Emphatic disgust.
for 2 uker siden
onsdag 31. oktober 2012
Professorer skal ikke dosere, men besvare spørsmål
StudVest 31/10 2012
Kjære Ludvig Holberg
Takk for ditt brev. Du får ha meg unnskyldt at jeg ikke svarer på dansk, men på et kaudervelsk kalt norsk bokmål. Jeg håper du allikevel forstår. Det er hyggelig du synes det er stas at vi har fått ett, og snart to, universiteter i din fødeby. Du ønsker i den forbindelse å dele dine tanker rundt undervisningsformer. Det passer meget bra, for nå har vi en debatt gående om forelesningenes form og innhold. Jeg sendte dine meget friske og radikale tanker til studentene, men de forsto ikke fullt ut ditt språk. De syntes det var gammelmodig og utilgjengelig. Jeg har derfor ”oversatt” dine synspunkter til et litt mer moderne språk. I tillegg har jeg tillatt meg å kommentere dine forslag sett fra nåtidens ståsted:
«Jeg har utenom denne erindring angående ungdommens informasjon gjort adskillige andre som jeg ikke vil gjenta. Jeg vil kun få frembringe et nytt prosjekt som jeg har tenkt på og som jeg underkaster andres korreksjoner. ... Jeg føler meg like kompetent som utallige andre prosjektmakere som verken har alder eller erfaring.»
Flott Ludvig. Etter reform 94, Kunnskapsløftet og diverse andre velmente tiltak, trenger vi absolutt en «second opinion». Fyr løs!
«Dette er mitt forslag: Jeg har merket at de daglige forelesningene er til liten eller ingen nytte. De benyttes kun av noen få personer, enten av ren nysgjerrighet eller for å gjøre seg kjent med lærerne heller enn for å få undervisning. De får heller ikke på disse forelesningene høre det de forlanger å få vite, men hva det behager foreleser å snakke om. For ikke å snakke om at i disse dager er det skrevet bøker om alle emner. Ungdommen kan med større nytte lese slike bøker som er utarbeidet med flid enn hva som i all hast er sammenrasket og blir forelest.»
Ja, jeg kan være enig i at forelesningene kan være dårlig besøkt, og at jeg ofte snakker om det som behager meg. Det finnes selvfølgelig et vell av gode bøker og i dag har vi også noe som heter internett som er en bok som inneholder alle bøker samt personer som kan forelese hvorsomhelst nårsomhelst. Kanskje vi burde slutte å forelese?
«Jeg mener det kunne være mer nyttig dersom foreleserne ble forvandlet til spørsmålsvarere. Således at de på visse tider og steder lot seg innfinne for å svare på de spørsmål som den studerende ungdom stilte. Foreleserne kunne fortelle dem hva de forlangte å vite og forklare dem det de ikke forsto ut av bøker og skrifter som var blitt anbefalt.»
En fantastisk idé, Ludvig, men det fordrer at både foreleser og studenter er godt forberedte og har gjort sin hjemmelekse grundig.
«Av det ville en ha dobbelt nytte. For det første ville ingen driste seg til å ta en lærergjerning med mindre han var moden og oppgaven voksen. For når embetet krever dette, kan ingen skjule sin uvitenhet, men vil blotte den straks. Derimot kan enhver være lærer når han får si hva han vil og ikke underkastes spørsmål. Dette ville drive lærerne til ivrig lesning og øke deres kunnskaper slik at de aldri skulle bli ubevæpnet. For å si det med ett ord, gjort på denne måte, kunne ingen lærer være eller forbli ulærd. Når det gjelder studentene blir nytten den at de blir undervist i ting de selv forlanger å få vite og kan få løsnet de knuter som de selv ikke klarer å løsne.»
Ludvig, dette ville nok drive en god del lærere ut i andre godt betalte yrker hvor en kan få dyrke sin uvitenhet i fred. De som blir igjen, vil utvilsomt lære mye. Det er som kjent den som lærer bort som lærer mest. For ivrige studenter hadde nok dette som jeg nå må få kalle Holbergs metode vært en flott nyvinning.
«Mot dette kan det innvendes at lærerembetet ville bli vanskelig. Man sier jo at 1 kan spørre mere enn 10 kan svare. Jeg tilstår gjerne at lærerembetet vil bli vanskelig. Men det er akkurat det som er så nyttig. Det er ikke umulig, fordi denne måten å informere på ble brukt i gamle dager. En ser at de som underviste i jus ble kalt svarere, og at respondere in Jure var det samme som å lære.»
Ja, Ludvig, jeg tror nok at dette hadde blitt vanskelig i vår moderne tid. I dag kan våre studenter få svar på alle enkle spørsmål i boken som inneholder alle bøker (internett). Da blir det jo kun intrikate spørsmål igjen til oss lærere.
«At en ikke straks kan svare på alle spørsmål, bør ikke legges til last, da det er mer enn en kan forlange av noen. Hva man ikke kan svare på i dag, kan man besvare i morgen eller ved neste samling. Da profiterer både lærer og student av det gitte spørsmål. Det er det man kaller å lære ved å undervise. Således kunne en ved et enkelt opplegg tilfredsstille både lærerens og studentenes interesser. Slå to fluer i et smekk som man sier. Lærerne ville alle være og studentene ville alle bli lærde. Og når man i tillegg til dette opplegget føyde til hovedoppgaver som ungdommen måtte utarbeide til visse tider, og utdelte belønninger til de beste, ville en nyttig studiekappelyst oppmuntres, og intet annet enn mesterstykker ville komme ut i lyset.»
Dessverre er det blitt slik at vitenskap i dag måles i antall oppgaver og ikke deres innhold. Alt kommer ut i lyset i boken som inneholder alle bøker (internettet). Trøsten får være at også dine flotte Moralske Tanker fra 1744 ligger der, men de må nok oversettes til det du anser som kaudervelsk for å bli forstått.
Hilsen Per
fredag 8. juni 2012
Ingeniørslipset - Den frivillige trelldoms symbol
Tvistdotten 17 mai 2012
Du har sikkert sett ham. Han som kommer halsende inn på bussen etter en slitsom arbeidsdag med id-kortet flagrende rundt halsen. Ingeniørslipset i fri dressur er et like sikkert vårtegn som atonale buekorps og synlige undikker. Selv etter jobb bæres id-kortet som et iøyenfallende adelsmerke. Et symbol på verdighet og tilhørighet i arbeidslivets æreslosje.
Per Thorvaldsen - Senilingeniør som liker å knyte sitt eget slips
Innlemmelsen
To småjenter sto og kniste av passbildene mine da jeg kom ut av fotoboksen på Jernbanen. Haken var avkuttet og håret en katastrofe, men jeg hadde ikke penger til en ny runde. Fjorten dager senere bøyde jeg meg på leilendingsvis mens personalsjefen (HR-direktør o.a.) la slavekontrakten rundt min hals. Hans signetring fra Sjøkrigsskolen strålte omkapp med Teknisk Direktørs lille globusring som med all tydelighet viste at han var utdannet ved Verdens Tekniske Høyskole i Trondheim og at universet lå for hans føtter. Riktignok manglet mitt id-kort den lille røde prikken som ga meg elitestatus og adgang til det aller helligste – militærproduksjonen, men jeg hadde fått tegnet på at jeg nå var en del av arbeidslivets første klasse.
De pinlige årene
Som fersk i arbeidslivet, skjønte jeg ikke hvorfor jeg hadde blitt tildelt dette id-kortet. Alle kjente jo hverandre. De eneste jeg tidligere hadde sett med slike kort var jo ingeniørene i kontrollrommet i Houston og politifolk som spiste junkfood og sølte kaffe i skrevet mens de satt i bilen og ventet på at noe skulle skje i amerikanske B-filmer. Nå tredve år etter tripper damer rundt i bykjernen med id-kort og kaffekrus som ledestjerner mot en ny og hektisk arbeidsdag. Det første vi gjorde dengang var å gjemme id-kortet godt i yttertøyet når vi forlot jobben og slaveriet. I disse dager bæres det derimot som et hederstegn hvorsomhelst og nårsomhelst.
Stemplet som id-iot
Ny teknologi ga nye muligheter og id-kortet ble snart også brukt som stemplingskort. Den totale fornedrelse var et faktum. I følge Marx ”hadde vi kun våre lenker å miste”, men nå hang slavekontrakten som en snor rundt halsen. Så skjedde det noe. Jeg kan ikke eksakt angi posisjon i tid og rom, men jeg tror det var på Torgallmeningen på slutten av nittitallet. En ung og fremadstormende, pen i tøyet, strente over plassen med id-kortet prangende på brystet. Min forvirring var total. Og plutselig var han ikke den eneste. Som brunsnegl etter et regnskyll har hele døgnet bæring av id-kort spredd seg som en farsott i urbane miljøer.
Id-ealister
Iøyenfallende bæring av id-kort er en manifestasjon av transformasjonen i arbeidslivet og det norske samfunn. Adgangskortet brukes som smykke og symbol av de vellykkede i ingeniørbedrifter, olje og finans. Her er det snakk om iøyenfallende slaveri i motsetning til iøyenfallende fritid som tidligere var overklassens hederstegn. Det er ikke hvilke som helst jobber. Å være slave for og tilhøre den rette organisasjon gir heder og ære. De er gammaer i den vidunderlige nye verden. Noen, særlig menn som liker å skyte fra hoften, fester id-kortet i beltet med en anordning som gjør det lett å bruke det til å komme seg gjennom sluser, inn i de indre gemakker for de få utvalgte og stemple inn. Problemet er bare at det ikke blir synlig nok for andres beundring. Da er det bedre med det som henger rundt halsen. Det bør ha en bred rem for en tung bør. Snoren brukes til å fortelle med all mulig tydelighet fra hvilken flott organisasjon vedkommende kommer og har gjerne en ekstra påskrift om funksjon. Det siste gjelder spesielt de laveste i hierarkiet som får passet påskrevet som konsulent, trainee eller noe annet lavkaste. I landets hovedstad finnes det mennesker som har en rød snor med gull-løve på for å signalisere at de tilhører makten med stor M. Vi andre kan få del i gildet for en stakket stund med et gjestekort, men ellers må vi menge oss med de andre i det offentlige rom stigmatisert av mangelen på slavekontrakt rundt halsen. Enten utfører vi ubetydelige jobber som ikke fordrer adgangskontroll eller enda verre vi er arbeidsløse.
