fredag 25. desember 2009

Kjære Kristin

BaneTelemagasinet september 2004

Du får ha meg unnskyldt, men jeg er så glad at jeg bare må dele det med deg. Fra taket på Nord-Smøla skole ser jeg lykkelige barn som leker, skyfri himmel og vakre radiolinjetårn i det fjerne. Som om ikke det skulle være nok, har jeg mottatt følgende lakoniske tekstmelding fra min datter ”Jeg har kommet inn”. Hvor? Handelshøyskolen – selvfølgelig. Fantastisk! Jeg ingeniøren har avlet en økonom til til verden.

Per Thorvaldsen
Nettplanlegger

Hva med en takk?
Dette herlige sammenfall av hendelser får meg til å tenke – Det er kanskje på tide å takke samfunnet for all utdannelse min familie og jeg har fått. Tusen takk Kristin Clemet! Du og dine forgjengere har skapt et av de beste utdanningstilbud som finnes slik at hele det norske folk kan få muligheten til å realisere sine evner. Av den offentlige debatten kan en få inntrykk at den norske skolen er i forfall og i krise. Det stemmer overhodet ikke med mine inntrykk. Mine barn har hatt flinke og motiverende lærere, nye læremetoder som har inspirert dem til ekstra innsats og en trivelig skolehverdag med tilnærmet idylliske tilstander. Riktignok ligger min sønn på sofaen av og til og stønner over mengden av lekser i ungdomskolen, men kjenner jeg ham rett vil nok konkurranseinstinktet vekke ham til ny dyst når karakterene kommer for første gang. I tillegg må jeg virkelig få si at din innføring av den klasseløse skole varmer mitt sosialdemokratiske hjerte. Lik rett til utdanning, uansett sosial status og bosted, er en god sak å kjempe for.

Hva kan jeg bidra med?
Planen min var å bli lærer.Vel, skal jeg være helt ærlig så hadde jeg ingen andre ambisjoner enn å lære mest mulig for å tilfredstille egen nysgjerrighet. Fem års kunnskapsfest og innføring i klassisk dannelse på UiO til den latterlig lave sum av 1 megakrone. Hvilken investering! Mine foreldre ønsket at jeg skulle ta den utdannelsen de ikke fikk. Og det gjorde jeg til gangs. Først med champagneglasset i hånden etter avlagt eksamen i teoretisk fysikk kom jeg til å tenke - Hva nå? Jeg begynte på Ped. Sem., men fristelsene i det private næringsliv ble for store. Etter en tjue år lang karriere i en stor norsk telekombedrift har jeg endelig havnet på toppen. Jeg reiser fra skoletak til skoletak i hele Distriktsnorge for å planlegge trådløse bredbåndsnett. Hvorfor skal ikke de som vokser opp i utkantene ha de samme mulighetene som mine egne barn i Bergen? 100 Mbit/s til alle skoler er blitt min fanesak. Utfordringen ligger i å få til en kosteffektiv utbygging for kommunene. Bedriften som betaler meg lønn hver gang den 15, har laget en flott 100 Mbit/s radiolinje og med gjenbruk av teleinfrastruktur (les master og tårn) kan en enkelt bygge solide kommunale bredbåndsnett.

Staten gir og staten tar
For oss trådløse og distriktsvennlige har det vært et problem at staten tar lisensavgift for kraftige radiolinjer. Det har jeg nå gjort noe med. Med hele 10 GHz båndet i egen lomme, deler jeg rundhåndet ut gratis lisenser dersom 100 Mbit/s radiolinjen lander på en skole. Det er selvfølgelig en liten hake. Jeg er lei av kun å gå oppe på taket og virre og krever derfor å få komme inn og undervise en halv dag med REALFAG, gjerne mekanisk snordrag eller termodynamikk, på de skolene som får bredbånd ved hjelp av oss. Til vi møtes - på en skole - Kristin får du ha det bra.

Hilsen Per

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar