Postapokalyptisk stress

Studvest 16/1 2013

13.0.0.0.1. Mayakalenderen, bygget på astronomiske observasjoner, har gått inn i baktun 14. Til alles store overraskelse har undergangen uteblitt

 

Per Thorvaldsen

 

Vi, min kone og jeg, de overlevende overlevningene, sitter i Syden og ser solen gå i havet. Selv filosofen Hume, som mente at årsak og virkning var tilsynelatende, måtte medgi at himmellegemenes regelmessighet innimellom hadde vekket troen på determinisme i ham. I det solen treffer havflaten viser uret 17:57 og jeg vet at tre minutter senere er solnedgangen et faktum. I det himmelen males rød snur vi oss for å beundre Jupiter som på sin vandring over himmelen har tatt turen til Tyren. Hadde vi hatt kikkert slik som Galilei, kunne vi sett Jupiters måner danse rundt planeten.

Solsystemet beveger seg altså med en regelmessighet som gjør det mulig å lage nøyaktige kalendere, men vil det for alltid forbli stabilt? Kan det tenkes at solsystemet som går som et urverk, har en innebygget ustabilitet som vil vise seg på et senere tidspunkt? En såkalt sommerfugleffekt som vil ende i kaos og kollaps. Planetenes bevegelser følger Newtons gravitasjonslov som sier at tiltrekningen mellom to himmellegemer er proporsjonal med massene og omvendt proporsjonal med kvadratet av avstanden. Selv om loven er enkel, er det vanskelig å regne på hele solsystemet da det er så mange planeter involvert.

Det begynner å bli kjølig på benken selv om vi holder rundt hverandre. Jeg tar opp boksen med King Oscar sardiner. Den hadde vi tenkt å dele til ære for Kong Oscar II etter at katastrofen var et faktum, men nå vil vi på restaurant istedenfor. I 1885 utlovde Kong Oscar II en pris på 2500 kr til den som kunne bevise matematisk at solsystemet som består av mange legemer var stabilt. Oscar II var opptatt av vitenskap, og da matematikeren Gösta Mittag-Leffler foreslo en slik konkurranse for å få blest om tidsskriftet Acta Mathematica stilte kongen velvillig midler til rådighet.

Det var fem som leverte inn forsøk på løsninger av det såkalte n-legeme problemet. Vinneren ble den franske matematikeren Henri Poincaré. Riktignok hadde han ikke funnet noen eksakt løsning, men han hadde det beste bidraget. Han startet med å se på et system med bare to legemer. For et slikt system finnes det en eksakt løsning nemlig at de to legemene går i ellipsebaner rundt hverandre. Så la han til ekstra legemer og løste problemet ved å gjøre forenklinger. Han viste så at små endringer i startvilkårene bare ga små variasjoner på et senere tidspunkt. Solsystemet var altså stabilt og verden var reddet!

Mens Poincarés artikkel var til trykking, ble han bombardert med kritiske spørsmål fra Edvard Pragmén angående den påståtte stabiliteten. Poincaré prøvde å forsvare seg så godt han kunne, men innså etterhvert at han hadde regnet feil. Små endringer i startbetingelser kunne få store utslag på et senere tidspunkt. Istedenfor å bekymre seg for at han hadde bevist at solsystemet kunne være ustabilt, var han mer opptatt av den tapte ære ved at hans artikkel var gått i trykken. Hele opplaget ble kalt tilbake og destruert og Poincaré måtte betale omkostningene som beløp seg til 3585 kroner.

Som så ofte i matematikk og i livet ellers, er det feilene som fører til framgang, og med sin korrigerte artikkel la Poincaré grunnlaget for det som i dag går under betegnelsen kaosteori. Visse ikke-lineære dynamiske systemer som atmosfære, elektronikk, økonomi og folkevekst har denne kimen til kaos i seg. Selv om en kjenner ligningene som styrer systemene, kan små endringer i startbetingelsene få uante konsekvenser. Derfor er det så vanskelig å forutsi alt fra været til økonomiske trender.

Hva så med solsystemets tilsynelatende jevne gange? Når vil det kollapse? I morgen? I den senere tid har forskere regnet på sannsynligheten for at solsystemet skal desintegrere innen 5 milliarder år. Den er én prosent, og dermed kan vi slappe av i trygg forvissning om at dommedag i hvert fall ikke er nært forestående.

Dagen etterpå er vi på vei hjem i stålfuglen. Plutselig blir vi oppskaket av en voldsom turbulens. Er dette slutten? Turbulens er jo et kaotisk fenomen som ingen kan forutsi hvordan kan ende. Ti minutter senere senker roen seg. Jeg får tid til å tenke på alt jeg har utsatt til etter dommedag i et håp om at oppgavene skulle forsvinne av seg selv. To hundre tykke eksamensbesvarelser fra elektrostudenter samt en rekke andre oppgaver jeg hadde arkivert for godt i katalogen 20121221.

 

Kilder: The Solution of the n-body Problem, Florin Diacu

Ingeniørslipset

Bergens Tidende 11/11 2012

Du har sikkert sett han. Han som kjem halsande inn på bussen, etter ein strevsam arbeidsdag, med id-kortet flagrande om halsen. Sjølv etter at arbeidsdagen er slutt, ber han id-kortet som eit iaugefallande adelsmerke.

Per Thorvaldsen - Senilingeniør som likar å knyte sitt eige slips

Innleminga
To småjenter stod og kniste av passbileta mine då eg kom ut av fotoboksen på Jernbanen. Haka var kutta av og håret ein katastrofe, men eg hadde ikkje pengar til ein ny runde. Fjorten dagar seinare bøygde eg meg på leilendingsvis medan personalsjefen (HR-direktør o.a.) la slavekontrakten rundt halsen min.

Signetringen hans frå Sjøkrigsskulen stråla om kapp med Teknisk Direktør sin vesle globusring som med all klarleik viste at han var utdanna ved Verdens Tekniske Høgskule i Trondheim og at universet låg for føtene hans. Visst mangla id-kortet mitt den vesle raude prikken som gav meg elitestatus og tilgjenge til det aller heilagaste – militærproduksjonen, men eg hadde fått teiknet på at eg no var ein del av arbeidslivet sin fyrste klasse.

Dei pinlege åra
Som fersk i arbeidslivet, forsto eg ikkje kvifor eg hadde fått dette id-kortet. Alle kjende jo kvarandre. Dei einaste eg tidlegare hadde sett med slike kort var ingeniørane i kontrollrommet i Houston og politifolk som åt «junk food» og sølte kaffi i skrevet medan dei sat i bilen og venta på at noko skulle skje i amerikanske B-filmar.

No, tretti år etter tripper damer rundt i bykjerna med id-kort og kaffikrus som leiestjerner mot ein ny og hektisk arbeidsdag. Det første vi gjorde den gong var å gøyma id-kortet godt i yttertøyet når vi forlet jobben og slaveriet. No til dags ber ein det derimot som eit heidersteikn kvar som helst og kor tid som helst.

Stempla som id-iot
Ny teknologi gav nye høve og id-korta blei snart også brukte som stemplingskort. Total fornedring var eit faktum. Ifølgje Marx «hadde vi berre lekkjene våre å miste», men no hang slavekontrakten som ei snor rundt halsen. Så skjedde det noko. Eg kan ikkje eksakt melde posisjon i tid og rom, men eg trur det var på Torgallmenningen på slutten av nittitalet.

Ein ung og framoverstormande, pen i tyet, strente over plassen med id-kortet prangande på brystet. Forvirringa mi var total. Og plutseleg var han ikkje den einaste. Som brunsnigel etter eit regnskyll har det å bere id-kort heile døgnet spreidd seg som ein farsott i urbane miljø.

Id-ealister
Å bere id-kortet på iaugefallande vis er ein manifestasjon av transformasjonen i arbeidslivet og det norske samfunn. Inngangskortet blir brukt som smykke og symbol av dei vellukka i ingeniørbedrifter, olje og finans. Her er det snakk om iaugefallande slaveri i motsetnad til iaugefallande fritid som tidlegare var heidersteiknet til overklassa. Dei har ikkje kva som helst jobbar. Å vere slave for og høyre til den rette organisasjonen gjev heider og ære. Dei er gammaer i den vedunderlege nye verda.

Nokre, særleg menn som liker å skyte frå hofta, festar id-kortet i beltet med ei anordning som gjer det lett å bruke det til å kome seg gjennom sluser, inn i dei indre gemakk for dei få utvalde og stemple inn. Problemet er berre at det ikkje blir synleg nok til å få andre si beundring.

Kan få gjestekort
Då er det betre med det som heng rundt halsen. Det bør ha ei brei reim berekna for ei tung bør. Snora blir brukt til å fortelje med all mogeleg klarleik frå kva flott organisasjon vedkomande kjem og har gjerne ei ekstra påskrift om funksjon. Det siste gjeld spesielt dei lågaste i hierarkiet som får passet påskrive som konsulent, trainee eller noko anna som er lågkaste.

I hovudstaden finst dei menneska som har ei raud snor med gull-løve på for å signalisere at dei høyrer til makta med stor M. Vi andre kan få del i gildet for ei stakka stund med eit gjestekort, men elles må vi menge oss med dei andre i det offentlege rommet som er stigmatiserte av mangelen på slavekontrakt rundt halsen. Anten utfører vi uviktige jobbar som ikkje fordrar inngangskontroll, eller endå verre, vi er arbeidslause.

Eg er, derfor er eg
For oss som ber identiteten på utsida vil ei identitetskrise vere lett å takle. Det er berre å snu kortet og lese av. Tryggleik ved å høyre til noko som er mykje større enn seg sjølv er lindrande.

Stikk problemet djupare kan korthaldaren skuvast til side for å eksponere den mest sårbare side vår – magnetstripa. Arbeider du i ei moderne bedrift har du innebygd brikke med heile livshistoria.

Kontakten med arbeidsgivar er det kortsprekken som tek seg av. Vi er blitt nøkkelbarn frå vogge til grav: babycall->nøkkelbarn->id-kort->tryggleiksalarm. Rause arbeidsgivarar gir plass til mange kort i korthaldaren. I den kan nøkkelen til hotellromma, busskortet og bankkortet oppbevarast, men arbeidsgivar skal liggje øvst i stokken. Nokon har allereie id-kortet på under hotellfrukosten. Kanskje har dei sove med det på? Dersom ein ønskjer seg eit identitetsskifte, er det berre å skaffe seg fleire arbeidsgivarar eller skifte jobb.

Den nye tids id-eologi
For arbeidsgivar er id- og inngangskort ei genial oppfinning. Som eit nummer i rekkja med livet sin PIN-kode utdelt, kan dei tilsette sine liv kontrollerast. Kvar du er, kva du gjer og korleis ein kan avslutta arbeidsforholdet er berre eit tastetrykk unna. Sjølv i feriar får vi id-kort på «all-inclusive» for å minne oss om at livet som arbeidsmaur og pliktande ventar etter enda ferie.

Visst er verdien av det å ha eit id-kort på veg ned. Sjølv studentar får no inngangskort ved studiestart. Då manglande id-kort er sosialt stigmatiserande og personar utan eit slikt kort, eller eit falskt eitt, er ein potensiell fare, vil nok den sitjande regjering i eit anfall av sosial utjamningspolitikk tilby kort til alle. Dermed er den totale omsorga og ivaretakinga eit faktum. Når så hæren av NAVARAR med id-kort, tilgjenge i det offentlege rommet og nyvunne iaugefallande fritid på livet sin «backstage» fløymer ut i gater og streder, vil nok jakta på eit nytt statussymbol starte.

Fakta

ID-kort

Identifikasjonskort, kort brukt til å identifisere kven man er (legitimere seg).

Ofte med persondata, adgangskoder, autorisasjon m.m. lagra på ein magnetstripe e.l. på kortet.

Stadig fleire bedrifter tek i bruk eigne id-kort som inngangskort til arbeidsplassen. Dei tilsette må òg slå inn ein firesifra kode når dei dreg kortet.

Slike kort blir òg brukt i kantinar og for tilgang til kopimaskinar.

Professorer skal ikke dosere, men besvare spørsmål

StudVest 31/10 2012

Kjære Ludvig Holberg

Takk for ditt brev. Du får ha meg unnskyldt at jeg ikke svarer på dansk, men på et kaudervelsk kalt norsk bokmål. Jeg håper du allikevel forstår. Det er hyggelig du synes det er stas at vi har fått ett, og snart to, universiteter i din fødeby. Du ønsker i den forbindelse å dele dine tanker rundt undervisningsformer. Det passer meget bra, for nå har vi en debatt gående om forelesningenes form og innhold. Jeg sendte dine meget friske og radikale tanker til studentene, men de forsto ikke fullt ut ditt språk. De syntes det var gammelmodig og utilgjengelig. Jeg har derfor ”oversatt” dine synspunkter til et litt mer moderne språk. I tillegg har jeg tillatt meg å kommentere dine forslag sett fra nåtidens ståsted:

«Jeg har utenom denne erindring angående ungdommens informasjon gjort adskillige andre som jeg ikke vil gjenta. Jeg vil kun få frembringe et nytt prosjekt som jeg har tenkt på og som jeg underkaster andres korreksjoner. ... Jeg føler meg like kompetent som utallige andre prosjektmakere som verken har alder eller erfaring.»