Jeg er derfor er jeg
For oss som bærer identiteten utenpå vil en identitetskrise være lett å takle. Det er bare å snu kortet og lese av. Trygghet ved tilhørighet til noe som er mye større enn seg selv er lindrende. Stikker problemet dypere kan kortholderen skyves til side for å eksponere vår mest sårbare side - magnetstripen. Arbeider du i en moderne bedrift har du innebygd brikke med hele livshistorien. Kontakten med arbeidsgiver er det kortsprekken som tar seg av. Vi er blitt nøkkelbarn fra vugge til grav: babycall->nøkkelbarn-> id-kort->trygghetsalarm. Rause arbeidsgivere gir plass til mange kort i kortholderen. Her kan nøkkelen til hotellrommet, busskortet og bankkortet oppbevares, men arbeidsgiver skal ligge øverst i stokken. Noen har allerede id-kortet på under hotellfrokosten. Kanskje har de sovet med det på? Dersom en ønsker seg et identitetsskift, er det bare å skaffe seg flere arbeidsgivere eller skifte jobb.
Den nye tids id-eologi
For arbeidsgiver er id- og adgangskort en genial oppfinnelse. Som et nummer i rekken med livets PIN-kode utdelt, kan de ansattes gjøren og laden kontrolleres. Hvor du er, hva du gjør og hvordan forholdet kan termineres er kun tastetrykk unna. Selv i ferier får vi id-kort på ”all-inclusiven” for å påminne oss om livet som arbeidsmaur og pliktende som venter etter endt ferie. Riktignok er verdien av det å ha et id-kort på vei ned. Selv studenter får nå adgangskort ved studiestart. Da manglende idkort er sosialt stigmatiserende og personer uten et slikt kort, eller et falskt ett, er en potensiell fare, vil nok den sittende regjering i et anfall av sosial utjamningspolitikk tilby kort til alle. Dermed er den totale omsorg og ivaretakelse et faktum. Når så hæren av NAVere med id-kort, adgangsrett i det offentlige rom og nyvunnen iøyenfallende fritid på livets backstage flommer ut i gater og streder, vil nok jakten på et nytt statussymbol starte.
Du har sikkert sett ham. Han som kommer halsende inn på bussen etter en slitsom arbeidsdag med id-kortet flagrende rundt halsen. Ingeniørslipset i fri dressur er et like sikkert vårtegn som atonale buekorps og synlige undikker. Selv etter jobb bæres id-kortet som et iøyenfallende adelsmerke. Et symbol på verdighet og tilhørighet i arbeidslivets æreslosje.
Per Thorvaldsen - Senilingeniør som liker å knyte sitt eget slips
Innlemmelsen
To småjenter sto og kniste av passbildene mine da jeg kom ut av fotoboksen på Jernbanen. Haken var avkuttet og håret en katastrofe, men jeg hadde ikke penger til en ny runde. Fjorten dager senere bøyde jeg meg på leilendingsvis mens personalsjefen (HR-direktør o.a.) la slavekontrakten rundt min hals. Hans signetring fra Sjøkrigsskolen strålte omkapp med Teknisk Direktørs lille globusring som med all tydelighet viste at han var utdannet ved Verdens Tekniske Høyskole i Trondheim og at universet lå for hans føtter. Riktignok manglet mitt id-kort den lille røde prikken som ga meg elitestatus og adgang til det aller helligste – militærproduksjonen, men jeg hadde fått tegnet på at jeg nå var en del av arbeidslivets første klasse.
De pinlige årene
Som fersk i arbeidslivet, skjønte jeg ikke hvorfor jeg hadde blitt tildelt dette id-kortet. Alle kjente jo hverandre. De eneste jeg tidligere hadde sett med slike kort var jo ingeniørene i kontrollrommet i Houston og politifolk som spiste junkfood og sølte kaffe i skrevet mens de satt i bilen og ventet på at noe skulle skje i amerikanske B-filmer. Nå tredve år etter tripper damer rundt i bykjernen med id-kort og kaffekrus som ledestjerner mot en ny og hektisk arbeidsdag. Det første vi gjorde dengang var å gjemme id-kortet godt i yttertøyet når vi forlot jobben og slaveriet. I disse dager bæres det derimot som et hederstegn hvorsomhelst og nårsomhelst.
Stemplet som id-iot
Ny teknologi ga nye muligheter og id-kortet ble snart også brukt som stemplingskort. Den totale fornedrelse var et faktum. I følge Marx ”hadde vi kun våre lenker å miste”, men nå hang slavekontrakten som en snor rundt halsen. Så skjedde det noe. Jeg kan ikke eksakt angi posisjon i tid og rom, men jeg tror det var på Torgallmeningen på slutten av nittitallet. En ung og fremadstormende, pen i tøyet, strente over plassen med id-kortet prangende på brystet. Min forvirring var total. Og plutselig var han ikke den eneste. Som brunsnegl etter et regnskyll har hele døgnet bæring av id-kort spredd seg som en farsott i urbane miljøer.
Rød prikk på Id-kortet gjør en forskjell
Foto: Inge Døskeland
Id-ealister
Iøyenfallende bæring av id-kort er en manifestasjon av transformasjonen i arbeidslivet og det norske samfunn. Adgangskortet brukes som smykke og symbol av de vellykkede i ingeniørbedrifter, olje og finans. Her er det snakk om iøyenfallende slaveri i motsetning til iøyenfallende fritid som tidligere var overklassens hederstegn. Det er ikke hvilke som helst jobber. Å være slave for og tilhøre den rette organisasjon gir heder og ære. De er gammaer i den vidunderlige nye verden. Noen, særlig menn som liker å skyte fra hoften, fester id-kortet i beltet med en anordning som gjør det lett å bruke det til å komme seg gjennom sluser, inn i de indre gemakker for de få utvalgte og stemple inn. Problemet er bare at det ikke blir synlig nok for andres beundring. Da er det bedre med det som henger rundt halsen. Det bør ha en bred rem for en tung bør. Snoren brukes til å fortelle med all mulig tydelighet fra hvilken flott organisasjon vedkommende kommer og har gjerne en ekstra påskrift om funksjon. Det siste gjelder spesielt de laveste i hierarkiet som får passet påskrevet som konsulent, trainee eller noe annet lavkaste. I landets hovedstad finnes det mennesker som har en rød snor med gull-løve på for å signalisere at de tilhører makten med stor M. Vi andre kan få del i gildet for en stakket stund med et gjestekort, men ellers må vi menge oss med de andre i det offentlige rom stigmatisert av mangelen på slavekontrakt rundt halsen. Enten utfører vi ubetydelige jobber som ikke fordrer adgangskontroll eller enda verre vi er arbeidsløse.
Jeg er derfor er jeg
For oss som bærer identiteten utenpå vil en identitetskrise være lett å takle. Det er bare å snu kortet og lese av. Trygghet ved tilhørighet til noe som er mye større enn seg selv er lindrende. Stikker problemet dypere kan kortholderen skyves til side for å eksponere vår mest sårbare side - magnetstripen. Arbeider du i en moderne bedrift har du innebygd brikke med hele livshistorien. Kontakten med arbeidsgiver er det kortsprekken som tar seg av. Vi er blitt nøkkelbarn fra vugge til grav: babycall->nøkkelbarn-> id-kort->trygghetsalarm. Rause arbeidsgivere gir plass til mange kort i kortholderen. Her kan nøkkelen til hotellrommet, busskortet og bankkortet oppbevares, men arbeidsgiver skal ligge øverst i stokken. Noen har allerede id-kortet på under hotellfrokosten. Kanskje har de sovet med det på? Dersom en ønsker seg et identitetsskift, er det bare å skaffe seg flere arbeidsgivere eller skifte jobb.
Den nye tids id-eologi
For arbeidsgiver er id- og adgangskort en genial oppfinnelse. Som et nummer i rekken med livets PIN-kode utdelt, kan de ansattes gjøren og laden kontrolleres. Hvor du er, hva du gjør og hvordan forholdet kan termineres er kun tastetrykk unna. Selv i ferier får vi id-kort på ”all-inclusiven” for å påminne oss om livet som arbeidsmaur og pliktende som venter etter endt ferie. Riktignok er verdien av det å ha et id-kort på vei ned. Selv studenter får nå adgangskort ved studiestart. Da manglende idkort er sosialt stigmatiserende og personer uten et slikt kort, eller et falskt ett, er en potensiell fare, vil nok den sittende regjering i et anfall av sosial utjamningspolitikk tilby kort til alle. Dermed er den totale omsorg og ivaretakelse et faktum. Når så hæren av NAVere med id-kort, adgangsrett i det offentlige rom og nyvunnen iøyenfallende fritid på livets backstage flommer ut i gater og streder, vil nok jakten på et nytt statussymbol starte.
lørdag 4. februar 2012
Som far så sønn
StudVest 1/2 2012
«Har dere lest Jules Verne?» Jeg holder boken høyt over hodet foran de håpefulle på en videregående skole i industribeltet sør for Bergen. Svaret er et rungende «Nei!».
Per Thorvaldsen
Noe senere sitter jeg med ryggen mot veggen på min sønns soverom. «Hva er det som har gått galt?» Min PR-turne svarte ikke til forventningene. For å avhjelpe den skrikende mangel på ingeniører har jeg vært på fisketur etter kloke hoder i den norske skole. Lokkemidler som selvrealisering, spennende jobber og god avlønning så ikke ut til å ha den forventede virkning. Mottakelsen hos de videregående skolene jeg besøkte var lunken. Fra skolen i drabantbyen hvor jeg bor fikk jeg beskjed om at besøk var fullstendig bortkastet da de ikke satset på naturfag og kun en håndfull elever hadde den nødvendige fordypning i matematikk. All verdens Vil Vite-sentre til tross, det ser ut som om ungdommen velger andre og for dem mer renomméfylte yrker enn den ingeniørutdanningen kan gi. Hvor er ingeniørforeldrene? Hvorfor leses ikke Jules Verne lenger?
Jeg ser meg rundt. Veggene i min sønns rom er dekket med bilder av ingeniørkunst – katamaraner, romferger og radiolinjetårn. Joda, det var jeg som hadde pyntet og planen var enkel. Han skulle gå i sin fars fotspor. Selv hadde han hengt opp noen postkort med fisker fra Akvariet. Jeg ser bort på sengen hans. Den er tom. Han har forlatt redet. Jeg lukker øynene. Vi elsket lesestundene vi hadde sammen om kveldene. Først Ludde, så Albert Åberg, men fra tiårsalderen startet ingeniøren i meg påvirkningen under et tynt dekke av spenning godt hjulpet av forfatteren Jules Verne. Vernes hyllest av vitenskap og teknologi gledet oss begge. Alle utfordringer kunne løses dersom en hadde kunnskap, ferdigheter, pågangsmot, fantasi og ikke minst den nødvendige tekniske innsikt. Først ut var Jorden rundt på åtti dager, så Reisen til Jordens indre og etter det En verdensomseiling under havet. Rekkefølgen var nøye planlagt og lesefesten ble toppet med Den hemmelighetsfulle øya.
