvirrende for enkle sjeler.

JEG SER MEG om etter jomfruordet. Rødvin. R finnes på 7-tasten og når jeg trykker dukker S opp. Jeg fortsetter ufortrødent. Ø er vel o og forefinnes på 6-tasten. Ro vises på skjermen samtidig som det kan blas igjennom åtte andre språklige alternativer som So, Sn, Po, Sø, Sm, Rø, Pø og Rn i rekkefølge etter bruksfrekvens. At Rn sannsynligvis er den minst brukte kombinasjon er lett å godta. Har til dags dato ikke sett et ord med en slik begynnelse. Neste ord er d og Rød vises med alternativene Sne, Snd, Roe, Poe, Sme, Sof, Rod, Røf, Rof, Rnd, Sød, Pod og Soe. Er jeg i havn? Jeg trykker 8 dvs. v og Rødt dukker opp. Andre muligheter er Poet, Snev, Roet, Soet, Røft, Soft, Rødv og Smet. Fra et helsemessig synspunkt er det godt å se at bruksfrekvensen for Rødvin er lavere enn Softis. At det i tillegg er en sammenheng mellom poeter og rødvin har vi jo alltid visst. Trykker i og Poeti vises og nå er det kun et alternativ nemlig Rødvi. Siste bokstav finnes på 6-tasten og Rødvin kommer til syne. Ifølge produsenten treffer denne gjetteprosessen i minst 95% prosent av tilfellene.

HVORDAN FUNGERER så denne programvaren? Jeg trykker sekvensen 7-6-3-8-4-6 og for denne sekvensen er rødvin det mest sannsynlige. Mens tastingen foregår slår programmet suksessivt opp i databasen for å finne mulige/lovlige bokstavkombinasjoner basert på de allerede inntastede tall. Etter som ordlengden øker avtar mulighetene og en står til slutt tilbake med det ønskede ord. Også for korte ord som hei, at og treffer programmet godt da gjettingen er basert på relative frekvenser av ord. Hvilke ord som er med i ordboken er basert på deres hyppighet i skrevet dokumentasjon som aviser, magasiner, kokebøker, kart og lignende. Ordlisten inneholder også flere tusen egennavn. Riktignok er ikke etternavnet mitt inkludert, men hva gjør vel det når SMS-profittørene Telenor og Jon Fredrik Baksaas er med.

HVA MED NYNORSK? Eg fer freiste. 3-4-1-3-3-7-1-3-7-3-4-7-8-3. Det går aldeles utmerket. Riktignok er ikke eg førstevalg, men det har jo med hyppighet å gjøre. Riksmål? Sobre uttrykk som nu, efter og Frogner renner ut av mobilen. Flere hundre års norsk språkstrid er endelig bilagt og det med hjelp av det amerikanske selskapet AOL. Ved å basere ordboken T9® på nennsomt utvalgte kilder av det norske språk har AOL klart mesterstykket å forene språkteigen. Selskapet opplyser at de på det nåværende tidspunkt ikke har noen planer om å lage en egen nynorsk ordbok selv om det er uhyre enkelt. De har nemlig ikke fått noen som helst forespørsler i den retning. Hvor er Mållaget? Ved å fôre AOL med Aasen, Garborg, manus fra Det Norske Teater og NRKs teksting av krim kunne jo nynorsk frekvensen økes radikalt.

I ENHVER TEST av programvare utføres en såkalt vilkårlighetstest, og T9® slipper heller ikke unna. Jeg trykker tilfeldig på knappene. Programvaren krasjer ikke, men meningsløse ord som knessbelgtea, uliåadee og wilorltø dukker opp. Her bør Språkrådet komme på banen og hjelpe AOL med å luke ut feil og meningsløse ord samt sørge for en skikkelig norskdatabase som alltid er oppdatert med nye ord og ordenes relative frekvenser. Språkrådet burde selvfølgelig også tilby oss en SMS-tjeneste som vi kunne ringe til for å få de siste ordene eller eventuelt spesialordlister for teknisk, økonomisk, bergensk eller SMS-lingo bruk.