Flott Ludvig. Etter reform 94, Kunnskapsløftet og diverse andre velmente tiltak, trenger vi absolutt en «second opinion». Fyr løs!

«Dette er mitt forslag: Jeg har merket at de daglige forelesningene er til liten eller ingen nytte. De benyttes kun av noen få personer, enten av ren nysgjerrighet eller for å gjøre seg kjent med lærerne heller enn for å få undervisning. De får heller ikke på disse forelesningene høre det de forlanger å få vite, men hva det behager foreleser å snakke om. For ikke å snakke om at i disse dager er det skrevet bøker om alle emner. Ungdommen kan med større nytte lese slike bøker som er utarbeidet med flid enn hva som i all hast er sammenrasket og blir forelest.»

Ja, jeg kan være enig i at forelesningene kan være dårlig besøkt, og at jeg ofte snakker om det som behager meg. Det finnes selvfølgelig et vell av gode bøker og i dag har vi også noe som heter internett som er en bok som inneholder alle bøker samt personer som kan forelese hvorsomhelst nårsomhelst. Kanskje vi burde slutte å forelese?

«Jeg mener det kunne være mer nyttig dersom foreleserne ble forvandlet til spørsmålsvarere. Således at de på visse tider og steder lot seg innfinne for å svare på de spørsmål som den studerende ungdom stilte. Foreleserne kunne fortelle dem hva de forlangte å vite og forklare dem det de ikke forsto ut av bøker og skrifter som var blitt anbefalt.»

En fantastisk idé, Ludvig, men det fordrer at både foreleser og studenter er godt forberedte og har gjort sin hjemmelekse grundig.

«Av det ville en ha dobbelt nytte. For det første ville ingen driste seg til å ta en lærergjerning med mindre han var moden og oppgaven voksen. For når embetet krever dette, kan ingen skjule sin uvitenhet, men vil blotte den straks. Derimot kan enhver være lærer når han får si hva han vil og ikke underkastes spørsmål. Dette ville drive lærerne til ivrig lesning og øke deres kunnskaper slik at de aldri skulle bli ubevæpnet. For å si det med ett ord, gjort på denne måte, kunne ingen lærer være eller forbli ulærd. Når det gjelder studentene blir nytten den at de blir undervist i ting de selv forlanger å få vite og kan få løsnet de knuter som de selv ikke klarer å løsne.»

Ludvig, dette ville nok drive en god del lærere ut i andre godt betalte yrker hvor en kan få dyrke sin uvitenhet i fred. De som blir igjen, vil utvilsomt lære mye. Det er som kjent den som lærer bort som lærer mest. For ivrige studenter hadde nok dette som jeg nå må få kalle Holbergs metode vært en flott nyvinning.

«Mot dette kan det innvendes at lærerembetet ville bli vanskelig. Man sier jo at 1 kan spørre mere enn 10 kan svare. Jeg tilstår gjerne at lærerembetet vil bli vanskelig. Men det er akkurat det som er så nyttig. Det er ikke umulig, fordi denne måten å informere på ble brukt i gamle dager. En ser at de som underviste i jus ble kalt svarere, og at respondere in Jure var det samme som å lære.»

Ja, Ludvig, jeg tror nok at dette hadde blitt vanskelig i vår moderne tid. I dag kan våre studenter få svar på alle enkle spørsmål i boken som inneholder alle bøker (internett). Da blir det jo kun intrikate spørsmål igjen til oss lærere.

«At en ikke straks kan svare på alle spørsmål, bør ikke legges til last, da det er mer enn en kan forlange av noen. Hva man ikke kan svare på i dag, kan man besvare i morgen eller ved neste samling. Da profiterer både lærer og student av det gitte spørsmål. Det er det man kaller å lære ved å undervise. Således kunne en ved et enkelt opplegg tilfredsstille både lærerens og studentenes interesser. Slå to fluer i et smekk som man sier. Lærerne ville alle være og studentene ville alle bli lærde. Og når man i tillegg til dette opplegget føyde til hovedoppgaver som ungdommen måtte utarbeide til visse tider, og utdelte belønninger til de beste, ville en nyttig studiekappelyst oppmuntres, og intet annet enn mesterstykker ville komme ut i lyset.»

Dessverre er det blitt slik at vitenskap i dag måles i antall oppgaver og ikke deres innhold. Alt kommer ut i lyset i boken som inneholder alle bøker (internettet). Trøsten får være at også dine flotte Moralske Tanker fra 1744 ligger der, men de må nok oversettes til det du anser som kaudervelsk for å bli forstått.

Hilsen Per

Ingeniørslipset - Den frivillige trelldoms symbol

Tvistdotten 17 mai 2012

Du har sikkert sett ham. Han som kommer halsende inn på bussen etter en slitsom arbeidsdag med id-kortet flagrende rundt halsen. Ingeniørslipset i fri dressur er et like sikkert vårtegn som atonale buekorps og synlige undikker. Selv etter jobb bæres id-kortet som et iøyenfallende adelsmerke. Et symbol på verdighet og tilhørighet i arbeidslivets æreslosje.

Per Thorvaldsen - Senilingeniør som liker å knyte sitt eget slips

Innlemmelsen
To småjenter sto og kniste av passbildene mine da jeg kom ut av fotoboksen på Jernbanen. Haken var avkuttet og håret en katastrofe, men jeg hadde ikke penger til en ny runde. Fjorten dager senere bøyde jeg meg på leilendingsvis mens personalsjefen (HR-direktør o.a.) la slavekontrakten rundt min hals. Hans signetring fra Sjøkrigsskolen strålte omkapp med Teknisk Direktørs lille globusring som med all tydelighet viste at han var utdannet ved Verdens Tekniske Høyskole i Trondheim og at universet lå for hans føtter. Riktignok manglet mitt id-kort den lille røde prikken som ga meg elitestatus og adgang til det aller helligste – militærproduksjonen, men jeg hadde fått tegnet på at jeg nå var en del av arbeidslivets første klasse.

De pinlige årene
Som fersk i arbeidslivet, skjønte jeg ikke hvorfor jeg hadde blitt tildelt dette id-kortet. Alle kjente jo hverandre. De eneste jeg tidligere hadde sett med slike kort var jo ingeniørene i kontrollrommet i Houston og politifolk som spiste junkfood og sølte kaffe i skrevet mens de satt i bilen og ventet på at noe skulle skje i amerikanske B-filmer. Nå tredve år etter tripper damer rundt i bykjernen med id-kort og kaffekrus som ledestjerner mot en ny og hektisk arbeidsdag. Det første vi gjorde dengang var å gjemme id-kortet godt i yttertøyet når vi forlot jobben og slaveriet. I disse dager bæres det derimot som et hederstegn hvorsomhelst og nårsomhelst.

Stemplet som id-iot
Ny teknologi ga nye muligheter og id-kortet ble snart også brukt som stemplingskort. Den totale fornedrelse var et faktum. I følge Marx ”hadde vi kun våre lenker å miste”, men nå hang slavekontrakten som en snor rundt halsen. Så skjedde det noe. Jeg kan ikke eksakt angi posisjon i tid og rom, men jeg tror det var på Torgallmeningen på slutten av nittitallet. En ung og fremadstormende, pen i tøyet, strente over plassen med id-kortet prangende på brystet. Min forvirring var total. Og plutselig var han ikke den eneste. Som brunsnegl etter et regnskyll har hele døgnet bæring av id-kort spredd seg som en farsott i urbane miljøer.

Rød prikk på Id-kortet gjør en forskjell

Foto: Inge Døskeland

Id-ealister
Iøyenfallende bæring av id-kort er en manifestasjon av transformasjonen i arbeidslivet og det norske samfunn. Adgangskortet brukes som smykke og symbol av de vellykkede i ingeniørbedrifter, olje og finans. Her er det snakk om iøyenfallende slaveri i motsetning til iøyenfallende fritid som tidligere var overklassens hederstegn. Det er ikke hvilke som helst jobber. Å være slave for og tilhøre den rette organisasjon gir heder og ære. De er gammaer i den vidunderlige nye verden. Noen, særlig menn som liker å skyte fra hoften, fester id-kortet i beltet med en anordning som gjør det lett å bruke det til å komme seg gjennom sluser, inn i de indre gemakker for de få utvalgte og stemple inn. Problemet er bare at det ikke blir synlig nok for andres beundring. Da er det bedre med det som henger rundt halsen. Det bør ha en bred rem for en tung bør. Snoren brukes til å fortelle med all mulig tydelighet fra hvilken flott organisasjon vedkommende kommer og har gjerne en ekstra påskrift om funksjon. Det siste gjelder spesielt de laveste i hierarkiet som får passet påskrevet som konsulent, trainee eller noe annet lavkaste. I landets hovedstad finnes det mennesker som har en rød snor med gull-løve på for å signalisere at de tilhører makten med stor M. Vi andre kan få del i gildet for en stakket stund med et gjestekort, men ellers må vi menge oss med de andre i det offentlige rom stigmatisert av mangelen på slavekontrakt rundt halsen. Enten utfører vi ubetydelige jobber som ikke fordrer adgangskontroll eller enda verre vi er arbeidsløse.

Jeg er derfor er jeg
For oss som bærer identiteten utenpå vil en identitetskrise være lett å takle. Det er bare å snu kortet og lese av. Trygghet ved tilhørighet til noe som er mye større enn seg selv er lindrende. Stikker problemet dypere kan kortholderen skyves til side for å eksponere vår mest sårbare side - magnetstripen. Arbeider du i en moderne bedrift har du innebygd brikke med hele livshistorien. Kontakten med arbeidsgiver er det kortsprekken som tar seg av. Vi er blitt nøkkelbarn fra vugge til grav: babycall->nøkkelbarn-> id-kort->trygghetsalarm. Rause arbeidsgivere gir plass til mange kort i kortholderen. Her kan nøkkelen til hotellrommet, busskortet og bankkortet oppbevares, men arbeidsgiver skal ligge øverst i stokken. Noen har allerede id-kortet på under hotellfrokosten. Kanskje har de sovet med det på? Dersom en ønsker seg et identitetsskift, er det bare å skaffe seg flere arbeidsgivere eller skifte jobb.

Den nye tids id-eologi
For arbeidsgiver er id- og adgangskort en genial oppfinnelse. Som et nummer i rekken med livets PIN-kode utdelt, kan de ansattes gjøren og laden kontrolleres. Hvor du er, hva du gjør og hvordan forholdet kan termineres er kun tastetrykk unna. Selv i ferier får vi id-kort på ”all-inclusiven” for å påminne oss om livet som arbeidsmaur og pliktende som venter etter endt ferie. Riktignok er verdien av det å ha et id-kort på vei ned. Selv studenter får nå adgangskort ved studiestart. Da manglende idkort er sosialt stigmatiserende og personer uten et slikt kort, eller et falskt ett, er en potensiell fare, vil nok den sittende regjering i et anfall av sosial utjamningspolitikk tilby kort til alle. Dermed er den totale omsorg og ivaretakelse et faktum. Når så hæren av NAVere med id-kort, adgangsrett i det offentlige rom og nyvunnen iøyenfallende fritid på livets backstage flommer ut i gater og streder, vil nok jakten på et nytt statussymbol starte.

Som far så sønn

StudVest 1/2 2012

«Har dere lest Jules Verne?» Jeg holder boken høyt over hodet foran de håpefulle på en videregående skole i industribeltet sør for Bergen. Svaret er et rungende «Nei!».

Per Thorvaldsen

Noe senere sitter jeg med ryggen mot veggen på min sønns soverom. «Hva er det som har gått galt?» Min PR-turne svarte ikke til forventningene. For å avhjelpe den skrikende mangel på ingeniører har jeg vært på fisketur etter kloke hoder i den norske skole. Lokkemidler som selvrealisering, spennende jobber og god avlønning så ikke ut til å ha den forventede virkning. Mottakelsen hos de videregående skolene jeg besøkte var lunken. Fra skolen i drabantbyen hvor jeg bor fikk jeg beskjed om at besøk var fullstendig bortkastet da de ikke satset på naturfag og kun en håndfull elever hadde den nødvendige fordypning i matematikk. All verdens Vil Vite-sentre til tross, det ser ut som om ungdommen velger andre og for dem mer renomméfylte yrker enn den ingeniørutdanningen kan gi. Hvor er ingeniørforeldrene? Hvorfor leses ikke Jules Verne lenger?

Jeg ser meg rundt. Veggene i min sønns rom er dekket med bilder av ingeniørkunst – katamaraner, romferger og radiolinjetårn. Joda, det var jeg som hadde pyntet og planen var enkel. Han skulle gå i sin fars fotspor. Selv hadde han hengt opp noen postkort med fisker fra Akvariet. Jeg ser bort på sengen hans. Den er tom. Han har forlatt redet. Jeg lukker øynene. Vi elsket lesestundene vi hadde sammen om kveldene. Først Ludde, så Albert Åberg, men fra tiårsalderen startet ingeniøren i meg påvirkningen under et tynt dekke av spenning godt hjulpet av forfatteren Jules Verne. Vernes hyllest av vitenskap og teknologi gledet oss begge. Alle utfordringer kunne løses dersom en hadde kunnskap, ferdigheter, pågangsmot, fantasi og ikke minst den nødvendige tekniske innsikt. Først ut var Jorden rundt på åtti dager, så Reisen til Jordens indre og etter det En verdensomseiling under havet. Rekkefølgen var nøye planlagt og lesefesten ble toppet med Den hemmelighetsfulle øya.

Jeg åpner eksemplaret jeg har lånt på biblioteket og begynner å lese. Det er vesentlig tykkere enn boken i serien Berømte bøker som min sønn og jeg leste. I sistnevnte har en filolog skånsomt fjernet fakta og tidskoloritt som kan forurolige barnesinn i alle aldre i det 21 århundre. I romanen strander fem menn på en øy i Stillehavet etter å ha rømt i en ballong fra en beleiret by under den amerikanske borgerkrigen. Da ingeniøren og helten Cyrus Smith forsvinner i styrten, synes alt håp ute. Det er jo begrenset hva en journalist, en sjømann, en tidligere slave og ungdommen Harbert med interesse for flora og fauna kan utrette på egenhånd. Til alt hell har ingeniøren ved et under overlevd. Hans første ord i det han kommer til bevissthet er «Øy eller fastland?». Etter å ha fått summet seg litt stiller hans seg tvilende til sitt eget overlevelsesmirakel, han er tross et rasjonelt menneske. Her foregår det noe muffens.

Cyrus Smith er ingeniør av yrke og en vitenskapsmann av rang. Arbeid med hammer og hakke har gjort at hans praktiske dyktighet ikke står tilbake for hans intellektuelle evner. I påvente av oppklaring av det uforklarlige, setter ingeniøren systematisk i gang oppbygging av sivilisasjon etter først å ha avklart at de er kommet til en øde øy ved å bestige øyens høyeste fjell på over 1000 meter. I løpet av kort tid har han fremskaffet ild ved hjelp av brennglass, funnet øyens posisjon sør for ekvator ved å bruke solen og en klokke som overlevde styrten, laget kraftverk, utvunnet metaller, sprengt ut bolig av en tidligere vanngrotte med selvlaget nitroglyserin og ut av et korn i et frakkefor startet et landbrukseventyr. Med ukuelig optimisme gyver nybyggerne løs på stadig nye oppgaver under ingeniørens faste ledelse. Villdyr blir gjort til husdyr, det bygges heis, båt blir laget for å utforske havet rundt øyen og for å lette den interne kommunikasjon bygger ingeniøren en åtte kilometer lang telegraf forsynt med selvlagde batterier, isolatorer og ledninger. Kveldene i den snart fullinnredede grotten går med til gourmetmåltider og vitenskapelige diskusjoner i skjæret av selvlaget lys. Her er det ingen som lider av brakkesyke og heller ikke fravær av det annet kjønn synes å plage våre venner nevneverdig.

I tillegg til beskrivelsen av alle de herlige teknologiske fremskritt øyboerne gjør, krydres romanen med farefulle sjøferder, utforsking av naboøyen hvor de finner en forlatt villmann, sjørøverangrep, naturkatastrofer og uforklarlige flakspregede hendelser som ingeniøren finner mer og mer mistenkelig. Det hele topper seg når telegrafen mottar en melding fra en ukjent avsender. Ved å følge en for dem ny telegrafledning ender de opp i en undervannshule opplyst elektrisk av en ubåt. Det er Nautilus, kaptein Nemos berømte farkost som har seilt på alle de syv hav og under polene. I dens indre finner de en døende kaptein Nemo i sitt bibliotek omgitt av vitenskapelige bøker, klassisk kunst, barokkorgel og ikke minst et gedigent akvarium med fisk fra alle hav. Han var deres ukjente velgjører. Mens Nemo blir stedt til hvile i sin stålsarkofag, eksploderer øyen som er av vulkansk opprinnelse. Jules Verne som hadde fått klar beskjed av sin forlegger om at alle hans romaner skulle ha en lykkelig slutt, lar sine strandede reddes av et fartøy ledet i riktig posisjon til rett tid etter tips fra kaptein Nemo såklart.

Jeg lukker boken. Nylesningen har gitt meg svaret på hvorfor mitt forehavende ble mislykket. Med Jules Vernes tekniske robinsonade har jeg kun funnet igjen mine egne spor. Min sønn valgte en annen vei. Hvorfor? Vel, fordi jeg var enøyd. For ham ble selvfølgelig Harbert med interesse og kunnskap om planter, dyr, fisker og jakt og fiske idolet. Den handlekraftige og opplyste 15 åringen som kun var noen få år eldre enn min egen sønn den gang vi leste boken, ble nok hans rollemodell. Harberts gode gjerninger og bedrifter er strødd rundt i hele romanen. Harbert er absolutt en karakter et barn kan identifisere seg med. Jeg så det bare ikke da jeg leste med min sønn. Heller ikke spørsmålet om hvilke fisker som var i akvariet til kaptein Nemo fikk meg til å reagere. Hva poden studerer? Marinbiologi selvfølgelig! Det går en Nemosis gjennom livet.

Bill. mrk: Drømmejobb

Bergens Tidende 16/6 2011

«Du drømmer du Baktusbror». Vel, han er ikke den eneste. Hver lørdag morgen med helgens uendelighet foran meg, dagdrømmer jeg meg igjennom avisene.

Per Thorvaldsen
Søkende ingeniør

Side opp og side ned med eksotiske reisemål, selvrealiserende friluftsliv, kulinariske opplevelser, standsmessige fremkomstmidler og interiører for et sterilt og verdig liv. Til og med jobben som jeg har hatt i et kvart århundre er det mulig å bli kvitt. I stillingsannonsene står fristelsene i kø. Gresset er grønnere på andre siden, og det er meg de er på jakt etter. Lørdagen står i eskapismens tegn. Noen gir drømmene sine en sjanse hos Norsk Tipping, andre får utløp for sin trefotssyke på båtmesse, mens resten av de utilfredse går på boligvisninger i håp om en ny og bedre tilværelse.

Har hatt hundrevis av jobber
Selv slipper jeg fantasiene løs i sengen. Det er aldri for sent å fylle livet med mening. I løpet av de siste 25 årene har jeg hatt flere hundre jobber. Rådmann i Bremanger, snekker, bilselger, PR-rådgiver i multinasjonale konsern, Marine Superintendent, journalist, ingeniør i oljeindustrien, fylkesansatt med base i Leikanger, direktør for det hele m.m. For å være helt ærlig, det finnes ikke den posisjon eller stilling i samfunnet som jeg ikke har innehatt. Jada, jeg har vært minister også, men den henvendelsen kom via telefon.

Dagdrømmer er lærerike
Hva har jeg så lært av disse dagdrømmene? Respekt for alle som påtar seg ansvar og oppgaver på grensen til yteevnen i arbeidslivet og selvinnsikt i egen utilstrekkelighet. Er det alt? Nei, i tillegg har jeg livslang læring i stillingsannonsenes fenomenologi og symbolikk. Som stamgjest og kunde i jobbseksjonen, vet jeg hva som selger. Hva en arbeidsgiver må gjøre for å få oppmerksomhet og finne den rette, og hva en arbeidssøkende må sky som pesten, er spørsmål jeg har rede svar på. Den kunnskapen kan jeg selge til høystbydende (har forresten ikke sett en jobbeskrivelse hvor slik kompetanse er etterspurt), men med visshet om at dagdrømmer sjelden gir avkastning, skal jeg heller raust dele mine observasjoner.

Rubrikkannonsene består
Først av alt. Arbeidslivet er i konstant endring og det gjenspeiles i de ledige jobbene. Forresten, det er ikke arbeid lenger. Det eneste som kan minne om det, er bildene av de reflekskjeledresskledde menn av begge kjønn gjerne dandert med hjelm på toppen. Disse symboliserer verdiene til selskap i kraft- og oljebransjen som utfører tøffe tak ute i/mot naturen. Digresjon til side, uten å dvele for mye ved fortiden så er det kun en annonsetype som har overlevd de siste 25 år. Som anakronismer åpner noen rubrikkannonser ballet under Ledig stilling. Kort, konsist og kosteffektivt beskrives arbeidsinnhold og det eneste som er nytt er kontaktpunktet – hotmail istedenfor telefonnummer.

Designen rår
Resten av innholdet i jobbseksjonen ser ut som det er produsert av en grafisk designer med for høyt inntak av kunstig stimuli. Bilder, farger, logoer, designelementer og fonter i alle fasonger skriker kakofonisk imot en i et fortvilet forsøk på å få oppmerksomhet. Størrelse teller. Jo større annonse, jo viktigere jobb. Helsider for direktører, halvsider for ingeniører i det private og små postkort for jobber i det offentlige i distriktene.

Kvinne med innvandrerbakgrunn
Postkort? Ja, det er det det er. Sendt fra individualistiske livsnytere med ski på bena eller kajakk i hendene og med smellvakker natur i bakgrunn. Ofte er kortene stemplet med tekst som Økonomimedarbeider fast 100 %, men heldigvis fullstendig fri for krav som arbeidsoppgaver og kvalifikasjoner. Med slike utsikter er det bare å hente bilen, fylle den opp på XXL og dukke opp neste mandag. Bolig skaffer de sikkert også. Det finnes selvfølgelig jobber i det offentlige også i mer sentrale strøk. Hva krever de av den moderne mann og hva lokker de med? At han skal være kvinne med innvandrerbakgrunn.

Reklame for firmaet
Helsidene er merkelige. Alle med litt innsikt i hvordan direktører rekrutteres, vet at det skjer på bakrommet. Jeg har selv sittet der. Noen snakker sammen. Ingen direktørspire med et snev av selvrespekt ville nedverdige seg til å skrive noe så simpelt som en søknad. Han/hun er en gave fra gudene og skal behandles der etter. Talentet taler for seg selv mens nettverket gjør resten av jobben. De store annonsene er nok kun ment som en reklameplakat for firmaet, selv om offentlig jakt etter leder kan tolkes som et svakhetstegn. Over en hel side får vi vite at selskapet går nye og spennende tider i møte med ny ledelse og strategi. For offentlige ansettelser er nok annonsen satt inn for å gi et skinn av demokratisk utvelgelse.

Gjøre en forskjell
Halvsidene er mer i min gate. «Merge you skills and go for more». Med globish prøver de å fortelle meg at jeg er unik og at jeg skal få gleden av å jobbe i et hektisk og dynamisk miljø. Her kan jeg gjøre en forskjell. Det er bilder av unge og lykkelige mennesker, gjerne med skjermer foran seg hvor smådeler fra oljeindustrien vises i 3D. Øverst er det en sørgerand som tilkjennegir at de er en del at et kjempekonsern.

Jeg har lurt dem alle
Alt dette er spill for galleriet. Annonsen er en teaterbillett. Her presenterer firmaet seg slik de ønsker å være. Er nederste del av annonsen dandert med logoen til en headhunter er det en klar oppfordring til dans. Her er det bare å spille med.
Jeg har lurt dem alle og de har fått den personligheten de har søkt etter – alt fra selvutslettende ydmyk tøffel til arrogant jævel. Les Goffmans «The Presentation of Self in Everyday Life». Denne sosiologiboken kan være «make or break» for enhver lysende karriere.

Bli et tannhjul
I motsetning til de som signaliserer at de har kloden som tumleplass, har vi de navlebeskuende og selvsentrerte hvor det meste av annonsen er dekket med bilde av eget bygg. Symbolikken er enkel. Mennesker kommer og går, institusjonen består. Ta rollen som tannhjul og forvent kun et vikariat. Så er det de som ikke er i avisen – bemanning og konsulentselskapene. De har forlatt cellulosescenen til fordel for nettet. Du finner dem på finn.no. Post din CV til deres @ og bli med i den nye hær av leilendinger på en guidet odyssé gjennom arbeidslivet som fjetret turist. Skulle du underveis finne drømmearbeidsgiveren, så er det bare å gjøre seg uunnværlig.

Fant ikke drømmejobben
Drømmejobben min? Fant den nok ikke denne lørdagen heller. Jeg tar opp telefonen og surfer på finn.no - «fysikk». Jeg er jo fysiker. «God fysikk, da tunge løft kan forekomme». Nå ser jeg at min kone forlater sine drømmer. Jeg tusler ned og lager frokost. Tankene mine skal de få, men kroppen er til fritidsbruk.

En nekrolog

Inside Telecom 14/1 2011

23.06.10 kl. 10:30 ble Norge rammet av et jordskjelv. 7.4 på Richters skala og med episenter på Kokstad utenfor Bergen. Årets telenyhet dundret inn i min jobbpostkasse på Nera. Å kalle det årets nyhet er en mild underdrivelse. Det er nok det frykteligste som har skjedd i vår lille andedam på denne siden av millenniet. Et halvt år senere er jeg fremdeles preget av hendelsen, men er tydeligvis alene om å forstå omfanget av det som skjedde. Titt og ofte har jeg googlet ulykken, men det har vært tyst som i graven.

Per Thorvaldsen

En alvorsprat
Rett etter skjelvet ringte telefonen. Det var fra øverste etasje. ”Jeg vil at du skal bli vår nye inkubator for innovasjon. Du får full frihet. Sørg for at for at kreativitet og ideer yngler i hele organisasjonen og at vi på den måten kan sikre Nera Networks fremtid og suksess”. Jeg hørte hva som ble sagt, men oppfattet ikke budskapet før etter to runders vandring på parkeringsplassen.

Midt i blinken
To skjelv senere, sitter jeg på mitt kontor og lurer på hva som har skjedd. Hva skal jeg bruke friheten til? Kjøpe slips? Nei, det vil nok kvele ett hvert tiltak. Da heller svart pologenser og MAC. Her gjelder det å være åpen for nye impulser utenfra. La meg starte med å lese dagens post. Jeg river av papiret på årsaken til jordskjelv #1. Telektronikk. Telenors fantastiske og rikholdige publikasjon for forskning og innovasjon. Temaet er ”Mobile Broadband”. Midt i blinken. Dette er fremtiden. Frigjort fra arbeidslivets lenker bestående av rutine og trivialiteter, er det bare å komme seg hjem, finne sofaen og lese fra perm til perm. Jeg skummer. 197 sider fylt med LTE, WiMax, kognitive radioer, femtoceller og E-band. Å lese Telektronikk er for oss utstyrsprodusenter og leverandører som å sitte i operatørens tenketank.

Final Issue
Jeg legger fra meg herligheten, og observerer århundrets telenyhet øverst i venstre hjørne av tidskriftet. ”Final Issue”. Telektronikk er historie. Ute av tiden. Har innovasjon gått av moten i Telenor eller ønsker de å holde kortene tettere inn til brystet? Etter 106 år med sammenhengende publisering av forskningsresultater er det slutt. Jeg føler savnet allerede. Telektronikk har for meg vært en kilde til kunnskap og beviset på at selv lille Norge kan ligge i forskningsfronten. Telenors formidable resultater de senere år har vært tuftet på den F&U-aktiviteten som Telektronikk forbilledlig har synliggjort. Med en viss misunnelse har vi studert Telektronikk nummer for nummer og tenkt at i den bedriften må forskerne ha det bra.

Livslang læring
Er et liv uten Telektronikk mulig? Absolutt, innovasjonsimpulser kan vi få alle steder fra, men kvaliteten og det varierte utvalget i Telektronikk overgikk det meste. Telektronikk var en publikasjon et sted mellom tunge fagtidskrifter og overfladiske skrytebrosjyrer. Siden 1984 har jeg lest og abonnert på tidskriftet med unntak av noen år på nittitallet da Televerket skulle bli butikk og begynte å ta penger for stasen. Telektronikk har gitt mange gode lesetunder og noen av utgavene har nærmest vært lærebøker i de temaene som ble tatt opp. Telektronikk 4 92 Satelitte Communications ga meg et kræsj kurs jeg enda ikke har glemt. Da Nera Networks skulle satse på bredbånd rundt årtusenskiftet, velsignet Telektronikk oss med 2/3 99 Broadband Access Networks og senere da jeg fikk en interesse for nettverk dukket Telektronikk 1 08 Network Analysis i posten. Som ingeniør med sansen for de nederste lagene i protokollen, har jeg jeg med et visst vemod sett at hovedfokus i Telektronikk de senere år har gått fra bits&bytes til tjenester, marked, verdikjeder og kakediagrammer, men jeg har hatt godt av å lese temaer med en slik vinkling også.

Siste korsvei
Nå ved siste korsvei har redaktør Per Hjalmar Lehne sendt meg en hel kasse med ”Final Issue”. De deles ut gratis til mine studenter i Trådløs Teknologi ved Høgskolen i Bergen for å vise hva fremtiden bringer og hva som vil kreves av dem. Skulle jeg være så heldig å få meg en tur til Oslo i løpet av våren, blir det pilgrimsferd til Kjelsås. På Telemuseet skal det etter sigende foreligge en komplett samling av Telektronikk fra dens spede barndom til plutselige død. Der skal jeg med andakt bla meg gjennom de første åtti årene før Telektronikk kom inn i mitt liv. Kanskje det finnes en ide eller to der som det kan profitteres på i fremtiden.

Requiescat In Pace
Da Telektronikks bortgang har foregått i all stillhet, vil jeg på vegne av lesere takke Telenor, redaktør Lehne og forskerne ved Telenor for høytidstundene vi har hatt. Send oss gjerne mer stoff (min epostadresse er pt@nera.no). La oss håpe at det faktum at Telektronikks endelikt har gått under telepressens radar ikke er et symptom på manglende interesse for innovasjon i Norge innenfor telekommunikasjon. Nera Networks kan med glede meddele at vi her i vest opplever en ny vår etter et rekordsalg av 30.000 radiolinjer i fjor. Vår nye gigabits fiber i luften er et faktum og på tenkeloftet hvor kreativitet og ideer yngler er en allerede i god gang med å fabulere ut nye og revolusjonerende produkter og tjenester for morgendagens brukere.

World of Kidcraft

Bergens Tidende 20/11 2010

Hundrevis av svettende barnearbeidere er stuet sammen i en stålhall på Bønes. Det er ByLAN 2010. Tankene mine går til sweatshops og mitt første møte med elektronikkindustrien for over tyve år siden. I den industrien satt kvinner krumbøyd over kretskort hvor komponenter ble plassert i et rasende tempo. Som en tidstudiemann, vandrer jeg hvileløst mellom radene av frenetisk arbeidende smårollinger. I sin iver enser de meg ikke. De er i en annen verden. Blikkene deres er limt til skjermer fylt avatarer, troll og andre uhumskheter. De er den nye gamingklassen hvor arbeidet er blitt en lek.

Per Thorvaldsen ingeniør og fjetret observatør

Betaler for å bli ansatt
Ifølge Fortune 500 er den amerikanske kjeden Wal-Mart med sine 2.1 millioner ansatte verdens største bedrift. De tar selvfølgelig fullstendig feil. World of Warcraft (WoW), verdens ledende online spill, med sine 12 millioner arbeidere (spillere) og 4000 funksjonærer (programmerere) er allerede seks ganger så stor og vokser eksponentielt. Riktignok har funksjonærene funnet sin plass på solsiden i USA, men selskapets 12 millioner arbeidere er spredd over hele verden og gjør WoW til det eneste virkelige multinasjonale globale selskapet i historien. Du skal ikke se bort ifra at du har et distriktskontor i et av barnerommene.

Mange multinasjonale selskap blir beskyldt for å utnytte sine arbeidere og kunder. Uttrykk som McJob og behovet for Corporate Governance styrker inntrykket. WoW har unngått dette problemet med sin forretningsplan hvor kundene er omgjort til arbeidere. Dermed trenger de ikke å lønne sine arbeidere. Faktisk må en betale for å bli ansatt – få konto og passord. Når en først er kommet i gang må en betale månedlig avgift for å få fornyet stemplingskortet. Innimellom utvides arbeidsområdene i WoW – «The Burning Crusade» (2007), «Wrath of the Lich King» (2008) – og da må det betales for å bli tildelt nye oppgaver.

Små krav fra arbeiderne
I motsetning til i ordinær kapitalisme, sørger WoW-arbeiderne selv for produksjonsmidlene i form av hjemmekontor, raske PC-er, grafikkort og bredbåndslinjer. Gamingklassens eneste krav er liten forsinkelse i nettet og høy oppdateringsrate på skjermen.

HARTARBEIDENDE: Å spille WoW i et ByLAN-miljø vil absolutt forberede den yngre garde til det nye arbeidslivet hvor en sitter som sild i tønne foran skjermer iført headset og utfører sin daglige dont ved å besvare de underligste spørsmål

Salige Marx hevdet at kapitalismens dynamikk ville sørge for at arbeidere endte opp på eksistensminimum. WoWs betalende arbeidere havner heldigvis ikke i det uføret, da andre (les foreldre) sørger for lyse og trivelige lokaler samt mat. WoW har heller ingen sosiale utgifter i forbindelse med sine arbeidere, betaler ingen skatt eller arbeidsgiveravgift, plages ikke av fagforeninger eller arbeidsmiljølover.

Spillerne er WoWs kapital
Finansminister Sigbjørn Johnsens forslag om e-moms kan sees på som et forsøk på å ta tilbake litt av det skattemessig tapte, men hvor er det blitt av Aps omsorg for arbeiderne? WoW har vunnet det ultimate «race to the bottom».

WoWs kapital er spillerne. Det er de som skaper liv i den virtuelle virkeligheten. Jo flere de blir, jo større blir verdiene som produseres. I WoW trenger ikke arbeiderne noen utdannelse. WoW er enkelt og karakterbyggende og i samspill med andre kan en «coaches» og kompetansebygges til ulike yrker og til de høyeste nivåer.

Sykefravær er fremmedord
For WoWs arbeidere går arbeid og fritid opp i en høyere enhet. Gamingklassen kan med rette kalles den nye fritidsklassen da deres arbeid tilsynelatende er uten nytteverdi. Deres arbeidskraft blir utnyttet på det groveste. Jo mer de engasjerer seg jo mer får de å gjøre. De deltar i laug og jobber i tverrfaglige team og utfører oppdrag på grensen av yteevnen.

De selvdrevne og initiativrike spillerne krever ingen overtidsbetaling, har høy arbeidsmoral og gruppepress fører til en enorm disiplin hvor sykefravær og karensdager er fremmedord. Noen ender sågar som workaholics. For å holde ut i denne oppjagede tilværelsen kreves det høyt inntak av stimuli som Battery, Red Bull og potetgull.

I disse tider med Nobels fredspris er det paradoksalt nok kun Kina som tenker på WoW-arbeidernes ve og vel, ved å kreve skinn på skjeletter og graver til lik som er strødd rundt omkring. Disse modifikasjonene har Kina foreskrevet for å fremelske et sunt og harmonisk online arbeidsmiljø.

Veksler inn virtuelle goder
Blant økonomer finnes det en rekke tilhengere av såkalte sweatshops. Paul Krugman (Nobelpris-vinner i økonomi 2008) mener de gir en kortsiktig gevinst for arbeideren og en langsiktig gevinst for landet som tillater slikt arbeid. Det er en vei ut av fattigdom og arbeidsløshet. I WoW finnes det allerede omsetning av virtuelle spillgoder som gull og identiteter til reell kapital. Dessverre er omsetningsverdien av disse godene foreløpig for lave til å leve av i et høykostland som Norge.

Ved å investere all sin tid på WoW-fabrikken blir man ikke rik, men heller ikke arbeidsløs. Når det gjelder Norge kan vi vel neppe påberope oss materiell fattigdom, men å spille WoW i et ByLAN-miljø vil absolutt forberede den yngre garde til det nye arbeidslivet hvor en sitter som sild i tønne foran skjermer iført headset og utfører sin daglige dont ved å besvare de underligste spørsmål.

Arbeid fra vugge til grav
Når er det «Game over»? I motsetning til det ordinære arbeidslivet hvor omstrukturering eller AFP kan ødelegge en lysende karriere, tar den frivillige trelldom i WoW aldri slutt. I WoW er hverken ansiennitet eller erfaring en hemsko, så lenge en bare fortsetter å betale for stemplingskortet. I den virtuelle verden hvor det er utbrudd av både pest og plager, trengs både prester og gamle vismenn, så tanken om pensjonering er meningsløs. I WoW kan en utføre ulikt Sisyfos-arbeid fra vugge til grav, og siden man tross alt er et laugsmedlem er det naturlig at konto og passord følger slekten inn i fremtiden.

Hvordan går så butikken? Activision Blizzard som eier Blizzard Entertainment som igjen lager WoW, har ikke en omsetning som gjør dem verdig en plass på Fortune 500 sin liste. Dersom en deler omsetningen på de 12 millioner ansatte, blir ikke det rare greiene pr. hode heller. Men med tanke på at det faktisk er eierne og funksjonærene som stikker av med hele potten, så skal en ikke se bort i fra at det på USAs vestkyst er noen som smiler hele veien til banken.

Julen er sikret
For de fleste WoW-arbeiderne går dagene i den virtuelle verden i ett, men Blizzard Entertainment har for å bryte monotonien lagt inn sesongeffekter som halloween, jul, påske og sommer for å minne arbeiderne om livet der ute.

For å skape en ekstra høytidsstund på den verdensomspennende fabrikken i år, kommer det en ny utvidelse den 7 desember kalt «Cataclysm». Med den dommedagen i sikte vil nok julen være reddet for 12 millioner WoW-arbeidere og årets overskudd sikret for Activision Blizzard.

Et harmonisk evig liv

Naturen 2 2010

Religion tilbyr oss evig liv som trøst og belønning. Er det bare å si ja og amen eller bør vi tenke oss om? Hva innebærer et evig liv? Skulle en engel åpenbare seg for deg med livets mentometerknapp – evig eller ei, og du fikk fem sekunders betenkningstid – ville du trykke? Kvitt eller uendelig. Dømt enten til døden eller til evig liv. For å være best mulig rustet til valgets kvaler som har så fatale konsekvenser, la oss gi evig liv en omgang med matematisk analyse.

