Min italienske reise

BaneTele magasin 4 2003

Alle reiser er en omvei hjem. Mitt utgangspunkt er en leilighet i pittoreske Lucca. Jeg vekkes av en pianospillende nabo. Tusen takk! Liflige Vivaldi-toner blander seg med svalesang og en Vespa 250 i det trange smuget. Klokken er halv seks. Ingen frokost, ingen taxi. Jeg forlater Lucca via den vestlige porten. Foran meg strekker Via Puccini seg så langt øyet kan se. Et eller annet sted langt der ute i de industrielle forsteder ligger Neras Italiakontor. Nynnende på NessumDorma satser jeg på at min indre gyro og stedsans samt tilfeldig forbipasserende skal lede meg på rett vei.

Linkturist Per Thorvaldsen

Per, du lyver!
Nei, jeg gjør ei! Henrik Ibsen derimot diktet i vei da Peer Gynt tok form i hans hode mens han spradet langs italienske stier. Å søke inspirasjon og fornyelse i det klassiske italienske landskap har vært en kjær aktivitet for Europas tenkere siden renessansen. Her meislet Nietzsche ut filosofiske mesterverk mens han gikk, Goethe la grunnlaget for sin poesi i skyggen av svalende olivenlunder, Mozart ble utnevnt til ridder av den gyldne spore og Marconi fyrte av en salve midt på jordet i ren glede over å ha temmet radiobølgene. Og nå er jeg her. Etter år med bredbåndsutbygging I distrikts-Norge, er jeg på dannelsesreise til Italia. Hvordan kan det italienske wirtschaftswunder forklares? Hva er hemmeligheten bak Fabrizzio og Nera Italias eventyrlige suksess? Å omsette for 80 millioner i radioens hjemland kan ikke karakteriseres som annet enn en bragd. Kledelig beskjedene påstår våre italienske venner at det skyldes hell. Utlysning av 26 GHz lisens i hele Italia har gjort det mulig å få innpass med Neras løsninger og produkter hos nye og gamle aktører og da særlig i Nord-Italia. Radiolinjer brukes til å bygge høykapasitetsstamnett og punkt-til-multipunkt radio brukes til å mate UMTS basestasjoner og for bredbåndsaksess til Italias blomstrende næringsliv.

Teknologien viser vei
Troen på egne evner til å kommunisere på italiensk får fort en knekk langs veien til Luccas store sønn – Puccini. Etter en mengde Si og Ciao innser jeg at jeg er en fremmed på gale veier. Heldigvis ser jeg California. Ikke Arnolds, men radiolinjetårnet i åsen sør for Lucca som ble besøkt i går for å se vakkert Nera utstyr i aksjon. Fra California er det radiolinjeforbindelse til Nera kontoret. Jeg klatrer opp på en gesims og tar opp kikkerten. Parabolen på California gir meg et hint om retningen til kontoret og der på taket av en lav bygning ser jeg en tilsvarende parabol med en 34Mbit/s CompactLink på ryggen. Jeg er reddet. Foran kontoret står et asurblått eksemplar av arten Fiat 500 og over det kjente og kjære Nera produkter og logo. Fantastisk! Her har en klart å forene I skjønn harmoni det ypperste av hva norsk og italiensk industri har frembragt.

Endelig frokost
Dessverre viser det seg at femhundren ikke er firmabilen. Min internasjonale kollega Carlos Pacheco som har designet nettene her i Italia, henter fram en Fiat Marea fra bakgården og vi begir oss mot dagens mål som er en installasjon i byen Arezzo. Der skal basestasjonen til den lokale aktøren PlugIt konfigureres og kunder slippes på. Underveis stopper vi på en av de mange autostrada-katedralene som omkranser hele veien og dekker alle reisendes behov. Som selvbestaltet etnograf, studerer jeg med undring frokostvanene. Stående buffet med cappuccino, som ifølge våre italienske venner kun skal drikkes om morgenen, og det verdensberømte toscanske brødet som minner mest om langebrødskivene jeg finner innerst i brødskuffen ved den årlige opprydningen. Tørt og godt.