INNFØRING AV NY teknologi medfører alltid noen nye farer. Den språklige kreativiteten som det begrensende tastaturet til mobilen har resultert i, kan selvfølgelig forsvinne med T9®. Heldigvis har ordboken muligheten for å lagre tusenvis av egendefinerte ord og ord mottatt fra venner og kjente. Over tid vil dette sørge for en språklig blomstring og utvikling som savner sidestykke i moderne historie. I en ikke all for fjern fremtid vil kanskje T9®s rolle for utviklingen av skriftspråket vurderes på lik linje Gutenbergs oppfinnelse av boktrykkerkunsten. Har så aol noen nye ess i ermet? Vel, siste versjon av T9® fullfører ord fra brukerdatabasen når de er entydige, og man ser på muligheten for stavekontroll. Vi kunne selvfølgelig tenke oss synonymer, grammatikk, oversetter med mer, men da forsvinner jo litt av smått-er-godt sjarmen ved produktet.

ET SISTE SPØRSMÅL er om T9® kan hjelpe oss med å skrive lange tekster på mobilen mens vi er i farten. Hva er da vel mer nærliggende enn å prøve teksten som her foreligger? I tillegg til å være en tøff test – 7883 tegn og 1322 ord, vil eksperimentet gjøre meg til en hedret forfatter av verdens første SMS-kronikk. Du lurer på hvordan det gikk? Inntastingen tok ca. fem og en halv time, kostet 41 kroner og de aller fleste ordene dukket opp ved første forsøk. Ordboken sviktet kun på en del sammensatte ord som midtgangen, egennavn m.fl. og utdøende yrker som boktrykker.

VISSTNOK SKAL FILOSOFEN Friedrich Nietzsche ha skrevet sine mest dypsindige verker mens han spaserte i Italias vakre landskap. Tenk om han hadde hatt mobil og kunne ha sendt sine tanker direkte til oss med SMS-kringkasting. Vi kunne da fått delta i tragediens fødsel og Guds død når det skjedde. Vel, la oss ikke dvele lengre ved fortiden. La heller telekomselskapene svi av noen nye milliarder og gi oss UMTS og 3G slik at vi kan få sende uendelig lange XXLMS.

Kossingene - en nytelsesklasse

Bergens Tidene 28/4 2007

Du har sikkert sett dem. Hvis ikke: i hvert fall hørt dem.

Per Thorvaldsen - ingeniør og gründer

Du har sikkert sett dem. Hvis ikke - ihvertfall hørt dem. Fra ørene stiger høyfrekvent støy som i deres indre forvandles til de lifligste toner. Riktignok er bunaden deres lite prangende, men ser du nøye etter blir deres forbruk mer iøyenfallende. Hvert øre er dekket av den vakre Koss-logoen som til enhver tilfeldig forbipasserende sender signaler om at her nytes digitale varer av utsøkt kvalitet. Som alltid, er det noen som ikke har skjønt det. I dette tilfellet er det dem med hvite lampettledninger stikkende ut av ørene. Du har kanskje tenkt i ditt stille sinn at disse kossingene kun er tanketomme ignoranter som fyller tomrommet mellom trommehinnene med infernalsk lyd for å dempe horror vaci. Hvor feil kan en ta? Det vi ser her er fremveksten av den nye eliten – nytelsesklassen. Fremtiden tuftes av dem som er istand til individualistisk nytelse overalt hele tiden.

For å forstå fenomenet må vi gå tilbake i tid. Langt tilbake. Nærmere bestemt mai 1975. Foran meg på bordet ligger 600 kroner. På andre siden sitter farmor med skautet sitt. ”Jeg har spinket og spart hele livet. Ta pengene og invester i fremtiden”. Jeg tenker ”Akkurat nok”. Neste dag i Valkendorffsgaten med fem kroner igjen i lommen drar jeg ut øreklaffene og plasserer hodetelefonene der de hører hjemme. Jeg kjærtegner spiralledningen og fører jackpluggen ned i bukselommen. Ur-kossingen er født. #1. Riktignok uten lyd, men med stil. Med en holdning verdig en uvitende grunnlegger av en ny folkebevegelse sprader jeg som førstemann over Torvallmeningen med høretelefoner på. Med en selvfølgelig mine møter jeg gapskrattet fra vitner til den nye tid. Det er alltid noen som ler. De med angst for fremtid og endringer. Vel hjemme lar jeg pluggen penetrere Luxman-forsterkeren. 33 1/3s instant nirvana. Fra rillene løftes Rick Wakemans reise til jordens indre via pick-up og forsterkerens elektronkaskader til Kossens membraner. En åpenbaring. Tidligere uhørte lyder og nyanser bringes frem og endelig kan det spilles så høyt jeg bare vil. Frihet og vital aural eufori.