Per Thorvaldsen
Senioringeniør

Jeg har passert 50. Definitivt på eksistensens oppløpside, og hvem kunne ikke tenke seg noen runder til i livets karusell. Kanskje ikke religionens uendelige antall som negasjon til vårt korte endelikt, men hva med et par 100 eller 1000? Det er jo tross alt et stykke herfra til evigheten. Uansett, mine dager og år er talte. 1,2,...,50,...? Står fru Fortuna meg bi ender vel tallrekken et sted mellom 70 og 80. Et liv hvis innhold er godt oppsummert i salmen ”Sorgen og gleden de vandre tilhope”. Det har vært en del grå skyer i horisonten og andre steder. Disse har gitt opphav til nedbør. Spesielt godt husker jeg året 1975 med nedbørsrekord i september og mitt første sødmefylte møte med min tilblivende kone tilslørt i Kellycoaten sin. Vil jeg kunne oppleve verre år i min levetid – med mer nedbør? Og hvor mange nedbørsrekorder har jeg vært utsatt for til nå? I mitt første leveår var sannsynligheten for personlig nedbørsrekord 1, i det påfølgende ½ og slik har det fortsatt. Antall rekorder jeg bør ha opplevd i mine 50 år (forutsatt at nedbør er en tilfeldig størrelse) er altså summen 1+1/2+1/3+1/4+...+1/50=4.5. Sjansen for at jeg skal oppleve et enda våtere år i resten av min levetid 1/51+1/52+...+1/80=0.47. Selv for mitt værsyke jeg er utsiktene til kun en halv rekord til til å leve med.

Regner det i himmelen? Sett at jeg valgte evig liv og kom innenfor Perleporten. Som gudenes lille spøk, blir jeg som bergenser tatt imot med litt duskregn. Hva betyr det? Jeg har jo et hav av blå bekymringsløse dager foran meg. Vel, her spiller uendeligheten oss et lite puss. Hvor mange nedbørsrekorder vil jeg oppleve i paradiset? Formelen (kalt den harmonisk rekke) er gitt ved H=1+1/2+1/3+1/4+...+1/n hvor n går mot uendelig. Svaret fant matematikeren Oresme rundt år 1400. Når n går mot uendelig går også H sent men uavvendelig mot uendelig. Det som møtte meg første dagen som ubetydelig nedbør vil med evighetens hjelp resultere i at jeg før eller siden vil bli utsatt for Syndefloden. Og slik vil det bli med alle ekstremhendelser. Vår overjordiske tilværelse vil nok starte med en behagelig temperatur, men før eller siden rammer klimakatastrofen og skjærsilden er et faktum. Det verste er at vi vil overleve i visshet om at vi har verre ting i vente. Lidelsene vil ingen ende ta, og i tillegg vil vi ha all verdens tid til å grue oss også.

En regnfull dag høsten 1975 klemte artikkelforfatteren sin første lokalpolitiker. Med evig liv vil han før eller siden komme til å klemme alle politikere. Foto: Inge Døskeland

Men uendeligheten kan jo ha sine lyse sider og. Skulle en f.eks. slumpe borti en jomfru har du dem før eller siden alle pluss noen til. Stikk den Casanova. Selvsagt vil disse ekstremhendelsene være utrolig sjeldne men allikevel uendelig mange. Med evig liv vil alt som kan oppleves oppleves – om og om igjen. Ja, ja Nietzsche her har du din evige tilbakekomst. Tåler et menneske det? Med vårt begrensede minne vil vi fylles med kun erindringer om det ekstreme. En sjel torturert av sporene etter hinsidige piner og nytelser. Her vil det ikke være noe ”i minnet finner hjertet fred” men heller tvert om. Riktignok vil det meste av tiden i himmelrik være preget av et stille liv med ”business as usual”, men faren er selvfølgelig at du et øyeblikk skulle komme til å kjede deg. Det ville igjen uungåelig eskalere til evig kjedsomhet.

Finnes det en utvei, en måte å få H og dermed rekordene til ikke å vokse over alle støvleskaft? La oss se hva matematikerne har syslet med opp gjennom tidene. En strategi er å gå i dekning alle jevne år. Da blir H=1+1/3+1/5+1/7+.... . Dessverre går også denne rekken mot uendelig. Å halvere uendeligheten hjelper ikke da det fremdeles er nok av tid til å oppleve alt. Kanskje vi bare skal våkne opp i primtallsår? Fordelen med primtall (tall som bare er delelig med 1 og seg selv) er at selv om det er et uendelig antall blir de meget sjeldne etter som de vokser. Sannsynligheten for å oppleve et gitt antall rekorder i våken tilstand blir da H=1+1/3+1/5+1/7+1/11+... . Igjen går rekken mot uendelig etter som årene går. Finnes det ikke et endelig svar på evighetens spørsmål?

I 1919 leverte den norske matematikkeren Viggo Brun en artikkel til det franske tidskriftet Bulletin des sciences mathématiques hvor han viste at dersom en kun bruker primtallstvillinger (primtall som ligger tett med kun et partall mellom seg) for å generere H vil en få et endelig resultat. H=(1/3+1/5)+(1/5+1/7)+(1/11+1/13)+(1/17+1/19)+(1/29+1/31)+....= 1.902160583104. Dette tallet kalles Bruns konstant. Grunnen til at H går mot en grense i dette tilfellet er at tvillingprimtall blir uhyre sjeldne ettersom de vokser. Et evig liv hvor antall rekorder på alle livets områder er gitt av Bruns konstant minus 1/5 (Brun tok med 1/5 to ganger for å skape orden i rekken sin) ville nok blitt behagelig og sorgløst. Det er kun en hake. Selv etter flere hundre år med hardt arbeidende matematikere er en ikke sikker på om det finnes et uendelig antall tvillingprimtall eller ikke, men man tror det.

Dersom det ikke finnes et uendelig antall tvillingprimtall, vil løsningen med bare å være bevisst i tvillingprimtallsår gi en brå slutt på det evige livet. I motsatt fall vil livet fortsette i det uendelige og da kan en lage en ny rekordrekke basert på de tvillingprimtallsårene en er våken H=1+1/2+1/3+1/4+...... som igjen gir et uendelig antall rekorder. Samme hvordan vi snur og vender på det, vil nok den harmoniske rekken og tilfeldighetene styre våre evige liv. Konsekvensene vil bli deretter.

Med alt dette i tankene er det godt å vite at naturen selv har valgt en annen løsning. Som genenes transportkasser, sørger vi alle for at livet går videre. Ja, det forbedres sågar med en dose sex som blander arvemateriale og gjør neste generasjon enda mer skikket til å møte tider som skal komme og tider som skal henrulle. Genene er det evige livs euthanasi (gode død). I genene ligger det evige livets muligheter uten at det skal bli plaget hverken av minner eller fremtidsfrykt.

Desenvolvimento da Banda larga em Àreas Rurais e Remotas

Teleavisen Høsten 2004

Jeg legger ansiktet mot den kjølige ruten. Tåken henger lavt. Regnet former tårer på glassflaten og forvrenger Neraparabolens vakre form. I formannskapssalen i Kvam Herad går det opp for meg at vi er ved veis ende. Hardanger Breiband har nå gitt alle den digitale allemannsretten og selv heradet har innsett at eneste måten å gjøre det på er med trådløs teknikk. Hva nå? Telefonen ringer. Det er fra Næringsdepartementet. Kan jeg delta på en OECD konferanse om ruralt bredbånd og fortelle om Neras suksess i Norge? Selvfølgelig! Men husk at du representerer Kongeriket Norge. Oi. Jeg snur meg rundt og ser på mine venner kvemmingene. Gliset brer seg. Nå skal the QAM-story ut til Mondo Grande.

Per Thorvaldsen
Nettplanlegger, Nera

Høyt hevet
Kullsyren prikker i ansiktet. Det er noe eget med GT i 10.000 meters høyde. Europa er dekket av truende skyer, så jeg konsentrerer meg om OECD-programmet for ruralt bredbånd. Det er som å snuble i honningkrukken. To dager til ende med innlegg fra industri, operatører og myndigheter. Et støt av eufori farer gjennom meg i det Airbusens hjul tar bakken i Oporto nord i Portugal. Jeg kikker ut koøyet og ser et radiolinjetårn i det fjerne. Jeg er klar. Her er det rom for mer norsk eksport enn bare klippfisk.

Første dagen
I hotellets foajé møtes jeg av to hundre menn i mørke dresser samt delegasjonen fra nærings- og samferdselsdepartementet. Min grønne tweedjakke med matchende fungidekorerte slips er nok ikke i henhold til dresskoden ennå, men så er jeg jo fra annerledeslandet. Da det også er med delegasjoner fra land som ikke bare har venner, undersøkes bussene av bombehunder før vi føres ledet an av blålys til det funkisinspirerte Institute Serravles hvor konferansen skal foregå.

Det hele starter som seg hør og bør med en rekke ministre og dignitære fra vertslandet. Vi blir hilst velkommen samtidig som vi blir informert om at 50 % bredbåndsdekning vil være mulig for Portugal innen 2005. Det er satt av 16 millioner Euro til ePortugal og folket har fått egen side med mer enn 3 millioner treff så langt. Hovedsatsningsområdene fremover vil være digitalisering av de 9.000 skoler, nasjonalt elektronisk bibliotek http://www.b_on.pt/ samt sørge for 95 % dekning i nær fremtid.

Equipping rural broadband networks
Første sesjon starter med henholdsvis Peter Linder fra Ericsson og Jean-Pierre Lartigue fra Alcatel. De er hjertens enige om at linjekvaliteten er for dårlig og at telefonsentralene derfor må nærmere folket skal det bli mulig med tripple play på kobber. Mannen fra Alcatel snakker varmt for fiber mens Linder fra Ericsson også tillater egen MiniLink å fore sentraler. Alcatel hevder (håper) også at WiMax kun vil bli et nisjeprodukt.

Nestemann ut er Nortels Peter Zwinkels som prediker det ulisensierte trådløse budskap. Med selvkonfigurerende mesh-teknologi skal landet bygges i 5 og 2.4 GHz. Cisco som er sist ut kommer med mer diffuse utsagn som at FTTH avhenger av demografi etc. Ja vel.

Rural and remote broadband access through xDSL and cable
Trish Jones fra BT forklarer at de har valgt en etterspørselsdrevet utbygging. Det er nå 94 % dekning i England etter at 3584 sentraler er utbygd. I 2005 vil ytterligere 1447 sentraler bygges ut og gi 99.4 % dekning. Da vil det gjenstå 565 sentraler som de anser for små selv for en etterspørselsbasert utbygging. Det er fascinerende at England med sine 70 millioner innbyggere tilnærmet har det samme antall sentraler som Norge. Det sier litt om den oppgaven Telenor og andre har for å skaffe bredbånd til alle til en fornuftig kostnad. Det er jo i gjennomsnitt 20 ganger flere abonnenter per sentral i England og selv der er det vanskelig å få til en økonomisk lønnsom utbygging av aDSL. BT har også gått inn i rollen som ASP sammen med Microsoft og hjelper innholdstilbydere som plateselskaper og fotballklubber med mediatransport.

Ifølge Tony Warren fra Telstra representerte Australia ekstremtilfellet av bredbåndsutbygging hvor det var umulig med en teknologi alene. Australia har 20 millioner innbyggere hvorav 80 % bor i de fem største byene. 82 % av befolkningen har mulighet for aDSL, 12 % ikke og 6 % hinsides enhver teknologi med et mulig unntak for satellitt. Selv om satellitt er viktig, er det av ymse grunner uønsket av folket. Fremtiden vil bli like rotete som fortiden, og regjeringen vil prioritere distanse før hastighet. I løpet av de fire neste år vil staten subsidiere satellittbredbånd med 60 millioner Euro i et lønnlig håp om at etterspørselen vil gjøre det billigere med årene.

I tillegg til en generell bedriftspresentasjon viser Gaby Waisman fra Alvarion deres planer med den nye WiMax plattformen. De satser både på lisensiert og ulisensiert bånd opp til 6 GHz.

Wireless teknologi and new entrants in the broadband rural market
I denne sesjonen har jeg nok med meg selv og min egen angst, der jeg sitter og ser 400 byråkrater i hvitøyet. Jeg tyller i meg vann mens Guy Keinhofer III fra NextNet forteller om bygging av WLAN-soner på verdensbasis. Så er det meg. Jeg kremter. Nå eller aldri! For folk og fedreland angriper jeg entusiastisk tilhørerne med Building an Enation - the norwegian way. I hendelses-skodden observerer jeg at de ler på de riktige stedene og at de lar seg rive med av bredbåndsmisjonen. Etter meg kommer Jean-Claude Beauchemin fra ART France med førti tettpakkede slides om reguleringsproblematikk i Frankrike. Også i dette IKT-foregangslandet er det mange hvite hull å tette. I den påfølgende pause har jeg gleden av å snakke med en rekke mennesker som kunne tenke seg å pepre hjemlandet med radio slik vi har gjort i Norge. Gledelig.

Emerging platforms for rural and remote access
I dagens siste sesjon er det rom for mer esoteriske emner som satellitt, mobil Wimax og PLC. Guiliano Berretta fra Eutelsat forteller om deres satsning på ruralt bredbånd og Intel viser film fra Sacramento hvor en kloning av Autofil-Larssen freser rundt med WiMax dekning overalt. Dagens siste innlegg holder José Comabella fra Endesen et kraftselskap i Spania. De satser på PLC og har et kommersielt nett med 20.000 abonnenter i Zaragoza. Foreløpig leverer de telefoni og internett med maks hastighet på 600 kbit/s. I følge hans lysbilder satser også BKK i Norge på samme teknologi.