Reisens mål
En veltet lastebil gir oss anledning til å studere naturen langs motorveien rundt Firenze grundig. Det vakre toscanske landskapet bølger seg framover badet i lys og varme. De fleste åsene er smykket med radiolinjetårn med paraboler i alle himmelretninger. I tillegg observerer jeg en rekke mobilmaster langs veien. De fleste er matet med lavkapasitetsradiolinje fra en passende ås og sørger for en forbilledlig dekning på mobilen. Jeg føler meg priviligert. Det er ikke alle forunt å kunne sitte i en italiensk bilkø og gjøre norsk kontorarbeid. Etter et par timer løser det hele seg opp og vi ankommer Arezzo og kunden PlugIt.

PlugIt
PlugIt har sitt hovedsete i Arezzo. Fra sitt nyoppførte palass har de et nettverk som dekker store deler av Toscana. På taket tar jeg bilder av to familiære CityLinker i henholdsvis 7 og 18 GHz. De skyter i hver sin retning og sørger for redundans i nettverket. Jeg hilser på staben som tar vennlig imot link-turisten fra nord. Vi utveksler erfaringer før vi setter avgårde sammen til basestasjonen i sentrum.

The Italian Job
Spredepunktet er plassert på toppen av Arezzoes eneste høyhus. Utsikten er formidabel. Her kan en nok nå flere kunder på en gang enn i hele distrikts-Norge til sammen. Fire sektor à 90 grader er satt opp for å dekke hele området og basestasjonen er matet ved hjelp av en CityLink med 155 Mbit/s kapasitet. Oppslukt av tekniske detaljer, glemmer jeg helt varmen og blir stående ute til det svimler fullstendig. Jeg redder meg til slutt inn i leiligheten som huser inne-utstyret. Der har det ikke foregått oppussing siden "the swinging sixties", men det må medgis at storblomstret tapet kler linkene godt. Carlos konfigurerer MultiLink basestasjonen og tester en E1 Frame relay forbindelse mot en sluttkunde. Av ytringer som Grazie Signore forstår jeg
at testen er vellykket.

Nattskiftet
Arbeidsdagen er over, men jeg klarer allikevel å overtale Carlos til å bli med på en liten avstikker til Siena. Kanskje trenger de bredbånd der også? Langs småveier smyger vi oss gjennom landskapet mens italienske gårdsbruk og landsby-arkitektur beundres. Vel fremme kjøre vi pliktløpet via Campioen og Dumoen før vi ender sammen med forelskede på toppen av tårnet I Museo D Opera. Mens de skåler og stråler i nyvunnet lykke, sjekker vi dette mulige spredepunktet. Rundskuet er meget profitabelt, men er det strøm tilgjengelig? Vel nede igjen, finner vi en restaurant med pasta og tilhørende herligheter. Måltidet avsluttes som sedvanlig med gelato i kaffe.

Bella notte - hjemferd
Mørket senker seg og etter å ha studert stjernehimmelen sør for Spica, setter vi oss mette godt til rette i Fiaten og lar vår italienske venninne i navigatoren lede oss hjem igjen med vennlige anmodninger à la "next turn to the left, Sir".

Epilog – Nera en messe verd
Det er ikke hver dag jeg holder italienere i hendene og synger salmer a cappella. I dag er det søndag og etter en vandring i et morgenstille Lucca oppdager jeg plutselig barokkkirken Santa Maria Nera. Firmahytte er vel og bra, men egen kirke er noe helt annet. Jeg er riktignok den eneste som synger på norsk og betaler avlaten med kroner, men her føler jeg meg likevel på en merkelig måte hjemme. På vei ut følger jeg de andres eksempel. To lys tennes. Det første for Nera og økt ordreinngang. Det siste for min stakkars kone som via tekstmelding formidler at hun er ved å drukne på Etnecup hvor min sønn sliter benken. Utenfor blir jeg stående på marmoren sammen med de andre. En eldre dame snakker til meg. Jeg snur meg, smiler og nikker til henne. Med et lett Ciao strener jeg så over piazzaen mot baren for noen øl og grappa. Avisoverskriftene skrikerimot meg. Due morte in Lombardia. Her er det snart varmere enn i Dantes inferno. Kanskje på tide å vende hjemover til et kjøligere klima?