Selvsagt kom det innvendinger mot denne nye nytelseskulten. Spesielt husker jeg far som av og til kom rasende inn på gutterommet og skrek ”Slå av den jævla musikken”. Hvordan vet jeg hva han sa? Vel, etterhvert ble jeg kanskje god til å lese på lepper. Jeg ble en dedikert kossing og mine hørelurer og jeg hadde et langt og lykkelig forhold. Vakkel førte imidlertid til brudd tidlig på åttitallet og senere glemsel.

Stor var derfor min undring rundt årtusenskiftet da jeg begynte å observere den kjente og kjære logoen klemme rundt almuens ører i det offentlige rom. Med den romlige frihet som fremveksten av Walkman, MP3 og Litium-Ion batterier har gitt, kan nå audiofile nyte hemningsløst hvorsomhelst og nårsomhelst. Riktignok gikk vi før rundt og nynnet på rester av melodier som hadde festet seg til hjernebarken, men nå kan enhver stemning og følelse fremkalles med noen tastetrykk mens vi lar omverden være kulisser til våre livs soundtrack. I begynnelsen var det mest ungdommer – av typen som går med lue inne - som tillot seg denne luksusen å virre rundt med Koss i ørene, men nå finnes det kossinger i alle aldre, hudfarger og sosiale klasser. Nevnte jeg globalisering? Ja, det har blitt en internasjonal bevegelse. Flyplasser verden rundt er fylt med rastløse kossinger på vei til noe og med selvsyn har jeg observert dem på utposter som Syd-Europa, USA og Australia.

Den soniske hedonismen har spredd seg som en farsott i alle samfunnslag. Ifølge Bourdieus Distinksjonen er nok de musikalske preferanser ulike, men med stor harddisk og shuffle-funksjon vil nok alt til slutt smelte sammen i den kulturelle digel og føre til at den nye eliten – Kossingene - vil omforenes og ta makten. I framtiden vil skillet gå mellom dem som har funnet G-nøkkelen og dermed liker musikk og de tonedøve. Som sistemann på linje 60 uten Koss i ørene, ses jeg rart på. De skulle bare visst hvem som startet bevegelsen. Kossingene har ingen talsmann. De representerer den tause – vel, lett knitrende – majoritet. Jeg har prøvd å ta kontakt, men responsen er stort sett hææ og hø. De virker politisk ubevisste. Jeg har enda tilgode å se en kossing i første mai tog eller på et politisk landsmøte. Deres atferd tyder imidlertid på at de er miljøbevisste. De går mye, sykler og tar offentlig transport. Blir de slitne tar de høretelefonen rundt halsen og hviler hodet på de komfortable ørebeskytterne i utsøkt skumgummi. Jeg har til gode å se en kossing som miljøsyndende privatbilist. Men hvordan komme under huden på den nye bevegelsen - Kossismen?

Som lyn fra klar himmel kom ideen i fjor høst. Mens konemor og jeg ser Skavlan intervjue det gamle Establishment ligger barna strødd rundt i stuen med Koss i ørene. Walraffing er det som må til. Jeg må bli som dem. Sporenstreks fyller jeg flashminnet i mobilen med det jeg kaller musikk, røsker til meg et sett med Koss og entrer virkeligheten med akkompagnement. Oi, bass er blitt moderne. Fullstendig uten digitale rettigheter men med et lyst sinn tar musikken meg med i tid og rom. Ute er det blått som f.. og første og beste innskytelse er å entre Løvstakken for full musikk. Endelig slutt på fuglesang og annen naturstøy. Med Wagner i binær form bestiger jeg toppen med Kraft durch Freude. Neste stopp byen og De Musikalske Dverger. Drit i ka eg heter men det blir en fantastisk opplevelse. Neste morgen på vei til dagens dont i det postindustrielle Kokstad sprites soloppgangen opp med ”Working for the Yankee dollar” mens jeg sykler lett forbi den endeløse køen av biler hvor resignerte mennesker har lagt hodet på rattet. På jobben rettes ryggen ved å spasere den regntunge Fabrikkgaten med ”The End” i ørene. Om kvelden er det festaften med Harmonien. Mussorgsky står på programmet. Dirigenten hever taktstokken og jeg trykker på play. Endelig skal musikken nytes uten ubehaget med de skravlende andre. På vei hjem lar jeg himmellegemene styre mens jeg fyller mitt eget univers med falmede stjerner og Mozarts nattmusikk.