Jeg åpner eksemplaret jeg har lånt på biblioteket og begynner å lese. Det er vesentlig tykkere enn boken i serien Berømte bøker som min sønn og jeg leste. I sistnevnte har en filolog skånsomt fjernet fakta og tidskoloritt som kan forurolige barnesinn i alle aldre i det 21 århundre. I romanen strander fem menn på en øy i Stillehavet etter å ha rømt i en ballong fra en beleiret by under den amerikanske borgerkrigen. Da ingeniøren og helten Cyrus Smith forsvinner i styrten, synes alt håp ute. Det er jo begrenset hva en journalist, en sjømann, en tidligere slave og ungdommen Harbert med interesse for flora og fauna kan utrette på egenhånd. Til alt hell har ingeniøren ved et under overlevd. Hans første ord i det han kommer til bevissthet er «Øy eller fastland?». Etter å ha fått summet seg litt stiller hans seg tvilende til sitt eget overlevelsesmirakel, han er tross et rasjonelt menneske. Her foregår det noe muffens.
Cyrus Smith er ingeniør av yrke og en vitenskapsmann av rang. Arbeid med hammer og hakke har gjort at hans praktiske dyktighet ikke står tilbake for hans intellektuelle evner. I påvente av oppklaring av det uforklarlige, setter ingeniøren systematisk i gang oppbygging av sivilisasjon etter først å ha avklart at de er kommet til en øde øy ved å bestige øyens høyeste fjell på over 1000 meter. I løpet av kort tid har han fremskaffet ild ved hjelp av brennglass, funnet øyens posisjon sør for ekvator ved å bruke solen og en klokke som overlevde styrten, laget kraftverk, utvunnet metaller, sprengt ut bolig av en tidligere vanngrotte med selvlaget nitroglyserin og ut av et korn i et frakkefor startet et landbrukseventyr. Med ukuelig optimisme gyver nybyggerne løs på stadig nye oppgaver under ingeniørens faste ledelse. Villdyr blir gjort til husdyr, det bygges heis, båt blir laget for å utforske havet rundt øyen og for å lette den interne kommunikasjon bygger ingeniøren en åtte kilometer lang telegraf forsynt med selvlagde batterier, isolatorer og ledninger. Kveldene i den snart fullinnredede grotten går med til gourmetmåltider og vitenskapelige diskusjoner i skjæret av selvlaget lys. Her er det ingen som lider av brakkesyke og heller ikke fravær av det annet kjønn synes å plage våre venner nevneverdig.
I tillegg til beskrivelsen av alle de herlige teknologiske fremskritt øyboerne gjør, krydres romanen med farefulle sjøferder, utforsking av naboøyen hvor de finner en forlatt villmann, sjørøverangrep, naturkatastrofer og uforklarlige flakspregede hendelser som ingeniøren finner mer og mer mistenkelig. Det hele topper seg når telegrafen mottar en melding fra en ukjent avsender. Ved å følge en for dem ny telegrafledning ender de opp i en undervannshule opplyst elektrisk av en ubåt. Det er Nautilus, kaptein Nemos berømte farkost som har seilt på alle de syv hav og under polene. I dens indre finner de en døende kaptein Nemo i sitt bibliotek omgitt av vitenskapelige bøker, klassisk kunst, barokkorgel og ikke minst et gedigent akvarium med fisk fra alle hav. Han var deres ukjente velgjører. Mens Nemo blir stedt til hvile i sin stålsarkofag, eksploderer øyen som er av vulkansk opprinnelse. Jules Verne som hadde fått klar beskjed av sin forlegger om at alle hans romaner skulle ha en lykkelig slutt, lar sine strandede reddes av et fartøy ledet i riktig posisjon til rett tid etter tips fra kaptein Nemo såklart.
Jeg lukker boken. Nylesningen har gitt meg svaret på hvorfor mitt forehavende ble mislykket. Med Jules Vernes tekniske robinsonade har jeg kun funnet igjen mine egne spor. Min sønn valgte en annen vei. Hvorfor? Vel, fordi jeg var enøyd. For ham ble selvfølgelig Harbert med interesse og kunnskap om planter, dyr, fisker og jakt og fiske idolet. Den handlekraftige og opplyste 15 åringen som kun var noen få år eldre enn min egen sønn den gang vi leste boken, ble nok hans rollemodell. Harberts gode gjerninger og bedrifter er strødd rundt i hele romanen. Harbert er absolutt en karakter et barn kan identifisere seg med. Jeg så det bare ikke da jeg leste med min sønn. Heller ikke spørsmålet om hvilke fisker som var i akvariet til kaptein Nemo fikk meg til å reagere. Hva poden studerer? Marinbiologi selvfølgelig! Det går en Nemosis gjennom livet.
«Har dere lest Jules Verne?» Jeg holder boken høyt over hodet foran de håpefulle på en videregående skole i industribeltet sør for Bergen. Svaret er et rungende «Nei!».
Per Thorvaldsen
Noe senere sitter jeg med ryggen mot veggen på min sønns soverom. «Hva er det som har gått galt?» Min PR-turne svarte ikke til forventningene. For å avhjelpe den skrikende mangel på ingeniører har jeg vært på fisketur etter kloke hoder i den norske skole. Lokkemidler som selvrealisering, spennende jobber og god avlønning så ikke ut til å ha den forventede virkning. Mottakelsen hos de videregående skolene jeg besøkte var lunken. Fra skolen i drabantbyen hvor jeg bor fikk jeg beskjed om at besøk var fullstendig bortkastet da de ikke satset på naturfag og kun en håndfull elever hadde den nødvendige fordypning i matematikk. All verdens Vil Vite-sentre til tross, det ser ut som om ungdommen velger andre og for dem mer renomméfylte yrker enn den ingeniørutdanningen kan gi. Hvor er ingeniørforeldrene? Hvorfor leses ikke Jules Verne lenger?
Jeg ser meg rundt. Veggene i min sønns rom er dekket med bilder av ingeniørkunst – katamaraner, romferger og radiolinjetårn. Joda, det var jeg som hadde pyntet og planen var enkel. Han skulle gå i sin fars fotspor. Selv hadde han hengt opp noen postkort med fisker fra Akvariet. Jeg ser bort på sengen hans. Den er tom. Han har forlatt redet. Jeg lukker øynene. Vi elsket lesestundene vi hadde sammen om kveldene. Først Ludde, så Albert Åberg, men fra tiårsalderen startet ingeniøren i meg påvirkningen under et tynt dekke av spenning godt hjulpet av forfatteren Jules Verne. Vernes hyllest av vitenskap og teknologi gledet oss begge. Alle utfordringer kunne løses dersom en hadde kunnskap, ferdigheter, pågangsmot, fantasi og ikke minst den nødvendige tekniske innsikt. Først ut var Jorden rundt på åtti dager, så Reisen til Jordens indre og etter det En verdensomseiling under havet. Rekkefølgen var nøye planlagt og lesefesten ble toppet med Den hemmelighetsfulle øya.
Jeg åpner eksemplaret jeg har lånt på biblioteket og begynner å lese. Det er vesentlig tykkere enn boken i serien Berømte bøker som min sønn og jeg leste. I sistnevnte har en filolog skånsomt fjernet fakta og tidskoloritt som kan forurolige barnesinn i alle aldre i det 21 århundre. I romanen strander fem menn på en øy i Stillehavet etter å ha rømt i en ballong fra en beleiret by under den amerikanske borgerkrigen. Da ingeniøren og helten Cyrus Smith forsvinner i styrten, synes alt håp ute. Det er jo begrenset hva en journalist, en sjømann, en tidligere slave og ungdommen Harbert med interesse for flora og fauna kan utrette på egenhånd. Til alt hell har ingeniøren ved et under overlevd. Hans første ord i det han kommer til bevissthet er «Øy eller fastland?». Etter å ha fått summet seg litt stiller hans seg tvilende til sitt eget overlevelsesmirakel, han er tross et rasjonelt menneske. Her foregår det noe muffens.
Cyrus Smith er ingeniør av yrke og en vitenskapsmann av rang. Arbeid med hammer og hakke har gjort at hans praktiske dyktighet ikke står tilbake for hans intellektuelle evner. I påvente av oppklaring av det uforklarlige, setter ingeniøren systematisk i gang oppbygging av sivilisasjon etter først å ha avklart at de er kommet til en øde øy ved å bestige øyens høyeste fjell på over 1000 meter. I løpet av kort tid har han fremskaffet ild ved hjelp av brennglass, funnet øyens posisjon sør for ekvator ved å bruke solen og en klokke som overlevde styrten, laget kraftverk, utvunnet metaller, sprengt ut bolig av en tidligere vanngrotte med selvlaget nitroglyserin og ut av et korn i et frakkefor startet et landbrukseventyr. Med ukuelig optimisme gyver nybyggerne løs på stadig nye oppgaver under ingeniørens faste ledelse. Villdyr blir gjort til husdyr, det bygges heis, båt blir laget for å utforske havet rundt øyen og for å lette den interne kommunikasjon bygger ingeniøren en åtte kilometer lang telegraf forsynt med selvlagde batterier, isolatorer og ledninger. Kveldene i den snart fullinnredede grotten går med til gourmetmåltider og vitenskapelige diskusjoner i skjæret av selvlaget lys. Her er det ingen som lider av brakkesyke og heller ikke fravær av det annet kjønn synes å plage våre venner nevneverdig.
I tillegg til beskrivelsen av alle de herlige teknologiske fremskritt øyboerne gjør, krydres romanen med farefulle sjøferder, utforsking av naboøyen hvor de finner en forlatt villmann, sjørøverangrep, naturkatastrofer og uforklarlige flakspregede hendelser som ingeniøren finner mer og mer mistenkelig. Det hele topper seg når telegrafen mottar en melding fra en ukjent avsender. Ved å følge en for dem ny telegrafledning ender de opp i en undervannshule opplyst elektrisk av en ubåt. Det er Nautilus, kaptein Nemos berømte farkost som har seilt på alle de syv hav og under polene. I dens indre finner de en døende kaptein Nemo i sitt bibliotek omgitt av vitenskapelige bøker, klassisk kunst, barokkorgel og ikke minst et gedigent akvarium med fisk fra alle hav. Han var deres ukjente velgjører. Mens Nemo blir stedt til hvile i sin stålsarkofag, eksploderer øyen som er av vulkansk opprinnelse. Jules Verne som hadde fått klar beskjed av sin forlegger om at alle hans romaner skulle ha en lykkelig slutt, lar sine strandede reddes av et fartøy ledet i riktig posisjon til rett tid etter tips fra kaptein Nemo såklart.
