Utvalgte mirakler i Østerdalen

Lokalavisa Sør-Østerdal 14/2 2008

Er det verdt det? Klokken er halv elleve om kvelden idet vi entrer Ljørdalen etter enda en strabasiøs bredbåndsdag i det røde fylket. Jeg ser bort på ungdommen fra Svorka Aksess. ”Er du klar for to nye fjelltopper før vi tar kvelden? Husk vi har lovet alle bredbånd! Skal vi starte med mastepunktet på Faksfjellet eller sjekke det reflektor-punktet på Grunnfossgnollen?”

Per Thorvaldsen
Nettplanlegger

Med taushet besegler han sin egen skjebne. Jeg lar tilfeldighetene råde og velger Faksfjellet da det er lavest og fordrer minst slit. Vi parkerer bredbåndsmobilen og entrer fjellet. Selv myrene er tørre på denne kanten av landet. Pulsen stiger drevet av forventning og høydemetre. Er masten solid nok? Ser vi enkelt det passive punktet slik at vi kan komme til Trysilfjellet ved å skyte med radiolinje den veien? Hva? Masten står jo mye høyere oppe enn avmerket på kartet. Er det mulig at det går an å skyte direkte til Trysilfjellet uten reflektor? Jeg snur meg og ser i retning mot Trysilfjellet. Ingen karakteristisk siluett kun en kjedelig åsside, men det er jo femti meter igjen til toppen. Jeg begynner å løpe oppover mens jeg stadig snur meg i håp om et fata morgana. Plutselig dukker masten på Trysilfjellet opp over åsen. Miraklet er et faktum. Oppdragsgiver har spart noen hundre tusen ved at vi unngår reflektor og ungdommen og jeg trenger ikke å entre Grunnfossgnollen hverken denne kvelden eller andre. Her blir det istedet kvalitetstid på Trysil Hotell. I ren lykkerus deler jeg ut WiMax-sektorer til hele Ljørdalen – også Støa som ikke var planlagt. Vi er da tross alt alle sosialdemokrater.

Vi legger en plan
”Svorka Aksess ønsker å gå for WiMax i Østedalen. De trenger vår hjelp og våre frekvenser. De ønsker å bygge eget stamnett i hele regionen og gi bredbånd til alle.” Salgsjefen i Nera Networks er opprømt. Han aner konturene av noe stort. ”Fantastisk, Svorka Aksess tar samfunnsanvar mens andre bare ser på forretningsplaner. Men det er jo bare fjorten dager til innleveringsfristen. Kan vi gjøre det Telenor har brukt sytti år på – på to uker?” Med kommunenes prioriteringsliste over bredbåndsofre i hus og hytte i ene hånden og flykart over Hedemarken i den andre, starter det møysommelige arbeidet med å finne anvendelig infrastruktur – les master. Av femti-seksti mulige mastepunkt har vi bruk for cirka 35 for å gi den ønskede dekning ved å sette opp WiMax sendere. Den enkelte kunde kommuniserer via en liten radiosender på husvegg eller stolpe mot nærmeste WiMax sender. Disse sendepunktene knyttes så igjen sammen med høyhastighets radiolinje til et felles nett i jakten på internett som vi finner i en BaneTele fiber på Rena stasjon. Ved å lage alternative veier i radiolinjenettet skapes et nytt, sikkert og stabilt telenett, og dermed er bredbåndskonkurransen i Østerdalen et faktum til glede for hele folket.

Veiet og funnet passe tung
Tåken henger nedover snøtunge tretopper. Her er det skremmende mye skog for en radioplanlegger – Gi ungdommen øks før skogen tar oss er mitt motto. Jeg er på vei oppover Østerdalen til forhandlingsmøte med kommunene. Vi er ikke de eneste tilbyderne og vi må svare for våre planer og tilbud. Jeg treffer vår venn fra Svorka Aksess på Coopen på Rena hvor vi finpusser vår slagplan. Jeg ser meg rundt i kafeen. Den er dønn lik alle de andre Coop-kafeene i Norges land. Det er kun dialekten inne og kuldegradene ute som forteller at jeg er langt hjemmefra. Litt senere på dagen, etter hyggelige forhandlinger, har tåken lettet. Jeg tar en svipptur bortom togstasjonen, finner fiberen og forsikrer meg om at det er fri sikt til Nordhue radiolinjestasjon. Derfra er det jo kun resten av nettet som skal på plass. Idet jeg passerer Elverum og siloen vi plasserte WiMax på for noen år siden, ringer salgsjefen for å få status. ”Hvordan gikk det?” ”Altfor godt er jeg redd.”