Nå fire måneder senere er mine Koss og jeg blitt uadskillige. Jeg forstår kossingene. Jeg vet hva de føler. Nytelse er mantraet for det nye årtusen. Jeg vender tilbake dit hvor det hele startet - Valkendorffsgaten. Denne gangen sammen med Kari Bremnes. Kun i minnet finner hjertet fred. MuzikMagazinet er borte. Som erstatning er det åpnet en bar. Jeg bestiller en dobbel Gammel Reserve og øl. For meg er reisen langs kvintsirkelen slutt, men jeg fryder meg med tanken om at det kanskje akkurat nå et sted der ute er en ny ungdommelig innovatør som fyrer igang neste massebevegelse. Hva det blir? Tiden vil vise, men jeg ville ikke bli forundret om det er noen lokasjonsbaserte tjenester som kommer til å pirre flere sanser. Vi har da tross alt fem. Ja, noen mener sågar vi har seks. Stimuli-industri er fremtiden. Mens akevitten flyter rundt i munnen blandet med øl lar jeg musikken spille opp. Welcome to the pleasuredome.

Sommeren med Simone

Bergens Tidende 27/2 2005

Debatten går nasjonalt om at de litterære klassikerne må ut av skolen - mon det? Selv realister har godt av å lese klassikerne og kjenne gleden ved å lese, mener en begeistret cand.scient. Per Thorvaldsen, ingeniør med raus bokhylle.

Per Thorvaldsen

Noen gleder kommer sent i livet. Blant dem lesing av klassiske tekster. Og gleder skal man jo som kjent dele. Som ektefødt barn av Etterkrigs-Norge, tok utdannelsen meg med på en sosial reise fra håpefull arbeiderklasse til mett middelklasse. Jeg er selvfølgelig evig takknemlig for mulighetene jeg har fått. All honnør til Partiet for innføringen av den intellektuelle allemannsretten. I en skole tuftet på optimisme, likhet og kunnskap var det bare en ting som manglet - klassiske originaltekster. Det var så mye kunnskap som skulle formidles og så liten tid.

Alt var ferdig fortolket, forklart og forstått. Vi som ble busset inn fra sør for borgerligheten, måtte for enhver pris skånes for den belastning det ville være å lese og resonnere selv. Snilt tenkt, men vi mistet på den måten store deler av menneskets kulturarv.

Selv har jeg et smertelig minne fra gymnastiden. Som litterær særoppgave, hadde jeg valgt utopier og dystopier. Jeg hadde blant annet funnet frem til «Det tapte paradis» av John Milton. Tittelen lovet jo bra. Min utmerkede norsklærer så megetsigende på meg sa: «Jeg tror ikke den er noe for deg.» Det jeg hørte var: «Utdannelse har du nok, men dannelse får du aldri.» I ren fortvilelse druknet jeg meg selv i formler og fysikkstudier. Selv der fikk jeg ikke gleden av å lese originaltekster før siste året.

Etter tiår med pendling mellom seng, jobb og kjøpesenter, fant jeg meg selv for noen år siden plutselig stående dorsk og matlei foran en sjokkselger i bokhandelen. Der - mellom krimbøker og fjorårets tendensromaner - lyste tittelen «Det tapte paradis» mot meg. Førtininitti. Jeg grep den begjærlig. O himmel. O fryd. Jeg visste den var en klassiker, men at den i tillegg var en fest å lese kom som et sjokk. På vers ga Milton meg skapelsesberetningen med en ny dimensjon som fikk Bibelens tosiders variant til å blekne - i hvert fall litterært sett. En kunne bli troende av mindre. Det endte faktisk med høytlesning i hjemmet.

Med et hav av tid og så mye å ta igjen, startet skattejakten. Først ble egne bokhyller trålt, så bokhandlernes litterære dynger og til slutt sosialdemokratiets siste arnested - biblioteket. Cicero, Aurelius, Aristoteles, Marx, Roterodamus... Herlig alt sammen. Tusen takk til Thorleif Dahl og hans kulturbibliotek. Riktignok er bøkene fulle av nu og efter, men korrekt riksmål kler jo klassisismen godt og forsterker preget av ekte dannelse.