Jeg lukker boken. Nylesningen har gitt meg svaret på hvorfor mitt forehavende ble mislykket. Med Jules Vernes tekniske robinsonade har jeg kun funnet igjen mine egne spor. Min sønn valgte en annen vei. Hvorfor? Vel, fordi jeg var enøyd. For ham ble selvfølgelig Harbert med interesse og kunnskap om planter, dyr, fisker og jakt og fiske idolet. Den handlekraftige og opplyste 15 åringen som kun var noen få år eldre enn min egen sønn den gang vi leste boken, ble nok hans rollemodell. Harberts gode gjerninger og bedrifter er strødd rundt i hele romanen. Harbert er absolutt en karakter et barn kan identifisere seg med. Jeg så det bare ikke da jeg leste med min sønn. Heller ikke spørsmålet om hvilke fisker som var i akvariet til kaptein Nemo fikk meg til å reagere. Hva poden studerer? Marinbiologi selvfølgelig! Det går en Nemosis gjennom livet.
søndag 17. juli 2011
Bill. mrk: Drømmejobb
Bergens Tidende 16/6 2011
«Du drømmer du Baktusbror». Vel, han er ikke den eneste. Hver lørdag morgen med helgens uendelighet foran meg, dagdrømmer jeg meg igjennom avisene.
Per Thorvaldsen
Søkende ingeniør
Side opp og side ned med eksotiske reisemål, selvrealiserende friluftsliv, kulinariske opplevelser, standsmessige fremkomstmidler og interiører for et sterilt og verdig liv. Til og med jobben som jeg har hatt i et kvart århundre er det mulig å bli kvitt. I stillingsannonsene står fristelsene i kø. Gresset er grønnere på andre siden, og det er meg de er på jakt etter. Lørdagen står i eskapismens tegn. Noen gir drømmene sine en sjanse hos Norsk Tipping, andre får utløp for sin trefotssyke på båtmesse, mens resten av de utilfredse går på boligvisninger i håp om en ny og bedre tilværelse.
Har hatt hundrevis av jobber
Selv slipper jeg fantasiene løs i sengen. Det er aldri for sent å fylle livet med mening. I løpet av de siste 25 årene har jeg hatt flere hundre jobber. Rådmann i Bremanger, snekker, bilselger, PR-rådgiver i multinasjonale konsern, Marine Superintendent, journalist, ingeniør i oljeindustrien, fylkesansatt med base i Leikanger, direktør for det hele m.m. For å være helt ærlig, det finnes ikke den posisjon eller stilling i samfunnet som jeg ikke har innehatt. Jada, jeg har vært minister også, men den henvendelsen kom via telefon.
Dagdrømmer er lærerike
Hva har jeg så lært av disse dagdrømmene? Respekt for alle som påtar seg ansvar og oppgaver på grensen til yteevnen i arbeidslivet og selvinnsikt i egen utilstrekkelighet. Er det alt? Nei, i tillegg har jeg livslang læring i stillingsannonsenes fenomenologi og symbolikk. Som stamgjest og kunde i jobbseksjonen, vet jeg hva som selger. Hva en arbeidsgiver må gjøre for å få oppmerksomhet og finne den rette, og hva en arbeidssøkende må sky som pesten, er spørsmål jeg har rede svar på. Den kunnskapen kan jeg selge til høystbydende (har forresten ikke sett en jobbeskrivelse hvor slik kompetanse er etterspurt), men med visshet om at dagdrømmer sjelden gir avkastning, skal jeg heller raust dele mine observasjoner.
Rubrikkannonsene består
Først av alt. Arbeidslivet er i konstant endring og det gjenspeiles i de ledige jobbene. Forresten, det er ikke arbeid lenger. Det eneste som kan minne om det, er bildene av de reflekskjeledresskledde menn av begge kjønn gjerne dandert med hjelm på toppen. Disse symboliserer verdiene til selskap i kraft- og oljebransjen som utfører tøffe tak ute i/mot naturen. Digresjon til side, uten å dvele for mye ved fortiden så er det kun en annonsetype som har overlevd de siste 25 år. Som anakronismer åpner noen rubrikkannonser ballet under Ledig stilling. Kort, konsist og kosteffektivt beskrives arbeidsinnhold og det eneste som er nytt er kontaktpunktet – hotmail istedenfor telefonnummer.
Designen rår
Resten av innholdet i jobbseksjonen ser ut som det er produsert av en grafisk designer med for høyt inntak av kunstig stimuli. Bilder, farger, logoer, designelementer og fonter i alle fasonger skriker kakofonisk imot en i et fortvilet forsøk på å få oppmerksomhet. Størrelse teller. Jo større annonse, jo viktigere jobb. Helsider for direktører, halvsider for ingeniører i det private og små postkort for jobber i det offentlige i distriktene.
Kvinne med innvandrerbakgrunn
Postkort? Ja, det er det det er. Sendt fra individualistiske livsnytere med ski på bena eller kajakk i hendene og med smellvakker natur i bakgrunn. Ofte er kortene stemplet med tekst som Økonomimedarbeider fast 100 %, men heldigvis fullstendig fri for krav som arbeidsoppgaver og kvalifikasjoner. Med slike utsikter er det bare å hente bilen, fylle den opp på XXL og dukke opp neste mandag. Bolig skaffer de sikkert også. Det finnes selvfølgelig jobber i det offentlige også i mer sentrale strøk. Hva krever de av den moderne mann og hva lokker de med? At han skal være kvinne med innvandrerbakgrunn.
Reklame for firmaet
Helsidene er merkelige. Alle med litt innsikt i hvordan direktører rekrutteres, vet at det skjer på bakrommet. Jeg har selv sittet der. Noen snakker sammen. Ingen direktørspire med et snev av selvrespekt ville nedverdige seg til å skrive noe så simpelt som en søknad. Han/hun er en gave fra gudene og skal behandles der etter. Talentet taler for seg selv mens nettverket gjør resten av jobben. De store annonsene er nok kun ment som en reklameplakat for firmaet, selv om offentlig jakt etter leder kan tolkes som et svakhetstegn. Over en hel side får vi vite at selskapet går nye og spennende tider i møte med ny ledelse og strategi. For offentlige ansettelser er nok annonsen satt inn for å gi et skinn av demokratisk utvelgelse.
Gjøre en forskjell
Halvsidene er mer i min gate. «Merge you skills and go for more». Med globish prøver de å fortelle meg at jeg er unik og at jeg skal få gleden av å jobbe i et hektisk og dynamisk miljø. Her kan jeg gjøre en forskjell. Det er bilder av unge og lykkelige mennesker, gjerne med skjermer foran seg hvor smådeler fra oljeindustrien vises i 3D. Øverst er det en sørgerand som tilkjennegir at de er en del at et kjempekonsern.
Jeg har lurt dem alle
Alt dette er spill for galleriet. Annonsen er en teaterbillett. Her presenterer firmaet seg slik de ønsker å være. Er nederste del av annonsen dandert med logoen til en headhunter er det en klar oppfordring til dans. Her er det bare å spille med.
Jeg har lurt dem alle og de har fått den personligheten de har søkt etter – alt fra selvutslettende ydmyk tøffel til arrogant jævel. Les Goffmans «The Presentation of Self in Everyday Life». Denne sosiologiboken kan være «make or break» for enhver lysende karriere.
Bli et tannhjul
I motsetning til de som signaliserer at de har kloden som tumleplass, har vi de navlebeskuende og selvsentrerte hvor det meste av annonsen er dekket med bilde av eget bygg. Symbolikken er enkel. Mennesker kommer og går, institusjonen består. Ta rollen som tannhjul og forvent kun et vikariat. Så er det de som ikke er i avisen – bemanning og konsulentselskapene. De har forlatt cellulosescenen til fordel for nettet. Du finner dem på finn.no. Post din CV til deres @ og bli med i den nye hær av leilendinger på en guidet odyssé gjennom arbeidslivet som fjetret turist. Skulle du underveis finne drømmearbeidsgiveren, så er det bare å gjøre seg uunnværlig.
Fant ikke drømmejobben
Drømmejobben min? Fant den nok ikke denne lørdagen heller. Jeg tar opp telefonen og surfer på finn.no - «fysikk». Jeg er jo fysiker. «God fysikk, da tunge løft kan forekomme». Nå ser jeg at min kone forlater sine drømmer. Jeg tusler ned og lager frokost. Tankene mine skal de få, men kroppen er til fritidsbruk.
«Du drømmer du Baktusbror». Vel, han er ikke den eneste. Hver lørdag morgen med helgens uendelighet foran meg, dagdrømmer jeg meg igjennom avisene.
Per Thorvaldsen
Søkende ingeniør
Side opp og side ned med eksotiske reisemål, selvrealiserende friluftsliv, kulinariske opplevelser, standsmessige fremkomstmidler og interiører for et sterilt og verdig liv. Til og med jobben som jeg har hatt i et kvart århundre er det mulig å bli kvitt. I stillingsannonsene står fristelsene i kø. Gresset er grønnere på andre siden, og det er meg de er på jakt etter. Lørdagen står i eskapismens tegn. Noen gir drømmene sine en sjanse hos Norsk Tipping, andre får utløp for sin trefotssyke på båtmesse, mens resten av de utilfredse går på boligvisninger i håp om en ny og bedre tilværelse.
Har hatt hundrevis av jobber
Selv slipper jeg fantasiene løs i sengen. Det er aldri for sent å fylle livet med mening. I løpet av de siste 25 årene har jeg hatt flere hundre jobber. Rådmann i Bremanger, snekker, bilselger, PR-rådgiver i multinasjonale konsern, Marine Superintendent, journalist, ingeniør i oljeindustrien, fylkesansatt med base i Leikanger, direktør for det hele m.m. For å være helt ærlig, det finnes ikke den posisjon eller stilling i samfunnet som jeg ikke har innehatt. Jada, jeg har vært minister også, men den henvendelsen kom via telefon.
Dagdrømmer er lærerike
Hva har jeg så lært av disse dagdrømmene? Respekt for alle som påtar seg ansvar og oppgaver på grensen til yteevnen i arbeidslivet og selvinnsikt i egen utilstrekkelighet. Er det alt? Nei, i tillegg har jeg livslang læring i stillingsannonsenes fenomenologi og symbolikk. Som stamgjest og kunde i jobbseksjonen, vet jeg hva som selger. Hva en arbeidsgiver må gjøre for å få oppmerksomhet og finne den rette, og hva en arbeidssøkende må sky som pesten, er spørsmål jeg har rede svar på. Den kunnskapen kan jeg selge til høystbydende (har forresten ikke sett en jobbeskrivelse hvor slik kompetanse er etterspurt), men med visshet om at dagdrømmer sjelden gir avkastning, skal jeg heller raust dele mine observasjoner.