Tilfeldig turist
Jeg har det travelt og raser oppover de 225 trinnene i tårnet til kirken Igreja dos Clérigos. På toppen står forelskede par i veien for den formidable utsikten. Det ultimate WiMax-punkt. Her kan alle i Oporto nås. Her er det strøm og solide vegger. Jeg finner frem GPSen og noterer posisjon. Selve basen kan mates med CityLink Gigabit enten fra togstasjonen rett nedenfor eller TV-tårnet noen kilometer sør for byen. Det var den jobben! Jeg drar opp turistguiden velvillig utlånt av Kvam folkeboksamling. Kartet over Oporto er merket med 17 severdigheter som må besøkes de neste fire timer. Det er 7 kirker dekorert med blåhvite fliser, 3 plasser, 3 monumentale bygg, 2 museer hvorav et stengt, 1 bro og de berømte portvinskjellerne på Douros sydlige bredde. Deler av denne hastige visitten ble utført sammen med Espen fra Næringsdepartementet viss kunnskaper om det meste la et fantastisk lydspor oppå opplevelsen. At portvin også kan brukes til annet enn sukre formiddagene hos pene gamle damer i Kalfaret er faktisk helt nytt for meg. Vintage er godt!

På sporet av den tapte tid

I sus og dus
Det er kveld og vi er samlet på cruise oppover Douro. En gummibåt med soldater foran og en liten MTB bak minner meg igjen om sprengkraften i bredbånd. Vi lander foran Taylors vinkjeller hvor mugglukten minner oss om at noe er i gjære. Espen gråter nærmest av glede. Hvilken høytidsstund. Vi får en grundig innføring i portvin før resten konsumeres med velbehag. Etter å ha fortært en middag som ikke står tilbake for noe i muntert samvær med bredbåndsentusiaster fra hele verden, beveger jeg meg ut på terrassen som har utsikt over Oporto som bader i flomlys. Jeg ringer hjem til min kone og klager over all overtiden.

Dagen derpå
Å svømme i boblebadet er en ny opplevelse. I det jeg dukker opp under den lokale varianten av Steinsdalsfossen renner jeg i Israels direktør for kommunikasjon. Vi kommuniserer godt til tross for fosseduren og er skjønt enige om at å starte dagen i et spa er nødvendig med det tøffe programmet vi har foran oss.

The role of the government and the private sector
Denne sesjonen er viet statens rolle i ulike land. USA er først ut med en stand-in for den egentlige foredragsholder. Budskapet er enkelt. Staten ønsker å være teknologisk nøytral, men ser trådløst og da særlig ulisensiert som en god start i distriktene. Etter dette går ferden til Amsterdam - ruralt? – som legger kommunal fiber overalt.

Sverige med Bjørn Bjørk reklamerer sterkt for sitt alternativ hvor staten bidrar til infrastruktur for å få til sunn konkurranse på innhold. Disse åpne nettverkene må i distriktene hvor 30 % av befolkningen bor bygges med subsidier. Axel Wehmeier fra Deutsche Telekom har en underlig unnskyldende stil i det han forteller at de har måttet sette opp prisen på aksess fra 5 Euro til 17 Euro pga. reguleringer og at problemer med engelsk forhindrer internett suksess i Tyskland. Deutsche Telekom ønsker tydeligvis ikke å investere uten trygghet for fremdeles monopol. Maria Häll fra de svenske myndighete bare stadfester det Bjørk tidligere har sagt, men jeg våkner litt da hun forteller at de ønsker punkt-til-multipunkt også i 10 GHz.

Government programmes and rural broadband
Mark Swarbrick fra England leder et program for statlig innkjøp av bredbånd og påstår at det er store penger å spare på å samle opp behov fra alle offentlige virksomheter og gjøre felles innkjøp. De langsiktige effektene er at disse innkjøpene kan virke som katalysator for økonomisk utvikling, mer konkurranse og effektivt egovernment.

Vannverket AdDP ved Gabriel Silva forteller at de har bygget 300 kilometer med optisk fiber langs vannledninger i 18 kommuner rundt Oporto. De trenger kun 80 kilometer fiber til for å nå alle rådhus. Fra salen kommer det spørsmål om hvordan de har tenkt å nå resten av befolkningen. Jeg i mitt stille sinn lurer på hvorfor de kun har lagt ned seks fiberpar når det nå er bare to ledige igjen til bredbånd.

Siste mann ut før lunsj er Peter Hill fra Canada. Bredbånd er for dem viktig både økonomisk og sosialt. Staten bidrar kun der hvor det ikke er kommersielt mulig å bygge ut. Til tross for Canadas spredte bebyggelse er de nummer en på online government og to på penetrasjon. De har 58 distriktsprosjekter til en sum av 80 millioner dollar gående og et nasjonalt satellitt initiativ for de nordlige regioner.

God og mett etter lunsj blir vi utsatt for en tour de force gjennom ulike lands bredbåndsprogrammer. Carolyn McNally fra Australia gjentok Telstras budskap og Niall O Donnchu fra irske myndigheter fortalte om deres program for å fibre opp alle tettsteder i Irland. Ungarn med sine 10 millioner innbyggere har 30 % boende på bygda. I følge Peter Sere er det kun 18 % dekning der så det må et kraftak til. Stelios Sartzetakis fra Hellas er sistemann ut og deler med oss bekymringene for distriktene. Hellas ser for seg å bruke mye trådløst og med 184 millioner Euro klar til bruk burde det være noe for Nera som har lange tradisjoner i området.

Rural broadband and its implications for the future of Universal Service
Den siste sesjonen er viet den digitale allemannsretten. Uri Olenik fra Israels kommunikasjonsministerium beretter at de enkelt og greitt tvang den største operatøren til å gi bredbånd til hele folket. Dennis Weller fra Verizon som er en av de største operatørene i USA viser hvordan de bygger ut fibernett til stadig flere av sine kunder. Han hudfletter Sverige for deres innblanding i kommersielle anliggender før han til min store forbauselse roper ut – Look to Norway. This gentleman is doing everything right! Selv med Link innabords tar mitt oppblåste ego en tur mot taket. James Allen fra Analysys avslutter konferansen med uklanderlig Oxford engelsk og påstår at smalt bredbånd er en USO tjeneste på lik linje med telefoni.

Siste natt med OECD
Konferansen avslutter med festmiddag i Børsens arabiske sal. Blådressen er for anledningen renset og jeg får gleden av å sitte sammen med den portugiske delegasjonen. Vi er skjønt enige om at vi på hver vår kant skal sørge for at ungdommen – vår felles framtid skal ha minst 100 Mbit/s til skolene. De har 9.000 skoler og vi har 4.000. Hvem blir først ferdig? Vi lover hverandre å treffes igjen om et par år for å gjøre opp status. Jeg benytter også anledningen til å takke Eivind Jahren i Næringsdepartementet for muligheten jeg fikk og kvelden avsluttes med en lett innføring strukturell sosiologi.

På sporet av den tapte tid
Linje 1e med trikker fra 1928 starter et sted mellom børsen Bolsa og katedralen Igreja de São FranCisco. Til min forundring ser jeg at den er full av gode kunder. Roald fra Svorka, Kjell Sindre fra Bravida, Terje fra Nordlysnett, Steinar fra Kvamnet og mange til. Foran ved spakene står faktisk Matthias fra BaneTele. Han fører oss med trygg hånd langs Douros bredder til Atlanterhavets frådende bølger. Ved endestoppet tar jeg et vemodig farvel før jeg går langs endeløse rekker med biler fylt med sovende lokalbefolkning. Unge par omfavner hverandre mens de på min alder snorker i hvert sitt hjørne trygt med bilbelte på. Jeg kaster av meg klærne på vei nedover stranden. Det svir i anklene i det jeg slukes av havet. Noen tak og snart ligger Amerika for mine føtter.

Jeg våkner med et rykk. Utenfor ser jeg Færder fyr. På andre siden ligger Hvaler-øyene som nå får bredbånd med CityLink. Jeg finner frem kameraet over Tønsberg. Det er fremdeles noen hvite radioflekker på kartet – Vestfold er en av disse. Borte bra men hjemme best tenker jeg mens Bastøya transformeres fra persepsjon via pixler til jpeg format. Neste uke har jeg planen klar for bredbånd til alle – og da mener jeg alle - i Horten.


De enkelte foredrag http:/www.oecd.org/document/51/0,2340,en_2649_34225_33703347_1_1_1_1,00

Norske verdier – fra empiri til teori

Rett på nett - høsten 2009

”Se her Thorstein. Bergens Tidende skal ha kronikk-konkurranse. Norske verdier. Det må vel være noe for deg som er sosiolog og har skrevet en hel bok om emnet?” Han triver avisen ut av hendene mine, leser og utbryter: ”Jeg er dessverre for gammel og drives nok mer av heder og ære enn av penger. Kanskje du bare skulle resirkulere din ti år gamle kronikk om min bok istedenfor.” Jeg ler. ”Jeg var for gammel allerede da. Nei, la oss heller se hva ungdommen kommer opp med. Kanskje våre ideer om og analyser av de Norske verdier er fullstendig passé.”

Per Thorvaldsen
Ingeniør

And the winner is
Studenten Chro Borhan. Hennes kronikk handler om hvordan hun som barn av innvandrere har omfavnet de Norske verdier. Faktisk i så stor grad at hun ikke klarer å reintegreres i samfunnet hennes foreldre kom i fra. Jeg gir avisen til Thorstein som selv er barn av utvandrere og som treffende har beskrevet overklasseverdiene i samfunnet han kom til. Han leser. ”Hmm, interessant og bra. Dette er jo klassisk klassereise. Fra analfabetisme til universitestudier i løpet av to generasjoner. En slags komprimert versjon av den samme reisen de norske nordmennene fra Norge har brukt 150 år på. Jeg antar at heller ikke de har noe ønske om å vende tilbake til samfunnsordningen fra dengang. Jeg håper BT trykker noen av de 130 andre innsendte bidragene slik at vi blir eksponert for flere verdier. Kanskje må jeg skrive boken min om etter dette? ”

Ut over sommeren kom noen av bidragene som ikke nådde helt til topps. Thorstein og jeg ble dessverre ikke så mye klokere av disse. Kanskje det var formen som forvirret oss? Heldigvis fulgte avisen opp med en artikkelserie som skulle belyse de Norske verdier. I bredt anlagte reportasjer, som nok gir journalistene heder og ære på de neste Nordiske Mediedagene, har vi fått servert verdiene på gullfat.

Sommartidar hej, hej – artikkel 23 juli
Svenske jenter gjør hotell-jobbene norske jenter ikke vil ha. Jeg blar litt i Thorsteins bok og leser om overklassens normdannende fritagelse fra produktivt arbeid. Ingen med sine sanser i behold vil assosieres med arbeid – og særlig ikke det trellaktige – da det tolkes som svakhet.

Velger trygd fremfor jobb "på gulvet"– artikkel 24 juli
"I Norge faller en stor gruppe utenfor fordi arbeidet deres ikke respekteres, mener forskere. Flere vil heller gå på trygd enn å ta «innvandrerjobber».” Ren repetisjon fra dagen før. Fritidsklassens idealer er nå omfavnet av alle i Norge.

Rå drømmer som falt i fisk – artikkel 30 juli
”Dan Tran ønsker å bli rik, men norsk byråkrati tar fra han muligheten.” Med helter som Hagen, Røkke og Sharif er det naturlig for oss alle å ønske rikdom. Rikdom er i seg selv blitt en Norsk verdi og skulle en mot formodning ikke oppnå målet om rikdom kan en ihvertfall adoptere de rikes verdier.

Da verden kom til Vik – 6 august
I finansverden er det kun et motto som gjelder – å få noe for ingenting. Det prøvde Terra kommunen Vik med magert men symbolsk utbytte: Pengekulturen har nå fått fotfeste også i det trauste bygde-Norge.

Herskap og tjener i Det norske hus – 13 august
”For 100 år siden jobbet det over 100 personer på herskapelige Sælid Gård. I dag bruker Astrid Hermansens familie all sin fritid på å vedlikeholde arven alene.” Har likhetsidealet gått for langt når gamle penger blir deklassert på Hedemarken? Herskapet på Hedemarken burde selvfølgelig ha brukt Thorsteins innsikt i at arvet rikdom er bedre enn ny. Kanskje skulle de ha kapret Hagen før Mille tok ham?

Bruker 100.000 mer enn de tjener – 16 august
”Husholdninger med lav inntekt har et forbruk som er betydelig høyere enn lønnen.” Thorstein viet et kapittel i boken sin til iøyenfallende forbruk som overklasseverdi. Med sløsaktig forbruk av varer og tjenester demonstrerer de rike sin overlegenhet. I Norge ønsker vi nå alle å være rike og deltar i forbruksfesten faktisk med mer enn vi tjener.

Tåle slit og tåle sludd og tåle frost og varme – 27 august
”Uføretrygdede Oddny veide 107 kilo og gikk aldri på tur. Nå reiser 55-åringen på basecamp og bestiger de høyeste tinder. Den nye klassereisen går fra usunn til sunn, ikke fra fattig til rik.” Igjen har Thorstein – en av velferdstatens ideologer – en annen tolkning. Norge er nå så rikt at alle kan demonstrere sin sunne iøyefallende fritid. Å drive med sport er en klassisk ikke-produktiv overklassesyssel som nå er blitt allemannseie. Helsestudioer er overfylt med kropper som må slites ut i mangel på arbeid og i Birkebeinerrennet får eliten utløp for sine konkurranseinstinkter.