Midt i min åndelig oppvåkning lanserte så Bokklubben Kulturbiblioteket. Hundre klassiske vitenskapelige tekster. Hvilken «timing». Påfyll sikret i tiår fremover. Hundre professorer har hjulpet meg med å gi lesningen retning og innhold. Først ut var Charles Darwin. Milevidt hinsides den evige striden mellom rettroende biologer og religiøse fanatikere, fører Darwin oss skeptisk-pedagogisk gjennom utviklingslæren. Hvorfor har jeg ikke lest denne juvelen tidligere?

Neste mann ut var Friedrich Nietzsche med «Slik talte Zaratustra». Med tillærte fordommer tenkte jeg hanemarsj, galskap, Strauss og Elvis. Så viste det seg å være grensesprengende, livsjublende tanker servert i en raffinert litterær form. Jeg forsto kanskje ikke alt, men lesestunden var ekstatisk.

Og slik har det fortsatt. Med jevne mellomrom dumper det lesegleder ned i postkassen. Hver bok er forsynt med et innledende essay som jeg i opposisjonell trass leser først når originalteksten er konsumert. Det er riktig fornøyelig på den måten etterpå å finne ut hvordan jeg med min frie lesning har mistolket tekst og innhold. Selvfølgelig har også noen fyrtårn slukket underveis. Når Freud i sin «Drømmetydning» tolker noen mareritt som ikke passer inn i hans forklaringsmodell, som hevn fra sine pasienter slik at hans teorier skal feile, sitter selvfølgelig latteren løst hos meg som leser. Slike mentale kortslutninger fra sinnets mester skjønner jeg jo at en har ønsket å spare meg for. I tillegg var Freuds tekst tilnærmet ugjennomtrengelig. Med linjal som støttespiller kjempet jeg meg heroisk fra side til side og fra analyse til analyse. I tunge stunder ble bokklubben omdøpt til de uleselige bøkers bibliotek.

Noen fordommer har jeg også fått sementert. Feminismens mesterverk, Virginia Woolfs «Et eget rom», viste seg å være en overklassekvinnes fjollete hundresiders sutring over mangelen på eget rom som forklaring på uteblivelsen av «kvinnelig» skapertrang. Ja, ja, tenkte jeg. Heldigvis bare to måneder til neste bok.

Så kom Simone inn i mitt liv. Det vil si det lå bare en slipp i postkassen. Hun måtte hentes på postkontoret. I bilen rev jeg opp innpakning og Simone de Beauvoir smilte mot meg. Syvhundreogfemtifem sider? Det ble en herlig sommer. Simones eksistensfilosofi som hyller trancendensen, mannen og de mannlige verdier traff meg midt i hjertet. Endelig en «kvinnebok» som krevde oppmerksomhet fra leseren og gjorde motstand. Onde tunger, og de er det mange av, hevder at hun kun er Sartre «light», men for all del, det er kanskje nettopp hva vi trenger. Ifølge Toril Mois medfølgende essay, hadde jeg selvfølgelig misforstått teksten. Jeg takker for korrigeringen.

Og det kommer mer. Seksten er lest og det er bare fireogåtti igjen. En hel vegg med dannelse er i ferd med å reises i forstadshjemmet. Skal bare se jeg blir liberalist av å lese Adam Smiths «An inquiry into the causes of the wealth of nations» og deprimert av Arthur Schopenhauers «Verden som vilje og forestilling». Selvfølgelig ser jeg også med skrekkblandet fryd frem til å lese «Åndens fenomenologi» av filosofen Hegel. Det blir mye moro på sofaen i tiden som kommer. Det er bare å bøye seg i støvet og høylytt takke Bokklubbens Kulturbibliotek for det løftet de foretar for å gjøre disse tekstene tilgjengelig for folket.

Og til deg kulturminister Valgerd Svarstad Haugland. Ta en kjapp prat med utdanningsminister Kristin Clemet og slå et slag for allmenndannelsen ved å få inn noen av disse herlige tekstene i skolens pensum!

eNorge 1.0

Bergens Tidende 31/12 2000

Et samfunn i forfall. Det kommer nå alarmerende rapporter fra barnehager og undersøkelser gjort av Folkehelsa. Barn har problemer med motorikken. De sitter for mye passivt foran TV, video, dataspill og internett. De har kanskje epost og mobiltelefon, men hva med omsorg og kjærlighet fra foreldre, frisk luft og fysisk aktivitet? Dessverre er det ikke bedre stilt med de voksne heller. Musesyke og stressede eser de foran sin viktigste arbeidskollega - skjermen. Ifølge humorforskere gjør også den nye teknologien oss asosiale og kyniske med en umenneskelig humor.