Rubrikkannonsene består
Først av alt. Arbeidslivet er i konstant endring og det gjenspeiles i de ledige jobbene. Forresten, det er ikke arbeid lenger. Det eneste som kan minne om det, er bildene av de reflekskjeledresskledde menn av begge kjønn gjerne dandert med hjelm på toppen. Disse symboliserer verdiene til selskap i kraft- og oljebransjen som utfører tøffe tak ute i/mot naturen. Digresjon til side, uten å dvele for mye ved fortiden så er det kun en annonsetype som har overlevd de siste 25 år. Som anakronismer åpner noen rubrikkannonser ballet under Ledig stilling. Kort, konsist og kosteffektivt beskrives arbeidsinnhold og det eneste som er nytt er kontaktpunktet – hotmail istedenfor telefonnummer.
Designen rår
Resten av innholdet i jobbseksjonen ser ut som det er produsert av en grafisk designer med for høyt inntak av kunstig stimuli. Bilder, farger, logoer, designelementer og fonter i alle fasonger skriker kakofonisk imot en i et fortvilet forsøk på å få oppmerksomhet. Størrelse teller. Jo større annonse, jo viktigere jobb. Helsider for direktører, halvsider for ingeniører i det private og små postkort for jobber i det offentlige i distriktene.
Kvinne med innvandrerbakgrunn
Postkort? Ja, det er det det er. Sendt fra individualistiske livsnytere med ski på bena eller kajakk i hendene og med smellvakker natur i bakgrunn. Ofte er kortene stemplet med tekst som Økonomimedarbeider fast 100 %, men heldigvis fullstendig fri for krav som arbeidsoppgaver og kvalifikasjoner. Med slike utsikter er det bare å hente bilen, fylle den opp på XXL og dukke opp neste mandag. Bolig skaffer de sikkert også. Det finnes selvfølgelig jobber i det offentlige også i mer sentrale strøk. Hva krever de av den moderne mann og hva lokker de med? At han skal være kvinne med innvandrerbakgrunn.
Reklame for firmaet
Helsidene er merkelige. Alle med litt innsikt i hvordan direktører rekrutteres, vet at det skjer på bakrommet. Jeg har selv sittet der. Noen snakker sammen. Ingen direktørspire med et snev av selvrespekt ville nedverdige seg til å skrive noe så simpelt som en søknad. Han/hun er en gave fra gudene og skal behandles der etter. Talentet taler for seg selv mens nettverket gjør resten av jobben. De store annonsene er nok kun ment som en reklameplakat for firmaet, selv om offentlig jakt etter leder kan tolkes som et svakhetstegn. Over en hel side får vi vite at selskapet går nye og spennende tider i møte med ny ledelse og strategi. For offentlige ansettelser er nok annonsen satt inn for å gi et skinn av demokratisk utvelgelse.
Gjøre en forskjell
Halvsidene er mer i min gate. «Merge you skills and go for more». Med globish prøver de å fortelle meg at jeg er unik og at jeg skal få gleden av å jobbe i et hektisk og dynamisk miljø. Her kan jeg gjøre en forskjell. Det er bilder av unge og lykkelige mennesker, gjerne med skjermer foran seg hvor smådeler fra oljeindustrien vises i 3D. Øverst er det en sørgerand som tilkjennegir at de er en del at et kjempekonsern.
Jeg har lurt dem alle
Alt dette er spill for galleriet. Annonsen er en teaterbillett. Her presenterer firmaet seg slik de ønsker å være. Er nederste del av annonsen dandert med logoen til en headhunter er det en klar oppfordring til dans. Her er det bare å spille med.
Jeg har lurt dem alle og de har fått den personligheten de har søkt etter – alt fra selvutslettende ydmyk tøffel til arrogant jævel. Les Goffmans «The Presentation of Self in Everyday Life». Denne sosiologiboken kan være «make or break» for enhver lysende karriere.
Bli et tannhjul
I motsetning til de som signaliserer at de har kloden som tumleplass, har vi de navlebeskuende og selvsentrerte hvor det meste av annonsen er dekket med bilde av eget bygg. Symbolikken er enkel. Mennesker kommer og går, institusjonen består. Ta rollen som tannhjul og forvent kun et vikariat. Så er det de som ikke er i avisen – bemanning og konsulentselskapene. De har forlatt cellulosescenen til fordel for nettet. Du finner dem på finn.no. Post din CV til deres @ og bli med i den nye hær av leilendinger på en guidet odyssé gjennom arbeidslivet som fjetret turist. Skulle du underveis finne drømmearbeidsgiveren, så er det bare å gjøre seg uunnværlig.
Fant ikke drømmejobben
Drømmejobben min? Fant den nok ikke denne lørdagen heller. Jeg tar opp telefonen og surfer på finn.no - «fysikk». Jeg er jo fysiker. «God fysikk, da tunge løft kan forekomme». Nå ser jeg at min kone forlater sine drømmer. Jeg tusler ned og lager frokost. Tankene mine skal de få, men kroppen er til fritidsbruk.
søndag 16. januar 2011
En nekrolog
Inside Telecom 14/1 2011
23.06.10 kl. 10:30 ble Norge rammet av et jordskjelv. 7.4 på Richters skala og med episenter på Kokstad utenfor Bergen. Årets telenyhet dundret inn i min jobbpostkasse på Nera. Å kalle det årets nyhet er en mild underdrivelse. Det er nok det frykteligste som har skjedd i vår lille andedam på denne siden av millenniet. Et halvt år senere er jeg fremdeles preget av hendelsen, men er tydeligvis alene om å forstå omfanget av det som skjedde. Titt og ofte har jeg googlet ulykken, men det har vært tyst som i graven.
Per Thorvaldsen
En alvorsprat
Rett etter skjelvet ringte telefonen. Det var fra øverste etasje. ”Jeg vil at du skal bli vår nye inkubator for innovasjon. Du får full frihet. Sørg for at for at kreativitet og ideer yngler i hele organisasjonen og at vi på den måten kan sikre Nera Networks fremtid og suksess”. Jeg hørte hva som ble sagt, men oppfattet ikke budskapet før etter to runders vandring på parkeringsplassen.
Midt i blinken
To skjelv senere, sitter jeg på mitt kontor og lurer på hva som har skjedd. Hva skal jeg bruke friheten til? Kjøpe slips? Nei, det vil nok kvele ett hvert tiltak. Da heller svart pologenser og MAC. Her gjelder det å være åpen for nye impulser utenfra. La meg starte med å lese dagens post. Jeg river av papiret på årsaken til jordskjelv #1. Telektronikk. Telenors fantastiske og rikholdige publikasjon for forskning og innovasjon. Temaet er ”Mobile Broadband”. Midt i blinken. Dette er fremtiden. Frigjort fra arbeidslivets lenker bestående av rutine og trivialiteter, er det bare å komme seg hjem, finne sofaen og lese fra perm til perm. Jeg skummer. 197 sider fylt med LTE, WiMax, kognitive radioer, femtoceller og E-band. Å lese Telektronikk er for oss utstyrsprodusenter og leverandører som å sitte i operatørens tenketank.
Final Issue
Jeg legger fra meg herligheten, og observerer århundrets telenyhet øverst i venstre hjørne av tidskriftet. ”Final Issue”. Telektronikk er historie. Ute av tiden. Har innovasjon gått av moten i Telenor eller ønsker de å holde kortene tettere inn til brystet? Etter 106 år med sammenhengende publisering av forskningsresultater er det slutt. Jeg føler savnet allerede. Telektronikk har for meg vært en kilde til kunnskap og beviset på at selv lille Norge kan ligge i forskningsfronten. Telenors formidable resultater de senere år har vært tuftet på den F&U-aktiviteten som Telektronikk forbilledlig har synliggjort. Med en viss misunnelse har vi studert Telektronikk nummer for nummer og tenkt at i den bedriften må forskerne ha det bra.
Livslang læring
Er et liv uten Telektronikk mulig? Absolutt, innovasjonsimpulser kan vi få alle steder fra, men kvaliteten og det varierte utvalget i Telektronikk overgikk det meste. Telektronikk var en publikasjon et sted mellom tunge fagtidskrifter og overfladiske skrytebrosjyrer. Siden 1984 har jeg lest og abonnert på tidskriftet med unntak av noen år på nittitallet da Televerket skulle bli butikk og begynte å ta penger for stasen. Telektronikk har gitt mange gode lesetunder og noen av utgavene har nærmest vært lærebøker i de temaene som ble tatt opp. Telektronikk 4 92 Satelitte Communications ga meg et kræsj kurs jeg enda ikke har glemt. Da Nera Networks skulle satse på bredbånd rundt årtusenskiftet, velsignet Telektronikk oss med 2/3 99 Broadband Access Networks og senere da jeg fikk en interesse for nettverk dukket Telektronikk 1 08 Network Analysis i posten. Som ingeniør med sansen for de nederste lagene i protokollen, har jeg jeg med et visst vemod sett at hovedfokus i Telektronikk de senere år har gått fra bits&bytes til tjenester, marked, verdikjeder og kakediagrammer, men jeg har hatt godt av å lese temaer med en slik vinkling også.
Siste korsvei
Nå ved siste korsvei har redaktør Per Hjalmar Lehne sendt meg en hel kasse med ”Final Issue”. De deles ut gratis til mine studenter i Trådløs Teknologi ved Høgskolen i Bergen for å vise hva fremtiden bringer og hva som vil kreves av dem. Skulle jeg være så heldig å få meg en tur til Oslo i løpet av våren, blir det pilgrimsferd til Kjelsås. På Telemuseet skal det etter sigende foreligge en komplett samling av Telektronikk fra dens spede barndom til plutselige død. Der skal jeg med andakt bla meg gjennom de første åtti årene før Telektronikk kom inn i mitt liv. Kanskje det finnes en ide eller to der som det kan profitteres på i fremtiden.
Requiescat In Pace
Da Telektronikks bortgang har foregått i all stillhet, vil jeg på vegne av lesere takke Telenor, redaktør Lehne og forskerne ved Telenor for høytidstundene vi har hatt. Send oss gjerne mer stoff (min epostadresse er pt@nera.no). La oss håpe at det faktum at Telektronikks endelikt har gått under telepressens radar ikke er et symptom på manglende interesse for innovasjon i Norge innenfor telekommunikasjon. Nera Networks kan med glede meddele at vi her i vest opplever en ny vår etter et rekordsalg av 30.000 radiolinjer i fjor. Vår nye gigabits fiber i luften er et faktum og på tenkeloftet hvor kreativitet og ideer yngler er en allerede i god gang med å fabulere ut nye og revolusjonerende produkter og tjenester for morgendagens brukere.