Fritid viktigere enn karriereklatring – 8 september
Selv ikke studentene ønsker å nedverdige seg til arbeid. Livslang læring sløses iøyenfallende bort i fritid. Studentene tar ihvertfall ikke harde tekniske og naturvitenskapelige fag hvor faren for å få jobb og dermed bli slave er overhengende.

Sammen er vi mindre alene – 12 september
”Sjenerøse trygdeordninger gjør at amerikanerne kaller oss en barnepikestat.” Siste artikkel ut tar oss med på en klasseløs reise på Danskebåten med pensjonister som øyensynlig har det for godt. Trygden gjør det mulig for dem å leve et ubekymret liv i sus og dus med full pott i livets lotteri.

For Thorstein og jeg har sommeren vært en sann svir. Takk til Bergens Tidende som med sin konkurranse og artikkelserie har fått oss til å nikke gjenkjennende og bedrevitende i et halvt års tid. Hva er så den ultimate norske verdien? Den snubler sportsjournalist og fritidsentusiast Knut Langeland over i sin artikkel ”Det inkluderande friluftslivet” den 21 juli. Han har lest Norsk institutt for naturforsknings studie om turvaner. Innvandrere og nordmenn flest surrer rundt i designede utområder – gjerne med Ikea som mål. Han selv derimot lever ut myten om det uproduktive norske friluftslivet på ”kvilelaus vandring over topp og tind”. En type iøyenfallende fritid som han med jevne mellomrom gleder oss lesere med i både ord og bilder. Jeg snur meg mot Thorstein og roper ”Se hva jeg fant!”

Min kone som har dormet i solen her langt inne på Hardangervidden, snur seg og kjefter. ”Når skal du bli kvitt Thorstein – denne Skyberten din? Han levde for hundre år siden og den boken hans har gått deg til hodet.” Hun har rett. Ikke alt kan tolkes Veblensk men mye kan. De som syntes at konklusjonen på BTs artikkelserie om de Norske verdier glimret med sitt fravær, kan finne fasiten i Bergen Hovedbibliotek. Bare ta med lånekortet, gå til informasjonskranken og be om Thorstein B Veblens Den arbeidsfrie klasse fra 1899. Bak disken vil vennligheten selv hente boken til deg fra magasinet. Finn deg så en god stol samt dyre komfortable fritidsklær og du er klar til å humre deg gjennom den definitive analysen av dagens Norge utført for over hundre år siden.

Hvordan bygge en E-nasjon

Teleavisen oktober 2003

Det er dette som gir livet mening. Det er tidlig morgen og jeg er på vei oppover i krattskogen mot Åseåsen for å legge siste hånd på verket. NordlysNett på Andøya har som mål å gi alle i kommunen et bredbåndstilbud og har hyret inn Nera for å planlegge nettet. Vel oppe gjør jeg det jeg er betalt for – bestemmer posisjon til mast, vurderer mastekvalitet og innplasseringsmuligheter for nytt utstyr. Etter det er gjort finner jeg fram kikkerten og forsikrer meg om at jeg ser masten på Saura og skolen i Risøyhamn som skal være en del av stamnettet. I det fjerne skimtes Sortland så her kan en få til interkommunalt samband også. Så kan jeg sette meg ned i lyngen og kose meg. Ingenting er så vakkert som utsikt med høy puls. I nord ser jeg Dverberg, rett nedenfor Åse med skole og telefonsentral og i sør legger Hurtigruta til kai i Risøyhamn. Og alle jeg kan se fra her vil få trådløst bredbånd. Til og med barndomshjemmet til SPs Enoksen vil få dekning. Det er bare å flytte hjem igjen Odd Roger. Drømmen din om den digitale allemannsretten er et faktum. Jeg legger meg bakover, titter opp på den blå himmelen og nyter det kalde været. Telefonen ringer. Jeg tar opp den lille gule. Det er Geir fra Hitra. Kan jeg hjelpe til med planlegging av Frøya? Selvfølgelig og med største glede. På vei ned krysser jeg av kommune nummer 71. Nå er det kun 369 igjen, men det må handles raskt slik at jeg kommer der før Erna Solberg.

Per Thorvaldsen

Et eventyr
Det var en gang en Nærings- og Handelsminister som levde i et lite og vakkert land i utkanten av Europa. Hun hadde et dypfølt ønske om å gjøre noe for landets innbyggere. Motivert av EUs eEurope lanserte hun eNorge planen og utropte seg selv til eMinister. Hennes visjon var klar og ble kringkastet effektivt i all slags media ”En utålmodig eMinister lover at alle nordmenn skal få bredbånd innen 2002”.

Nå ved utgangen av 2003, ser en at det fremdeles er litt som gjenstår for å oppfylle Grete Knutsens drømmesyn, men vi er på riktig vei. I byene har utrullingen av aDSL og annen kabelbasert teknologi begynt å skyte fart og i distriktene er det en rekke nye og gamle teleoperatører som satser på trådløs bredbåndsaksess. Det gjøres enten ved å mate bortgjemte telesentraler med radiolinje eller ved å tilby bredbånd direkte til kunde via radio. Norge med sine fjorder, høye fjell og spredte bebyggelse er som skapt for trådløse løsninger.

Oppskriften
Da Nera startet å se på bredbåndsmarkedet i 2000, observerte vi to ting. Norge er velsignet med et godt utbygd fiber stamnett som når de fleste store byene, mens den resterende infrastrukturen enten mangler eller har for dårlig kapasitet.

For å få megabitene ut av fiberen og levere de til folk, næring og det offentlige bruker Nera følgende enkle oppskrift:

· Finn en fiber - gjerne to. Redundans på fiberaksess er å foretrekke
· Lag et lokalt radiolinje stamnett
· La stamnett gå slik at radiolinjens relepunkter kan brukes som basestasjoner for punkt- til multipunkt i 3.5 GHz eller bruk stamnettet til å mate telefonsentraler slik at bredbånd kan tilbys via eksisterende kobber

Andøya – et stykke bredbåndsnorge
På Andøya har de vært så heldige at fiberen til Svalbard fra Harstad tar en sving innom i Breivika. Det gjør det mulig for dem å knytte seg til resten av bredbåndsnorge. Andøy er en relativt liten kommune med 5.500 innbyggere hvorav 3.000 holder til på Andenes. Resten bor spredt over 659 kvadratkilometer. Kundegrunnlaget for NordlysNett er kommunen med sine skoler, institusjoner og administrasjon, næringslivet som er tuftet på fiske, forvar og romforskning. Planlegging av et hvert bredbåndsnett starter som regel med en lengre hyggelig samtale med næringsjefen i kommunen. På den måten skaffer en seg innsikt i kommunens behov, oversikt over næringslivet og en ide om hvor folk bor og hvor en eventuell vekst vil komme. Med denne kunnskapen i bagasjen, brukes så den eksisterende infrastruktur – master, telefonsentraler – på best mulig måte for å dekke flest mulig kosteffektivt.

Frihet til å velge
Etter nitidige studier på kartet hvor en rekke ulike alternativer blir vurdert, kommer den hyggelige delen av jobben, nemlig befaringen. Møte med virkeligheten gir ofte aha-opplevelser som kan kullkaste noen planer samt føde nye ideer. For en som lider av nutsyke er dette nærmest å betrakte som betalt friluftsliv. Sammen med kunden – i dette tilfellet prosjektleder Terje Lundemo fra Andøy Rakettskytefelt – besøker en fjelltopper med master, skoler, telefonsentraler, boligfelt og næringsbygg på jakt etter den optimale løsning. I bilen fra sted til sted går bredbåndspraten. Her er det full kundefokus og relasjonsbygging. Etter hundre mil, tretten telefonsentraler, syv skoler og diverse fjelltopper samles vi til slutt i Andøy Energis lokaler for å utkrystallisere gangbare alternativer. Det første alternativet er å mate de tretten telefonsentralene ved hjelp av radiolinje. I den enkelte telefonsentral settes det så inn en DSLAM som gir de som bor i en radius av cirka fem kilometer fra sentralen et bredbåndstilbud. Det andre alternativet er å lage et radiolinjenett som mater basestasjoner som gir kundene trådløs bredbåndsaksess. Hvilket alternativ som er best i en gitt kommune er bestemt av antallet sentraler og kommunens topografi og demografi. For Andøyas vedkommende er ren radioaksess å foretrekke. Det gir mulighet for et redundant radiolinjenett med vesentlig færre hopp enn DSLAM-løsningen og bedre dekning av befolkningen.

Distriktsutbygging
Det føles rart, men riktig, å være ansatt i et telekommunikasjonsselskap med 95% eksportandel og samtidig være med å få fart på Bygdenorge. Mandatet fra ledelsen var klart “Dere skal sørge for at eksportandelen vår blir mindre”. Nå noen år senere ser vi resultatene av arbeidet. Over sytti kommuner har bredbåndsløsninger fra Nera. Vi har bygget interkommunale nettverk fra Vadsø i nord til Bø i sør. Desentralisering har vært et hett politisk tema i Norge de siste tiår. Politikere har brukt mye energi og virkemidler for å hindre fraflytting fra Utkantnorge, men det har vist seg å være vanskelig på grunn av mangel på muligheter, arbeid og infrastruktur. Nå med trådløst bredbånd har styresmaktene endelig fått et redskap som kan brukes til igjen å skape vekst og blomstring i distriktene. Med trådløst bredbånd kan småkommuner samarbeide, jobber kan flyttes til distriktene og folk kan igjen bosette seg på steder hvor de har tilhørighet og mulighet for øke livskvaliteten.

Kjære Kristin

BaneTelemagasinet september 2004

Du får ha meg unnskyldt, men jeg er så glad at jeg bare må dele det med deg. Fra taket på Nord-Smøla skole ser jeg lykkelige barn som leker, skyfri himmel og vakre radiolinjetårn i det fjerne. Som om ikke det skulle være nok, har jeg mottatt følgende lakoniske tekstmelding fra min datter ”Jeg har kommet inn”. Hvor? Handelshøyskolen – selvfølgelig. Fantastisk! Jeg ingeniøren har avlet en økonom til til verden.

Per Thorvaldsen
Nettplanlegger

Hva med en takk?
Dette herlige sammenfall av hendelser får meg til å tenke – Det er kanskje på tide å takke samfunnet for all utdannelse min familie og jeg har fått. Tusen takk Kristin Clemet! Du og dine forgjengere har skapt et av de beste utdanningstilbud som finnes slik at hele det norske folk kan få muligheten til å realisere sine evner. Av den offentlige debatten kan en få inntrykk at den norske skolen er i forfall og i krise. Det stemmer overhodet ikke med mine inntrykk. Mine barn har hatt flinke og motiverende lærere, nye læremetoder som har inspirert dem til ekstra innsats og en trivelig skolehverdag med tilnærmet idylliske tilstander. Riktignok ligger min sønn på sofaen av og til og stønner over mengden av lekser i ungdomskolen, men kjenner jeg ham rett vil nok konkurranseinstinktet vekke ham til ny dyst når karakterene kommer for første gang. I tillegg må jeg virkelig få si at din innføring av den klasseløse skole varmer mitt sosialdemokratiske hjerte. Lik rett til utdanning, uansett sosial status og bosted, er en god sak å kjempe for.

Hva kan jeg bidra med?
Planen min var å bli lærer.Vel, skal jeg være helt ærlig så hadde jeg ingen andre ambisjoner enn å lære mest mulig for å tilfredstille egen nysgjerrighet. Fem års kunnskapsfest og innføring i klassisk dannelse på UiO til den latterlig lave sum av 1 megakrone. Hvilken investering! Mine foreldre ønsket at jeg skulle ta den utdannelsen de ikke fikk. Og det gjorde jeg til gangs. Først med champagneglasset i hånden etter avlagt eksamen i teoretisk fysikk kom jeg til å tenke - Hva nå? Jeg begynte på Ped. Sem., men fristelsene i det private næringsliv ble for store. Etter en tjue år lang karriere i en stor norsk telekombedrift har jeg endelig havnet på toppen. Jeg reiser fra skoletak til skoletak i hele Distriktsnorge for å planlegge trådløse bredbåndsnett. Hvorfor skal ikke de som vokser opp i utkantene ha de samme mulighetene som mine egne barn i Bergen? 100 Mbit/s til alle skoler er blitt min fanesak. Utfordringen ligger i å få til en kosteffektiv utbygging for kommunene. Bedriften som betaler meg lønn hver gang den 15, har laget en flott 100 Mbit/s radiolinje og med gjenbruk av teleinfrastruktur (les master og tårn) kan en enkelt bygge solide kommunale bredbåndsnett.

Staten gir og staten tar
For oss trådløse og distriktsvennlige har det vært et problem at staten tar lisensavgift for kraftige radiolinjer. Det har jeg nå gjort noe med. Med hele 10 GHz båndet i egen lomme, deler jeg rundhåndet ut gratis lisenser dersom 100 Mbit/s radiolinjen lander på en skole. Det er selvfølgelig en liten hake. Jeg er lei av kun å gå oppe på taket og virre og krever derfor å få komme inn og undervise en halv dag med REALFAG, gjerne mekanisk snordrag eller termodynamikk, på de skolene som får bredbånd ved hjelp av oss. Til vi møtes - på en skole - Kristin får du ha det bra.