Per Thorvaldsen

Hva gjør så myndighetene for å stanse denne utviklingen? De lanserer handlingsplanen eNorge 1.0. Dette manifestet, med trykk på første stavelse, skal spole oss inn i en framtid full av bredbåndstjenester. Og vi har ingen tid å miste ifølge vår eMinister. Hun reiser land og strand rundt og preker om den hellige digitale allemannsretten, B2B og B2C til overdøvende jubel fra lobbyister, næringslivstopper og entreprenører. Vår ære og vår makt har de brede bånd oss brakt. Får vi ikke bredbånd innen 2002, vil Norge bli fullstendig akterutseilt. Hva skjer? At telekommunikasjonsindustrien ønsker å bygge ut mest mulig fortest mulig er forståelig, men at politikere som jo er satt til å styre utviklingen, uhemmet kaster seg på bredbåndshysteriet er skremmende. Hadde dette vært i en ikke all for fjern fortid, ville den offentlige utredningen hatt overskriften "Ei utgreiing om konsekvensane ved innføring av breiband og kommersialiseringa av heimane". Nå minner overskriften om navnet på et Microsoft produkt, og selv ministeren har fått en liten e foran seg for å føre tankene hen til deres nettleser. Det eneste formildene med eNorge 1.0 som er en tankeløs hyllest til teknologien, er at den fremhever at den nye bredbåndsteknikken vil være utmerket for de funksjonshemmede. Det vil jo fort bli mange funksjonelle funksjonshemmede i det nye brede digitale Norge.

Hva så med den offentlige debatt? Like samstemmig som Händels Halleluja kor. Ikke en kritisk røst. Det er naivt å tro at teknisk utvikling ikke har sosiale konsekvenser. Teknologien forandrer våre liv. Går vi tyve, tredve år tilbake var bevisstheten om dette mye større enn i dag. Selvfølgelig kan vi le av diskusjonen om innføring av farge-TV ville forherde folket, men det er tross alt bedre å ha en slik diskusjon enn å bare ta ukritisk imot med åpne armer. De eneste kritiske kommentarer til bredbånd jeg har hørt så langt, har kommet ved kaffebordet i en ingeniørbelastet bedrift hvor jeg tilbringer mye tid. Og da gjerne med kyniske bemerkninger om at vi kan le hele veien til banken.

Trenger vi bredbånd? Internett er fantastisk. Det gir oss mulighet til å kommunisere fritt, dele tanker og innhente informasjon fra hele verden. Internett har blitt en enorm suksess og brøyter nå veien for bredbånd inn i hjemmet. Hvem vil vel ikke ha raskere surfing, bilder og mulighet for å hoppe fra side til side instantant. Alt dette er vel og bra. Så la oss ingeniører brette opp ermene og legge hodene i bløt, slik at vi kan få laget de produktene som kan gi folket bredbånd. Hvilket edelt motiv. Vent litt, hva er det vi er med på? Utbygging av et bredbåndsnett koster enorme summer. Hvem skal betale gildet? Forhåpentligvis noen andre. Hva er folket villig til å betale for? Er en sporadisk, fornuftig bruker som av og til titter på sidene til Statistisk Sentralbyrå og Dead Sociologists Homepage villig til å betale det det koster? Neppe. Det en må huske på er at for enhver tjeneste og vare er det tre brukergrupper: brukere, misbrukere og slaver. Første gruppe brukes som utstillingsvindu og alibi, mens det er de to resterende gruppene som sørger for inntektene. Tanken på å tjene penger på at noen kaster bort livet sitt foran skjermer kan være ubehagelig selv om det skjer med god transmisjonskvalitet og lite bitslip.