23.06.10 kl. 10:30 ble Norge rammet av et jordskjelv. 7.4 på Richters skala og med episenter på Kokstad utenfor Bergen. Årets telenyhet dundret inn i min jobbpostkasse på Nera. Å kalle det årets nyhet er en mild underdrivelse. Det er nok det frykteligste som har skjedd i vår lille andedam på denne siden av millenniet. Et halvt år senere er jeg fremdeles preget av hendelsen, men er tydeligvis alene om å forstå omfanget av det som skjedde. Titt og ofte har jeg googlet ulykken, men det har vært tyst som i graven.
Per Thorvaldsen
En alvorsprat
Rett etter skjelvet ringte telefonen. Det var fra øverste etasje. ”Jeg vil at du skal bli vår nye inkubator for innovasjon. Du får full frihet. Sørg for at for at kreativitet og ideer yngler i hele organisasjonen og at vi på den måten kan sikre Nera Networks fremtid og suksess”. Jeg hørte hva som ble sagt, men oppfattet ikke budskapet før etter to runders vandring på parkeringsplassen.
Midt i blinken
To skjelv senere, sitter jeg på mitt kontor og lurer på hva som har skjedd. Hva skal jeg bruke friheten til? Kjøpe slips? Nei, det vil nok kvele ett hvert tiltak. Da heller svart pologenser og MAC. Her gjelder det å være åpen for nye impulser utenfra. La meg starte med å lese dagens post. Jeg river av papiret på årsaken til jordskjelv #1. Telektronikk. Telenors fantastiske og rikholdige publikasjon for forskning og innovasjon. Temaet er ”Mobile Broadband”. Midt i blinken. Dette er fremtiden. Frigjort fra arbeidslivets lenker bestående av rutine og trivialiteter, er det bare å komme seg hjem, finne sofaen og lese fra perm til perm. Jeg skummer. 197 sider fylt med LTE, WiMax, kognitive radioer, femtoceller og E-band. Å lese Telektronikk er for oss utstyrsprodusenter og leverandører som å sitte i operatørens tenketank.
Final Issue
Jeg legger fra meg herligheten, og observerer århundrets telenyhet øverst i venstre hjørne av tidskriftet. ”Final Issue”. Telektronikk er historie. Ute av tiden. Har innovasjon gått av moten i Telenor eller ønsker de å holde kortene tettere inn til brystet? Etter 106 år med sammenhengende publisering av forskningsresultater er det slutt. Jeg føler savnet allerede. Telektronikk har for meg vært en kilde til kunnskap og beviset på at selv lille Norge kan ligge i forskningsfronten. Telenors formidable resultater de senere år har vært tuftet på den F&U-aktiviteten som Telektronikk forbilledlig har synliggjort. Med en viss misunnelse har vi studert Telektronikk nummer for nummer og tenkt at i den bedriften må forskerne ha det bra.
Livslang læring
Er et liv uten Telektronikk mulig? Absolutt, innovasjonsimpulser kan vi få alle steder fra, men kvaliteten og det varierte utvalget i Telektronikk overgikk det meste. Telektronikk var en publikasjon et sted mellom tunge fagtidskrifter og overfladiske skrytebrosjyrer. Siden 1984 har jeg lest og abonnert på tidskriftet med unntak av noen år på nittitallet da Televerket skulle bli butikk og begynte å ta penger for stasen. Telektronikk har gitt mange gode lesetunder og noen av utgavene har nærmest vært lærebøker i de temaene som ble tatt opp. Telektronikk 4 92 Satelitte Communications ga meg et kræsj kurs jeg enda ikke har glemt. Da Nera Networks skulle satse på bredbånd rundt årtusenskiftet, velsignet Telektronikk oss med 2/3 99 Broadband Access Networks og senere da jeg fikk en interesse for nettverk dukket Telektronikk 1 08 Network Analysis i posten. Som ingeniør med sansen for de nederste lagene i protokollen, har jeg jeg med et visst vemod sett at hovedfokus i Telektronikk de senere år har gått fra bits&bytes til tjenester, marked, verdikjeder og kakediagrammer, men jeg har hatt godt av å lese temaer med en slik vinkling også.
Siste korsvei
Nå ved siste korsvei har redaktør Per Hjalmar Lehne sendt meg en hel kasse med ”Final Issue”. De deles ut gratis til mine studenter i Trådløs Teknologi ved Høgskolen i Bergen for å vise hva fremtiden bringer og hva som vil kreves av dem. Skulle jeg være så heldig å få meg en tur til Oslo i løpet av våren, blir det pilgrimsferd til Kjelsås. På Telemuseet skal det etter sigende foreligge en komplett samling av Telektronikk fra dens spede barndom til plutselige død. Der skal jeg med andakt bla meg gjennom de første åtti årene før Telektronikk kom inn i mitt liv. Kanskje det finnes en ide eller to der som det kan profitteres på i fremtiden.
Requiescat In Pace
Da Telektronikks bortgang har foregått i all stillhet, vil jeg på vegne av lesere takke Telenor, redaktør Lehne og forskerne ved Telenor for høytidstundene vi har hatt. Send oss gjerne mer stoff (min epostadresse er pt@nera.no). La oss håpe at det faktum at Telektronikks endelikt har gått under telepressens radar ikke er et symptom på manglende interesse for innovasjon i Norge innenfor telekommunikasjon. Nera Networks kan med glede meddele at vi her i vest opplever en ny vår etter et rekordsalg av 30.000 radiolinjer i fjor. Vår nye gigabits fiber i luften er et faktum og på tenkeloftet hvor kreativitet og ideer yngler er en allerede i god gang med å fabulere ut nye og revolusjonerende produkter og tjenester for morgendagens brukere.
onsdag 22. desember 2010
World of Kidcraft
Bergens Tidende 20/11 2010
Hundrevis av svettende barnearbeidere er stuet sammen i en stålhall på Bønes. Det er ByLAN 2010. Tankene mine går til sweatshops og mitt første møte med elektronikkindustrien for over tyve år siden. I den industrien satt kvinner krumbøyd over kretskort hvor komponenter ble plassert i et rasende tempo. Som en tidstudiemann, vandrer jeg hvileløst mellom radene av frenetisk arbeidende smårollinger. I sin iver enser de meg ikke. De er i en annen verden. Blikkene deres er limt til skjermer fylt avatarer, troll og andre uhumskheter. De er den nye gamingklassen hvor arbeidet er blitt en lek.
Per Thorvaldsen ingeniør og fjetret observatør
Betaler for å bli ansatt
Ifølge Fortune 500 er den amerikanske kjeden Wal-Mart med sine 2.1 millioner ansatte verdens største bedrift. De tar selvfølgelig fullstendig feil. World of Warcraft (WoW), verdens ledende online spill, med sine 12 millioner arbeidere (spillere) og 4000 funksjonærer (programmerere) er allerede seks ganger så stor og vokser eksponentielt. Riktignok har funksjonærene funnet sin plass på solsiden i USA, men selskapets 12 millioner arbeidere er spredd over hele verden og gjør WoW til det eneste virkelige multinasjonale globale selskapet i historien. Du skal ikke se bort ifra at du har et distriktskontor i et av barnerommene.
Mange multinasjonale selskap blir beskyldt for å utnytte sine arbeidere og kunder. Uttrykk som McJob og behovet for Corporate Governance styrker inntrykket. WoW har unngått dette problemet med sin forretningsplan hvor kundene er omgjort til arbeidere. Dermed trenger de ikke å lønne sine arbeidere. Faktisk må en betale for å bli ansatt – få konto og passord. Når en først er kommet i gang må en betale månedlig avgift for å få fornyet stemplingskortet. Innimellom utvides arbeidsområdene i WoW – «The Burning Crusade» (2007), «Wrath of the Lich King» (2008) – og da må det betales for å bli tildelt nye oppgaver.
Små krav fra arbeiderne
I motsetning til i ordinær kapitalisme, sørger WoW-arbeiderne selv for produksjonsmidlene i form av hjemmekontor, raske PC-er, grafikkort og bredbåndslinjer. Gamingklassens eneste krav er liten forsinkelse i nettet og høy oppdateringsrate på skjermen.
HARTARBEIDENDE: Å spille WoW i et ByLAN-miljø vil absolutt forberede den yngre garde til det nye arbeidslivet hvor en sitter som sild i tønne foran skjermer iført headset og utfører sin daglige dont ved å besvare de underligste spørsmål
Salige Marx hevdet at kapitalismens dynamikk ville sørge for at arbeidere endte opp på eksistensminimum. WoWs betalende arbeidere havner heldigvis ikke i det uføret, da andre (les foreldre) sørger for lyse og trivelige lokaler samt mat. WoW har heller ingen sosiale utgifter i forbindelse med sine arbeidere, betaler ingen skatt eller arbeidsgiveravgift, plages ikke av fagforeninger eller arbeidsmiljølover.
Spillerne er WoWs kapital
Finansminister Sigbjørn Johnsens forslag om e-moms kan sees på som et forsøk på å ta tilbake litt av det skattemessig tapte, men hvor er det blitt av Aps omsorg for arbeiderne? WoW har vunnet det ultimate «race to the bottom».
WoWs kapital er spillerne. Det er de som skaper liv i den virtuelle virkeligheten. Jo flere de blir, jo større blir verdiene som produseres. I WoW trenger ikke arbeiderne noen utdannelse. WoW er enkelt og karakterbyggende og i samspill med andre kan en «coaches» og kompetansebygges til ulike yrker og til de høyeste nivåer.
Sykefravær er fremmedord
For WoWs arbeidere går arbeid og fritid opp i en høyere enhet. Gamingklassen kan med rette kalles den nye fritidsklassen da deres arbeid tilsynelatende er uten nytteverdi. Deres arbeidskraft blir utnyttet på det groveste. Jo mer de engasjerer seg jo mer får de å gjøre. De deltar i laug og jobber i tverrfaglige team og utfører oppdrag på grensen av yteevnen.
De selvdrevne og initiativrike spillerne krever ingen overtidsbetaling, har høy arbeidsmoral og gruppepress fører til en enorm disiplin hvor sykefravær og karensdager er fremmedord. Noen ender sågar som workaholics. For å holde ut i denne oppjagede tilværelsen kreves det høyt inntak av stimuli som Battery, Red Bull og potetgull.