Hilsen Per

I enden av internett

Teleavisen April 2009

”Jeg vil på Facebook”. ”Men pappa, det er jo et sosialt nettverk. Du har jo ingen venner!”. Det gjør vondt. Det er jo fra sine egne man får høre det. De skulle bare ha visst. At jeg har en venninne der ute i cyberspace. Hun har aner fra Voss og er en globetrotter av rang. Hun kjenner mine pasjoner og sender meg bilder. Ikke av det du tror, men av master. Høyreiste og potente rager de i landskapet med verden som kulisser.

Per Thorvaldsen
Nettplanlegger

El Tren del Fin del Mundo
Hun har tatt bilde av mobilmasten fra togperrongen. Med sin iPhone sender hun herligheten via internett som et vedlegg til meg. Hva i huleste gjør hun på sydspissen av Sør Amerika? Jeg blåser opp bildet til det gjør vondt i pikslene. Den hvite kladeisen bak antennen kan ikke være ??? Jo, så sannelig – en Nera Evolution 155 Mbit/s radio. Av de 36.000 vi produserte ifjor har altså en funnet veien dit ned til internettets sydligste punkt bare for å gi turister en mulighet til å sende elektroniske meldinger hjem. Med 18.000 hopp med en gjennomsnittlig lengde på 30 kilometer har vi økt verdensveven med 540.000 kilometer eller 13,5 ganger rundt jorden på et år. Da er det ikke rart at vi også har snisset innom internettets utkanter.

Uken etter
”Se hva jeg fant! Hvor er jeg nå?” Spørsmålet følger et bilde som viser en parabol i arktiske strøk. Blant pingvinene? Nei, jeg tror hun har tatt på seg sjumilstøvlene og beveget seg lenger nord. 78 grader nord nærmere bestemt. Denne linken – 310 Mbit/s InterLink i 6 GHz - kjenner jeg igjen. Den går mellom Longyearbyen og Ny Ålesund via en aktiv repeater som står på noe grunnfjell som stikker opp av breen i Kongsvegpasset. Om mulig Neras viktigste leveranse noensinne og vårt største bidrag til forskningen. Det var kanskje litt voldsomt, men med tanke på hvilke data som strømmer gjennom denne pulsåren, og videre på fiber til litt mer siviliserte strøk, blir jeg svimmel. I enden av linken står det nemlig en antenne av enorme dimensjoner og peker rett ut i verdensrommet. Kanskje ikke Ny Ålesund representerer den nordlige enden av internettet slik jeg trodde allikevel? Er dette et forsøk på å få LMGene (Little Green Men) som Jocelyn Bell Burnell konverserte med i 1967 i tale igjen?


Radiolinjetårnet i Longyearbyen pynter opp i et ellers goldt landskap

Radioastronomi
Nei, det Burnell oppdaget i 1967, med sin rudimentære radiokikkert, var pulsarer – raskt roterende nøytronstjerner – og det det mye mer sofistikerte radioteleskopet i Ny Ålesund brukes til er å undersøke kvasarer. Kvasarene er skrikende (i elektromagnetisk henseende) babygalakser fra universets barndom. Det var oppdagelsen av disse energirike galaksene i vår historiske synsrand som for alvor satt siste spiker i kisten til alternative skapelsesteorier til Big Bang. Antennen er 20 meter i diameter og har en forsterkning i størrelsesorden 60 dBi. Det lyttes i S (2-4 GHz) og X (8-12 GHz) bånd etter aktiviteter i universets barneværelse.

Sammen er vi sterke
Radioteleskopet i Ny Ålesund er ikke alene. Sammen med et nettverk av andre antenner verden over dannes et syntetisk raditeleskop med en diameter litt mindre enn jordens – 8000 kilometer for å være litt mer eksakt. Med denne ”antennen” kan en se planetsystemer 15.000 lysår unna og den indre strukturen i kvasarer mer enn 1.000.000.000 lysår fra oss. Med data fra det indre av kvasarene sammenlignet med deres såkalte rødsforskyvning - som skyldes at de beveger seg fra oss - kan universets alder (13.7 millarder år) og størrelse (93 millarder lysår) bestemmes.

”Gi meg et fast punkt
Og jeg skal rokke jorden”. Med det syntetiske radioteleskopet og hundrevis av fikserte kvasarer kunne Arkimedes (287-212 f.kr.) fått mer enn han ønsket seg, men det kom litt lovlig sent for hans del. Vi andre derimot har meget stor nytte av kvasarenes stabile posisjoner. De – seksti til sytti stykker av gangen – brukes til å kalibrere GPS-signalene slik at vi ikke havner på bærtur i vår evige jakt på master for bredbåndsdekning. Målingene er faktisk så nøyaktige at de detekterer den kontinentale driften og jordaksens slingringer. Og ved hjelp av vår InterLink kan dataene behandles i sanntid. Tenk hvilken glede det ville være å få vite konsekvensene for jordaksens helning av et enormt meteorittnedslag mens det skjer.

Stjernestøv

Jeg står i produksjonshallen og ser radiolinjene bli satt sammen. I følge Big Bang teorien er all tung materie skapt i det indre av stjerner. Senderenheten i vår link som består av galliumarsenid, er resultatet av kataklysmiske prosesser i universets tidligere historie. Ja, selv vi, jeg og du er laget av stjernestøv og radioaktivt avfall fra hydrogenbombene i stjernenes indre. I et uendelig tomt, mørkt og kaldt rom med noen galakser hist og her, sitter vi på en liten stein som suser avgårde mot en ukjent skjebne. Jeg går tilbake til mitt avlukke og åpner en ny Facebook profil. Per and his extraterrestrial friends. Skal jeg håpe på å finne intelligent liv må det være på andre planeter. Kanskje er internettet endeløst?

Kjære Kristin

Rett på nett - (Dette brevet ble skrevet da Kristin var Finansminister, men passer vel enda bedre nå når hun har blitt Kunnskapsminister)

Jeg håper du aksepterer at jeg er dus med deg selv om vår separasjon i det sosiale nettverk i vår lille verden langt overstiger gjennomsnittet på seks. Jeg ser av kalenderen din at du er en svipptur i Ljubljana denne uken for å møte Slovenias finansminister Bajuk. Du får hilse fra meg og takke for den fine sommeren jeg hadde der i 1981 hvor jeg ble forført av en svensk økonom. Selv om avstanden mellom deg og meg er stor, tror jeg vi deler de samme verdiene om velferd, skole, likhet og frihet. Skal jeg være helt ærlig så hadde jeg tenkt å besøke deg. Jeg er på jakt etter nye oppgaver å utrette for AS Norge.

Per Thorvaldsen
Ingeniør med sans for prosenter

Faktisk står jeg utenfor arkitekt Bulls art noveau-inspirerte steinbygning hvor Finansdepartement holder hus. Det har positive eksternaliteter og jeg lengter inn. Hvordan vet jeg at det er Bull som har vært på ferde? Jo, jeg står med den lille vervebrosjyren ”Vil du jobbe i Finansdepartementet?” i hånden. Vil og vil fru Halvorsen, det er nok mer tvingende nødvendighet som gjør at jeg tropper opp.

I et samfunn som burde flyte over av melk og honning forfaller nemlig det meste. Skolene råtner på rot og elevene tilegner seg stadig mindre kunnskap – spesielt i harde fag som matematikk og fysikk som trengs for å bygge det engang oljetomme Norge. Forskjellene mellom rik og fattig øker. Ja, faktisk tok forskeren Henning Frydenlund Hansen ved NTNU doktorgraden i forrige uke der han viser at ulikhetene i Norge nå følger en Pareto-distribusjon. Vi har altså klart mesterstykket å gå fra et velordnet velferdssamfunn til røverkultur på en generasjon.

Jeg ser til min fortvilelse at mitt nåværende bidrag til samfunnet ikke har vært nok. I 25 år har jeg vært frivillig trell i eksportindustrien for å øke landets inntekter, og nå er jeg i Oslo på en snarvisitt for å lære opp kommende generasjoner i trådløs kommunikasjon. Fra kurslokalet i Hotel Opera ser jeg utover vårt blendende hvite kulturskråplan hvor fiffen må gå spissrotgang mellom boms og horer for å lytte til arkaisk sosial samvittighet alà Les Misérables.

I tillegg til å leve opp til mottoet ”I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød” har jeg betalt min skatt med glede. Stadig mer. Fra null og niks som student til sekssifrede tall som lett overvektig førtiåring. Skal jeg være helt ærlig så føler nok en del av oss i middelklassen at er vi som betaler hele gildet. Hos de fattige, som blir stadig fler og fler, er det ingenting å hente og hos de rike, som blir stadig rikere, er det ingen betalingsvilje. Vi samfunnsbærere hadde nok kunnet bære over med det dersom våre penger hadde blitt forvaltet på en slik måte at velferdstaten til Stein Kuhnle og oss andre hadde blitt tatt vare på.

For å hindre et opprør blant de betalende klasser, melder jeg frivillig til tjeneste hos Finansdepartementet. Hva kan jeg bidra med? Prosentregning og annen avansert matematikk. At det trengs har jeg fått mange indikasjoner på. For en tid tilbake fikk jeg brev fra kemneren. Heller enn å dvele ved enkeltposter og tall, falt mitt blikk på skatteetatens logo oppe i venstre hjørne på brevarket. En bløtkake - samfunnsmetafor? - hvor et lite anorektisk stykke var tatt ut. Utstyrt med transportør fant jeg ut at det representerte 11 prosent av hele kaken. For oss som betaler skatt med glede og kan regne, vet vi at dette er et feilestimat av skattetrykket på et par hundre prosent. Jeg prøvde å få etaten i tale, men rungende taushet fikk meg til å slå meg til ro med at det kanskje var det nivået de hadde som mål og visjon den dagen alle bidrar.




Denne lille tallbommerten opprørte meg ikke så mye, så jeg la meg tilbake på sofaen i trygg forvissning om at sosialdemokratiet ville løse alle problemer bare det fikk litt tid på seg. Da Kristin, dukket vervebrosjyren fra ditt departement opp, og som fysiker med forakt for Pareto-distribusjoner leste jeg nøye hva dere gjør for å bekjempe ”The rich get richer”-problemet. Penger og vilje til utjamning kan det ihvertfall ikke stå på. Hvorfor går da samfunnsutviklingen så skjevt? Jeg har nok funnet svaret enten du liker det eller ikke. Se nøye på figuren på side 4 som viser utdanningsbakgrunnen i Finansdepartementet. Med et slikt stolpediagram som viser den prosentvise fordelingen av jurister, samfunnsøkonomer, siviløkonomer og annen høyere utdanning, ville en ikke ha sluppet ut av grunnskolen engang. Her er 32 prosent mer enn 32.5 prosent og 9 prosent mer enn 13.5 prosent. Svikten i kunnskapssamfunnet har altså nådd helt fram til vårt viktigste departement. De som skal forvalte våre skatter og oljemilliarder kan ikke engang regne prosenter selv om prosentandelen høyt utdannende er tilnærmet 100. Jeg leser også at halvparten av staben er under 40. Skremmende. Jeg får håpe at også det er talltull for det er jo nettopp blant de unge som har vært utsatt for Hernes’ reform 94 at kunnskapsmangelen er størst.

Er det så nøye da? Vel, hovedsatningsområdene til Finansdepartementet er å planlegge og iverksette den økonomiske politikken, forvalte statens formue, samordne arbeidet med statsbudsjettet, sørge for at statens inntekter sikres på en effektiv måte og overvåke og utarbeide regler for finansmarkedene. Med en slik agenda er nok et oppfriskningskurs i prosentregning på sin plass. Tanken på at Gjedrem hever eller senker styringsrenten med et par prosent basert på tips fra Finansdepartementet får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. For ham er kanskje 1 prosent større enn 2 uten at det spiller noen rolle, men for unge i etableringsfasen kan slike variasjoner basert på feilregning bety katastrofe. Eneste trøsten får være at jeg er blitt fortalt at Norges Bank er unndradd politisk styring for sikkerhets skyld, men jeg er nok redd for at noen i ”Upper ten” nettverket snakker sammen om prosenter allikevel.

Dersom du ikke har noe imot det, så stiller jeg neste mandag på ditt kontor klar til innsats. Av brosjyren ser jeg at dere er på jakt etter medarbeidere med høy faglig kvalitet. La meg få bli med på laget i Finansdepartementets kunnskapsorganisasjon med hovedansvar for prosentregning. I tillegg til å korrigere tall og stolpediagrammer, kan jeg underholde ungdommene med anekdoter fra dengang det var folkets oppgave å produsere istedenfor å konsumere. Jeg tar med meg min gamle HP-kalkulator med omvendt polsk logikk og sammen får vi orden på på tall, prosenter, statbudsjett og finanser. Tanken på at jeg ved matematisk korrekturlesning av departementets publikasjoner kan redde både min egen og andres AFP samt beholde mangfoldet i samfunnet ved å fjerne formueskatten til de rike slik at de kan bli boende i landet, varmer mitt sosiale hjerte. Når vi så har fått kontroll med statens finanser, kan vi sammen lese høyt fra Stein Kuhnles Velferdstaten fra 1980. Den og annen utdatert litteratur som Thorstein Veblens bok om den arbeidsfrie klassen fant jeg i en sjokkselger utenfor bokhandelen på Karl-Johan ved Kirkeristen, der hvor det sosiale skillet i Norge er skarpest.