Stemmer terrenget med kartet?
”Må du, igjen?” Min kone stiller seg noe undrende til alle mine turer på kryss og tvers i Norge. ”Ja, det er nok ingen vei utenom. Grande Røys har lovet alle bredbånd innen utgangen av året. I Østerdalen har vi lagt en plan og nå skal den settes ut i livet.” ”Jeg skjønner at damen har sjarmert deg, men du trenger vel ikke å gjøre hele jobben alene.” ”Frykt ikke! Vi er et helt lite team – på to stykker – som skal jobbe oss fra Atndalen i nord til Flermoberget i sør til vi tilslutt ender ved Femunden i øst. Er vi riktig heldig så kan vi få gitt helten din Lars Monsen Wimax i kanoen. Gi meg fjorten dager så gjør jeg meg ferdig med Østerdalen og deretter Rindalen på Nordmøre og så kan vi dra på ferie til Kreta.” ”Og der skal du vel bare dra meg opp i fjellene for å se på master der også?” Hva får henne til å tenke slik?

”Du være den bredbånd?”
Den hyggelige damen fra Nederland som har gitt oss losji og herlig frokost øverst i Atndalen, har googlet meg. Jeg innrømmer mitt forehavende og fortellere henne hvordan vi skal tråkle oss nedover Atndalen fra mast til mast for å gi bredbånd til hytter og fastboende. Dessverre er det ikke sikt mellom alle mastene så vi må bygge noen nye samt sette opp noen passive reflektorer som sender signalene i riktig retning. Vi skynder oss ut ved soloppgang og første utfordring er å finne et punkt for en passiv reflektor ved Vollom. Etter en times tur oppover fjellsiden finner vi et godt punkt som ser både kringkastingsmastene ved Atnbrua, Vollom og Gunstad og dermed er den nordligste delen av nettet på plass. Så suser vi videre nedover dalen og gjør det vi er betalt for. Utøver friluftsliv med mening slik at de kommende generasjoner kan kose seg foran skjermene. Sent på kveld søker vi tilflukt i sivilisasjon ved Koppang. Og slik går nå dagene. I løpet av fjorten flotte sommerdager besøkes 35 master og vi sjekker sikt, innplasseringsmuligheter og WiMax dekning. Det meste går etter planen selv om noen master dessverre er rimelig fulle av utstyr allerede. Eneste trøsten for være at det stort sett er utstyr fra egen fabrikk.

Ved veis ende
Dette begynner vel å bli i meste laget for en femtiåring. Jeg kjenner på pulsen, men klarer ikke å telle den. Noen hundre meter rett opp ved Elgå avslutter vår befaring. Jeg ser meg rundt. Her var det ikke mange kunder. Altså - bredbånd til alle i Norge er nå et faktum! Jeg ber ungdommen fra Svorka ta et bilde av dette historiske øyeblikket. Vi legger fra oss våre papirer og jeg poserer. Plutselig kommer det en virvelvind og tar fatt i våre notater og sender dem til himmels. Et kvarter senere kommer kartene mine ned, mens notatene forsvinner i retning Sverige og blir borte for all tid. Slik ble bredbåndsatsningen i Norge en eksportartikkel. Ved Femundens bredder klarer vi heldigvis å rekapitulere det meste.

Epilog
Etter mye om og men – kontraktsforhandlinger, fulle master og de vanlige forsinkelsene rulles nå bredbåndet ut. Jeg håper dere får like mye glede av det som jeg fikk av Østerdalen. I alle tilfelle, vi sees på den offisielle åpningen.