I disse tider med Nobels fredspris er det paradoksalt nok kun Kina som tenker på WoW-arbeidernes ve og vel, ved å kreve skinn på skjeletter og graver til lik som er strødd rundt omkring. Disse modifikasjonene har Kina foreskrevet for å fremelske et sunt og harmonisk online arbeidsmiljø.
Veksler inn virtuelle goder
Blant økonomer finnes det en rekke tilhengere av såkalte sweatshops. Paul Krugman (Nobelpris-vinner i økonomi 2008) mener de gir en kortsiktig gevinst for arbeideren og en langsiktig gevinst for landet som tillater slikt arbeid. Det er en vei ut av fattigdom og arbeidsløshet. I WoW finnes det allerede omsetning av virtuelle spillgoder som gull og identiteter til reell kapital. Dessverre er omsetningsverdien av disse godene foreløpig for lave til å leve av i et høykostland som Norge.
Ved å investere all sin tid på WoW-fabrikken blir man ikke rik, men heller ikke arbeidsløs. Når det gjelder Norge kan vi vel neppe påberope oss materiell fattigdom, men å spille WoW i et ByLAN-miljø vil absolutt forberede den yngre garde til det nye arbeidslivet hvor en sitter som sild i tønne foran skjermer iført headset og utfører sin daglige dont ved å besvare de underligste spørsmål.
Arbeid fra vugge til grav
Når er det «Game over»? I motsetning til det ordinære arbeidslivet hvor omstrukturering eller AFP kan ødelegge en lysende karriere, tar den frivillige trelldom i WoW aldri slutt. I WoW er hverken ansiennitet eller erfaring en hemsko, så lenge en bare fortsetter å betale for stemplingskortet. I den virtuelle verden hvor det er utbrudd av både pest og plager, trengs både prester og gamle vismenn, så tanken om pensjonering er meningsløs. I WoW kan en utføre ulikt Sisyfos-arbeid fra vugge til grav, og siden man tross alt er et laugsmedlem er det naturlig at konto og passord følger slekten inn i fremtiden.
Hvordan går så butikken? Activision Blizzard som eier Blizzard Entertainment som igjen lager WoW, har ikke en omsetning som gjør dem verdig en plass på Fortune 500 sin liste. Dersom en deler omsetningen på de 12 millioner ansatte, blir ikke det rare greiene pr. hode heller. Men med tanke på at det faktisk er eierne og funksjonærene som stikker av med hele potten, så skal en ikke se bort i fra at det på USAs vestkyst er noen som smiler hele veien til banken.
Julen er sikret
For de fleste WoW-arbeiderne går dagene i den virtuelle verden i ett, men Blizzard Entertainment har for å bryte monotonien lagt inn sesongeffekter som halloween, jul, påske og sommer for å minne arbeiderne om livet der ute.
For å skape en ekstra høytidsstund på den verdensomspennende fabrikken i år, kommer det en ny utvidelse den 7 desember kalt «Cataclysm». Med den dommedagen i sikte vil nok julen være reddet for 12 millioner WoW-arbeidere og årets overskudd sikret for Activision Blizzard.
Hundrevis av svettende barnearbeidere er stuet sammen i en stålhall på Bønes. Det er ByLAN 2010. Tankene mine går til sweatshops og mitt første møte med elektronikkindustrien for over tyve år siden. I den industrien satt kvinner krumbøyd over kretskort hvor komponenter ble plassert i et rasende tempo. Som en tidstudiemann, vandrer jeg hvileløst mellom radene av frenetisk arbeidende smårollinger. I sin iver enser de meg ikke. De er i en annen verden. Blikkene deres er limt til skjermer fylt avatarer, troll og andre uhumskheter. De er den nye gamingklassen hvor arbeidet er blitt en lek.
Per Thorvaldsen ingeniør og fjetret observatør
Betaler for å bli ansatt
Ifølge Fortune 500 er den amerikanske kjeden Wal-Mart med sine 2.1 millioner ansatte verdens største bedrift. De tar selvfølgelig fullstendig feil. World of Warcraft (WoW), verdens ledende online spill, med sine 12 millioner arbeidere (spillere) og 4000 funksjonærer (programmerere) er allerede seks ganger så stor og vokser eksponentielt. Riktignok har funksjonærene funnet sin plass på solsiden i USA, men selskapets 12 millioner arbeidere er spredd over hele verden og gjør WoW til det eneste virkelige multinasjonale globale selskapet i historien. Du skal ikke se bort ifra at du har et distriktskontor i et av barnerommene.
Mange multinasjonale selskap blir beskyldt for å utnytte sine arbeidere og kunder. Uttrykk som McJob og behovet for Corporate Governance styrker inntrykket. WoW har unngått dette problemet med sin forretningsplan hvor kundene er omgjort til arbeidere. Dermed trenger de ikke å lønne sine arbeidere. Faktisk må en betale for å bli ansatt – få konto og passord. Når en først er kommet i gang må en betale månedlig avgift for å få fornyet stemplingskortet. Innimellom utvides arbeidsområdene i WoW – «The Burning Crusade» (2007), «Wrath of the Lich King» (2008) – og da må det betales for å bli tildelt nye oppgaver.
Små krav fra arbeiderne
I motsetning til i ordinær kapitalisme, sørger WoW-arbeiderne selv for produksjonsmidlene i form av hjemmekontor, raske PC-er, grafikkort og bredbåndslinjer. Gamingklassens eneste krav er liten forsinkelse i nettet og høy oppdateringsrate på skjermen.
HARTARBEIDENDE: Å spille WoW i et ByLAN-miljø vil absolutt forberede den yngre garde til det nye arbeidslivet hvor en sitter som sild i tønne foran skjermer iført headset og utfører sin daglige dont ved å besvare de underligste spørsmålSalige Marx hevdet at kapitalismens dynamikk ville sørge for at arbeidere endte opp på eksistensminimum. WoWs betalende arbeidere havner heldigvis ikke i det uføret, da andre (les foreldre) sørger for lyse og trivelige lokaler samt mat. WoW har heller ingen sosiale utgifter i forbindelse med sine arbeidere, betaler ingen skatt eller arbeidsgiveravgift, plages ikke av fagforeninger eller arbeidsmiljølover.
Spillerne er WoWs kapital
Finansminister Sigbjørn Johnsens forslag om e-moms kan sees på som et forsøk på å ta tilbake litt av det skattemessig tapte, men hvor er det blitt av Aps omsorg for arbeiderne? WoW har vunnet det ultimate «race to the bottom».
WoWs kapital er spillerne. Det er de som skaper liv i den virtuelle virkeligheten. Jo flere de blir, jo større blir verdiene som produseres. I WoW trenger ikke arbeiderne noen utdannelse. WoW er enkelt og karakterbyggende og i samspill med andre kan en «coaches» og kompetansebygges til ulike yrker og til de høyeste nivåer.
Sykefravær er fremmedord
For WoWs arbeidere går arbeid og fritid opp i en høyere enhet. Gamingklassen kan med rette kalles den nye fritidsklassen da deres arbeid tilsynelatende er uten nytteverdi. Deres arbeidskraft blir utnyttet på det groveste. Jo mer de engasjerer seg jo mer får de å gjøre. De deltar i laug og jobber i tverrfaglige team og utfører oppdrag på grensen av yteevnen.
De selvdrevne og initiativrike spillerne krever ingen overtidsbetaling, har høy arbeidsmoral og gruppepress fører til en enorm disiplin hvor sykefravær og karensdager er fremmedord. Noen ender sågar som workaholics. For å holde ut i denne oppjagede tilværelsen kreves det høyt inntak av stimuli som Battery, Red Bull og potetgull.
I disse tider med Nobels fredspris er det paradoksalt nok kun Kina som tenker på WoW-arbeidernes ve og vel, ved å kreve skinn på skjeletter og graver til lik som er strødd rundt omkring. Disse modifikasjonene har Kina foreskrevet for å fremelske et sunt og harmonisk online arbeidsmiljø.
Veksler inn virtuelle goder
Blant økonomer finnes det en rekke tilhengere av såkalte sweatshops. Paul Krugman (Nobelpris-vinner i økonomi 2008) mener de gir en kortsiktig gevinst for arbeideren og en langsiktig gevinst for landet som tillater slikt arbeid. Det er en vei ut av fattigdom og arbeidsløshet. I WoW finnes det allerede omsetning av virtuelle spillgoder som gull og identiteter til reell kapital. Dessverre er omsetningsverdien av disse godene foreløpig for lave til å leve av i et høykostland som Norge.
Ved å investere all sin tid på WoW-fabrikken blir man ikke rik, men heller ikke arbeidsløs. Når det gjelder Norge kan vi vel neppe påberope oss materiell fattigdom, men å spille WoW i et ByLAN-miljø vil absolutt forberede den yngre garde til det nye arbeidslivet hvor en sitter som sild i tønne foran skjermer iført headset og utfører sin daglige dont ved å besvare de underligste spørsmål.
Arbeid fra vugge til grav
Når er det «Game over»? I motsetning til det ordinære arbeidslivet hvor omstrukturering eller AFP kan ødelegge en lysende karriere, tar den frivillige trelldom i WoW aldri slutt. I WoW er hverken ansiennitet eller erfaring en hemsko, så lenge en bare fortsetter å betale for stemplingskortet. I den virtuelle verden hvor det er utbrudd av både pest og plager, trengs både prester og gamle vismenn, så tanken om pensjonering er meningsløs. I WoW kan en utføre ulikt Sisyfos-arbeid fra vugge til grav, og siden man tross alt er et laugsmedlem er det naturlig at konto og passord følger slekten inn i fremtiden.
Hvordan går så butikken? Activision Blizzard som eier Blizzard Entertainment som igjen lager WoW, har ikke en omsetning som gjør dem verdig en plass på Fortune 500 sin liste. Dersom en deler omsetningen på de 12 millioner ansatte, blir ikke det rare greiene pr. hode heller. Men med tanke på at det faktisk er eierne og funksjonærene som stikker av med hele potten, så skal en ikke se bort i fra at det på USAs vestkyst er noen som smiler hele veien til banken.
Julen er sikret
For de fleste WoW-arbeiderne går dagene i den virtuelle verden i ett, men Blizzard Entertainment har for å bryte monotonien lagt inn sesongeffekter som halloween, jul, påske og sommer for å minne arbeiderne om livet der ute.