Vakre tanker om fjernundervisning og utdanning dukker opp i bredbåndets kjølevann. En skal kunne sitte i ro og mak i hjemmet og utdanne seg til professor kun ved noen tastetrykk. Herlig. Er det noen som husker skolefjernsynet? Det eneste folk er villig til å betale for er underholdning. Jo dårligere, jo bedre. Innholdsleverandørene må finne noe som appellerer til de laveste instinkter. Fremtiden vil bli fylt av ”porno” i alle former og avskygninger. Se og Hør virkelighet parret med Ricky Lake show. I tillegg til å bli passive, tunge og dorske vil vi fylles av en skitten følelse av å ha sett noe som egentlig er under vår verdighet.

En ting er at programmene vil bli dårligere, men også den tekniske kvaliteten vil forringes. Riktignok heter det bredbånd, men levende bilder trenger mye båndbredde og må komprimeres vesentlig før de kan sendes ut. For noen er ordet digitalt synonymt med kvalitet, men det som ofte skjer ved digital overføring, er at kvalitet ofres på kvantitetens alter. Tenk å kunne sitte oppe klokken halv fire og se Hotell Cæsar i dårlig oppløsning på Web-TV og dermed være vitne til den historiske milepæl at teknologien er blitt like dårlig som innholdet. I det forjettede land eksperimenterer de allerede nå med å animere TV-kjendisene for å kutte lønnskostnader og krav til båndbredde. Hva med en Dagsrevy hvor Donald leser nyheter, Onkel Skrue har børskommentarer og Dolly er værdame, og hvor nyhetene er like virtuelle som aktørene?

Hva er et hjem? Hvilken funksjon har hjemmet? Et sted for hvile, fritid, idyll, familiesamvær og kos. Hva kan skje når heimen fylles med bredbånd? Bredbånd vil selvfølgelig bli en tidstyv som vil forsterke den trenden vi allerede ser med at hvert familiemedlem har sitt eget TV eller underholdningsmaskin. Alle kan og vil skape seg sin egen virkelighet hele tiden. ”Always on” er slagordet som betyr aldri fred å få, og at strømforbruket i Norge vil øke med ca. syv Altakraftverk. Hvor er lenkegjengen blitt av? Kjøpepresset vil flyttes fra kjøpesenteret til godstolen. Ingen vits lenger å gå ut, alt bringes på døren. Med interaktiv TV kan produkter det reklameres for kjøpes med et tastetrykk – også av barna, våre små konsumenter.

Hvor mange megabit per sekund trenger vi? Noen sier to og andre sier ti. Hvordan skal mennesker som knapt før har åpnet en bok forholde seg til denne informasjonsstrømmen? De må få hjelp! Av maskiner i heimen. Ved å legge alle maskinene på nettet, kan kapasiteten brukes til å overvåke og styre den hjemlige arena. Den eneste som kunne tenkes å ha innsigelser mot dette er vel Georg Apenes. Tenk deg at du tar kaffeposen og fører strekkoden over skjermen integrert i kjøleskapet. Herman Friele dukker opp med tips om hvordan du skal tilberede kaffen, og siden det er søndagsmorgen, foreslår han at du serverer en Café au Lait til konemor. Så følger et vell av produktinfo og du får se en syv minutters lang video om Friele-familien fra den første bønne til dagens imperium. Selvfølgelig vil det være noen som råker bort i Tron Øgrims hjemmeside, men det altoverskyggende budskapet vil komme fra kapitalen og produsentene.

Jeg tar meg stadig oftere i å stå handlingslammet foran den enorme platesamlingen. Hva skal jeg spille? Det ender ofte med at jeg heller setter på radioen og lar noen andre velge for meg. At dette er et universelt problem har jeg forstått etter å ha sett min kone stå foran klesskapet. Noe av grunntanken med bredbånd er å gi folk uante valgmuligheter, men man har glemt at folk ikke ønsker å velge. Hva skal en med interaktivitet når en sitter sløv i sofaen med et par i promille og synes intrigen i Derrick blir for komplisert?

Jeg fører ikke lenger dagbok, jeg leser kontoutskrifter. Måneden som har gått kan rekapituleres ved hjelp av mine transaksjoner. En tur på Vinmonopolet, bensinstasjonen, Rimi, Libris og Hysj. Hvilket liv! Overalt etterlater jeg meg digitale signaturer. Før var jeg redd for Store bror, men nå har jeg lært å elske ham. Kanskje jeg burde få bredbånd slik at jeg kunne få utskrifter av alle mine aktiviteter: når og hva jeg ser på TV og internett, hvem jeg snakker med og hva jeg tenker.