For å skape en ekstra høytidsstund på den verdensomspennende fabrikken i år, kommer det en ny utvidelse den 7 desember kalt «Cataclysm». Med den dommedagen i sikte vil nok julen være reddet for 12 millioner WoW-arbeidere og årets overskudd sikret for Activision Blizzard.
fredag 16. juli 2010
Et harmonisk evig liv
Naturen 2 2010
Religion tilbyr oss evig liv som trøst og belønning. Er det bare å si ja og amen eller bør vi tenke oss om? Hva innebærer et evig liv? Skulle en engel åpenbare seg for deg med livets mentometerknapp – evig eller ei, og du fikk fem sekunders betenkningstid – ville du trykke? Kvitt eller uendelig. Dømt enten til døden eller til evig liv. For å være best mulig rustet til valgets kvaler som har så fatale konsekvenser, la oss gi evig liv en omgang med matematisk analyse.
Per Thorvaldsen
Senioringeniør
Jeg har passert 50. Definitivt på eksistensens oppløpside, og hvem kunne ikke tenke seg noen runder til i livets karusell. Kanskje ikke religionens uendelige antall som negasjon til vårt korte endelikt, men hva med et par 100 eller 1000? Det er jo tross alt et stykke herfra til evigheten. Uansett, mine dager og år er talte. 1,2,...,50,...? Står fru Fortuna meg bi ender vel tallrekken et sted mellom 70 og 80. Et liv hvis innhold er godt oppsummert i salmen ”Sorgen og gleden de vandre tilhope”. Det har vært en del grå skyer i horisonten og andre steder. Disse har gitt opphav til nedbør. Spesielt godt husker jeg året 1975 med nedbørsrekord i september og mitt første sødmefylte møte med min tilblivende kone tilslørt i Kellycoaten sin. Vil jeg kunne oppleve verre år i min levetid – med mer nedbør? Og hvor mange nedbørsrekorder har jeg vært utsatt for til nå? I mitt første leveår var sannsynligheten for personlig nedbørsrekord 1, i det påfølgende ½ og slik har det fortsatt. Antall rekorder jeg bør ha opplevd i mine 50 år (forutsatt at nedbør er en tilfeldig størrelse) er altså summen 1+1/2+1/3+1/4+...+1/50=4.5. Sjansen for at jeg skal oppleve et enda våtere år i resten av min levetid 1/51+1/52+...+1/80=0.47. Selv for mitt værsyke jeg er utsiktene til kun en halv rekord til til å leve med.
Regner det i himmelen? Sett at jeg valgte evig liv og kom innenfor Perleporten. Som gudenes lille spøk, blir jeg som bergenser tatt imot med litt duskregn. Hva betyr det? Jeg har jo et hav av blå bekymringsløse dager foran meg. Vel, her spiller uendeligheten oss et lite puss. Hvor mange nedbørsrekorder vil jeg oppleve i paradiset? Formelen (kalt den harmonisk rekke) er gitt ved H=1+1/2+1/3+1/4+...+1/n hvor n går mot uendelig. Svaret fant matematikeren Oresme rundt år 1400. Når n går mot uendelig går også H sent men uavvendelig mot uendelig. Det som møtte meg første dagen som ubetydelig nedbør vil med evighetens hjelp resultere i at jeg før eller siden vil bli utsatt for Syndefloden. Og slik vil det bli med alle ekstremhendelser. Vår overjordiske tilværelse vil nok starte med en behagelig temperatur, men før eller siden rammer klimakatastrofen og skjærsilden er et faktum. Det verste er at vi vil overleve i visshet om at vi har verre ting i vente. Lidelsene vil ingen ende ta, og i tillegg vil vi ha all verdens tid til å grue oss også.
Religion tilbyr oss evig liv som trøst og belønning. Er det bare å si ja og amen eller bør vi tenke oss om? Hva innebærer et evig liv? Skulle en engel åpenbare seg for deg med livets mentometerknapp – evig eller ei, og du fikk fem sekunders betenkningstid – ville du trykke? Kvitt eller uendelig. Dømt enten til døden eller til evig liv. For å være best mulig rustet til valgets kvaler som har så fatale konsekvenser, la oss gi evig liv en omgang med matematisk analyse.
Per Thorvaldsen
Senioringeniør
Jeg har passert 50. Definitivt på eksistensens oppløpside, og hvem kunne ikke tenke seg noen runder til i livets karusell. Kanskje ikke religionens uendelige antall som negasjon til vårt korte endelikt, men hva med et par 100 eller 1000? Det er jo tross alt et stykke herfra til evigheten. Uansett, mine dager og år er talte. 1,2,...,50,...? Står fru Fortuna meg bi ender vel tallrekken et sted mellom 70 og 80. Et liv hvis innhold er godt oppsummert i salmen ”Sorgen og gleden de vandre tilhope”. Det har vært en del grå skyer i horisonten og andre steder. Disse har gitt opphav til nedbør. Spesielt godt husker jeg året 1975 med nedbørsrekord i september og mitt første sødmefylte møte med min tilblivende kone tilslørt i Kellycoaten sin. Vil jeg kunne oppleve verre år i min levetid – med mer nedbør? Og hvor mange nedbørsrekorder har jeg vært utsatt for til nå? I mitt første leveår var sannsynligheten for personlig nedbørsrekord 1, i det påfølgende ½ og slik har det fortsatt. Antall rekorder jeg bør ha opplevd i mine 50 år (forutsatt at nedbør er en tilfeldig størrelse) er altså summen 1+1/2+1/3+1/4+...+1/50=4.5. Sjansen for at jeg skal oppleve et enda våtere år i resten av min levetid 1/51+1/52+...+1/80=0.47. Selv for mitt værsyke jeg er utsiktene til kun en halv rekord til til å leve med.
Regner det i himmelen? Sett at jeg valgte evig liv og kom innenfor Perleporten. Som gudenes lille spøk, blir jeg som bergenser tatt imot med litt duskregn. Hva betyr det? Jeg har jo et hav av blå bekymringsløse dager foran meg. Vel, her spiller uendeligheten oss et lite puss. Hvor mange nedbørsrekorder vil jeg oppleve i paradiset? Formelen (kalt den harmonisk rekke) er gitt ved H=1+1/2+1/3+1/4+...+1/n hvor n går mot uendelig. Svaret fant matematikeren Oresme rundt år 1400. Når n går mot uendelig går også H sent men uavvendelig mot uendelig. Det som møtte meg første dagen som ubetydelig nedbør vil med evighetens hjelp resultere i at jeg før eller siden vil bli utsatt for Syndefloden. Og slik vil det bli med alle ekstremhendelser. Vår overjordiske tilværelse vil nok starte med en behagelig temperatur, men før eller siden rammer klimakatastrofen og skjærsilden er et faktum. Det verste er at vi vil overleve i visshet om at vi har verre ting i vente. Lidelsene vil ingen ende ta, og i tillegg vil vi ha all verdens tid til å grue oss også.
En regnfull dag høsten 1975 klemte artikkelforfatteren sin første lokalpolitiker. Med evig liv vil han før eller siden komme til å klemme alle politikere. Foto: Inge Døskeland
Men uendeligheten kan jo ha sine lyse sider og. Skulle en f.eks. slumpe borti en jomfru har du dem før eller siden alle pluss noen til. Stikk den Casanova. Selvsagt vil disse ekstremhendelsene være utrolig sjeldne men allikevel uendelig mange. Med evig liv vil alt som kan oppleves oppleves – om og om igjen. Ja, ja Nietzsche her har du din evige tilbakekomst. Tåler et menneske det? Med vårt begrensede minne vil vi fylles med kun erindringer om det ekstreme. En sjel torturert av sporene etter hinsidige piner og nytelser. Her vil det ikke være noe ”i minnet finner hjertet fred” men heller tvert om. Riktignok vil det meste av tiden i himmelrik være preget av et stille liv med ”business as usual”, men faren er selvfølgelig at du et øyeblikk skulle komme til å kjede deg. Det ville igjen uungåelig eskalere til evig kjedsomhet.
Finnes det en utvei, en måte å få H og dermed rekordene til ikke å vokse over alle støvleskaft? La oss se hva matematikerne har syslet med opp gjennom tidene. En strategi er å gå i dekning alle jevne år. Da blir H=1+1/3+1/5+1/7+.... . Dessverre går også denne rekken mot uendelig. Å halvere uendeligheten hjelper ikke da det fremdeles er nok av tid til å oppleve alt. Kanskje vi bare skal våkne opp i primtallsår? Fordelen med primtall (tall som bare er delelig med 1 og seg selv) er at selv om det er et uendelig antall blir de meget sjeldne etter som de vokser. Sannsynligheten for å oppleve et gitt antall rekorder i våken tilstand blir da H=1+1/3+1/5+1/7+1/11+... . Igjen går rekken mot uendelig etter som årene går. Finnes det ikke et endelig svar på evighetens spørsmål?
I 1919 leverte den norske matematikkeren Viggo Brun en artikkel til det franske tidskriftet Bulletin des sciences mathématiques hvor han viste at dersom en kun bruker primtallstvillinger (primtall som ligger tett med kun et partall mellom seg) for å generere H vil en få et endelig resultat. H=(1/3+1/5)+(1/5+1/7)+(1/11+1/13)+(1/17+1/19)+(1/29+1/31)+....= 1.902160583104. Dette tallet kalles Bruns konstant. Grunnen til at H går mot en grense i dette tilfellet er at tvillingprimtall blir uhyre sjeldne ettersom de vokser. Et evig liv hvor antall rekorder på alle livets områder er gitt av Bruns konstant minus 1/5 (Brun tok med 1/5 to ganger for å skape orden i rekken sin) ville nok blitt behagelig og sorgløst. Det er kun en hake. Selv etter flere hundre år med hardt arbeidende matematikere er en ikke sikker på om det finnes et uendelig antall tvillingprimtall eller ikke, men man tror det.
Dersom det ikke finnes et uendelig antall tvillingprimtall, vil løsningen med bare å være bevisst i tvillingprimtallsår gi en brå slutt på det evige livet. I motsatt fall vil livet fortsette i det uendelige og da kan en lage en ny rekordrekke basert på de tvillingprimtallsårene en er våken H=1+1/2+1/3+1/4+...... som igjen gir et uendelig antall rekorder. Samme hvordan vi snur og vender på det, vil nok den harmoniske rekken og tilfeldighetene styre våre evige liv. Konsekvensene vil bli deretter.
Med alt dette i tankene er det godt å vite at naturen selv har valgt en annen løsning. Som genenes transportkasser, sørger vi alle for at livet går videre. Ja, det forbedres sågar med en dose sex som blander arvemateriale og gjør neste generasjon enda mer skikket til å møte tider som skal komme og tider som skal henrulle. Genene er det evige livs euthanasi (gode død). I genene ligger det evige livets muligheter uten at det skal bli plaget hverken av minner eller fremtidsfrykt.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
